Men du ser ikke syk ut eller umulige ting før frokost =D

Det som aller mest gjør at jeg vet at det går bedre med meg er at jeg har sett for meg umulige ting før frokost de siste dagene. Jeg har funnet ut at man kan få støtte av Nav til å ta en bachelor-utdannelse (og ikke trenge å ta opp studielån slik jeg har forstått det) og ble skikkelig inspirert, jeg meldte meg på et kurs der man skal skrive en barnebok på en uke og fikk noe som føles som verdens beste ide, jeg fant en konkurranse der man skulle tegne hva slags dyr man ville vært om man kunne forvandle seg til et dyr (konkurransen er i forbindelse med at det i disse dager kommer ut en grafisk roman basert på Animorphs-bøkene) og det inspirerte det nye profilbildet mitt på Facebook der jeg morfer fra menneske til katt. Grunnen til at jeg sier "umulige ting før frokost" er at jeg tenker at det lureste vil være å prøve bibliotekarstudiet igjen (fordi det er noe jeg virkelig passer som, det er noe jeg har prøvd før og jeg er mer lærevillig og åpen nå enn for 14 år siden og det vil føre til en konkret jobb og dermed være noe Nav antakelig vil støtte mer), men så sier hjertet mitt Drama og Teaterkommunikasjon fordi det ville kvalifisert meg for studentmedlemskap i Musikkteaterforum og hjertet mitt vil så gjerne være en del av musikkteatermiljøet (og så er den umulige drømmen min å være ting som musikalkomponist eller scenograf eller musikalsangoversetter). Og når jeg først begynte å tenke på barneboken jeg ville skrive var min første tanke "musikalroman" med masse musikalnumre underveis, før jeg fikk en ide som er mye mer realistisk og overkommelig. Men jeg liker at jeg ser for meg ting. I så mange måneder så har jeg følt meg så tom og så sliten og jeg er fortsatt slapp og sliten mye, men jeg føler en annen motivasjon nå som ikke har vært der på lenge. Jeg ser for meg de umulige tingene og jeg tror det er et positivt tegn.

Grunnen til at jeg fortsatt tenker at det er lurt at jeg er sykmeldt ut denne uka, væffal, er at jeg trenger å slappe av og er trøtt og slapp veldig mye. Og jeg begynte nesten å gråte på fredag over at praksis er over fordi jeg vet at det er riktig at praksis er over (jeg har lært det jeg kan av det, det er på tide med nye utfordringer osv.), men det er fortsatt en stor forandring og jeg vil ikke miste turer og vennskapet med Anitra (som jeg har lært så mye av å ha praksis hos de siste to årene) og jeg hadde noen "å nei, vi kommer sikkert til å bli for opptatt med egne liv og nesten aldri treffes eller prates og alt blir annerledes"-tanker.  OG så glemte jeg å ta morgenmedisiner på søndag morgen og tok derfor medisiner dobbelt i natt før jeg leste i brosjyren min om Ulcerøs Kolitt at man IKKE skal ta dobbelt og straks ringte mamma klokka kvart på ett på natta i panikk og gråt fordi jeg var så redd for at jeg hadde ødelagt alt og skikkelig skadet meg selv. Mamma beroliget meg og sa at det ville gå helt bra, men det er det med at jeg, med en gang jeg mister kontrollen over en situasjon, nå straks hopper i "å nei, alt går til helvete"-modus og ikke klarer å puste med magen og å ta det med ro og tenke at det løser seg, som gjør at jeg vet at jeg har godt av en pause. Jeg regner med at jeg vil gjøre en bedre jobb på jobb når jeg ikke hopper i katastrofetankemodus hver gang noe ikke går etter planen enn når jeg gjør det. Og denne uka kan jeg ta den pausen jeg trenger og jeg tror det vil gjøre en stor forskjell. Jeg vet jo ikke, men tro er nok akkurat nå

