Litt tankespill og et utdrag fra Nanowrimo der en ung og lovende musikalkomponist intervjues av en dyktig journalist :)

Heisann. Jeg må innrømme at jeg har følt meg litt frustrert i det siste. For det føles greit at det ikke ble noe med på den salgsjobbgreia, men jeg savner den følelsen jeg hadde før jeg fant ut at det ikke ville bli noe mer av at alt det viktigste tross alt ordnet seg for meg. Det er fortsatt litt sårt hvor plutselig ting snudde. Jeg har ellers vært litt stressa rundt økonomi denne høsten og jeg har bekymret meg for at jeg har tiltakspenger fra Nav frem til desember og mens jeg har ekstra jobb som telefonintervjuer frem til da, så er det usikkert hva som skjer videre. Også trodde jo hun fra oppfølgingstiltaket at vi straks var ferdige med tiltaket fordi det føltes så sikkert at det ville bli mulighet til fast stilling på bokpakkesalgsjobben, men nå må vi tenke utenfor boksen og jeg har teit dårlig samvittighet for å skape utfordringer og at å jobbe med meg sikkert må føles litt som å alltid gå et skritt frem, men deretter to skritt tilbake. Og så har jeg i månedsvis vært skikkelig frisk når det gjelder Ulcerøs Kolitt-diagnosen min, men de siste ukene har jeg måttet litt oftere på toalettet og vært litt mer sliten, samtidig som mye av det antakelig henger litt med at jeg tidvis tenker litt for mye og har følt meg litt håpløs siden mandag i forrige uke da jeg først fant ut at jeg ikke solgte på langt nær bra nok bokpakkemessig sett. Og mesteparten av tiden har jeg det jo ganske fint, men noen perioder føles det som om jeg er litt ekstra sårbar og lei og det er litt sånn akkurat nå. 

*

På den positive siden så kjenner jeg også de positive følelsene litt sterkere i sånne perioder da jeg er litt ekstra sliten og frustrert og jeg har også vært veldig kreativ i det siste. Jeg sto opp halv seks på lørdag fordi jeg bare måtte skrive og jeg skrev noen andre tekster i forrige uke som jeg også ble veldig fornøyd med, jeg tegnet noe hver dag i oktober og ble veldig fornøyd med denne tegningen på mandag:

Det skal være en ku og en gris som har kledd seg ut som spøkelser og så skal de være en søt og sjarmerende kontrast til et gammelt bondegårdshus som skal se skummelt og forfallent ut. Jeg syns det ble riktig sjarmerende.

*

Og så skriver jeg jo på Nanowrimo. Og jeg hadde en smart og utspekulert plan om å kjøpe en Flax-kalender til å ha i november der jeg får skrape en luke hver gang jeg har skrevet 2000 ord, i håp om at nysgjerrigheten på nye luker skulle motivere meg til å skrive mye og fort. Denne planen har så langt virket ganske godt siden jeg i dette øyeblikket har 30 sider og 8000 ord, noe som er 3000 ord mer enn man trenger å ha på den 3. november (dessuten betyr det at jeg har skrapt 4 luker allerede) ;) Jeg har dessuten vært veldig flink til å være streng med at jeg ikke får spille Nintendo før jeg har skrevet 2000 ord på Nanowrimo hver dag, noe som også skyldes at jeg har så hekta på Mario Rabbids 2 at jeg nesten alltid ender opp med å spille det minst et kvarter lenger enn planlagt når jeg spiller det fordi jeg liker det så himla godt. 

Så Nanowrimo går veldig bra så langt og jeg tenkte at jeg ville dele et utdrag med dere fordi jeg kan det. Dette er et intervju mellom en journalist og musikalkomponisten Septimus Regn i forbindelse med at musikalen hans skal settes opp i London. Og jeg liker å skrive fiktive intervjuer og å leke journalist, det er veldig gøy, dessuten syns jeg det var veldig lett å se for seg hvordan Septimus ville svart. Jeg håper dette intervjuet faller i smak og så bables vi om noen dager :)

Et møte med Septimus Regn i ly av revesang og internasjonal suksess

-                                          Skrevet at journalist Althea Løvenstad

 

