En sang fra en fiktiv musikal om en rev som blir komponist og et utdrag fra et skriveprosjekt om den vel så fiktive komponisten bak musikalen

Heisann! Det er fredag, helg og hyggelig nok fest for intervjuere i den ene jobben min (den jeg fikk i mai der man intervjuer folk på kollektivtrafikk) i morgen. Selv har jeg ikke tenkt å være der så lenge nødvendigvis, men jeg skal stikke innom og det blir pizza og kos og jeg tror det kan bli litt gøy. Og ellers skjer det ikke så mye spennende, men jeg har det ganske fint for tiden. Jeg lager kjempeflotte coverbilder i Canva, jeg har kreative prosjekter jeg koser meg masse med og jeg har en del ting jeg ser frem til utover i september og det er fint det og. 

Men nå tenkte jeg å dele litt kreativitet. For det store skriveprosjektet mitt denne høsten er å skrive den fiktive selvbiografien til musikalkomponisten Septimus Regn, noe som blir veldig kos siden jeg som musikalgeek som selv har gjort et par forsøk på å skrive musikaler opp igjennom veldig lett kan leve meg inn i perspektivet til en musikalkomponist. Planen min er at den skal være en samling essays Septimus skriver om alt som førte ham til suksess med musikalen Arthur Revestjert (det kan hende jeg er bittelitt inspirert av en bok jeg har som er en samling selvbiografiske essays av Sara Bareilles og at jeg har tenkt å skrive noe som er litt liknende den boka stilmessig sett). Og så skal hvert kapittel starte med en sangtekst fra musikalen før Septimus tar utgangspunkt i den gitte sangen som han deretter tar for seg ulike temaer rundt. Og et av de første kapitlene skal handle litt om oppveksten til Septimus Regn og jeg tenkte å ta meg den frihet å både dele en liten video jeg nettopp tok av meg selv mens jeg synger sangen "Et barn som dette" som har gitt navn til det kapitlet. Hva angår sangen så synges den i musikalen Arthur Revestjert av en bikarakter kalt Magnolia som er Arthurs lærer. Utover det så er denne sangen litt inspirert av Miss Honey fra Roald Dahl's Matilda (mer spesifikt slik hun portretteres i musikalversjonen av Matilda), jeg har ønsket å lage en sang som føles som den synges av en slik lærer man har skikkelig lyst til å ha. 

Planen min nå er å poste videoen med sangen og deretter førsteutkastet av kapittelet der Septimus forteller om oppveksten sin med utgangspunkt i sangen. Sangteksten poster jeg imidlertid ikke siden den så langt bare er skrevet på jobbmobilen min (hei, jeg skriver musikalsanger når jeg venter på busser på jobb, det er jo helt logisk å drive med) og jeg ikke har den tilgjengelig på dataen, jeg håper det går bra. Uansett så blir jeg glad for tilbakemeldinger angående kapittelet. Det finnes nok veldig mye av meg i Septimus som karakter, men han er sin egen figur og. Anyway, nok babbel. Her kommer sang og førsteutkast til et kapittel i Septimus Regns selvbiografiske essaysamling. God fornøyelse og så kommer neste blogginnlegg om noen dager :)

Et barn som dette  

 

Jeg ble født en dag i mars for litt over 33 år siden av Melchior og Maria Regnvik, to personer jeg knapt kan huske siden de begge døde i en bilulykke da jeg var tre. Noe i meg kan likevel av og til kjenne en svak erindring av en sang moren min sang for meg eller måten faren min ofte betraktet meg med et ørlite snev av forundring, som om han aldri rakk å forstå seg på meg fullt og helt. Personene jeg likevel alltid egentlig har tenkt på som foreldrene mine på alle mulige måter utover rent biologisk er onkel Leopold og tante Elisabeth. Det var de som jeg vokste opp hos, de som passet på meg, som dukket opp på elevforestillinger der jeg ofte fikk muligheten til å være som pianist fordi jeg var for sjenert til å spille en rolle, men alltid følte meg trygg bak et piano, det var de som alltid var der når jeg trengte noen. Og jeg savnet egentlig aldri de ekte foreldrene mine, til dels fordi jeg var så liten da de døde, men også fordi tanten og onkelen min gjorde alt man ventet av en forelder og mer til og jeg har alltid tenkt litt på særlig tante Elisabeth (som jeg alltid hadde særlig mye til felles med fordi vi begge elsket musikk og hadde et ønske om å formidle, i hennes tilfelle gjennom kunst, i mitt tilfelle gjennom skriving og å komponere) som et fyrtårn. Hun var en trygg havn hver gang jeg har følt meg usikker eller annerledes, noe som helt ærlig ofte har vært tilfelle, og hun var en jeg visste at alltid ville lytte. Og jeg tror man trenger noen slike mennesker i livet sitt; om det er en tante eller forelder eller en venn eller en kollega er mindre viktig, det essensielle er å finne noen som er et sånt menneske der man føler seg trygg nok til å være seg selv hundre prosent uten et snev av late som underveis.  

