Knappen

Heisann! En ganske fin ting er det at skrivingen er der når jeg trenger den. Sånn som denne kvelden da jeg leste om greiene i Kongsberg og ble helt sjokkert av mange grunner. Og en av de første tankene mine var den barnslige innskytelsen jeg alltid har når det skjer noe dritt om at man bare skulle hatt en knapp som omgjorde det som var kjipt eller muligheten til å reise til en annen virkelighet der den kjipe tingen ikke hendte. For den store delen av meg som vil være naiv og glad og håpefull så høres det bare mye lettere ut enn å akseptere at verden er som den er og av og til helt forferdelig. For jeg liker verden og jeg er fortsatt grunnleggende optimist uansett hva som skjer, men noen ganger føles ting helt håpløst og som om alt er feil og forvirrende og jeg vet ikke om det hadde vært lettere eller vanskeligere om jeg var mer pessimistisk eller mer realistisk i stedet for å føle meg litt forrådt når det skjer grusomme ting fordi det ikke er sånn verden skal være. En del av meg er fortsatt veldig mye barn i møte med urettferdighet og såre ting som skjer. Trøsten er at selv om jeg har skrevet alt for lite i år så er skrivingen der når jeg trenger den. Når jeg må bearbeide tanker og følelser, så kan jeg alltid komme hjem på den måten å skrive føles like mye som å komme hjem som hver eneste gang jeg ser en musikal på teater. Jeg har derfor skrevet en slags novelle. Det er ikke noen spesielt godt skrevet historie, den er sikkert for rett frem og for tell don't show, men den var det jeg trengte å skrive og den handler om et liv og en knapp. Jeg skal blogge igjen om ikke så mange dager, men i mellomtiden finnes disse ordene og jeg håper det er noen som får noe ut av dem. Klem til alle som vil ha <3

Knappen

 

Lydia er elleve år da foreldrene hennes forteller henne om knappen, en knapp som forklarer mye, deriblant hvorfor det tilsynelatende aldri har hendt noe med familien hennes. Ingen i familien hennes har dødd, ingen har brukket noe eller vært mer syk enn en tredagers forkjølelse, alt løser seg på et vis og Lydia liker det jo, men hun har likevel lurt litt på hva hun skal gjøre. Hva hun skal si når venninna hennes er lei seg over en død kanin eller en influensa, alle disse tingene som bøkene og avisene forteller henne at skjer, men ikke med henne eller familien hennes. De går trygt gjennom alle stormer, er som katter som alltid lander på beina og plutselig en dag er hun elleve år og får vite at det skyldes knappen. En knapp som alle i familien hennes får når de er elleve og som de deretter kan trykke på for å omgjøre alt som er dritt. Knappen som gjør at de slipper brudd og begravelser og sykdom og uopprettelige feil, knappen som gjør at de kan trykke seg tilbake til før det som gikk galt og endre historien sin.

«Vi fortjener denne knappen,» sier faren hennes høytidelig før han smiler til Lydias mor som nikker for liksom å understreke hvor sant det er.

«Men er det ikke urettferdig at ikke alle har en knapp?» spør Lydia. Mye i henne vil bare akseptere knappen, tenke at jo da, de fortjener å slippe alt som er dritt og som man gjerne bare skulle knappet bort. Men noe i henne er usikkert likevel for hvorfor fortjente ikke venninna hennes en knapp når hun har opplevd ting som er dritt, hva gjør at hennes familie fortjener å lure seg unna.

«Det er mye som er urettferdig, men er det ikke riktig at vi bruker knappen når vi har den. Enda mer urettferdig enn at vi har knappen er det om vi har den og ikke en gang benytter oss av det,» sier Lydias far og Lydia må tenke seg litt om for å forstå helt hva han mener, men når det først er klart for henne så sier hun seg enig.

Slik begynner en ny tid der hun vet at hun kan bruke knappen når noe ser ut til å bli grusomt og av og til bare frustrerende fordi Lydia skjønner at hun kan velge mye av dette selv. Hun kan trykke på knappen og vips dra tilbake i tid til dagen før matteprøven sånn at hun kan pugge mer presist og nøye og få bedre resultat. Knappen finnes når hun faller på rulleskøyter på ungdomsskolen og brekker armen og den er der når hun krangler med kjæresten sin på videregående og sier noe hun aldri skulle ha sagt. Og livet fortsetter å være ganske fint mens årene går, det fortsetter å være fint helt til det plutselig ikke er så fint likevel.

