Kjære Andreas - et takkebrev i siste liten

Hei, jeg skulle egentlig ikke blogge før torsdag, det var egentlig planen. Men noen ganger endrer planer seg og dette er en sånn gang. For jeg har ikke pratet så mye om det her, men i 2022 ble den ene onkelen min alvorlig syk og i dag ringte mamma og fortalte at det går brått nedover nå, der jeg trodde vi kunne ha måneder eller i det minste uker, kan det være snakk om dager. Og jeg hadde bestemt at dette brevet skulle postes før onkelen min døde, så da må jeg poste det nå. Men før jeg kommer til det må jeg poste en sang fra musikalen Into the Woods og det er denne:

Denne sangen heter No one is alone og er ikke bare innmari fin, men den har en strofe som jeg kommer tilbake til og det er "sometimes people leave you, halfway through the woods". Jeg føler at det er en så passende strofe når man vet at noen man er glad i snart skal dø og det alt for tidlig. At de forlater deg når de er halvveis gjennom skogen. På en rar måte er det en litt trøstende strofe fordi den anerkjenner så fint at noe er for tidlig, men samtidig så er den så rett frem. Sangtekster kan som med poesi ofte være veldig malende og metaforiske, men denne er så likefrem. Sånn er det liksom, noen ganger skjer livet og noen forsvinner før de skal, det er som med ene jobben min når jeg får til lite intervjuer på en buss og skriver om ruten. "Sånn kan det gå," skriver jeg og bare med å skrive de ordene får jeg en aksept i stedet for skuffelse og så tenker jeg at det kanskje går bedre neste gang. 

Uansett, jeg snakker meg bort. En sånn fin ting jeg kan når jeg har mye tanker og følelser er å skrive og jeg har brukt hele romjulen på dette brevet.. Jeg har skrevet et brev som får utløp for alt og det skal jeg dele nå. Det er et brev til et av yndlingsmenneskene mine, et brev han kanskje aldri kommer til å lese selv eller høre, men som jeg skal prøve å tenke at noe i ham kanskje får med seg likevel. Jeg tror det er et fint brev, et sånt brev som er innsiktsfullt, ærlig, genuint, omtenksomt, selvopptatt og finurlig om hverandre, i alle fall håper jeg det. For det er mange ting i verden jeg ikke kan, men å skrive kan jeg og er det noen som fortjener et brev så er det onkelen min.

Kjære Andreas

Du har alltid vært et av yndlingsmenneskene mine. Du er et sånt menneske som inspirerer folk og som bobler over av en leken, barnlig og virkelig god energi, sånn i tillegg til at du er en av de mest engasjerte menneskene jeg vet om. Tenk på alt du har gjort for så mange, alle kampene du har tatt og hvordan du er en av få som virkelig har gjort en forskjell. Som barn var du en jeg følte jeg alltid kunne prate med og som voksen var du den jeg aller mest ville spille brettspill med. Du introduserte meg for humanisme, du minnet meg på at snø ikke bare var irriterende, men også magisk og du var den som jeg aldri ble lei av å tilbringe tid sammen med, noe som selvsagt gjorde det desto mer irriterende at du bodde så langt unna. Der, i Stavanger, jobbet du deg opp, der sto du på for alt du trodde på og der fant du omsider kjærligheten som du alltid hadde ønsket deg. En gang var du den irriterende lillebroren som tok hode av mammas Barbie-dukker og når du ble voksen pleide du å si at det igjen var litt som å være barn, bare at du nå hadde råd til alle lekene og duppedittene du ønska deg. Du er verdens mest proffe kverulant og langt i fra perfekt, men perfekt nok i massevis for meg og jeg er veldig takknemlig for hvor god og støttende onkel du alltid har vært.  

 

I 2022 ble du syk. Kanskje begynte det også tidligere uten at noen skjønte det, selv vet jeg bare at du virket helt frisk jula 2021 og hadde noen da fortalt meg at du et halvt år senere ville få en kreftdiagnose ville jeg ikke trodd dem for det føles fortsatt umulig hvor fort alt har gått. Hvordan du har mistet så mye av alt som gjorde deg til deg og snart kommer til å dø. Jeg skjønner ikke at det kan være lov. Selv har jeg prøvd å ikke tenke på det. Jeg har håpet på mirakler (for hvis det er et menneske jeg kan se for meg mirakler skje med så er det deg) og jeg har prøvd å ikke bli påvirket og å fokusere på alt mulig annet. Til dels har nok dette vært et selvopptatt valg; ønsket om å distrahere meg selv, det har handlet litt om å beskytte meg selv og det har handlet om at jeg liker å ha det bra. Entusiasmen og positiviteten min er det jeg liker best med meg selv og jeg vet den gleder andre og, for meg virker det i så måte ikke så rart å velge å tenke på alt som tross alt er fint i livet og ikke det som er helt forferdelig. For det finnes ikke noe optimisme ved sykdommen din.  

