Der jeg oppsummerer mai, deler et brev til aliens og deler noen tanker om en utilstrekkelighet jeg føler på litt for ofte

Egentlig har jeg hatt en ganske fin dag i dag; jeg har hatt overraskende mye energi tatt i betraktning at jeg endte opp med å stå opp kvart over fire i morges, jeg har lest ut en hel bok på litt over 400 sider i løpet av bare i dag, jeg har jobbet og vært på Fontenehuset og vært med på feiring av Deichman Stovner 50 år og det er endelig juni og mye som er fint sånn egentlig og i stad fikk jeg mail fra to ulike skrivekonkurranser jeg har deltatt på der ingen av dem gikk bra og så begynte jeg å gråte og ringte mamma og hadde et frustrasjonsutbrudd. Greia er at jeg har det fint mesteparten av tiden, men jeg er også veldig flink til å ta meg sammen og å ikke føle på følelsene mine, men distrahere meg bort fra dem og greia er også det at jeg føler meg litt håpløs veldig ofte. Jeg har om jeg skal være helt ærlig følt meg utilstrekkelig hele livet; sånn at alle andre får til livet bedre enn meg, at jeg ikke er bra nok og i det siste så har kombinasjonen av veldig mange avslag på kort tid (og jeg klarer ikke å ikke ta det personlig heller) og at jeg heller ikke har hatt energien eller overskuddet til alt jeg vil gjort at jeg har følt meg utilstrekkelig litt ekstra mye. Og det er så teit, for jeg får bekreftelser stadig vekk fra familie og venner av mamma og folka på Fontenehuset (sånn de vil ha meg med på konferansier-rolle på Fontenehuskonferansen til høsten liksom, de ser jo noe i meg som jeg ikke ser selv) og jeg vet jo egentlig at jeg får til mye, jeg bare klarer ikke å tro på det og det skal veldig lite til for at jeg blir for teit og overfølsom og sårbar og sånt. Så jeg tenkte å spørre om det går an å prate med noen på Fontenehuset, sånn om de har noen ideer til hva jeg kan gjøre for å ikke føle meg så håpløs og så utilstrekkelig så mye av tiden, eventuelt hvem det er lurt å ta kontakt med for jeg er litt sliten av de følelsene som jeg rømmer fra hele tiden, men som jo er der likevel; de følelsene av å ikke strekke til, å ikke klare å være alt jeg vil være, å føle at jeg alltid gir mer enn jeg får tilbake. Og tenk om noen leser dette blogginnlegget og så bekymrer seg for meg eller noe, jeg vil jo ikke det heller for det går jo bra, jeg vet jo det, jeg er bare så lei av den utilstrekkelighetsfølelsen, at den liksom alltid murrer i bakgrunnen.

Og akkurat i dag så var det Dear Aliens som gjorde meg deppa, for jeg fant denne konkurransen der man skulle skrive et brev til aliens-ene før de kom til jorden og så skrev jeg et brev jeg ble kjempefornøyd med og så ble det ikke blant topp 10 innsendte bidrag en gang. Og jeg er så tøff som prøver å sende inn ting til skrivekonkurranser, forlag og internasjonale litterære tidsskrift, det at jeg prøver er verdt noe i seg selv, men jeg skulle bare ønske det kunne blitt min tur å lykkes med noe jeg sendte inn i stedet for at det bare blir avslag hele tiden. Men her er teksten min uansett, den er jo en fin påminnelse om at håpet er verdt mye likevel:

Dear aliens.

We have this thing on Earth called hope. It's a bit like a breeze or a soap bubble, fleeting and often short in supply, but just the fact that it returns, often when it's needed the most, is enough to make it matter. It's the thing every story starts with or every painting, the hope to make someone feel something even if that something is just a small smile that last for a few seconds at the most, even if it's a single tear (allthough the single tear-thing may be a myth made up by moviemakers and animators because it's so effective), even if it's just a small fragment of curiosity. The hope to make something that matters is there anyway and sometimes what you make does. Often when you're not even really trying to like when I wrote a seven pages long letter to my uncle right before his death because there was so much I needed to tell him and if he didn't get to read it himself, perhaps something in him, that something I feel when it snows or when I see characters in fiction that reminds me of him, in the universe still did. I shared it with the world and people wrote that it made them cry or think and it felt impossible that I could make a difference in that way, but it still happened. That is a reason to keep hope alive. 

Dearest aliens. Logically I know that when you arrive you won't be like the typical idea of an alien, but it's what I keep imagining anyway. Something green and cute or perhaps E.T. or something a little bit like a mix between a penguin and an octopus. I imagine something charming that can become a friend if you just show them how. And in a way that's perhaps naive because you'll arrive on a planet full of Chaos. There are wars and genocides and hunger and pain and the news are so constant it makes you a bit crazy. But that's the other weird thing about hope, or at least my hope specifically, because if you zoom in a bit there's always beauty to find and it's just as true as the chaos. I hope you find the people in my life that shows me that whatever the news shows, there are also a world full of people that just tries their best and keeps trying. People that makes you feel welcome, people that gets you, people that like your quirks or the way you always look for a reason to say the Alphabet backwards or how you want to make them happy by drawing or painting something or sharing a new story. If you find the best people in my life, that is the ones that absolutely will show you not just how to be a friend, but also how to want to spread joy and good energy forward. 

