Om Les Miz på Folketeateret og å teste ut ørebetennelse

Av og til så kan jeg bli litt deppa når ting ikke blir som jeg hadde tenkt og denne uka ble omtrent ingenting slik jeg ønsket eller forventet. Det var for eksempel på ingen måte etter planen at jeg har vært syk hele uka med det jeg på onsdag fant ut at var en kraftig ørebetennelse, noe som har måttet omrokkere på mye underveis. Og av alle sykdommer jeg har testet ut så føler jeg at ørebetennelse er noe av det mest slitsomme rett og slett fordi det har gjort så vondt og fordi det i så stor grad har påvirket overskuddet, søvnkvaliteten og allmenntilstanden min. Nå går jeg jo på medisiner, så det går jo fremover og de siste to dagene har heldigvis formen utenom ørene vært mye bedre, men sånn onsdag holdt jeg på å sovne fra teaterplaner, både mandag og torsdag prøvde jeg å dra på Fontenehuset og måtte gi opp å være der etter under to timer fordi jeg ikke følte meg i form i det hele tatt og å fokusere på noe som helst var helt umulig og i dag klødde ørene mer enn de gjorde i går, men jeg mistenker at det var litt på grunn av været også og at det vil gjøre en forskjell om jeg i morgen når jeg skal gå tur har på lue, ikke bare jakke med hette. Denne ørebetennelsen har ellers minnet meg på at jeg gjerne kan sette meg ambisiøse mål om å tegne noe hver dag i en måned, men at kroppen jo har litt å si den også og i fjor funket ikke målet fordi jeg prøvde å balansere så mye at jeg havnet i den verste psykiske knekken min på lenge og i år funker ikke målet fordi jeg rett og slett ikke har hatt særlig mye overskudd til ting som å tegne når jeg har vært syk. Det har egentlig vært nok med bare å prøve å ta vare på meg selv og å prøve å slappe av. 

*

Og ellers så er det i dag Verdensdagen for Psykisk Helse og jeg har merket denne uka hvor mye det påvirker meg psykisk når jeg ikke er i form fordi jeg syns det å slappe av er vanskelig, jeg syns det er vanskelig når jeg ikke klarer å ta meg sammen fordi ting er så vondt og slitsomt, jeg føler meg så mye mer håpløs enn ellers når overskuddet til å være kreativ mangler. Jeg liker ikke versjonen av meg selv som jeg har vært denne uka. Og samtidig så har jeg likevel følt på mye omsorg og blitt minnet på hvor fine folk jeg har i livet mitt på Fontenehuset og jeg vet jo at ting blir bedre selv om det går sakte. Og de siste dagene har jeg greid å finne overskuddet til noen kreative ting som jeg har blitt veldig fornøyd med og det har føltes veldig fint. <3

Men nå tenkte jeg å dele kongen av flotthet, majesteten av fremragende skuespill og sang, himla hattifnatt så mye jeg elsker Philip Quast som Javert:

Og nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av Les Miserables på Folketeateret og så bables vi igjen etter hvert. God fornøyelse :)

Om Les Miserables på Folketeateret

Da jeg bestilte billett til Les Miserables på Folketeateret for noen uker siden forventet jeg ikke å nesten sovne fra å en gang få dratt til sentrum for å få sett forestillingen på grunn av ørebetennelse, men jeg fikk jo dratt og det er jeg glad for. Uansett hvor vonde ørene mine var, så var forestillingen så fantastisk at det gjorde opp for alt som var kjipt. 

Som litt bakgrunnsinformasjon så har jeg vært fan av Les Miserables som musikal siden jeg først Tenth Anniversary Les Miserables in Concert på dvd som trettenåring. En av de nerdete tingene jeg er mest stolt over er at jeg, inspirert av hvor mye jeg elsket musikken, leste De Elendige (som er på litt over 1000 sider) som trettenåring, noe som da var den lengste og tyngste boka jeg noen gang hadde lest. Jeg husker at jeg likte boka veldig godt, men musikalen liker jeg enda bedre fordi alt blir bedre av et flott sangnummer. Og her har jeg ikke tenkt å bidra med synopsis av Les Miserables, men det er en veldig, veeeldig episk musikal med melodrama og såre skjebner og flotte karakterer man blir dypt fascinert av. Selv har jeg alltid vært særlig fan av Javert og Eponine fordi de er så himla fascinerende (og så hjelper det jo at de i den nevnte konsertversjonen spilles av henholdsvis Philip Quast og Lea Salonga, som begge er fremragende vokalister, så vel som skuespillere). 

