Om oppdrag Sandnes fordi begravelse: bilder og tankespill

Heisann! Det er fredag og akkurat nå har jeg det ganske greit, men det var egentlig meningen at jeg skulle jobbe i dag og jeg måtte kontakte jobb og si at jeg faktisk ikke orket det, for man blir sliten av to flyturer på under 48 timer og en begravelse av en onkel A underveis og bare, ting har gått så i ett de siste dagene og jeg føler nå at jeg trenger å ha en ganske avslappende helg. 

Samtidig har turen likevel vært langt i fra bare kjip og jeg har fått truffet familie og andre fine folk og hatt det tidvis ganske hyggelig tross den triste anledningen og jeg skal dele litt bilder og inntrykk, men først så kan jeg nevne en liten plan jeg HAR lagt for helgen og det er å se den nye Mean Girls-filmen, som er basert på musikalversjonen av historien, fordi jeg tross alt er nysgjerrig på alt av nye musikaler. Anmeldelse følger i neste innlegg. 

Men da tenkte jeg å skrive og dele litt bilder fra Oppdrag Sandnes.

Bilder og inntrykk fra en helt spesiell tur til Sandnes

Onsdag startet i og for seg ganske vanlig. Jeg tok en dusj og spiste frokost, jeg dro på Fontenehuset og på ettermiddagen dro jeg hjem, men da måtte jeg bare pakke de siste tingene for deretter dro jeg. Først tok jeg t-banen til sentrum (noe stressa fordi Flytogets nettsider ikke fikk det til å se ut som Flytoget gikk etter 18:00, noe det dog gjorde) og så tok jeg flytoget til Gardermoen der jeg traff broren min og samboeren hans. Der tok vi et lite måltid før vi skulle fly til Sandnes. Og jeg var unødvendig nervøs for mange ting, men alt gikk greit og snart nok fløy vi av sted.

Utsikt fra flyet onsdag kveld. Jeg satt i midten, men greide å snike til meg et bilde lell, selv om det ikke ble så tydelig siden det var ganske mørkt. Når vi kom til Sandnes tok vi taxi til hotellet i Sandnes der vi traff mamma. Så var kvelden bare å slappe av før leggetid mens jeg gruet meg og var veldig spent på torsdag. For hele grunnen til at vi dro til Sandnes var jo begravelsen til Andreas og det er noe med at frem til den har skjedd så kan man lettere tenke at det bare er en dårlig spøk. Tenke at man har en onkel som neste dag vil sprette ut av kista til full festmusikk fordi det på en måte virker mer sannsynlig enn å bare aldri ha ham i livet sitt lenger. Med en begravelse blir ting så mye mer endelig, da må man liksom mer innse at ting er som det er og det har jeg helt ærlig ikke hatt særlig lyst til. Jeg vil fortsatt mye mer leve i et univers der Andreas finnes og er frisk og glad og vi igjen kan glede oss til neste gang han kommer til Oslo og kanskje har anledning til en del runder brettspill. Det er ingen annen i verden jeg har mer lyst til å spille brettspill med igjen.

Torsdag morgen kom, for dager kommer uansett om man vil eller ei, og inneholdt hotellfrokost!! Riktignok ikke en så veldig imponerende hotellfrokost (Thon Rosenkrantz sine frokoster er mye bedre), men likevel. Det var godt og hyggelig nok. 

Etter frokost gikk broren min, hans samboer og jeg en spasertur der barna til den andre onkelen min ble med. Ferden gikk først til leiligheten til Mr. D (som levde sammen med Andreas de siste ni årene og som har vært kjempeflink, både med å være der for Andreas og å passe på ham når han ble syk, men også med å forberede ting rundt begravelsen) der vi traff fineste Silly <3 Vi laget også små buketter som skulle legges på kisten og jeg fikk en kopp kakao. Så dro noen hjem til hotellet, men jeg og broren min med samboer spaserte videre for å finne noen gode sko til meg som var litt mer solide og fine vintersko og som også ville funke bedre i begravelsen. Etter hvert fant vi sko og jeg har ikke fått gått dem ordentlig inn enda, så de er ikke superkomfortable enda, men de er gode og veldig stilige og vil bli kjekke å ha som et alternativ til veldig slitte gamle sko, som er superbehagelige, men ikke nyttige på særlig mange andre måter. Etterpå kjøpte jeg en croissant hver til meg og mamma før vi var vel hjemme på hotellet og gjorde de siste forberedelsene for denne begravelsen som jeg jo visste at ville bli fin siden Andreas hadde planlagt absolutt alt, men som likevel ville være et sårt farvel med en onkel jeg så gjerne skulle hatt i livet mitt i mange år til. 

