Ting jeg har tenkt på siden Kong Harald døde

Hei (vinker). Karoline her og siden sist har jeg vært fornuftig (det finnes dyre ting jeg har superlyst til å bruke penger på, men jeg får ikke lov før jeg kommer hjem fra London-turen min (som er fra 18 - 22 september)). Jeg har også tegnet og malt mye (har særlig dilla på akvarell for tiden, men det er litt påvirket av at jeg trenger ny Gouache-maling og det er en av tingene jeg skal kjøpe i London), spilt for mye Balatro og lyttet masse til det nye albumet til Sara Bareilles, i tillegg til jobb og Fontenehuset selvfølgelig. 

Her er mitt nyeste bilde:

Og så er det jo i dag begravelsen til Kong Harald (som vi skal se sammen på Fontenehuset) og jeg skrev i går mens jeg var på jobb en tekst om tanker jeg har tenkt siden han døde. For det er ingen ukjent ting at jeg til enhver tid er full av tanker og følelser og at den beste måten å få utløp for det er gjennom skriving, så jeg har samlet tankespill i en tekst og den tenkte jeg å dele nå i håp om at noen får noe ut av den (det var fint for meg å skrive dette i alle fall, for hver gang jeg skriver om noe som har med død å gjøre så skriver jeg instinktivt om onkel Andreas og jeg kommer aldri til å være helt ferdig med å bearbeide å miste ham, men å finne de rette ordene hjelper). 

Ting jeg har tenkt på siden Kong Harald døde 

-  At jeg trodde det kom til å gå bra

Da kongen først ble innlagt på sykehuset var jeg ikke spesielt bekymret. Ja han var gammel, men det hadde alltid gått bra tidligere og da føles "går bra" som normalen. Samtidig forteller det kanskje også litt om min iboende idealisme for da onkel Andreas ble syk i 2022, så visste man jo egentlig fra start at dette nok ikke vil gå bra og likevel så var det først jula før han døde at jeg skjønte det. For det var jo onkel Andreas, som alltid har vært den i familien min som jeg følte at forsto meg best og som jeg så mest opp til, det kunne ikke IKKE gå bra, det føltes som en helt umulig tanke. Og med en konge så blir det litt det samme, det føles som noen som alltid vil være der. Og da kong Harald ble innlagt så tror jeg at det kunne endt bra, men at det bare var uheldige tilfeldigheter og alderen som jobbet imot ham sånn at han ikke responderte på medisinene og behandlingen slik det var ønsket, men i stedet ble dårligere. Det bare understreker hvor tilfeldig livet er og hvordan mangelen på garantier bare gjør hver dag i livet man får desto mer til en gave. 

- At noe er den siste gangen

En gang er den siste gangen man spiller Yatzy eller går på kino eller drar på fisketur og det er like naturlig som at en dag er den siste dagen med over 20 plussgrader når det lir mot høst eller at noe er den siste dagen med snø før det er fulltids-vår. Likevel er det nesten umulig å forstå og jeg tror det bare hadde gjort meg stressa om jeg visste at noe var siste gangen. Jeg lurer på alle de siste-ne i kongens liv; siste middagen, den siste vitsen, siste dagen han var såpass oppegående at man trodde det ville gå bra, siste typen potetgull, siste gang han spilte Yatzy. Jeg håper det ikke føltes som noe endelig, men bare enda en runde Yatzy, enda en solnedgang, enda en bursdag. At det heller ga en følelse av takknemlighet over å få lov til å oppleve noe fint igjen, eller som den trøsten det føles som når jeg forlater en teatersal etter å ha sett en musikal; tanken om at det vil finnes i livet mitt igjen.

- At jeg fortsatt sliter med å akseptere det endelige med døden

Onkel Andreas døde for over to år siden og jeg venter fortsatt litt på at han skal gå lei av å være død og komme tilbake. Jeg skjønner jo at det ikke går an (og at det i Andreas sitt tilfelle hadde vært fryktelig problematisk om det hadde gått an siden han ble kremert og at asken ble spredd på sjøen like ved hytta i Stavern, så det er ikke så veldig mye kropp å våkne i), men det føles som noe midlertidig og det er sånn med kong Harald og, som om han kan ende opp med å leve igjen. Og det med det endelige og å ikke forstå det fullt ut er en påminnelse om femåringen i hjertet mitt og mitt litt naive syn på verden, men det er også en grunn til at jeg ser så mye av meg selv i karakteren Anya fra Buffy. Hun har en helt fantastisk monolog om å ikke forstå at noen er død og jeg kan jo forstå at det for en tidligere demon kanskje kan være ekstra vanskelig å forstå en endelig død i en verden der død ofte ikke er så endelig likevel, men jeg kan også se mye av meg selv i tankene hennes rundt døden og hvor vanskelig den er å forstå og forholde seg til for alle som er igjen.

