Der jeg poster en kjempelang og grundig anmeldelse av Wicked i Gøteborg, men også litt poesi og litt tankespill :)
Heisann! Det er 6. april og denne uka har vært litt teit. Og så mye av det er nok mensen og det med å ha hatt en skikkelig fin påske og så komme tilbake til hverdagen, men eksempelvis så ringte telefonen min tirsdag morgen og så var jeg allerede i gang med jobb og fikk ikke tatt den og så fant jeg ut at det var Radio Metro som derfor hadde ringt en ny person som i stedet vant tre påskeflax og et stort påskeegg med snacks, som jeg ville vunnet om jeg tok telefonen. Deretter hadde Det Norske Teatret en konkurranse der jeg oppriktig følte at jeg hadde levert det desidert mest kreative bidraget og hadde sååååå lyst til å vinne at det føltes som jeg hadde mest lyst i universet og så trakk de noen andre (som jeg oppriktig føler hadde gjort en mye dårligere innsats enn meg) og utover det så har jo værgudene vært litt dust, men på den positive siden så inspirerte det et dikt jeg skrev i går morges som jeg ble skikkelig fornøyd med, så det har sine positive sider og. Her er diktet (hvis noen som leser dette har bursdag i april så beklager jeg på forhånd):
Og jeg tror noe av greia er at jeg vil litt for mye. Når jeg poster påskekrim på bloggen min eller på Fontenehuset så vil jeg at masse folk skal bry seg og gi komplimenter, når jeg er med på konkurranser (særlig om premien er teaterbilletter) så har jeg så lyst til å vinne at jeg blir superskuffa når andre vinner (noe som jo oftest er tilfelle), når mange folk på rad sier nei til intervju på kollektivtrafikk så blir jeg så desperat etter intervjuer at jeg blir litt for intens og da blir sannsynligheten for nei bare enda større enn om jeg bare smiler og ikke lar meg påvirke. Det er derfor jeg heiet så mye på Mari i Stjernekamp i fjor for jeg følte at hele hun boblet over av å ville nesten for mye og jeg kjenner meg så mye igjen i det. Jeg har for lyst på ting og det er en god måte å tidvis ende opp med å være for skuffet over universet fordi man ofte ikke ender opp med å føle seg tilfredsstilt.
*
Men hei, jeg var jo i Gøteborg for ikke så lenge siden og det var elsk, det var fantastisk. Og jeg så Wicked og det tenkte jeg å bable om nå, men først kan vi jo lade opp med en sang fra Wicked som jeg er veldig glad i, nemlig The Wizard and I (i denne versjonen med Rachel Tucker, som var den jeg så som Elphaba da jeg så Wicked i London i 2010):
Og så er jeg jo meg selv, dvs. hun som skriver superlange og eksepsjonelt grundige anmeldelser av og til når hun er særlig gira. Så nå tenkte jeg å poste min lange rotete anmeldelse av Wicked i Gøteborg. God fornøyelse og så bables vi om noen dager :) Yay!
Wicked på GøteborgsOperan var elsk – en anmeldelse
For noen år tilbake satte GøteborgsOperaen opp Ringeren i Notre Dame-musikalen basert på Disney-filmen med samme navn og siden jeg jo elsker filmen og har lyttet en del til musikalcden fra oppsetningen på La Jolla Playhouse i California, så var det den hellige gral av en oppsetning, jeg hadde så lyst til å se den. Og så bare ble det ikke noe av, men det gjorde at jeg lovet meg selv at jeg en dag skulle se en musikal i Gøteborg og denne påsken hendte det endelig og det med en av mine topp 5 yndlingsmusikaler, nemlig Wicked. Og det var så verdt det og GøteborgsOperaen er awesome, jeg vil veldig gjerne se noe der igjen. Nå tenkte jeg å skrive en slags anmeldelse av Wicked på GøteborgsOperaen, god fornøyelse!
