60 år

Heisann! Siden sist har jeg deltatt på masse julekalenderkonkurranser (har ikke vunnet noe enda, men fortsetter å prøve og håper på at lykken snur), jobbet, vært kreativ på ymse måter og sett Wicked på kino igjen (den var elsk nå og, men opplevelsen ble litt ødelagt av at de to ved siden av meg småpratet og tittet på mobilene sine gjennom hele filmen, noe som var ganske distraherende, i tillegg sa den ene etter filmen at det var en "søt" film og jeg ble dypt fornærmet på Wickeds vegne siden det er en EPISK og fantastisk og brilliant film, ikke bare søt. 

Men det jeg egentlig tenkte var å dele denne tegningen:

Dette er et forsøk på å tegne onkel Andreas fordi han ville fylt 60 år i dag. Og jeg har i den forbindelse skrevet et nytt brev til Andreas i forbindelse med dette jubileet som jo ikke ble helt slik noen av oss ville ønsket. Det kan hende det finnes elementer i dette brevet som minner om ting jeg skrev i brevet til Andreas som jeg postet her dagen han døde, men det er også nye elementer og det er uansett personlig og karolinsk og forhåpentligvis litt fint. Jeg har tenkt å poste dette brevet nå og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse.

60 år - et bursdagsbrev til Andreas  

 

Gratulerer med dagen, Andreas og vit at jeg tenker på deg nesten hver dag. I disse dager skulle vi vært i gang med å planlegge en stor bursdagsfest og feiring av seksti år her på jorden og et sted i universet håper jeg du har både kake og ballonger og noen som forteller deg hvor bra du er. Det føles feil å ikke ha deg her, men et liv uten deg har gått bedre enn fryktet, kanskje fordi du bodde så langt borte og var så mye opptatt at ting er ganske likt, med den essensielle forskjellen aldri igjen innebærer. Det jeg tenker mest på nå er hvor mye jeg gjerne skulle pratet med deg om og hvor mye jeg skulle spurt deg om når jeg hadde sjansen (alle spørsmålene om eventuell innsikt alvorlig sykdom gir, om du noen gang tegnet og visste at det var siste gangen, om du tenkte på deg selv som syk eller om det føltes som et ikke selvvalgt skuespill, om du før du ble syk innerst inne trodde du ville dø forholdsvis ung eller om du var som meg som tar det som en selvfølge å bli minst et par og nitti). Problemet mitt er at verden er jo verden, nyhetene gir pessimistene stadig bedre grunner til å være som de er og optimisme føles ofte naivt og idiotisk. Og så er jeg optimist likevel og jeg liker å få folk til å smile, være en grunn til at noen oppmuntres. Så når jeg ikke var til stede nok når du var syk handlet det om at det var så vanskelig å forholde seg til siden det ikke en gang fantes det minste lille snev av optimisme rundt diagnosen din, jeg orket ikke. Og en del av meg kommer alltid til å angre litt på det, samtidig som jeg vet at du har tilgitt meg for lengst. I alle fall føles det som du, hvor enn du finnes i universet nå, har hevet deg over skuffelse og frustrasjon over håpløse nieser. I  stedet er alt som er deg nå takknemlighet, varme og de øyeblikkene jeg nesten sklir, men bare nesten og jeg vet at det er du som passer på.  

 

Jeg tror noe av deg finnes fremdeles. Og kanskje er det et eventyr jeg forteller meg selv som trøst, men det føles sant. For du var så mye for så mange at det føles umulig at ikke noe av det finnes. Nå er du den jeg ber til når jeg ønsker å ha noen å be til og ikke klarer å tro på Gud, den jeg føler at smiler hvis jeg ser snø og den jeg tenker på litt nesten hver dag. Og det er ikke det samme som om du levde fremdeles og vi kanskje bare var noen uker unna å spille brettspill sammen i jula, men det hjelper. På en rar måte føles du nesten nærmere meg nå, fordi det er lettere å pakke en ånd og en stemning med seg i lomma enn en lys levende person åtte timer med tog unna. Jeg går fortsatt med bladet fra begravelsen din i sekken fordi bildet av deg med nisselue er så herlig, du er så veldig Andreas der, det er slik jeg husker deg.  

 

Og på en måte er det litt fint at jeg husker deg som et varmt smil, som en god klem og som all tiden du ga meg når vi var på hytta sammen eller den magiske romjulsdagen vi og Daniel satt så lenge og spilte spill på den kafeen at vi nesten ble kastet ut. Selv om jeg skulle vært der mer for deg som syk, så er det fint at det er den friske Andreas som jeg husker. Jeg vet ikke om det er sånn for mamma, det er kanskje noe å spørre henne om. For meg er det mest komfortabelt å huske deg som frisk, huske deg som noen med mye energi og overskudd og som noen som virkelig  brydde seg. Huske deg som tingene sykdommen det siste året gjemte bort, huske deg som den jeg liksom har tenkt at innerst inne fantes der uansett. 