- At det er noe fint med alle ritualene rundt en kongelig død  

En konge er bare et menneske, men posisjonen gjør at det likevel blir en mer omstendelig affære rundt en konges død enn med mannen i gata. Og folk er jo forskjellige, men når man mister noen så føles det litt som om tiden stopper opp og så føles det merkelig å se at livet går videre for alle andre. På en måte er det jo litt fint med påminnelser om at tiden går videre, men man har også litt lyst til at alle andre bare skal stoppe opp litt de også og når en konge dør så skjer det fordi det er så mange tradisjoner og ritualer rundt det og fordi en konge er noen alle på en eller annen måte har et forhold til. Jeg tror det kan finnes mye trøst i blomsterhavet, et minutts stillhet og alle måtene alle stopper litt opp og blir litt ekstra ettertenksomme av en konges død. Jeg tror det kan være litt lettelse i alle ritualene for de nærmeste fordi sorg gir hjernetåke og gjør at man ikke klarer å tenke logisk på samme måte man kanskje kan til vanlig og å ha slike tradisjoner å forholde seg til gjør at man har noe konkret å forholde seg til. Jeg tror det er noe litt fint med at dette faktisk er noe som stopper opp landet litt i stedet for at alt bare fortsetter med den største selvfølgelighet. Kanskje det gjør det lettere å lande i en følelse og å finne ro enn om alt var helt uformelt og tradisjonsløst.

- At jeg tror noe i folk fortsatt finnes

Jeg tror at det finnes spor av folk i universet etter at de dør og at de på en måte er med deg. Neste VM uten kong Harald på tribunen så tror jeg det vil føles som om han er med i ånden likevel, slik jeg merker onkel Andreas sitt nærvær hver gang det snør fordi han var så barnlig glad i snø. Og det finnes måter kong Harald lever videre gjennom det han var for oss. For meg så var han den som sa det jeg trengte å høre når jeg trengte å høre det og sånt utgjør en forskjell. Det inspirerer til å prøve å utgjøre en liknende forskjell selv. 

- At kong Harald tross alt fikk en ganske fin død 

Dette høres kanskje litt feil ut, men sånn når vi alle jo en dag skal dø, så er "sovne stille inn nesten 90 år gammel" noe av det fineste man kan håpe på. Vondter til tross var kongen også oppegående og kvikk til det siste og han slapp demens eller lang tids sykeleie og alle måtene døden kunne vært mye mer brutal. Og han ble husket varmt av alle i tillegg. Om man først skal dø så er det en verdig og fredfull måte å gjøre det på og jeg unner kongen at det hendte på den måten tross alt. Bare å sovne inn trett av dage etter et langt og på mange måter godt liv fullt av erfaringer og omgitt av kjærlighet og omsorg, det er slik jeg håper det blir med meg og (bare at målet mitt er å bli 93 år i stedet).

- At jeg gleder meg til å se Kong Haakon vokse inn i rollen

Det er en stor omveltning å få en ny konge og jeg skjønner om det føles både overveldende og sårt for kong Haakon å gå inn i en rolle som man teoretisk sett kan være aldri så klar for, men som man i praksis likevel aldri er helt forberedt på. Det jeg håper er at Haakon ikke prøver å være Harald, for han er sin egen person og han er fortsatt for ung til å føles som en bestefar. Jeg håper han gir seg selv friheten til å finne sin egen måte å være kongelig, for jeg er sikker på at han har det i seg å være en vel så flott konge, bare på sin egen måte. Og det kan bli spennende å følge utviklingen; slik å gå fra sommer til høst ikke nødvendigvis bare er sårt eller vemodig fordi høsten igjen har sin helt egen magi. Jeg heier i alle fall på kong Haakon selv.