When you arrive I want to sell you on the world, show you the places and the views that makes you feel awe or things that are just as magical every time, like the sunset or the northern lights or the rainbow. And I want to show you the other type of beauty, what you find when you see someone doing something they're meant to do or when they talk about something they love. I want to show you that moment before a musical begins in a theatre and it seems like time is standing still all the while there is all of this buzzing in the air where everything feels possible. I want to show you that childlike smile some people get when they get an idea they love or when they talk about the things that to them matters the most. In those moments one may forget the chaos or all the ways the world is out of balance, because those moments feel the most balanced and free of all. That is times when I really feel the hope, that one aspect of the world that I keep bringing up because it's where we are at our most humane.

Because to me what is the most human of all is how we keep going and keep trying, however many obstacles we meet on our way. We keep starting new stories, going to new protests, running to reach the bus or just rewatching the most depressing episodes of our favorite shows because perhaps this time it works out, perhaps this is the time where she survives. We keep believing in the small hopes and the grander ones and maybe we lose sight of them at times, but even then we know from experience that it does return. Maybe not for long, but still, hope returns. 

And I want that for you, dear aliens. That soap bubble, that breeze, that simple joy we call hope and that keeps us going because everything may become better. And if and when you feel it you'll know what this whole thing called humanity is all about. 

*

Her er en veldig kul ny sang med bandet Lawrence kalt Rain Check:

Men da tenkte jeg å oppsummere mai, en måned som ikke alltid gikk helt etter planen, men som fortsatt inneholdt mye fint. God fornøyelse :)

Oppsummeringsinnlegg for mai 2026

BØKER

- Lunas tåre: Over dal og berg av Bård Lilleøien 

Sjarmerende tegnet og fornøyelig grafisk roman som dog ikke har festet seg særlig godt i ettertid og som var litt for lett. Terningkast 4!

- A guest in the house av Emily Carroll 

Jeg elsker tegnestilen til Emily Carroll og hun er en skikkelig god forteller av historier som er litt creepy på en intrikat og fascinerende måte der mye ligger i det usagte og i stemningene og. Terningkast 5!

- The Snowman Code av Simon Stephenson

Søt og fint fortalt liten historie om snømenn som hjelper familier som har det vanskelig og sånt. Heller ikke en bok som jeg husker så mye av lenger, men jeg likte illustrasjonene og fortellerstilen. Terningkast 4!

- Som hund og katt av Mari Grydeland og Fredrik Skavlan

Jeg liker Skavlans illustrasjoner veldig godt og dette er en fornøyelig nonfiksjon om forholdet vi har til hunder og katter. Boka kunne gått enda mer i dybden noen steder og blir litt mye kose-intervjuer om kjendisers forhold til sine kjæledyr, men den er likevel mest bare veldig hyggelig. Terningkast 4!

- No two persons av Erica Bauermeister

En virkelig nydelig bok om en bok og ulike karakterers ulike forhold til en og samme historie; hvordan en historie aldri er den samme for alle. Jeg ble svært berørt og inspirert av denne boka og elsket den fra ende til annen, det var en veldig fin bok å være i. Terningkast 6!

- The Kite and the String av Alice Mattison

Jeg får egentlig ikke så mye ut av de fleste bøker om å skrive om sant skal sies, men jeg liker å gi dem en sjanse likevel i tilfelle noe virkelig treffer. Dette er likevel en fin og velment bok med noen fine øyeblikk underveis tross alt. Terningkast 4!

- The ending writes itself av Evelyn Clarke

Et engasjerende og underholdende mysterium, men vel så mye en bok om skriving og forlagsbransjen. Spennende, smart og original og med gode karakterskildringer, skjønt en bedre begynnelse og midtdel enn slutt. Terningkast 5!

- Make believe: Poems for Hoping av Victoria Hutchins

En innmari fin samling dikt som jeg ble veldig glad i. Et sånt tilfelle der jeg ikke vet om en bok faktisk er bra skrevet eller ikke, men så spiller det ingen rolle når fakta var at denne boka gjorde at jeg følte meg sett, den berørte og den satte så fint ord på ting. Terningkast 5!

- Så mye hadde jeg, så mye mistet jeg, så mye fant jeg av Birgit Skarstein

Jeg kunne relatere meg mer til denne biografien enn forventet og jeg syns i det hele tatt at dette var en virkelig fint formidlet bok som gjorde at man føler seg enda nærmere Skarstein som person. Velskrevet og interessant om et menneske som virkelig inspirerer og motiverer meg. Terningkast 5!

FILMER

- Remarkably bright creatures

En rørende, fint fortalt og virkelig fin dramafilm som jeg fikk mye ut av. Terningkast 5!

- Bo Burnham: Inside

Film jeg har følt at jeg burde se lenge og en virkelig musikalsk, original og finurlig film med masse sjarm og kreativt overskudd. Terningkast 5!

- Look both ways

En sympatisk dramakomedie om to ulike retninger et liv kunne ha tatt som nok er litt for lang, men som har godt skuespill og en fin stemning som bidrar positivt. Terningkast 4!