Ellers er dette helt nydelig <3

Det er fra den nye sesongen av Hver gang vi møtes der det på lørdag var Maria Menas kveld. Selv så jeg på første semifinale av MGP (der jeg i år har tenkt å skrive et innlegg rett før norske hovedfinalen der jeg kommenterer sanger også), men jeg så sanger fra Hver gang vi møtes på Youtube etterpå fordi jeg har begynt å like det programmet de siste årene (men jeg vil liksom ikke ha gråting og samtaler og alt rundt, jeg trenger bare sangene) og Agnetes versjons av "My Lullaby" på samisk var så veldig fin. En av tingene jeg elsker med musikalmusikk er at å formidle teksten er det viktigste. Å ha tonetrilling (á Mariah Carey og Christina Aguilera, som jeg syns er skikkelig flinke til å synge, ikke misforstå, men bare takler stemmen til i små doser) eller å oversynge blir ofte helt feil fordi det da blir mer fokus på den som synger sin stemme enn formidling av budskapet og det er en av tingene som gjør at jeg elsker stemmen til så mange musikalartister. For de synger kjempebra og har så god kontroll på stemmen, men man tenker ikke på det når de synger. Man tenker på følelsen melodien eller teksten eller skuespillet til musikalartisten gir og det gjør at det føles så sterkt for meg. Og Agnete har denne magien ved seg, den magien jeg elsker hos musikalskuespillere. Det føles så rett frem og så enkelt og jeg kan ikke samisk, men det treffer så veldig. Det er den samme tingen jeg ikke skjønte i 2018 da Ella aldri havnet i bunnen og jeg heide så mye mer på Ole og Ulrikke, men så føles det i ettertid helt riktig at Ella vant. Fordi det viktigste med en sang er formidlingen. God diksjon, å treffe de høyeste tonene, alt dette er bonus, men det som betyr noe er at man tror på det man hører og med Agnete og den samiske versjonen hennes av My Lullaby tror man på hvert sekund <3

*

Dette innlegget kommer til å bli litt for langt. Jeg har nemlig skrevet verdens lengste anmeldelse av en bok som ga meg veeeldig mye, nemlig denne:

Jeg håper likevel at dette er interessant nok til å holde på folks interesse og har herved tenkt å poste min anmeldelse av "Men du ser ikke syk ut". Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi =D

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås

 

Ragnhild Holmås ser helt frisk ut når du treffer henne på kafé. Så hvorfor jobber hun ikke? Er hun egentlig så syk som hun sier?

Hun er en av flere hundre tusen nordmenn som lever med en kronisk sykdom. Selv om det er snakk om ulike diagnoser, kan den samme mistenkeliggjøringen oppleves fra Nav, leger, familie og venner.

Derfor finnes denne boka, en bok som inviterer deg bak kulissene til en person som later som hun er frisk for å slippe å mistenkes for å late som hun er syk.

*

Jeg har lenge tenkt at «Men du ser ikke syk ut» hørtes interessant ut, men så kom julen som gjorde at «Men du ser ikke syk ut» var en bok jeg MÅTTE lese. Det var litt over to måneder siden jeg fikk diagnosen Ulcerøs Kolitt og jeg hadde nettopp begynt på noen nye medisiner og følte meg kvalm, oppblåst og hadde vondt i magen nesten hele tiden. Jeg følte ikke at jeg hadde overskudd til noe som helst og hjernen min var uendelig sliten. Og likevel var det en fruktbar periode for den lærte meg at jeg ikke lenger kunne late som det bare var å ta medisiner morgen og kveld og så bare leve helt som før ellers. Jeg MÅ spise nok til frokost og lunsj for hvis ikke føler jeg meg dårlig, jeg må ta vare på meg selv (og ikke bare si ja da, ja da, når folk ber meg om det, men faktisk slappe av) og jeg tror ikke jeg lenger har overskudd eller konsentrasjon til å lese masse bøker eller å ha mange planer hver helg. Og det finnes en sorg ved det. For det er mange sykdommer som er enda mer hemmende for livskvaliteten enn Ulcerøs Kolitt og det virker egentlig som at jeg kan spise det meste jeg vil og gjøre de fleste tingene jeg har lyst til, det vil bare kreve litt ekstra hensyn. Men det føles så feil å tenke på seg selv som en kronisk syk person, det føles som en misforståelse og det er ikke det. Det er en sorg ved å vite at noen ting kanskje aldri blir helt slik det var før.

