Topp 7 tv-spill/dataspill i 2021 =D

Heisann! Sist jeg blogga delte jeg et kort utdrag fra Nanowrimo som inneholdt en enhjørning, noen bilder fra en kort Sverige-tur forrige helg og en oppsummering av oktober. I dag skal jeg i hovedsak bable om tv-spill, men før vi kommer dit kan jeg jo nevne et par andre ting. Som at jeg nå har 10 333 ord på Nanowrimo, noe som ikke er like langt som jeg ofte har pleid å ha kommet på dag 6, men som jeg fortsatt er fornøyd med. Utover å skrive så har jeg spilt mye tv-spill i det siste, jeg leser fine bøker og jeg liker at jeg har mange planer utover måneden (jeg skal på en konsert, to teaterforestillinger og det er to tegneseriefestivaler jeg har tenkt meg på i tillegg) som jeg kan se frem til. Utover det så koser jeg meg fra og med i dag med Maskorama der jeg liker Bjørnen desidert best. 

Men jeg har altså kost meg veldig mye med tv-spill og dataspill i år og jeg tenkte at jeg her kunne ha en liste over topp 7 spill jeg har spilt i år. Det er alltids muligheter for at jeg ender opp med å spille andre spill som jeg liker i løpet av året, men det er samtidig november og sent nok på året til at jeg syns jeg kan lage meg en liste. Denne lista inneholder mest tv-spill, men også dataspill siden jeg i våres skaffa meg Steam og har spilt et par gode titler på data og. Da setter jeg i gang :)

Topp 7 tv-spill/dataspill i 2021 i tilfeldig rekkefølge med kommentarer til

- Chicory: A colorful tale (tilgjengelig på pc/mac, PS 4 og PS 5) 

Chicory er det desidert søteste spillet jeg har spilt i år og også antakelig det mest karolinske. I dette spillet spiller man en hund man oppkaller etter yndlingsmaten sin som lever i en verden der det er en "wielder" som har en magisk pensel som hunden man spiller (som jeg ga navnet Taco) finner og låner. Videre utvikler dette seg til en overraskende dyp historie om hvor tungt det kan være å bære høye forventninger og å ha tro på seg selv og jeg ble selv veldig imponert av hvordan dette spillet, som tilsynelatende fremstår som mest søtt og sjarmerende, også handlet veldig mye om mental helse sånn jeg så det. Grunnen til at Chicory fremsto som så veldig karolinsk etter min mening var likevel at man gjennom spillet kan fargelegge omgivelsene hele tiden og at man brukte tegning og fargelegging til å løse gåter og å utforske universet. Som en person som elsker å tegne og å fargelegge så var dette spillet følgelig veldig min greie. Jeg liker også at bossene i Chicory så sååå mye skumlere ut enn alt annet, men at Chicory funka slik at om man tapte mot dem så fortsatte man bare der man hadde kommet i kampen mot dem i stedet for å måtte starte kampene på nytt og jeg elsket også musikken og stemningen.

Minus med Chicory er at det ikke tok så lang tid å runde og at det tilsynelatende ikke er så alt for mange ting å gjøre post-game om man ikke føler et intenst behov for å finne alt, noe jeg ikke har. 

*

- New Pokémon Snap (Nintendo Switch)

New Pokémon Snap har vært en av de mest tilfredsstillende spill-opplevelsene jeg har hatt i år. Det er noe veldig fredfullt og rolig ved å kjøre et fartøy gjennom ymse interessante omgivelser mens man prøver å ta så flotte bilder som mulig av alle slags Pokémon og jeg likte stemningen i dette spillet, så vel som hvor fint det føltes å fange alle de magiske øyeblikkene her. Bonus her er også det store utvalget Pokémon, at det finnes flere versjoner av de fleste banene og at dette spillet rett og slett er skikkelig pent rett og slett, dette er et flott spill for øynene og en fantastisk verden å være i. 

Minus med New Pokémon Snap er at det ikke er så gøy å spille når man har fotografert de aller fleste Pokémon-ene og at jeg fortsatt føler meg litt fanget av fartøyet man kjører i og at man ikke kan utforske i helt eget tempo. Det blir tidvis litt for mye avhengig av god timing syns jeg, noe jeg ikke er helt fan av. Dette er likevel ikke et veldig stort problem, bare noe jeg gjerne skulle hatt annerledes. 