 

En sånn rar greie med meg er en viss fascinasjon rundt bøker, filmer og annet med kreft som tema, men de lærte meg at det er håp eller i det minste en kamp. At det kan gå galt, men at man i det minste har et punkt der man kan tro at det vil løse seg fordi vi har kommet lenger, fått flere medisiner. Når du fikk kreft så var du ekstremt uheldig med type kreft, med prognoser, med alt egentlig og det har vært en så urettferdig kamp hele veien. Og som en optimist og idealist som tror på løsninger og godhet og at det finnes en mening med det meste som skjer, så er det veldig vanskelig, ja nesten umulig å akseptere.  

 

Jeg vil ha deg å spille brettspill med. Jeg vil vise deg Paradox Museum og biblioteket i Bjørvika. Jeg vil dra til London igjen med deg og Daniel og feire 40-årsdagen min med deg til stede (og aller helst i New York, sånn at vi kan oppfylle den evige Broadway-drømmen min i samme slengen). Når du forsvinner så vil det gå bra for meg; dels fordi jeg ikke har noe annet valg og dels fordi jeg fortsatt kommer til å være den optimisten jeg er, hun som gleder seg så mye over små ting og som prøver å spre glede i andres liv via å dele kreativitet. Jeg kan late som du bare er travelt opptatt med jobb, jeg kan føle på ansvaret for å ta meg av kverulering og humanisme for deg, jeg kan se etter spor av deg i bøker jeg leser og filmer jeg ser. Greia er ikke den at det ikke vil gå bra med meg, men den at jeg vil skape nye minner med deg. Livet mitt er et lite og rolig liv og det er greit, men det er allerede så få mennesker i livet mitt at det ikke er rom for å miste de få som er der og i alle fall ikke deg. Jeg vil spille brettspill med deg igjen, jeg vil oppleve alle de tingene som forsvinner når du forsvinner fordi du er en så viktig del av dem.  

 

Og selvopptatt sett så tenker en del av meg at hele livet er litt meningsløst om jeg aldri igjen kommer meg til London og siden mamma er redd for å fly og jeg selv ikke tjener nok til at det er lett å spare penger (selv til den Gøteborg-turen for å se Wicked som jeg så innmari mye har lyst på) så føles det ganske avhengig av deg. Samtidig funker ikke verden sånn at jeg bare kan nekte deg å  dø fordi jeg trenger å oppleve London minst en gang til før jeg fyller 42, særlig ikke nå da du er så syk at døden antakelig ville være langt mer bekvem enn det livet du lever nå. Da må jeg heller håpe alle reisene jeg drømmer om vil være mulig selv uten deg, da må jeg heller tenke at livet er et sånt puslespill der resultatet kan se fint ut selv når en av de viktigste brikkene mangler.  

 

Selv håper jeg at klokkene vil fortsette å tikke uten deg og at det vil være måter jeg kan ære deg og ting jeg kan gjøre som vil gjøre at jeg vil føle nærværet ditt. Jeg kommer til å tenke på deg når jeg ser nye duppeditter eller spiller brettspill jeg forbinder med deg. Jeg kommer til å føle at det er min jobb å utstråle den livsgleden jeg forbinder med deg fordi jeg tror jeg er den som best kan få det til. Jeg trenger å tro på et fint liv selv uten deg i det for å gjøre det å miste deg til noe som går an å takle og fordi jeg vet du er litt som meg.  

 

Personlig ønsker jeg at jeg blir minst 93 år, fordi jeg ønsker å irritere meg over å ikke inkluderes i sangen "The Christmas Song" når det synges at det ønskes god jul til barn mellom 1 og 92 år, men når jeg dør ønsker jeg meg ballonger, såpebobler og fargerike klær i begravelsen og aller mest at folk ikke først og fremst skal være triste, men feire livet mitt.  