En sånn greie med meg er at jeg ofte ikke har pleid å gråte i begravelser. Ikke fordi jeg ikke har brydd meg, selv tror jeg det handler om et visst kontrollbehov jeg ofte har og hvordan jeg ofte er for bevisst på meg selv og hva jeg liksom føler at jeg burde føle til at ting kommer naturlig. Jeg vet ikke om det gir mening. Det jeg vet er at i begravelsen til Andreas gråt jeg. Først ganske lite for jeg hadde ganske god kontroll mesteparten av tida, men da kista ble løftet opp på slutten og skulle til å bæres ut brøt jeg skikkelig sammen fordi det på en måte var da jeg forsto det ordentlig, det var da jeg ikke lenger kunne håpe på mirakler eller oppvåkning fra de døde eller noe som helst som kunne endre tingenes tilstand. 

Og likevel, dette VAR den fineste begravelsen jeg noen gang har vært i. Alt som ble sagt om Andreas i begravelsen var så himla fint og det var langt i fra bare trist, men også småhumring og en velfortjent applaus på slutten. Det var rett og slett innmari fint hvor enn feil anledningen var og det gikk mye bedre enn fryktet. 

Og så var det såpebobler ved inngangen og det føltes så veldig riktig det og, i tillegg til at det føltes litt håpefullt. For jeg har litt lyst til å tenke at om det ikke er en himmel eller at man gjenfødes som et dyr eller et nytt menneskeliv, så vil jeg i alle fall tenke at døden ikke bare er trist, men heller at man gir noe tilbake til universet man en gang fikk dem fra. Litt som hvordan de synger i musikalen Rent i sangen I cover you og her siterer jeg den en norsk oversettelse jeg hørte for lang tid siden som fortsatt sitter:

"Kjærlighet kan'ke eies, kan'ke kjøpes for penger

Men jeg vet den kan leies, du er alt hva jeg trenger"

Man eier ikke menneskene man blir glad i, man låner dem og en dag må man gi dem bort til universet, men da er lånet likevel noe man alltid kan være takknemlig for. Og når noen er gitt bort til universet igjen så kan man tenke at de passer på deg, at de er grunnen til de fineste solopp og nedgangene, at de passer på så du ikke sklir hvis du ber dem pent om det, at de på et vis fortsatt følger med og jubler med deg om du lykkes med noe. Eller som broren min sa, om hvordan han hadde hørt at man mister noen to ganger, først når de dør og så igjen når den siste personen snakker om dem. Er det noen som vil snakkes om i virkelig, virkelig lang tid så er det Andreas og på den måten mister vi ham kanskje på et vis likevel aldri.

Etter begravelsen dro vi til et lokale der det var supper og kaker, te og taler. Det var oppriktig hyggelig, det var god mat, god kake og god te, det var virkelig fine folk overalt og det ble sagt så mye fint om den fine, kjære, teite, håpløse og supre onkelen min. På bildet kan man se min modige mamma som egentlig ikke tør å fly og likevel har taklet fire flyturer frem og tilbake mellom Oslo og Sandnes på under to uker, og som heller ikke egentlig tør å være en sånn person som tar ordet, men som hadde skrevet litt om Andreas der hun trakk frem den måten hun jo kjente ham og hadde sett alle de mindre gode sidene til Andreas som også er verdt å minnes fordi ingen er perfekte og Andreas er en sånn person som fikk til så mye at man kan tenke at han var det. Det var veldig fint og jeg er så stolt av mammaen min og hvor modig hun har vært flere ganger i det siste. I tillegg ble jeg inspirert av folk som sang så fint, så jeg endte spontant opp med å ta mikrofonen og synge en sang jeg selv skrev som del av et av mine mange "Karoline prøver å skrive musikaler"-prosjekter i høst og som jeg følte liksom passet litt og det gikk så fint. Sist jeg tok en mikrofon og sang offentlig gikk det helt elendig, men i går så hadde jeg full kontroll og skapte et fint øyeblikk og jeg er veldig glad jeg turte.

