Heisann! Jeg har jo nå vært hjemme fra London siden tirsdag og på onsdag følte jeg på en veldig tomhetsfølelse, bare fordi turen hadde vært så himla fin og så var det rett tilbake til hverdagen (som jo er fin, men på ingen måte like fin som London). Men så var det Elvelangs i Fakkellys i går og i morgen skal jeg endelig få sett The Forgotten Island (som er den filmen jeg gleder meg mest til i år) på kino og så har jeg to spaserturer planlagt denne helgen som blir trivelige og så er det søndagmiddag på Fontenehuset på søndag. Og SÅ har jeg vunnet to billetter til The Rake's Progress i Operaen til lørdag 3. oktober og jeg tok meg den frihet å anskaffe en billett til Les Miserables på Folketeateret selv om det var dyrt fordi jeg har så lyst til å se den og så er jo oktober den måneden jeg skal være med på så mange tegneutfordringer at jeg blir sprø, så det er jo mye å glede seg over også fremover heldigvis. Yay!
Men jeg har jo altså vært i London og det er godt dokumentert både her, her og her. Imidlertid tenkte jeg at jeg ville skrive litt om musikalene jeg så. Jeg vil ikke skrive en klassisk anmeldelse med terningkast og sånt fordi jeg liker å skrive om ting på en litt mer kreativ og original måte. Så ideen min var å skrive tanker rundt henholdsvis Paddington the Musical og Hadestown med sanger fra musikalene som referanseramme liksom. Jeg tror det vil gi mening når jeg setter i gang. Uansett god fornøyelse og så bables vi :)
Om Paddington the Musical og Hadestown =D
I've arrived
For meg er mye av gleden med en musikal nettopp det å glede seg til den. Det med forventning som bare vokser og vokser og følelsen når man sitter i en sal før musikalen begynner. Og før London-turen min så forventet jeg at Paddington ville bli det store høydepunktet. Ikke fordi jeg ikke hadde tro på Hadestown for det er jo den musikalen jeg har aller mest lyst til å se satt opp i Norge nå (jeg har allerede fancastet den på Det Norske Teatret oppe i hodet mitt), men jeg har hatt såååå dilla på Paddington musikalcden og Hadestown har til dels vært litt slik Zelda var frem til jeg spilte Breath of the Wild, det var noe jeg hadde mer lyst til å elske enn jeg faktisk elsket. Og jeg likte virkelig Paddington supergodt altså, den levde så absolutt opp til forventningene. Men Hadestown ELSKET jeg, den var helt perfekt og jeg har vært litt besatt av å lytte til Hadestown-musikalcden etter at jeg kom hjem fra London.
Her har vi en Hadestown-collage :)
Meg og Paddington <3
Wait for me
En ting Paddington og Hadestown eksemplifiserte for meg er hvordan jeg egentlig liker det mer intime og nære i musikaler bedre enn det storslagne. For Paddington er en musikal full av effekter, dans, flotte sangnumre, kreativ scenografi og masse sjarm; det er en musikal som virkelig er leken og kreativ og forseggjort og jeg koste meg skikkelig med det. Men så var det Hadestown neste dagen og jeg og Daniel satt på første rad og det var denne teaterscenen som føltes så liten og intim og man følte seg så som en del av det som skjedde på scenen og det minnet meg om i fjor med Once på Det Norske Teatret og Book of Mormon på Folketeateret, hvordan de begge var virkelig supre musikaloppsetninger, men Once var den som jeg ble betatt av, det var den som snakket til hjertet mitt. Og Hadestown var en musikal som traff hjertet mitt enda mer enn Paddington og kanskje noe av det handler om at jeg ELSKER effektiv og smart scenografi og f.eks. Wait for me i Hadestown er så enkelt løst med de lampene og likevel treffer det så sterkt, det blir så intenst og så magisk.
The Explorer and the Bear
Denne ferien har jeg bare blitt enda mer glad i Paddington som karakter, ikke bare på grunn av musikalen, men også på grunn av The Paddington Experience og Paddington Station og hvordan London som by elsker Paddington som karakter så mye, det finnes Paddington-suvenirer overalt. Og greia med Paddington er at han så godt eksemplifiserer denne snillheten man burde ha, måten man burde møte folk. Paddington er kanskje litt naiv fordi han forventer det beste av folk og jeg ser mye av meg selv i dette for jeg blir alltid veldig overrasket og forfjamset når folk er kjipe fordi jeg forventer at man skal være hyggelig og omsorgsfull og være genuin og varm i møte med andre. Og når man er litt naiv så kan man ofte bli fort skuffet over virkeligheten fordi man så godt ser hva den kunne vært i stedet, men så går det ofte fort over fordi det er så lett å se nytt potensiale i hver dag som kommer. Jeg bare tror verden ville vært et bedre sted hvis alle som drev med kriging og annet kjipt så Paddington the Musical i stedet og heller prøvde å være mer som Paddington.