Jeg ønsker å starte med litt bakgrunnsinformasjon først i tilfelle noen ikke følger med på norske musikalsuksesser. I alle fall startet alt for Arthur Revestjert (eller Arthur Foxtale som den vil være kjent som for et internasjonalt publikum) med en oppsetning på Waltherhavn Kulturhus for to år siden. Der har de pleid å sette opp kjente musikaler med lokale teatergrupper eller teater som har vært på turne, men for to års tid siden besluttet de å sette opp en nyskrevet musikal av en ung komponist i småbyen ved navn Septimus Arkimedes Regnvik (nå kun kjent som Septimus Regn) og det var Arthur Revestjert. Musikalen handlet om en verden der alle er dyr, men lever som mennesker og der finner vi en rev ved navn Arthur og så følger vi livet hans og forsøkene hans på å gjøre en forskjell og å skape noe som verden vil huske ham før og hvordan alt dette til slutt resulterer i musikaler. Septimus har i et av noen få tidligere intervjuer fortalt at Arthur Revestjert ikke er biografisk, men den er definitivt inspirert av egne musikalambisjoner og kanskje det er der for den traff så sterkt for det var en musikal som folk kjente seg igjen i og ble glad i og den traff åpenbart de riktige folka siden Arthur Revestjert deretter ble videreutviklet i et samarbeid mellom Septimus og en dramaturgist på Det Norske Teatret; der den et år senere ble satt opp i det som ble en av teaterets største musikalsuksesser. Og den oppsetningen igjen ble sett av en britisk produsent som fikk blod på tann og enden på visa er at Septimus har samarbeidet med en britisk oversetter i å få Arthur Revestjert oversatt til engelsk og det er der vi er nå. Om en måned har Arthur Foxtale storslagen premiere i det store utland og i den forbindelse befinner jeg meg i den koselige havnebyen Waltherhavn; blant de trange skrå gatene der Septimus Regn vokste opp og der han i dag møter meg på kafé Morgenstjerne.

Septimus tar meg imot med et litt forsiktig smil. Han fremstår som litt keitete, men også veldig sympatisk der han sitter i en fin strikkegenser i ymse nyanser av blått. Snart nok har vi kakao og kanelboller og jeg er klar for å intervjue Septimus om suksessen.

Althea Løvenstad (AL) - Først så må jeg gratulere med suksessen og i tillegg fortelle at jeg selv fant Arthur Revestjert veldig relaterbar og flott.

Septimus Regn (SR) – Tusen takk, jeg blir så glad hver gang noen forteller meg at de så noe av seg selv i Arthur Revestjert for å skape gjenkjennelse er noe av det man som musikalskaper helst vil. Og det føles helt sykt å kunne kalle seg musikalskaper. Det er noe jeg har drømt om å være så lenge at det føles rart å være det på ekte.

AL – Jeg ser den. Gratulerer uansett. Og hvordan startet alt sammen egentlig?

SR – Mener du drømmen om å skape musikaler eller Arthur Revestjert spesifikt?

AL – Jeg burde som journalist vært mer presis, beklager, men jeg er jo nysgjerrig på begge deler om sant skal sies.

SR – Vel, jeg har jo holdt på med piano hele livet og jeg har vært musikalgeek siden jeg som elleveåring så en oppsetning av Sweeney Todd. Tanta mi tok meg med på den og hun kjente ikke musikalen så godt i utgangspunktet og påpekte i ettertid at hun kanskje ikke følte jeg var gammel nok, men selv så ble jeg litt skremt, men jeg elsket også musikken og ble så fascinert av tekstene og så følte jeg meg så misunnelig på Stephen Sondheim for det føltes uoppnåelig å få til noe liknende selv.

AL – Og med Arthur Revestjert da.

SR – Der kan jeg takke tretten gatelykter. Nei da, men det var en periode i livet mitt da jeg var tjue år og følte meg litt mislykket der noe endret seg og jeg gikk fra å drømme veldig mye om å skrive en musikal, men ikke tørre å prøve en gang til å forsøke og så forsøkte jeg jo og det var jo begynnelsen på Arthur Revestjert.

AL – Og nå er du 28 år, stemmer ikke det (Septimus nikker), og vi ser jo hvordan det gikk.

SR – Du kan så si, men for åtte år siden føltes det veldig langt unna. Det er tre år siden jeg fant ut at Waltherhavn Kulturhus var villige til å sette opp Arthur Revestjert og siden har ting gått veldig fort og det har skjedd så mye. (Her merker jeg at Septimus begynner å virke ganske stresset og overveldet og jeg gir legger en hånd på skulderen hans for å være trøstende og ser at det hjelper. Jeg har egentlig en plan for intervjuet, men der og da legger jeg den opprinnelige planen til side fordi det er noe annet som brenner mer.)

AL – Du har ikke gitt så mye intervjuer, men i de intervjuene du har gitt så har du fortalt mye om ting du sliter med psykisk. Er det et budskap som er viktig for deg?