Uansett så var jo det å allerede være godt kjent med og svært glad i Les Miz et godt utgangspunkt da jeg så den på Folketeateret, men denne forestillingen var enda, enda bedre enn jeg kunne håpe på og jeg har veldig, veldig lyst til å se den igjen. 

Da jeg leste at Folketeateret skulle sette opp Les Miz på nytt så var jeg i utgangspunktet bittelitt skeptisk siden de har satt opp musikalen før og jeg ikke visste helt hvordan de kunne fornye opplevelsen. SÅ annonserte de castinga og jeg ble umiddelbart mye mer interessert, for der de sist gamblet med å ha med veldig mange som på det tidspunktet hadde begrenset erfaring med musikalsjangeren, så var det nå i all hovedsak svært proffe musikalartister og jeg gledet meg over en hel rekke navn som jeg har sett i opptil flere tidligere oppsetninger og som jeg jo vet er fantastiske. Når det i tillegg dukket opp flere gode anmeldelser og Folketeateret er blant byens beste på god snacks i baren, så bare måtte jeg unne meg en billett. Og denne oppsetningen var virkelig verdt pengene. 

Noe som gjorde akkurat denne oppsetningen så sterk var løsningene koreografisk, lysmessig og scenografisk sett. Mens Scenekvelder jo sjelden direkte skuffer når det gjelder tekniske løsninger; så er dette definitivt den mest estetiske oppsetningen av Les Miserables som jeg har sett. Jeg elsket hvordan de brukte ensemble til å skape tablåer i prologen, jeg elsket bruken av lys i det hele tatt, jeg elsket de scenografiske løsningene hele veien og jeg elsket i det hele tatt hvor himla pen og inspirerende denne oppsetningen særlig var fra ende til annen. Det var så fint gjort rett og slett og er alene verdt billetten.

Men så har vi jo også skuespillet og vokalene. Det var noen øyeblikk særlig i begynnelsen av forestillingen at jeg ikke syns diksjonen var helt optimal, men det bedret seg utover og vokalene her var jo topp hele veien. Jeg bare kommer ikke over at noen kan være så magisk flink sanger og skuespiller som Sanne Kvitnes, at det kan finnes så mye talent i vanlige mennesker. Jeg syns hun fikk så mye ut av rollen som Fantine, som jo egentlig er ganske liten, men som av alle karakterer aller mest vekker empatien hos enhver som ser. Jeg syns Andrea Rymoen har en klokkeklar og virkelig nydelig Disneysk vokal, men at hun også greide å gjøre Cosette mer interessant enn jeg har sett henne før. Espen Grjotheim er jo alltid superflink og hans Jean Valjean var intet unntak (selv om jeg har likt ham bedre i andre roller som jeg føler har kledd ham enda bedre) og Anders Gjønnes skapte en flott Javert (og oppe i hodet mitt så er Javert litt som Judas i Jesus Christ Superstar, de fremstår som mer interessante karakterer å spille enn henholdsvis Jean Valjean og Jesus rett og slett fordi de har mer mørke i seg og er mer kompliserte som karakterer, jeg tenker at det må være enda mer givende å spille som skuespiller enn noen som først og fremst er skikkelig snill). Og jeg kunne egentlig nevnt i fleng for jeg syns dette var en virkelig godt castet skuespiller, dessuten var understudy Ingrid Aspaas og Alexander Langset så gode som henholdsvis Eponine og Enjolras at man aldri følte seg skuffet over å få understudy (med det sagt så er jeg såpass fan av vokalen til Sigurd Martinussen og såpass fascinert av det kombinerte skuespill- og vokaltalentet til Mimmi Tamba at jeg fortsatt har lyst til å se Les Miserables med dem som Enjolras og Eponine også). 

Og det var så mange flotte og gåsehudfremkallende øyeblikk, det var så flott orkestrert, alt var så gjennomført og bare ååå. Om jeg skal kommentere på noe så var jo ørebetennelsen litt for distraherende til at jeg klarte å gi meg 100% hen til forestillingen slik jeg pleier å få til når jeg ser musikaler. Jeg syns dessuten fortsatt at Treholt kanskje er hakket mer spennende som musikaloppsetning denne høsten bare fordi den er mer original og får så mye ut av lite. Og dette toppet ikke Paddington eller Hadestown (særlig Hadestown, som nå antakelig er blant topp 5 musikaler jeg har sett på teater noensinne, for den var fullstendig perfeksjon) i London, men det forventet jeg ikke heller, så det er helt greit.  

Så ja, jeg skulle ønske jeg ikke hadde ørebetennelse da jeg så Les Miserables anno 2026 på Folketeateret, men jeg er veldig glad jeg ikke gikk glipp av forestillingen og jeg syns den var skikkelig bra.