 

Det er i dag de deler ut fredsprisen. Jeg har alltid følt at det var så riktig at du ble født tiende desember, det kunne ikke ha vært noe annet. Og jeg liker at vi delte en slags naturlig barnlighet, noe litt lekent som jeg er veldig takknemlig for. Vi er begge veldig genuine personer, vi er ikke så flinke som mange andre til å late som. Og kanskje hadde livet mitt noen ganger vært lettere om jeg hadde vært flinkere til det, men jeg liker å tenke at noen setter pris på det og. At det kan være sjarmerende, ikke bare teit. Når du frydet deg over en ny duppeditt eller et nytt brettspill eller en dings så syns jeg i alle fall aldri at det var teit. I stedet likte jeg det for jeg syns geeky entusiasme er det vakreste som finnes i verden. Det beste jeg vet med meg selv er at jeg er så flink til det selv.  

 

Siden sist har jeg jobbet, tegnet masse, stresset rundt penger og sammenliknet meg selv med de perfekte musikalartistene på Instagram som tilsynelatende har alt en kan ønske å ha i livet, men også kost meg. For de koselige morgenene med te, kryssord og tv-spill finnes fremdeles, likeså med kvelder med fine planer, tiden fortsetter å spinne frem et vev av tid selv om noe i meg fortsatt sitter fast i andre januar da din klokke stanset. Og likevel, det hadde vært så fint å kunne dele det med deg. Det er noe i meg som venter på at du skal logge på når vi har videosamtaler på søndagsformiddagene og noe i meg som følte at noe var helt feil fordi du ikke ringte og gratulerte meg sist jeg hadde bursdag. Det er rart med alt  som fortsatte når du ikke lenger var med på leken, med dagene som kommer og går likevel.  

 

Noe i meg tror litt på andre universer. At hvert valg skaper to verdener, et der det ble sagt ja, et der det ble sagt nei. Det er derfor jeg elsker choose your own adventure-bøker, for de rommer begge retningene. Der kan man ta et valg, angre og prøve på nytt. Det er ikke like lett i virkeligheten. Jeg ønsket meg andre universer under pandemien, å rømme fristet mer enn å holde ut og jeg nekter å tro at det var meningen at du skulle bli syk, så jeg tror litt på et annet univers der du ikke ble det eller om verden kunne vært en choose your own adventure-bok der du kanskje ble syk og så kunne vi være sånn, nå har vi testet det valget og det var ikke noe kos, la oss gå tilbake og ta det valget der det aldri hendte. Jeg lurer på hvor mye av meg som hadde vært den samme om du aldri ble syk eller om pandemien aldri skjedde eller om Trump aldri ble valgt frem som president. Selv om jeg fortsatt finner nok av ting å glede meg over, så er det noe i meg som gikk i stykker i 2016, 2020 og i år fordi frem til du døde så klarte jeg ikke å tro på at det ville skje. Jeg ventet på at du skulle være mirakelet, unntaket, den som fikk kreft i hjernen og ble helt frisk uten ettervirkninger en gang. Det føles så skuffende hver gang pendelen i universet svinger i retning kjipt og noe i meg blir mer og mer desillusjonert. Kanskje er det ikke så rart at man dagdrømmer om andre univers der alt er annerledes. Et der jeg dro til New York med deg og kunne fortrenge virkelighetene og nyhetene mens vi ble borte i en musikal i stedet. 

 

Og oppi alt dette finnes likevel alt det fine. Høstfargene i oktober, frihetsfølelsen på hytta i sommer, alle de små rare øyeblikkene som jeg vil ta med meg. Dropout finnes, Balatro og, tegneprosjekter og teaterplaner. Jeg liker at like sant som det er at mye i verden går feil, så finnes alle de små lukene med lykke og jeg prøver å gjøre dem til noe opphøyet, finne særlig mye glede i kryssordet om morgenen eller den ukentlige lunsjen på Egon. Og i sommer var det en dag med dobbel regnbue på Stavern. De rammet inn stedet der vi få dager tidligere spredte asken din og det føltes så riktig. For meg er det og et eksempel på magi. Om man venter på magien med portaler til andre verdener eller lampeånder eller superkrefter må man nok vente godt og lenge, men magien med doble regnbuer over ditt sted rett ved hytta er heldigvis lettere tilgjengelig. 

 

Uansett, dette er et nytt brev fordi du fyller 60 år i dag, noe som er like sant for meg selv om du er død. Dette er et brev som jeg håper smaker litt som de browniesene jeg gjerne skulle bakt for å feire deg og føles litt som fryden jeg kjente på hver gang du og Daniel og jeg spilte Exploding Kittens og dere var mer opptatt av å beseire hverandre sånn at jeg kunne komme fra sidelinjen og vinne i vei. Dette er et brev fordi man ikke slutter å være glad i noen når de dør og fordi å skrive et brev til deg føles som noe jeg kan, om jeg er håpløs på så mange andre måter så får jeg til dette. Jeg savner deg og jeg tenker ofte på deg og jeg har drømt om deg to ganger etter at du døde og i den ene drømmen hadde du din egen delfin i et stort basseng inne i huset som man kunne se på gjennom et sånt glassvindu man oftest finner i akvarier.  

 

 

60 x hurra for deg og mange klemmer fra Karoline. Jeg lover at om jeg noen gang gir ut en bok eller får oppført en musikal så dedikeres den til deg. Husk at du er awesome og takk igjen for alt du var for både verden og meg. 

***