Etter sammenkomsten dro vi på gravøl (Cola for min del) fordi det var på sin plass. Der pratet vi om løst og fast og det var veldig hyggelig og så dro vi til hotellet for en runde Bananagram og to runder Yatzy før leggetid. I går ble faktisk alt i alt ganske fin.

Og jeg savner Andreas masse, jeg kommer alltid til å savne ham og jeg tror han er et sånt menneske jeg vil tenke litt på hver dag. Og jeg tror ikke nødvendigvis at jeg vil tenke på ham med tristhet hver gang, men jeg vil ha ham med meg. For dette er annerledes enn besteforeldre eller kjendiser jeg har vært trist over eller til og med fineste hunden Snickers (som er den jeg har mista tidligere som jeg savner oftest og mest, ikke fordi jeg ikke er glad i Luna, men fordi hun er så sær og det er hyggelig med entusiasmen til hunder, noen som alltid setter like stor pris på det når du kommer, jeg tenker "å, Snickers" med et snev av vemodsglede hver gang jeg ser en dvergschnauzer)), dette er en person jeg så mye av meg selv i og som jeg hadde et veldig nært forhold til selv om jeg ikke traff ham ofte nok, det kommer til å merkes at Andreas ikke er her lenger. Men livet kan være fint likevel, annerledes og tidvis sårt, men likevel fint. Særlig når jeg drar på Fontenehuset der jeg føler meg så innmari velkommen alltid. Eller når jeg skaper noe kreativt og føler meg flink, eller når hele virkeligheten forsvinner fordi jeg ser en musikal på teater. Da er verden fortsatt magisk uansett hvem som mangler.

Og i dag tok vi fly hjem og jeg var ganske sliten og orket ikke jobb i dag, men det må være lov. Jeg er vanligvis veldig pliktoppfyllende og flink tross alt. Jeg dro på Fontenehuset, var med på quiz og de hadde igjen en porsjon taco fra lunsj som jeg fikk kjøpe for kun 20 kr, nå har jeg snacks å kose meg med i kveld, en helg som rent utover en kinoplan vil bli veldig rolig og neste uke er helt hverdag, men også et par fine planer jeg allerede vet om. Livet skjer. 

Om jeg skal trekke en konklusjon så syns jeg fortsatt at det er veldig teit av Andreas at han ikke bare kunne fått en kreft med gode prognoser om man så absolutt må drive med å få kreft i det hele tatt og jeg syns det er barnslig av ham at han valgte å dø kun 41 timer inn i dette året fordi det var en så kjip begynnelse på 2024 som år liksom. Jeg syns det å dø før man er 60 år en gang er unødvendig og at det er urettferdig at jeg ikke kunne hatt en onkel Andreas i livet mitt i mange år til. Samtidig er jeg også stolt av at jeg har hatt en onkel som fikk til så mye både som humanist og i kampen mot Scientologikirken, jeg er glad jeg hadde en onkel som mer enn noen annen har inspirert meg til å være karolinsk og å prøve å spre glede gjennom entusiasme og kreativitet og det skal sies at der jeg er en sånn person som jo egentlig hater litt å bli eldre (skulle gjerne vært 25 år bestandig, rakk aldri å bli ung og lovende, syns det er skummelt hvor fort årene går), så har det at Andreas døde gjort at jeg i stedet for å tenke "jeg fikk 38 og et halvt år med onkel Andreas", tenker "jeg fikk nesten 40 år med ham" selv om det er halvannet år til jeg rent faktisk blir 40, bare fordi det å endre formuleringen på den måten får det til å føles som om jeg hadde Andreas i livet mitt lenger. 

Jeg savner deg Andreas, men jeg tror du hadde likt både begravelsen og sammenkomsten etterpå skikkelig godt og jeg vet at uansett hvor du er nå så har du det fint.