 

Jeg tror du også vil at alle vi som elsker deg skal være glade i en verden der du ikke lenger finnes og om noen klarer å finne gleden likevel er det nok meg, men jeg skulle mye mer ønske at jeg ikke trengte det. Jeg vil mye heller at du skal våkne i morgen og være helt frisk eller at det skal dukke opp en mirakelmedisin som fjerner kreften totalt og at vi skal sitte på hytta og le av de kreftgreiene om noen måneder. Jeg vil at du skal bli 60 og 70 og 80 år, jeg syns både du og jeg og vi alle fortjener det alternativet i stedet.  

 

Så dette er et brev til deg, kjære Andreas. Det er urettferdig at du ble syk, men jeg syns generelt sett at de siste årene har inneholdt mye urettferdig både for verdens del og rent personlig. At du ble syk føles likevel verst. Jeg kommer til å savne deg masse for jeg er uendelig glad i deg og du føles på mange måter som et av de menneskene jeg aller mest behøver i livet mitt. Og jeg kan være håpløs og selvopptatt og barnlig og teit, men du var en av dem som alltid likte meg like godt uansett og det kommer jeg til å huske.  

 

Er du helt sikker på at du ikke bare kan få en postkasse om det finnes en himmel? Det hadde hjulpet masse om du bare kunne sendt meg et brev fra himmelen i så fall og at jeg kunne feste brev til ballonger som igjen havnet hos deg sånn at vi kunne brevvekslet etter at du døde og jeg på en måte fikk beholde en del av deg i alle fall i stedet for å måtte klare meg med minnene. Eller sånn at du kunne hjelpe meg å trøste og å passe på mamma på den måten der du var aller mest flink og jeg sikkert er for dum til å være et fullverdig alternativ.  

 

Jeg vil så gjerne ha deg i livet mitt, jeg vil klare meg uansett, men jeg har ikke lyst til å måtte det, jeg vil mye heller bare ha en frisk og glad onkel Andreas som forstår meg på en annen måte enn alle andre og som inspirerer meg på så mange måter. Det er det alt kommer tilbake til, det at jeg vil finnes i en verden der du finnes og har det bra og jeg ikke trenger å prøve å trøste alle jeg vet vil takle å miste deg dårligere enn meg. Når du forteller mamma at det går bra så tror hun deg for du utstråler klokskap og virker som en person med peiling. Når jeg sier det så er jeg den naive drømmeren som klager over småting, men gjemmer de virkelig vanskelige tingene under et teppe mens jeg finner på masse fine distraherende ting og fortrenger at hele teppet og alt under finnes i det hele tatt. Det er så mye jeg trenger en Andreas til, så kan vi ikke bare droppe denne "så syk at man kommer til å dø"-greia og så kan alt bare gå bra til slutt i stedet?  

 

Om ikke annet så fordi optimisten i meg trenger bekreftelser, du vet ikke hvor slitsomt det er å være en person som tror på løsninger og håp i møte med et nyhetsbilde som stadig peker på alle måtene verden går til helvete. Jeg vil ikke være enda en person som gir opp, jeg vil oppleve mirakler og magiske ting som viser at det er riktig å tenke positivt og ha tro på løsninger, i stedet for at det er kun barnlig og naivt. Og om du bare ble frisk eller i det minste frisk nok til å kunne leve greit med sykdommen i sånn ti år til minst, ville det vært den beste bekreftelsen på at det finnes håp jeg kan tenke meg.  

 

Jeg stemmer for mirakler i stedet. Men hvis de ikke skjer, så trenger du å vite at selv om jeg ikke er den beste til å vise det, så virkelig bryr jeg meg. Igjen, jeg er så glad i deg og jeg håper du snart får fred uansett hva skjebnen vil. Jeg har fortsatt ikke lyst til å akseptere at ting er som de er, men livet skjer, noen ganger har man skikkelig uflaks og for meg så vil livet på et vis gå videre likevel. Og når jeg minnes deg er det den friske Andreas jeg vil huske, han som aller mest ga meg tro på mennesket og som jeg kommer til å sende en tanke i retning hver gang det snør.  

 

Se Andreas, det snør for deg, det er for din skyld. Det er alltid for deg snøen kommer og etterlater blanke ark som man kan fylle med tegninger, dikt eller kanskje et brev; litt som dette.  

 

Vennlig hilsen Karoline ♥️