SR – Jeg har ingen formell diagnose enda, men jeg lurer selv på om jeg kan ha en form for autisme fordi det er så mye der jeg kjenner meg igjen i. Og jeg ønsket å skape noe i Arthur Revestjert som føltes trøstende. Arthur skulle være en som, på samme måte som meg kanskje, hadde falt utenom og ikke følte at han noen gang helt passet inn, men som finner ut at det er en ting han kan utrolig godt og det er å skape musikaler. Og så finner han det ut først i akt to, men jeg prøver å formidle skapergleden hans hele veien sånn at det aldri føles som noen overraskelse når Arthur omsider starter med å skrive musikaler. I stedet er det som om han kommer hjem og det er jo også det å skape musikaler er for meg.

AL – Hvordan da?

SR – Nei, for jeg kan være usikker og nervøs i mange situasjoner og jeg syns oppmerksomheten Arthur Revestjert har gitt meg har vært vanskelig å takle, men jeg virkelig elsker musikaler og jeg elsker å skrive og har hodet fullt av melodier og å skrive og komponere musikaler er en måte å kombinere alt jeg elsker i en ting og samtidig skape noe som forhåpentligvis gjør en forskjell for noen andre. Nettopp det er å komme hjem, det er å være der jeg er trygg.

AL – Så fint å høre. Og nå skal Arthur settes opp i London. Har du vært mye i London i forbindelse med dette?

SR – Et par turer ja og jeg elsker det. Det er en så fin by og jeg syns også prosessen med å oversette og å tilpasse en musikal til et annet språk og et annet land i samarbeid med Keira har vært så lærerikt og givende. Hun har hatt så mye respekt for ønsket mitt om å skape en engelsk versjon som formidler essensen og føles tro mot originalmaterialet og jeg gleder meg sånn til å se premieren for jeg har også truffet et par av skuespillerne og det er ordentlig dyktige folk. Å det er så fint.

AL – Er det noen av sangene som har vært mer rart enn andre å høre på engelsk?

SR – Alt har vært litt rart å høre på et annet språk selvfølgelig, men jeg må innrømme at jeg alltid litt har ønsket at Arthurs historie skulle finnes på engelsk. Ikke fordi det er noe bedre språk, men fordi jeg vokste opp med musikalcder som jo var på engelsk. Så det føles veldig riktig at musikalen nå skal finnes på engelsk sånn sett om det er lov å si.

AL – Det er veldig lov.

SR – Så bra. Jeg føler at jeg så lett kan ende opp med å si noe feil og jeg vil ikke det for jeg er fortsatt veldig forfjamset over at det har gått så bra med Arthur Revestjert. For jeg syns selvfølgelig selv at det er en viktig historie som jeg er veldig glad i, men det er også mitt første forsøk på en musikal. Det føles som om jeg har sneket i køen liksom med at den har blitt satt opp på yndlingsteateret mitt i Oslo og nå skal settes opp i London. Tenk om det blir Broadway også på sikt, det er fullstendig galskap.

AL – Jeg skjønner at det er rart, men det er jo også litt en bekreftelse kanskje. Du kan tolke det som et bevis på det jeg og mange andre som har sett Arthur Revestjert føler, nemlig at du virkelig er ment til å skrive musikaler.

SR – Det er veldig hyggelig sagt og jeg håper det stemmer.

AL – Jeg syns det stemmer. Har du forresten noen råd til andre som kanskje leser dette intervjuet og selv drømmer om å skrive musikaler eller eventuelt noe helt annet?

SR – Jeg vet ikke om jeg har erfaring nok til å gi gode råd, men om jeg skal si noe så er det vel at jeg syns å forsøke er veldig verdt det. For det er så veldig lett å la alt man drømmer om bare bli med drømmen og selv hvis man ikke lykkes eller har flaks som jeg har hatt, så er det så givende og så magisk bare å fortelle en historie. For meg har å skrive en sang føltes som en kopp med varm sjokolade foran peisen, det er varmt og godt og gjør alt lettere og den følelsen alene er verdt alt.

AL – Det er veldig gode ord som jeg vil ta med meg videre. Tusen takk for at jeg kunne prate med deg.

SR – Tusen takk for interessen og engasjementet.

Mens jeg avslutter intervjuet med Septimus tenker jeg at han er et fint menneske. Jeg intervjuer mange og jeg syns det alltid er noe interessant med de jeg prater med, men det er en sjelden gang at jeg føler at jeg blir ordentlig glad i den jeg prater med og det blir jeg med Septimus. Han har åpenbart så mye på hjertet og så mye han ønsker å formidle og det smitter og gjør meg mer nysgjerrig selv. Jeg tenker at jeg håper det blir musikalcd med Arthur Foxtale og at jeg håper den bare er begynnelsen og at Septimus skriver mange flere musikaler, men selv hvis han ikke gjør det så har han allerede gjort en forskjell og et sterkt inntrykk. Så går jeg ut i høstlandskapet i Waltherhavn igjen, klar for nye eventyr.

*