Noen fascinerende fakta som kanskje er av interesse og sånt :)

Heisann! Det er søndag og jeg gleder meg til vår fordi jeg har flere fine planer i mars (HAR billett til Cirque du Soleil for eksempel) og fordi jeg blir veldig fort lei vinter med en gang jula er over. Utover det så har det ikke skjedd så mye spennende siden sist. Jeg har fått litt dilla på Dance Monsters på Netflix:

Sympatisk og veldig underholdende program der amatørdansere får vist danseskills via monstre, me like! 

Ellers har det gått fint å jobbe igjen selv om jeg merker at stemmen min er litt ute av trening så det å snakke så mye som man må som telefonintervjuer tar litt tid å vende seg til. Ellers har livet vært fint lesestoff, bursdagsfeiring av nevøen og niesa mi som blir henholdsvis 5 og 1 år i disse dager, å spille mye Nintendo (spiller blant annet gjennom The Wild at Heart igjen og koser meg med det) og å søke jobber. Jeg har det generelt sett ganske fint og gleder meg til neste helg fordi MGP-semifinale 1, dessuten har jeg antakelig tenkt meg på kino både neste helg og helgen etter fordi det er noen filmer jeg virkelig trenger å få sett. 

Uansett så tenkte jeg i dag at jeg kunne skrive et sånt innlegg der jeg deler noen fakta om meg selv som ideelt sett er litt fascinerende. Noe av dette kan det hende jeg har nevnt før, men det meste tror jeg er nytt og siden jeg ikke har noe veldig spennende å blogge om og har lyst til å blogge likevel, tenkte jeg at det var en god løsning. Så da setter jeg i gang :)

Syv fascinerende fakta 

1) Jeg har funnet ut at jeg er god i hoderegning fordi hjernen min har skjønt at det er mest praktisk sånn

Jeg har aldri vært særlig god i matematikk og det er som om hjernen min kortslutter litt hver gang noe mer avansert dukker opp mattemessig sett. Likevel så klarer jeg meg matematisk sett ganske greit i hverdagen, mye fordi jeg faktisk ER ganske rask og flink når det gjelder hoderegning. Og jeg hadde et lite Eureka-øyeblikk rundt det i november fordi det er et sånt eksempel der hjernen min er ganske smart for det dukker av og til sånne poster på Facebook om hvordan man regner ut regnestykker fordi folk regner ut ting på ganske ulike måter og da så jeg at veldig mange hadde mer intrikate metoder, mens det for meg er ganske rett frem. Og jeg konkluderte at det egentlig ikke handler så mye om at jeg er så mye kjappere enn folk som har mer intrikate metoder, men mer fordi jeg ville blitt så fort distrahert hvis jeg hadde trengt en intrikat og grundig metode for å regne ut ting, da hadde jeg glemt hva jeg drev med halvveis inn i utregninga. Så hjernen min har liksom skjønt at det er lurest at jeg er rask i hoderegning og at metoden min er ganske enkel og rett frem fordi alternativet ikke ville ført til noe svar i det hele tatt og jeg er litt takknemlig for at hjernen min har skjønt hva som er mest konstruktivt sånn sett. 

2) Jeg innbiller meg at jeg har flere ord og uttrykk jeg selv har funnet på enn mange andre

Her er er utvalg karolinske ord og uttrykk:
Griks = greit
Unullelig = Uendelig
Snegn = Slaps, jeg bare syns ordet mitt er bedre fordi slaps er en blanding av snø og regn og da syns jeg en kombinasjon av ordene beskriver fenomenet bedre
Milde melkespann, pyttsann Pythagoras og Mang en mango mangler mange, mange mangler mang en mango = dette er ting jeg ofte sier for meg selv fordi de klinger så fint og har så gode bokstavrim
Pappskalleromantiker = ofte det jeg kaller mamma hvis jeg er litt misfornøyd fordi hun vant yatzy 

Det er mange flere ord og uttrykk også, men dette var de jeg kom på nå og jeg tror selv dette er mer enn hos mange andre.

3) Jeg begynner ALLTID å tegne eller fargelegge hvis jeg ikke har noe å gjøre eller hvis jeg kjeder meg

Jeg er ikke fantastisk, men jeg anser meg selv som ganske flink til å tegne og er personlig overbevist om at de fleste som selv mener at de ikke kan tegne ville vært i alle fall litt flinkere om løsningen deres på dødtid eller kjedsomhet alltid var å tegne eller fargelegge fordi man utvikler seg jo mer man gjør en ting. 

4) Jeg konkluderte i fjor sommer at Donald Duck og fetter Anton egentlig er veldig mye likere enn de selv tror. 