Alt sammen på grunn av en ulykke. Lydia er sytten år og skal bare gå på t-banen slik hun gjør hver dag til og fra jobb da hun sklir. Det er glatt og hun havner nede på skinnene og bare tilfeldighetene gjør at hun rekker å lete frem knappen og trykke på den før det er for sent. Plutselig er hun tilbake til ti minutter tidligere og hun går til t-banen igjen, med en lettelse over å ha hindret katastrofen også denne gangen og likevel. Den natten drømmer hun om å påkjøres av t-banen. De neste nettene følger nye drømmer; om å brekke armen, om krangler, om matteprøver, om alt som kunne vært annerledes om hun ikke hadde hatt knappen sin. Marerittene gjør at hun føler seg sliten og i ubalanse og hun vet ikke hvordan hun skal kunne forklare redselen sin til noen for det er jo ikke ting som faktisk skjedde, alt gikk bra. Hun hadde knappen og hun lever i en verden der alt løste seg så det er ikke noe å være redd for, men tankene er der. De spinner rundt alt som kunne vært og som det føles at skulle ha vært, de forteller henne at hun ikke fortjener noe som helst og at alt skulle vært annerledes.

Det går dager, uker og ingenting blir bedre og til slutt kulminerer det i at Lydia spise middag sammen med foreldrene sine og brått begynner å gråte. Så forteller hun om ulykken som hun akkurat rakk å stanse og hvor redd den har gjort henne og hun venter på at foreldrene skal si at de forstår, men i stedet sier de «jammen Lydia, det er jo derfor vi har knappen, ting gikk jo bra.» Som om de ikke forstår noe som helst, noe Lydia omsider innser at de ikke gjør.

Noen dager senere har hun prøve i naturfag og hun har vært så sliten og full av tanker at hun ikke er forberedt. Prøven går elendig og Lydia kommer hjem fra skolen før hun setter seg på rommet sitt og bare ser på testarket, betrakter det intenst. Så finner hun frem knappen for hun vet hvor lett det er å løse situasjonen, alt kan ordne seg med bare et trykk. Og likevel, Lydia lar være å trykke. Noen dager senere våkner hun med en forkjølelse som hun heller ikke trykker bort og i tiden som kommer legger hun knappen i en skuff på rommet sitt og lar livet bare skje.

Noe hun tidvis angrer på for det er ikke noe gøy når kjæresten hennes slår opp og hun gråter alle tårene i verden og kjenner på alle følelsene som finnes. Eller når hun finner ut at naboen hennes sin hund har dødd og hun aldri mer kan tilby seg å gå tur med den eller passe på den noen timer, noe hun har vært så glad i. Tiden går og livet er ikke alltid lett, det går opp og ned og av og til finner Lydia frem knappen og har så lyst til å trykke, men hun gjør det ikke.

En dag treffer hun venninna si fra barneskolen på kafé. De småprater om smått og stort da venninna plutselig sier at noe er annerledes. Lydia blir forvirret, men venninna presiserer at det er god annerledes, en fin en.

«Det er som om du har mer dybde nå liksom, som om du ikke er like lett som du pleide å være,» sier hun og Lydia sier et usikkert «takk» uten helt å forstå hva venninna mener. Men kanskje det bare er den delen av venninna som alltid elsket å skrive og å ta personlighetstester og som gjerne analyserte alt mulig. Kanskje og likevel, når Lydia sitter på rommet sitt den kvelden så tenker hun at det kanskje stemmer. For alt var lettere når hun brukte knappen og trykket vekk alt som var dritt, men det er som om hun forstår verden mer nå og når hun leser eller ser film kjennes det som hun lettere kan leve seg inn i det hun leser eller ser. Plutselig gråter hun når hun ser Den uendelige historien-filmen og verden har flere farger enn før og hun merker at av og til er livet skikkelig dritt, men nå føles det enda mer befriende når det går over. For det gjør det og det er noe vakkert med at tiden fortsetter å spinne og at det skjer både gode og dumme ting i livet og ikke kun det gode.