Jeg ønsker å starte med noen ting jeg virkelig satte pris på med GøteborgsOperaen og hvordan de gjorde ting. De hadde et veldig fint programblad og med prisen på 80 kr så er det fortsatt mindre enn programbladene til Folketeateret. Det var en stor og flott sal med mye plass til mennesker der man kan se godt nesten uansett hvor man sitter. Og (og dette virkelig elsket jeg) over scenen så var det en skjerm der alt var tekstet både på svensk og engelsk, noe som hjalp Daniel (som egentlig er fra Kina, men nå behersker både norsk og engelsk ganske godt, men som naturlig nok behersker svensk i mye mindre grad). Forestillingen var på svensk og jeg skjønner svensk godt selv, men som tekstnerd med “musikalsangoversetter” som drømmejobb, så fant jeg det innmari givende å kunne sammenlikne alle tekstene jeg kjenner så godt på engelsk med den svenske oversettelsen (som for øvrig var eksemplarisk). Dette grepet syns jeg veldig mange norske scener burde stjele for det gleder jo tekstnerder som meg, men det er også et godt verktøy og gjør historien mer tilgjengelig hvis man er turist eller av andre grunner behersker engelsk bedre enn svensk (eller norsk om dette grepet etter hvert blir brukt av norske teatre).
Ellers så har jeg jo ikke tenkt å skrive en lang og storslagen synopsis av Wicked, men det handler kort oppsummert om Elphaba (les: grønne onde heksa fra Trollmannen fra Oz) og er en vri på historien som viser at hun kanskje nok var mer misforstått enn direkte ond. Og så er hjertet i historien vennskapet mellom Elphaba og Glinda og vi lærer om hvordan skjebnen fører deres liv i svært ulike retninger og sånt.
Det finnes forresten (og dette er en digresjon, vil man at jeg skal komme mer til poenget kan man hoppe ned til neste avsnitt) en fascinerende video på Youtube: https://www.youtube.com/watch?v=L9aBFzh8hH0
Den handler litt om hvordan noen karakterer ikke burde ha en bakgrunnshistorie og tar blant annet for seg Wicked, men hvordan hun derimot ikke har noe imot det i Wicked sitt tilfelle. Og der prates det litt om hvordan Wicked som musikal er et veldig fascinerende tilfelle fordi Wicked som musikal jo er basert på en bok av Gregory Maguire som igjen var inspirert av bøkene til L. Frank Baum på tidlig 1900-tall, men så brukte han (Gregory Maguire altså) elementer som var hentet fra filmen Trollmannen fra Oz fra 1939 (det var der de røde skoene kom fra og det at den onde heksa fra vest hadde grønn hud) og kort oppsummert så betyr det at det at Wicked som musikal i det hele tatt finnes skyldes et loophole siden den har noen elementer som Warner Bros som lagde filmen Trollmannen fra Oz har rettighetene til, men så later man som ingenting og det gjør at Wicked som musikaler kan blande elementer fra filmen, fra boka til Gregory Maguire og egne elementer som musikken og sangtekstene til Stephen Schwartz og manuset til Winnie Holzman og finnes som en musikalsuksess likevel. Jeg syns det var innmari interessant og lære om og det gjorde at jeg bare ble enda mer glad i Wicked som musikal.
Men tilbake til oppsetningen jeg så. Jeg syns det allerede er en veldig interessant historie i Wicked om godt og ondt, om hvordan noen kan ha gode hensikter, men fremstå som ond, mens andre igjen kan ha onde hensikter, men fremstå som god, alt dette her er besnærende. Og man kan irritere seg over trenden Wicked startet, for Disney’s Frozen, Maleficent-filmen med Angelina Jolie, det er så mange eksempler på media som har kommet senere og som var inspirert av Wicked og ville ha sin egen versjon av en skurk som egentlig er misforstått at det nå begynner å bli ganske utvannet, men uavhengig av alt som har kommet senere, så er Wicked som musikal rett og slett en musikal med en skikkelig god historie. Det er en musikal med en historie som virkelig fenger, det er en musikal med karakterer man ender opp med å virkelig bry seg om og det er en musikal som sikkert krever mye å begi seg ut på, men GøteborgsOperaen har gjort en fantastisk jobb.
