Der jeg anmelder den veldig karolinske filmen IF og deler noen nye musikalsangfornøyelser :)

Heisann! Det er mandag og livet er fint fordi jeg fikk lønn og feriepenger fra ene jobben min i dag og føler meg høyst midlertidig litt rik. Og jeg vet jo at det vil dukke opp ulike utgifter fremover og at det ikke vil vare, men i dette øyeblikk er alt veldig fint <3 Ellers venter jeg fortsatt på bøker i posten som ble bestilt for snart to uker siden, jeg spiller mye Nintendo og utfordrer meg selv for tiden med spill jeg syns er mer utfordrende fordi en del spill jeg har spilt denne våren har krevd litt for lite av meg og noen ganger er det gøy med mestringsfølelsen å få til noe mer vanskelig kan gi. Ellers liker jeg at det er juni og jeg håper fortsatt at det mer variable og litt mer kjølige været juni har begynt med øker sannsynligheten for skikkelig supert vær om sånn for eksempel den tilfeldig valgte datoen 28 juni ;) 

Her er en skikkelig fin sang fra musikalen Suffs (som nylig ga ut musikalcd og som jeg føler meg ganske sikker på at vil vinne en del priser under Tony Awards på søndag):

Denne sangen heter Keep Marching og jeg syns den er superfin, dessuten er jeg veldig imponert av Shaina Taub som ikke bare fremfører denne sangen og spiller i musikalen Suffs, men også har skrevet boka, sangtekstene og musikken i musikalen =D 

En annen skikkelig flott ny musikal er Hell's Kitchen som også nylig ga ut musikalcd. Hell's Kitchens er en jukebox-musikal med musikken til Alicia Keys, så det er ikke sånn sett så rart at musikken er skikkelig fengende og fin, men jeg syns denne versjonen av If I ain't got you er superfin og dødsfint sunget og spilt av Brandon Victor Dixon og Maleah Joy Moon:

Og ellers var jeg jo altså på kino på torsdag og så IF og nå tenkte jeg å poste trailer og min anmeldelse og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :) 

IF – en karolinsk og trivelig film  

 

IF var en film jeg var nysgjerrig på fordi jeg liker Ryan Reynolds, syns usynlige venner er et fascinerende konsept og det hørtes ut som en interessant nok filmopplevelse. Og der jeg satt på Ringen Kino, med hele salen for meg selv, konstaterte jeg at IF ganske riktig var fin nok. Den var også så friksjonsløs at jeg er litt usikker på hvem andre enn meg den kan appellere til. 

I IF handler det om Bea 12 år, som ikke har det så lett. Hun bor for tiden hos bestemoren sin mens faren ligger på sykehuset på grunn av hjerteproblemer og moren igjen døde noen få år tidligere av kreft. Og når alt begynner så er Bea klart bestemt på å legge til side alt av barnlighet og fantasi, men så begynner hun å se usynlige venner og slår seg sammen med mannen Calvin (oftest kjent som Cal) som også kan se usynlige venner og så prøver de å hjelpe usynlige venner å finne nye mennesker å være venn til og sånt. Dette utvikler seg til en ganske søt og litt rørende historie som jeg personlig likte ganske godt.  

Og hva angår IFs styrker så er det aller mest atmosfæren og landskapene. I den grad filmer kan ha scenografi så er denne filmen veldig estetisk appellerende og jeg likte å se New York-miljøet der ting tok plass og hvor sjarmerende og elegant look denne filmen hadde. I tillegg er det mye fantasi her, en søt historie (som riktignok aldri overrasker noe særlig) og bare en film som det er lett å like. Godt skuespill og mange veldig herlige øyeblikk bidrar til å gjøre denne filmen litt elsk.

Med det sagt så er det både en styrke og en svakhet at IF på mange måter er en særdeles karolinsk film med tanke på alt fra look til øyeblikk med dans til hvordan samme fyr som lagde musikken til Pixars Up står for musikken også her. Og historien, tematikken og hvordan historien fortelles er i tillegg veldig min smak og det er jo gøy for meg, men jeg er litt usikker på hvor mye denne filmen vil fenge alle andre som ikke er meg.  

Noen ønsker seg ting som konflikt i historier (selv jeg føler at det sto litt for lite på spill her), noen vil at twister skal overraske litt mer enn twisten i denne filmen og det er en film som er veldig pen og trivelig og sympatisk, men som er mer stil enn substans og som føles litt for lett. Dessuten er det litt tydelig at man liksom skal bli rørt sånn med musikken og en død mor og hjertesyk far og de ensomme usynlige vennene og 12-åringen som må lære å være barn igjen og når det er veldig tydelig hva man skal føle så virker det ikke helt.  

Og likevel. Selv så likte jeg looken og stemningen og hele denne historien så godt at det liksom ikke gjør noe at denne filmen føles laget med meg spesifikt i tankene, men ikke nødvendigvis folk flest ellers. Jeg likte IF innmari godt.  

Terningkast 5!