Årene går og en dag er Lydia en voksen dame som jobber deltid på bokhandel, men hver kveld kommer hjem til tekopp og en putekrok i vinduet og en katt som hun har hatt i et år og som hun elsker mer enn noe annet da den plutselig en morgen blir syk. Alt går så alt for fort og da Lydia noen få dager senere ikke lenger har en katt så tenker hun at dette er at hjertet knuser, dette er det verste som kan skje et menneske, dette er et tilfelle der hun virkelig trenger knappen. Lydia har ikke brukt knappen på årevis, men hun vet hvor hun har den eller hun tror hun vet det for den kvelden er knappen umulig å finne. Hun leter videre de neste dagene med en gryende desperasjon og knappen forblir like borte vekk. Og man må bruke sin egen personlige knapp så hun kan ikke dra til familien for å låne knapp heller og det er til å bli gal av for hun trenger katten sin. Katten som malte så søtt og hadde raptuser om natten og som kunne ligge på fanget hennes og murre mens hun strøk gjennom myk og god kattepels.

Og så er det en dag da alt føles litt lettere. Ikke bra, men hun tar seg i å smile igjen og glemmer å være trist over katten sin i over et minutt og så i over ti minutter neste dag og plutselig en dag i flere timer. Knappen er like umulig å finne og verden fortsetter å spinne og øyeblikket hun skulle knappet seg tilbake til føles sakte, men sikkert for fjernt til å nås. Selv hvis hun plutselig hadde funnet knappen sin igjen.

Lydia treffer venninner og hun fortsetter med deltidsjobben sin og hun får en ny katt, velvitende om at det ikke finnes noen garantier. Samtidig så vet hun at foreldrene hennes fortsatt knapper seg ut av alle kniper og noen ganger føler hun seg litt misunnelig, men andre ganger syns hun litt synd på dem. For de har glemt hvordan motgang føles og mangler derfor empatien og forståelsen som hun setter så pris på hos alle som vet at livet ikke skal være bare lett, noen ganger er det også jævlig. Livet er det vonde og det vakre, det såre og det gode, livet hennes er akkurat slik et liv skal være.

*

Lydia er faktisk hele 70 år da hun endelig en dag plutselig finner knappen sin og hun betrakter den. Hun har fått kreft og vet at hun antakelig snart vil dø, mannen hennes døde noen år tidligere, hun har mistet og fått venner og foreldrene hennes er døde for lengst. Livet hennes har vært fint ofte, men også vanskelig i mange tilfeller og nå ser hun på knappen med et lite snev av lengsel etter hva hun gjerne skulle knappet seg tilbake til. Deretter går hun med de mest resolutte skrittene den skrøpelige kroppen hennes får til bort til toalettet og kaster knappen nedi før hun spyler ned, med en følelse av lettelse mens hun ser på. Knappen er virkelig borte nå, det er mye hun kan angre på eller ønske annerledes, men ingenting kan endres. Ikke nå lenger.

Lydia vet ikke hva livet hennes ville vært om hun hadde brukt knappen gjennom hele livet sitt slik som foreldrene hennes gjorde. En del av henne vil gjerne vite, men en annen del av henne tenker at uansett hva som hadde vært bedre så er dette livet foretrekkbart. For hun kunne levd et liv som ikke var et liv og i stedet gikk hun gjennom sorg og skuffelser, stort og smått, vanskelige tider, men også gode.

Og en frisk vinterdag går hun en tur med stokken sin da hun hører en ungjente som prater i telefonen utbryte høyt at hun skulle ønske hun hadde en knapp som kunne gjøre at ingenting dritt skjedde. Jenta sier at det er så urettferdig at verden er så dum og Lydia får lyst til å fortelle henne at hun tar feil. For hun er helt enig i at verden ofte er urettferdig, men man ønsker seg ikke en knapp, ikke egentlig. Ikke når verden kan være alle fargene i en regnbue og mere til i stedet. Og det er det livet hennes har vært. Og nå er det kanskje litt grått og tomt og hun vet at hun er et eventyr som snart når sin siste side, men det føles riktig det og. Riktig som sommerfugler og høstløv og liv uten knapper som av og til er håpløse liv, men liv uansett.

*