Det er kanskje derfor jeg ELSKET boka «Men du ser ikke syk ut» så mye, for den føltes så nær. Jeg er mye mindre syk enn Ragnhild, men det er så mye jeg kjente igjen likevel og det gjorde dette til en bok som føltes både befriende og ubehagelig samtidig på en veldig riktig måte.

Jeg følger Ragnhild på Twitter og har syntes hun har virket som en skikkelig kul person de siste månedene. Hun deler min interesse for Donald Duck og virker geeky på den måten som jeg elsker fordi jeg syns man bør være nerdete. Jeg elsker når folk tør å være skikkelig opptatt av en ting uansett om det kan virke sært, barnlig eller overfladisk og jeg håper jeg er den personen selv når det gjelder musikaler. Eller kanskje gatelykter. Om jeg har lært én ting av «Men du ser ikke syk ut» om Ragnhild så er det at hun ikke bare er en person som virker som et fint menneske på Twitter, men at hun også er skikkelig flink til å skrive. Hun har dessuten mye selvinnsikt og ikke minst; masse humor, som for eksempel her:

«Hjernetåken sakker ned farten på alt. Det er som å prøve å laste inn en nettside med nittitalls-oppkobling – du vet, den oppkoblingen der du måtte logge av internett hvis din søster skulle snakke i telefonen. Informasjonen lastes gradvis inn, byte for byte, og brått kan alt henge seg opp. Hjernen min er kort fortalt, der setninger drar for å dø.»

Det ER noe komisk med det avsnittet. Det er vondt og sårt og ubehagelig, men det finnes en komikk i det også. Jeg husker internett på slutten av 90-tallet da det var helt nytt og jeg fra første øyeblikk elsket det, men også at det gikk sakte og at jeg bare kunne være på nettet en time daglig. Jeg føler derfor at jeg forstår hva Ragnhild mener når hun skriver at hjernen hennes er der setninger drar for å dø og at det er som en nettside som lastes inn på 90-tallet. Og jeg kunne sitert så mye, men i stedet vil jeg bare si at dette er det universelle. Ragnhild skriver hele veien på en måte som gjør at denne boka er underholdende og faktisk ganske morsom. Det gjør at jeg tenker «faen, så urettferdig at Ragnhild skal få en diagnose som høres så kjip ut som ME», men samtidig også tenker at hun i det minste har kommet til det stadiet der hun kan le litt av det. På en måte er det også litt motiverende fordi jeg kanskje en dag vil være der selv med Ulcerøs Kolitt. Man kan jo alltids håpe <3

Grunnen til at jeg ble så glad i denne boka er likevel alle øyeblikkene der jeg kjenner meg igjen. Og hvordan Ragnhild skriver om å late som og jeg møter meg selv i døra. For å gi et eksempel: Det var julelunsj på Bristol med Anitra fra forlaget i desember 2019. Jeg hadde det hyggelig, men måtte skikkelig på do veldig plutselig to ganger i løpet av en time og det hadde kommet blod uten at jeg hadde mensen når jeg var på do i tre uker. Begge disse tingene (blodgreia og å måtte bæsje plutselig) har jeg i ettertid funnet ut at er typiske tegn på Ulcerøs Kolitt, men jeg skjønte det ikke da. I stedet distraherte jeg meg selv. For jeg liker å ha det bra; jeg liker IKKE å slappe av eller å være syk eller å gå til legen fordi jeg alltid tenker at jeg sikkert er overdramatisk. Og derfor fortsatte jeg som før og så hadde jeg det jo ganske fint mesteparten av tida. Likevel, 2020 kom med flere og flere symptomer og ting og tang som begynte å bekymre meg. Og til slutt gikk det ikke an å late som lenger og det er mye som føles dritt med det, men det er også veldig fint fordi det skremmer meg å tenke på hvordan jeg ville hatt det nå om jeg ikke hadde måttet dra til legen i september. Og Ragnhild skriver om å late som på en måte som føles veldig sårt fordi jeg kjenner meg så godt igjen. For det er noe med at om man har latet som veldig lenge så kan man lure seg selv helt. Man kan ende opp med å tro helt på at alt er i orden fordi man har villet at det skulle være det når det ikke er det og ikke har vært det på en lang, lang stund.