For Donald er jo ganske uheldig og fetter Anton er en skikkelig heldiggris, men de er dypest sett egentlig optimister begge to for de forventer alltid at det vil gå bra. Forskjellen ligger i at Donald forventer at det vil gå bedre denne gangen enn sist og om det ikke gjør det så ender han alltid opp med å tenke "kanskje neste gang". Mens fetter Anton forventer at ting vil gå bra og en del av grunnen til at det gjør det tror jeg ligger i at han ikke aksepterer noe annet. Og jeg kjenner meg veldig igjen i både Donald og Anton for i likhet med Anton så forventer jeg alltid at jeg vil ha flaks når jeg spiller brettspill eller deltar på konkurranser. Og det er ikke alltid tilfelle, men jeg er like håpefull hver gang fordi en del av meg forventer at ting kommer til å løse seg. Og i likhet med Donald så er jeg flink til å reise meg igjen hvis noe går dårlig for jeg kan bli sur eller lei meg, men så finner jeg noe å glede meg over eller noe som oppmuntrer og jeg liker det. Jeg liker at både Donald og fetter Anton dypest sett er optimister og at jeg kan kjenne igjen det hos meg selv. 

5) Jeg var som barn ekstremt opptatt av stemmene i animasjonsfilmer

Hver gang jeg så animasjonsfilmer som barn så pleide jeg å se hele rulleteksten fordi jeg var skikkelig opptatt av hvem som hadde stemmen til karakterer og jeg har fortsatt mange filmer jeg foretrekker på norsk fordi jeg liker den norske stemmen så godt. Helge Jordal for eksempel har så herlig stemme at jeg må se Lille Havfruen og Dragetreneren-filmene på norsk, første gangen jeg var på Musikkteaterprisen så var min indre femåring fra seg av lykke da jeg så Trond Teigen og Jannike Kruse prate sammen fordi de var stemmen til Aladdin og Jasmine, Skjønnheten og Udyret er best på norsk fordi jeg elsker Merethe Trøans stemme som Belle, jeg kan fortsatt utenat hvem som har stemmen i nesten alle animasjonsfilmer fra 90-tallet både i norsk og engelsk versjon og hvis en ny animasjonsfilm jeg ser settes opp i kun norsk versjon på kino så finner jeg alltid trøst i at det i det minste er et par musikalskuespillere jeg er skikkelig fan av blant de som gir stemmene. Jeg har en hemmelig drøm om å dubbe animasjonsfilmer selv og som barn var nok de tingene jeg var mest opptatt av utover bøker: astrologi, gresk mytologi og hvem som hadde stemmene i alle animasjonsfilmene jeg så.

 6) Den tingen jeg er aller mest stolt av å kunne er alfabetet baklengs

Jeg er fornøyd med mange ting jeg kan. Jeg liker at jeg er ganske god til å oversette musikalsanger til norsk eller å finne på ny tekst til kjente melodier. Det er kult at jeg har skrivingen, tegningen og fargeleggingen og alt det gir meg og jeg liker at jeg har mye peiling på ting som Disney og musikaler. Men jeg er aller mest fornøyd med at jeg kan alfabetet baklengs. Ikke fordi det er det spor nyttig for det er det ikke, men det føles så unikt og jeg liker å ha noe eget liksom; noe som føles som en sånn ting som jeg kan ha for meg selv. Og jeg har nå laget en liten video som demonstrerer denne evnen både sagt langsomt og fort og som jeg tenkte å legge med her:

7) En av de tingene jeg vil mest er å være grunnen til at noen smiler ekte, barnlige, hemmelige smil

Det jeg liker aller, aller best er de gangene jeg sier noe eller gjør noe eller lager noe til noen som får dem til å smile de smilene som ikke er helt meningen. For jeg føler at alle har noen smil som er litt mer barnlige og mindre innøvde; sånne smil de smiler i hemmelighet eller hvis de gjør noe de elsker og blir tatt bilde av mens de gjør det uten at de vet det og noen ganger så har jeg via å være den veldig genuine personen jeg er klart å skape en helt spontan reaksjon hos noen der de ikke rekker å late som eller å finne frem konfirmasjonssmilet, men i stedet smiler de smilene de ikke mener å vise folk fordi de kanskje er litt skrå eller litt uperfekte, men som jeg liker aller best fordi det er de smilene som er de mest vakre smilene sånn jeg ser det. Jeg tenkte litt på det i jula; det at jeg ikke tror jeg er så mye i folk flests liv, men at jeg vil være den personen som får dem til å smile de smilene som er helt ekte og helt dem. Og de gangene noen har gitt meg ekstra fine komplimenter (som da hun som følger meg opp i oppfølgingstiltaket kalte meg en gledesbombe eller med hun som en gang sa at jeg hadde et helt eget blikk eller med hun som jeg gikk på et Nav-tiltak med og er venn med på Facebook, men egentlig ikke kjenner så godt, men som likevel kaller meg "sola mi" når jeg deler nye selfier eller liknende på Facebook) der det føles som de virkelig har sett meg på en måte og jeg får inntrykk av at jeg på en eller annen måte en gang har klart å gjøre en forskjell for dem; de gangene tolker jeg de komplimentene som at jeg har det i meg og av og til være en grunn til at noen smiler med hjertet og det gjør meg så glad for det er det jeg vil være for folk. Den som kanskje ikke er viktigst for dem; men minst en gang har klart å få dem til å bli så genuint glad at de har smilt et hemmelig smil på grunn av meg. 

*

Det var et par fakta og jeg vet ikke om noe av det var så veldig interessant, men forhåpentligvis var det kjekt nok likevel. Neste innlegg kommer om noen dager. Yay!