Dette handler i førsteomgang mye om skuespillet. Feline Andersson er for eksempel fra første start en fantastisk Elphaba, noe som i begynnelsen handler mest om skuespillet for hun synger selvsagt veldig bra hele veien, men det var særlig i første akt skuespillet mest jeg merket meg. Men så kom jo “No good deed”-sangen i andre akt og hun sang den så himla bra at det ble helt episk, det var et urskrik av en sangprestasjon, det var gåsehud og hele pakka og når Feline ifølge hva jeg har lest kun er rundt 24 år eller noe deromkring, så viser jo det et enormt potensial og en person som man definitivt vil se i flere musikaler. Og så har vi Anna Salonen som Glinda, som på mange måter er en minst like krevende rolle fordi Glinda nok er den karakteren som går gjennom den største utviklingen gjennom historien fra en ganske overfladisk og selvopptatt karakter, til en som virkelig ønsker det beste for Oz. Anna sang strålende, hun hadde en stemme som klarte den utsøkte balansen mellom poppa og operatisk som man ser med Glinda og hun skapte en karakter som det også virket som hun koste seg skikkelig med å spille. David Lundquist som Dr. Dillamond er ellers den gangen jeg har brydd meg aller mest om Dr. Dillamond som karakter, Max Jansson var en svært karismatisk og sympatisk Fiyero (fun fact: jeg liker Wicked som musikal så godt at hjernen min tenker på Fiyero veldig ofte når jeg skal si tallet fire fordi Fiyero og fire er ord som likner og sangen “One short day in the Emerald City” fra Wicked har i årevis pleid å spille som et soundtrack i hjernen min hvis jeg spiller Pokémon-spill og tilbringer en periode i en by der, så hvis jeg er i Viridian City så er det “one short day in Viridian City”) og Sofia Mustaniemi sang innmari bra som Nessarose, selv om man kan innvende at musikalen kanskje kunne utviklet henne som karakter litt bedre.
I tillegg til skuespillet så er det et fantastisk orkester som spiller all den flotte musikken og i så stor grad er med på å skape den magiske stemningen som gjennomborer hvert minutt. Og jeg elsket scenografien, den var veldig effektiv og smart brukt og jeg har sett Wicked før i London i 2010 (noe jeg husker ganske lite av siden jeg har sett så mye musikaler siden), men jeg føler at mange ting var løst bedre nå. Som med Defying Gravity, det med at Elphaba flyr ut i salen og så opp og så er det et rom oppe ved taket som man ikke visste om der hun havner på slutten av første akt; det var mye mer stilig enn sånn jeg har sett den sangen slutte før.
Om jeg likevel skal kommentere på noe så syns jeg ikke alltid at kostymene var helt elsk, særlig helt i begynnelsen. Det var likevel ikke noe stort problem, det er bare et lite eksempel der jeg ikke ble helt overbevist. Dramaturgisk sett så ser jeg bedre nå hvordan Wicked som musikal er et eksempel der den første akten funker bedre enn den andre for i andre akt så er det litt for mye som skjer på kort tid og nok vanskeligere å holde med i svingene, hvis man ikke allerede kjenner musikalen innmari godt fra før, noe som dog jo er tilfelle for meg.
Jeg finner ikke noe annet å kommentere på for jeg koste meg så mye. Og selvsagt hjelper det at jeg alltid har vært veldig glad i Wicked, sånn i tillegg til at jeg ofte generelt sett koser meg når noen har en vri på en kjent historie og er sånn “dette hendte egentlig”, men Wicked i Gøteborg er virkelig en fenomenal opplevelse. Det er velspilt hele veien, det er kule effekter og flott scenografi, det er orkesteret og stemningen og det er bare å gi seg hen rett og slett. Og jeg hadde en snill Daniel som betalte for billetter, men billettprisene er mer tilgjengelige enn f.eks. på Folketeateret (om man sitter langt bak med dårlig sikt på Folketeateret betaler man bare rundt 20-30 kr mindre enn de dyreste billettene på GøteborgsOperaen og det sier jo noe om hvordan de på GøteborgsOperaen gjør kulturen mer tilgjengelig for flere). I tillegg så gjør GøteborgsOperaen gode grep som å tekste forestillingen både på engelsk og svensk og de fleste er ikke som meg, som de første ti minuttene fokuserte mer på tekstinga enn forestillingen fordi jeg er nerd når det gjelder musikaltekster før jeg var sånn “ta deg sammen, Karoline, tekst er gøy, men det er faktisk forestillingen du er her for å se, ikke å nerde over oversettelser”.
Siden dette er en veldig lang og rotete anmeldelsesdings så lover det godt, noe det som regel gjør hvis jeg har så mye å si om noe, men jeg gir selvfølgelig Wicked i Gøteborg terningkast 6!
Kommentarer
Legg inn en kommentar