Denne boka peker også på viktigheten av å ta det på alvor uansett om en sykdom er psykisk eller fysisk. For jeg har tenkt og følt veldig mye de siste ukene og det er først de siste dagene jeg har begynt å føle meg ordentlig som meg selv og jeg vet ikke hvor mye av de siste ukene som er sykdommen og hva som er psyken og en del av meg begynner å tenke at det er mer viktig om det er sykdommen. Og så har «Men du ser ikke syk ut» et helt kapittel om hvordan psykisk sykdom ER ekte og vel så reelt som en konkret sykdom. Jeg blir litt skamfull da fordi jeg vet så godt at alt henger sammen (og særlig nå da det virkelig bevises daglig, med en gang jeg begynner å føle meg stresset og ikke klarer å puste ordentlig av angst-ing føler jeg meg småsyk med en gang, alt henger virkelig sammen) og likevel tenker jeg at det er mindre viktig om noe bare er psyken som tuller. Når det ikke har noe som helst å si om noe er psykisk eller fysisk, det er viktig å ta hensyn til uansett. Denne boka gjør det på lettfattelig og velskrevet vis enda mer åpenbart at det er like viktig å ta på alvor om det er sykdom eller psykdom.

Det er ting som dette som gjør at jeg tror alle har noe å lære av denne boka. Ja, den er viktig lesning om man har en kronisk sykdom eller sliter psykisk, men den er også en bok man lærer mye av om man er helt frisk. For det er så mye viktig her (om hvordan vi lever i en verden der vi definerer folk ut ifra hva de jobber med når vi heller burde stille andre spørsmål når vi småprater med andre mennesker, om hvordan det er farlig å begynne å tenke at noe er urettferdig fordi det er like tilfeldig at noen er helt friske som at noen har en sykdom, om hvordan samfunnet er tilrettelagt for folk som kan se høre og se og kan gå langt og fort og stå lenge i kø, når det ekskluderer hundretusener av mennesker som sliter med noe (for å sitere Ragnhild: «hundretusener av runde klosser som prøver å skvise seg inn i firkantede hull»)) og det er ting man burde om ikke forstå, så i alle fall prøve å forstå.

Sist, men ikke minst elsker jeg denne boka fordi den inspirerte meg til en barnebok som jeg har begynt på og som jeg virkelig har tro på og alt dette på grunn av et kapittel. Det er et kapittel helt på slutten kalt «Alt går bra til slutt» og det var det kapittelet som gjorde at jeg omsider fikk tårer i øynene. For jeg er en optimist og jeg vil at man skal ha det bra og om det har kommet noe godt ut av høsten og angstanfallet jeg hadde på jobben for to uker siden så er det at jeg har lært at det ikke alltid går bra. Noen ganger så er livet dritt, noen ganger er det for mye samtidig til at man virker. Og greia er at jeg fortsatt er optimist, og jeg er i godt humør mesteparten av tiden og bobler nesten over av entusiasme av å lese om Sondheims musikaler eller å se Björnstad på HBO eller å tenke på alt som jeg gleder meg til i en fremtid som jeg vet vil være bedre enn nuet. Men jeg klarer ikke å late som lenger og jeg prøver å ikke være for positiv når noen skriver at de sliter med noe og jeg vet ikke om jeg får det til, men det føles bedre og sunnere og mindre slitsomt i lengden. «Alt går bra til slutt» er et kapittel som igjen påpeker det jeg selv har lært, nemlig at positivitet er kjempebra, men at det kan bli giftig og skadelig om man prøver å være bare positiv alltid. Det er DETTE jeg nå prøver å skrive en bok om til nevøen min på tre år og jeg tror det kan bli noe ordentlig fint.

Så ååå, det er så mye med «Men du ser ikke syk ut» som jeg elsker og jeg innser at dette er verdens lengste anmeldelse, men denne boka ga meg så mye. Og jeg håper jeg har formidlet det på en måte som gjør at du, kjære leser kaster deg over denne boka du og.

Terningkast 6!