Our lady of the Underground
En ting som er veldig gøy med å se musikaler live er når man plutselig får nye favoritter for jeg hadde alltid andre sanger i Hadestown som jeg lytta mer til før og nå har jeg plutselig fått skikkelig sansen for denne sangen, nå syns jeg dette er helt fantastisk <3 Og kanskje er det fordi det er så jazzy og livlig og bare har en så cool sound, i tillegg til at den var helt fantastisk fremført da jeg så den sunget på West End, men det handler også om hvor stilig det er med hvordan den introduserer musikerne (som var helt brilliante, særlig han som spilte trombone og som aller mest skapte feelinga i Hadestown).
Og dette er en flott overgang til hvor gode skuespillere jeg så i begge musikalene. Jeg var litt overrasket over at det var en understudy som Orpheus siden jeg så musikalen kun dager etter at fem nye skuespillere tok over de fem ledende rollene, så jeg trodde det var for tidlig i spilleperioden deres til at sykdom og andre uforutsette hendelser skulle komme i veien, men det gjorde ikke noe for han som spilte Orpheus var sååå skjønn. Han var så søt og elskbar i rollen, han hadde et virkelig imponerende vokalt spenn og han var en skikkelig god skuespiller i tillegg. Og i det hele tatt var alle i både Hadestown og Paddington virkelig fremragende, men det var antakelig Danielle De Niese som Persephone og understudyen Sebastian Lim-Seet som Orpheus som jeg elsket aller mest i Hadestown fordi de virkelig fikk så mye ut av rollene sine. Og i Paddington var det også en understudy i rollen som Judy Brown, men det var jeg egentlig innmari fornøyd med siden det var Rose Mary O'Reilly (som jeg gledet meg til å se i forestillingen siden jeg tidligere har lest om hvordan hun på imponerende vis tok over rollen som Millicent Clyde med kun fire timers øvelse, så jeg visste at hun ville være proff uansett) som spilte henne, i tillegg til at det var en understudy som var Paddington på scenen. Anyway, alle i Paddington var supre, men jeg elsket særlig Victoria Hamilton-Barritt som Millicent Clyde og jeg var sååå gira da jeg fikk tak i autografen hennes etter forestillingen <3 Og Bonnie Langford som Mrs Bird stjal showet sååå til de grader i andre akt, det var helt magisk å se og ååå James Hameed synger sååå fint som Paddington <3
Marmalade
Denne sangen er som å fange sola og så slippe den løs, men nå er den en sang, denne sangen er så glad og så varmende <3 Og den er litt som den følelsen det er når man gir seg helt hen til en forestilling og jeg gjorde virkelig det med både Paddington og Hadestown. Som med Paddington; magien i hvordan de har skapt en levende Paddington på scenen (han fikk sååå stor applaus første gangen han kom ut på scenen) og hvordan de har løst ham som karakter rent teknisk sett med at en er ham på scenen, mens en annen har sangstemmen hans. Eller magien med alle øyeblikkene som føltes så eventyrlige og kreative og der effekter ble brukt på helt makeløst vis og hvordan man ble så revet med av historien og virkelig ble glad i både Paddington og alle de andre fine karakterene, så vel som det London musikalen skapte. Eller som med Hadestown og hvordan den hadde så effektive løsninger scenografisk sett som føltes helt perfekte og hvordan det jo er en veldig kjent myte det er basert på, men så håper man så mye at det skal gå annerledes likevel og hvordan man blir så sjokkert når Orpheus snur seg. Jeg ble underholdt, revet med og ble både rørt og underholdt av Paddington og jeg var så intenst inne i det med Hadestown at det tok en liten stund etterpå før jeg klarte å lande ordentlig i virkeligheten, fordi hjertet mitt var igjen i musikalen. Hvordan en forestilling kan gjøre sånne ting med deg, det er så fint og så inspirerende og terapeutisk og flott <3
*
Så konklusjonen er jo at begge forestillingene var elsk og her er litt om hvorfor. God fornøyelse =D
Kommentarer
Legg inn en kommentar