* 

Nettopp min egen visshet om hvor viktig det er å ha slike mennesker i livet sitt gjorde at jeg ønsket å skape flere karakterer i Arthur Revestjert som er fyrtårn, gatelykter, kopper med varm sjokolade foran peisen og elefantkosedyr for ham. Sangen “Et barn som dette” forteller om Arthurs lærer Magnolia som ønsker å trosse all tvil og usikkerhet i møte med å ha et revebarn i klassen sin. Den forteller om hvordan hun ønsker å være en som er der for ham og støtter ham; rett og slett en trygg havn. Og i Lovisa så ville jeg vise at morskjærlighet på ingen måte er biologisk betinget; for min egen erfaring med å vokse opp hos onkel Leopold og tante Elisabeth gjorde at jeg ville skrive om en familie som er annerledes. Ikke at å vokse opp hos en tante og en onkel er det samme som å være en rev som vokser opp hos mennesker, men det er den samme vissheten i at kjærlighet er kjærlighet, selv hvis rammene rundt kjærligheten er annerledes. Jeg ville fortelle en historie om en karakter som i likhet med meg ofte har slitt med å finne seg helt til rette i verden og aldri har følt at han passer helt inn; men som i det minste vet at han er elsket og har gode mennesker rundt ham som han kan komme hjem til når han trenger det. Det håper jeg at jeg fikk litt til med musikalen om Arthur Revestjert.  

* 

Som barn var jeg veldig sjenert og stille, men også full av tanker og ideer. Noen mennesker har et veldig rikt indre liv og sånn var det med meg for oppe i hodet mitt sto det aldri helt stille. Når jeg begynte på skolen så var akkurat dette en liten utfordring for det var aldri helt lett for meg å fokusere eller konsentrere meg. Med unntak av om vi holdt på med musikk eller å lese eller å skrive. Vi hadde et gammelt piano som fortsatt står hjemme i huset til Elisabeth og Leopold som alltid fascinerte meg og som jeg var overbevist om at var magisk. Jeg tror ikke like mye på magiske pianoer nå, men jeg tror fortsatt en hel del på at det er en masse magi i musikk og det var også tilfelle. Heldigvis så hadde vi en del fokus på musikk på Waltherhavn Barn- og ungdomsskole. Vi ble oppfordret til å spille et instrument og læreren min de første årene elsket selv å synge og hadde en tendens til å synge litt for seg selv, noe andre i klassen ertet henne litt for når hun ikke kunne høre det, men jeg elsket. Det gjorde at jeg følte at vi hadde noe felles, en slags hemmelighet i musikken som vi begge elsket på hver vår måte. Utenom musikktimene så elsket jeg norsktimene og særlig når vi kunne lese eller skrive stiler. Gleden av å skrive stiler var en av flere grunner til at jeg så lenge trodde jeg var ment til å bli forfatter, før jeg de siste elleve årene har følt bestemt at det jeg egentlig er ment til å gjøre er å komponere musikaler. Samtidig inneholdt skolen likevel veldig mye som ikke handlet om å uttrykke seg eller å skape; fag som matte som jeg slet med å forstå selv om jeg finner tall i seg selv fascinerende eller naturfag som jeg hatet dypt og inderlig. Gym som skremte meg og gjorde meg innmari nervøs og sløyd som jeg syntes var tungt og slitsomt. Selv var jeg ikke praktisk eller særlig begavet nødvendigvis, jeg fikk strengt talt mest treere med unntak av norsk og musikk der det gikk veldig mye bedre og kunst som jeg ikke var god til, men som jeg like fullt koste meg med; men jeg likte lærerne og mens jeg ikke hadde noen venner, så føltes det heller ikke som et savn siden det ene jeg hadde lyst til å gjøre i hver eneste frie stund som barn var å lese. Bøker var litt som fyrtårnlærere og tanter de og, de var en annen trygg havn, noe jeg alltid elsket å bli borte i og jeg er glad jeg hadde den kjærligheten som barn. Jeg var sær og usikker og et keitete barn på mange måter, men jeg elsket å lese og bøkene var noe som tok meg blidt imot, noe som trøstet og fikk meg til å drømme meg bort til andre verdener. Som barn var det ordene og musikken som var alt jeg trengte for å ha det bra og det er kanskje derfor jeg som voksen er så takknemlig for muligheten til å skrive musikaler der musikken og ordene bygger broer sammen.  

På den måten er musikaler en måte å komme hjem til den tryggeste havnen det og.  

* 

“Jeg har aldri hatt et barn som dette” synger i alle fall Magnolia. I mitt eget liv vet jeg ikke om jeg var like unik som Arthur, men vi delte et ønske om å fortelle historier gjennom musikken og essensen i dette igjen handler om det første; å ville fortelle historier. Bøkene jeg leste som barn fortalte meg at det var noe man kunne, musikalene jeg så og lyttet til som tenåring og ung voksen gjorde det enda mer åpenbart og et sted sluttet jeg å drømme om det og forsøkte. Det skal jeg skrive mer om i senere kapitler, men her vil jeg si at jeg er glad for barndommen min. Den var ikke alltid like lett, og jeg brukte mye tid på å finne ut av livet (og jeg skal ikke påstå at jeg nødvendigvis har løst den gåten livet er enda heller fullt ut), men det var som barn jeg lærte hvilke mennesker som jeg alltid er trygg hos og hvilke ting jeg alltid kan finne trøst i at finnes. Det var i oppveksten jeg lærte at hvor enn vanskelig livet er så er livet også den tingen som kan by på både bøker og musikk og da er liksom nesten alt overkommelig likevel.  

Og det i seg selv er en slags magi, det å finne de tingene som gir livet lys. For meg var det musikken og alle ordene og jeg håper at du som leser denne boka har dine egne sånne ting, selv hvis det skulle være noe helt annet. Bare noe som du fant som liten og som liksom har blitt med deg etter hvert som årene har gått som en evig og trygg venn langs livets landeveier.  

*