Fem filmer på bursdagen min som på hver måte fanger essensen av meg :)

Heisann og hurra fordi bursdag, mer bestemt MIN bursdag i dag, noe værgudene har feiret med sol og varme. Og jeg har hatt en skikkelig fin dag der det eneste litt teite er at faren min har sendt en gratulasjon, men IKKE vippset meg penger slik han pleier å gjøre (og alltid truer med å slutte med fordi han mener jeg er for gammel for gaver). Og det hadde vært gøy med de pengene å shoppe masse bøker for (særlig siden pappa historisk sett alltid har vært den som har gitt meg mest penger når det er jul og bursdag) og nå må jeg finne alternative løsninger for å sikre at jeg har masse nok å lese på i sommer. Men ja, dette har vært en kjempefin dag selv om jeg ikke har gjort så mye spesielt for jeg har gått yndlingsspaserturen min, jeg har kost meg på kafe, jeg har spist på indisk restaurant, jeg dro og badet i går og så igjen Pippi på Sirkus på torsdag og jeg har fått masse hilsener og gratulasjoner i tillegg. Dessuten har jeg fått til å tegne og male skikkelig fine ting i dag, ble innmari fornøyd med fargene, skyggeleggingen og detaljene her:

På den negative siden så hadde jeg et håpefullt øyeblikk på fredag ved 12-tida der jeg ikke var satt opp på noen vakter i neste uke og siden jeg har ferie fra overgangsarbeid så tenkte jeg "ååå kanskje dette betyr at jeg har helt fri neste uke og bare kan kose meg på Fontenehuset og sånt". Og så sjekket jeg igjen ved firetida og var satt opp på jobb både i morgen og tirsdag og jeg har fått ruteplan for i morgen og det er sånn "må få til åtte intervjuer på omtrent hver buss og hvis det oppstår forsinkelser så må jeg ta alt på ruteplan selv hvis det blir overtid" og det virker veldig slitsomt og irriterende og jeg skulle ønske jeg hadde helt fri i stedet. Heldigvis er det ikke snakk om mer enn litt over fem timer begge dager og jeg har helt fri resten av neste uke før det bare er snakk om to vakter i uke 28 før jeg drar til Stavern i to ukers tid. Så det er jo mye mer fri enn ikke fri, det er bare det at den tiden som er ikke fri fremstår som om den kommer til å være veldig lite kos og hele hjertet mitt er jo veldig i feriemodus allerede. 

*

Men siden det er bursdag så ville jeg skrive om noe karolinsk og så tenkte jeg at en passende karolinsk ting kunne være å skrive om fem filmer som alle på hver sin måte er innmari karolinske, sånn fem filmer som eksemplifiserer meg som person liksom. Så da skal jeg gjøre det, god fornøyelse!

Fem filmer jeg er veldig glad i som forteller mye om meg på hver sin måte

Paddington 2

Det som nok er den filmen jeg har vært aller mest glad i de siste årene og som jeg syns er en helt perfekt film, er Paddington 2. Og hvis man har sett denne filmen og kjenner meg så burde det strengt talt ikke komme som noe sjokk for her er det en så sjarmerende estetikk, skurken har et eget fantastisk musikalnummer på slutten, det er så mange snurrige detaljer og det er en film som er så himla sympatisk at det er liksom ikke måte på. Denne filmen ga meg dilla på Paddington som karakter og den appellerer til den delen av meg som elsker sjarm, kreativ fortellerstil og en perfekt slutt der alt ender godt og rørende på samme tid. Og så er en greie med denne filmen at den føles skrevet; det er en sånn film som føles som om den samme historien kunne vært en helt fantastisk bok også, det er bare en tilfeldighet at det er en film i stedet og jeg liker slike filmer. Og ja, denne filmen har karakterer man bare må bli glad i og en stemning som fanger naiviteten i meg på den aller beste måten. 

Tick Tick Boom

Det er i og for seg heller ikke så overraskende at en film regissert av Lin-Manuel Miranda basert på en selvbiografisk musikal av Jonathan Larson appellerer til meg, men som en person som selv elsker musikaler og har mål om å skrive det selv, så kan jeg relatere meg veldig mye til Jonathan Larson i denne filmen og intensiteten i behovet hans for å skape. Og greia med denne filmen er at ja skuespill og vokaler og alt det er jo elsk, men jeg liker så godt ting som får meg til å føle alle følelsene i verden på en og samme tid og det skjer med denne filmen hver gang jeg ser den. Dessuten elsker jeg hvordan denne filmen ikke viser et glansbilde av Jonathan Larson, men heller noen som ofte kan være selvopptatt og vanskelig og så intenst opptatt av sine egne drømmer at han glemmer å se andres behov og noen ganger så kan det å ville noe så mye gjøre at man blir litt håpløs, det vet jeg jo med meg selv og. Så denne filmen føles så veldig personlig fordi den er en jeg som kunstner og menneske relaterer meg enormt mye til. 

Jingle Jangle 

Ved juletider 2020 kom Jingle Jangle ut på Netflix og jeg forelsket meg umiddelbart i alt med den fra Steampunk-estetikken til de flotte sangstemmene til de fantastiske musikalnumrene (som kanskje kan ha tent en gnist siden f.eks. Miles and Miles her har et ganske liknende lydbilde som den litt mer funky musikken jeg de siste årene har fått helt dilla på). Og dramaturgisk sett så kan jeg se flere svakheter ved denne filmen nå enn da jeg først så den, men det er noe innmari karolinsk med de magiske elementene, hvordan historien her fortelles og hvordan denne filmen på mange måter kanskje er litt pompøs og melodramatisk på en måte som jeg personlig setter veldig pris på. Og en greie med meg er jo det at jeg er utrolig genuin og ekte på en måte som jeg vet er litt unikt og denne filmen føles ektefølt på den beste måten, som en film alle involverte har brent for og i så måte fanger den jo en essens av meg veldig godt. 

Puss in Boots 2: The Last Wish

Jeg hadde ikke de største forventningene til en oppfølger til Dreamworks sin Puss in Boots-film og så var denne filmen så fantastisk at det er liksom ikke måte på, den gjorde liksom alt riktig. Og noe av magien lå jo i den nydelige animasjonen, de supre karakterene og eventyrsettingen, men så er det også denne greia med at denne filmen både er rørende, actionfylt, morsom og fascinerende, samtidig som den har en dybde fordi den forteller om redselen for å dø, noe som jo er den tingen som kommer til å skje med oss alle. Og den formidler Døden på en så skummel og intens måte, noe som gjør at man forstår angsten han skaper i Puss, en angst som gjennomborer hele historien og blant annet kulminerer i en forbausende realistisk fremstilling av et angstanfall Puss har som man virkelig føler om man har opplevd angstanfall selv, noe jeg i et par tilfeller har. Selv så føler jeg at denne filmen er veldig personlig og eksemplifiserer meg som person fordi den jo tilsynelatende er lett, men så er det en dybde der. Jeg føler at jeg er veldig sånn som person; en som kanskje kan virke litt overflatisk og lett lenge fordi jeg har lett for å smile og glede meg over ting, men så har jeg også de mer såre følelsene som jeg sliter mer med å forholde meg til og som jeg først de siste årene har vært mer villig til å anerkjenne og være ærlig om. Jeg er som denne filmen så mye mer enn det man først ser og forventer og det gjør denne filmen til en film jeg ser veldig mye av meg selv i. 

Den fabelaktige Amelié fra Montmartre

Her skal det innrømmes at jeg bare har sett denne filmen et par ganger og at det er lenge siden sist, men denne filmen fanger essensen av meg fordi Amelié er den fiktive karakteren jeg har mest lyst til å være som. Hun er så unik og så spesiell og har et så stort hjerte og så mye omsorg å gi, i tillegg til at hun er litt snodig og med en unik måte å se verden på og det er slik jeg har lyst til å fremstå, det er slik jeg vil at folk skal tenke på meg. I tillegg så var dette den filmen som gjorde at jeg forelsket meg i den helt unike sjarmen med franske filmer og den er en så fin kombinasjon av sær og vakker på en måte som jeg liker innmari godt. Men aller mest så bare elsker jeg Amelié som karakter så mye og jeg vil være hun for andre; hun som kanskje har vært litt for mye alene opp igjennom og ikke helt naturlig vet hva som er akkurat passe fordi hun ofte kan være både for lite og for mye, men som har en barnlighet og en eventyrlighet ved seg som folk finner litt besnærende.