*

- Eastward (data via steam og Nintendo Switch)

Eastward er mye forskjellig. Det er et post-apokalyptisk eventyr i flott pixel-animasjonsstil, det er en rørende historie om John og Sam som må løse gåter sammen og det er det mest Zelda-aktige spillet jeg antakelig har spilt i år av spill som ikke faktisk ER spill i Zelda-serien. Og i nesten en måned virkelig tok dette spillet over livet mitt, i alle fall føltes det slik for jeg likte stemningen, karakterene, historien og alt mulig så mye og jeg tenker fortsatt at dette nok vil være et av de beste spillene fra 2021. Jeg syns stemningen, gåtene, lyden når man åpnet bokser, det ekstra spillet inne i spillet som man kan spillet underveis og småspillet når man laget mat bidro til sjarmen og jeg tenker at dette spillet er et spill som virkelig fortjener et stort publikum. 

Minus med Eastward er likevel at det på et tidspunkt endte opp med å bli mer frustrerende enn gøy og jeg vet at det er en vanskelig balansegang for det er veldig tilfredsstillende å få til noe som er utfordrende og, men likevel. Eastward ender tidvis opp med å bli litt for frustrerende og siden det også er et veldig lineært spill så betyr det at om man ikke har planlagt godt nok spillet gjennom så er det i sluttfasen ganske håpløst, ikke minst fordi man ikke kan dra tilbake til tidligere områder i spillet for . Selv kan jeg ikke se for meg at jeg kommer til å runde Eastward fordi det er såpass frustrerende i de siste kapitlene og det føles litt synd. Det stopper ikke Eastward fra å være et spill jeg har blitt veldig glad i likevel. 

*

- Hades (pc/mac, PS 4, PS 5, Xbox One, Xbox Series X/O og Nintendo Switch)

Hades er et annet spill jeg ikke ser for meg at jeg noen gang kommer til å runde, men med Hades så gjør det egentlig ikke noe. For jeg har egentlig ikke lyst til at dette spillet noen gang skal ta slutt, jeg vil heller at dette er noe jeg i tide og utide skal kunne venne tilbake til mens jeg føler meg enda bittelitt flinkere hver gang. Anyway, Hades vant basically alle "best game of the year"-prisene i 2020, men jeg var lenge ganske skeptisk fordi dette er et spill der nesten alt man gjør ER slåssing og slåssing generelt sett ikke er min greie. Og likevel, Hades (som er inspirert av gresk mytologi og lar deg møte de aller flest gudene i gresk mytologi underveis) er ekstremt fengende og har et enormt "bare et forsøk til"-drag som jeg elsker med det (noe som handler om at jo da, du dør gang på gang og starter fra begynnelsen hver gang, men du kjenner en følelse av progresjon hele veien likevel og det gir deg lyst til å prøve igjen). Det er dessuten veldig stilig og elegant presentert og det gjør at du føler at du blir flinkere hele tiden, noe som jo er en god følelse. I tillegg til det er det supersmart skrevet og ypperlig om man, som meg, har en viss fascinasjon overfor gresk mytologi i utgangspunktet.

Minus med Hades er at det er et spill som for meg funker best i små porsjoner og i perioder. For meg er dette et spill som jeg trenger pauser fra mens jeg spiller andre ting, men som jeg også vet at jeg vil ha lyst til å prøve igjen senere. Det føles også litt demotiverende at det er så mange leveler at jeg ikke tror jeg noen gang kommer til å bli flink nok til å overleve alle levelene helt til siste slutt. Jeg er likevel aller mest veldig positivt overrasket over hvor mye jeg har kost meg med Hades, til tross for at det ikke hørtes ut som min greie på grunn av all slåssinga og derfor er hovedinntrykket veldig positivt.

*

- Mario Party Superstars (Nintendo Switch)

Mario Party Superstar er nok årets mest nostalgiske spillopplevelse for min del i år, mye fordi det gir meg så mange gode minner. For jeg elska Mario Party som barn så himla mye og helt uten venner å spille det med så spilte jeg likevel de tre første spillene supermye mens jeg koste meg med denne Nintendo-versjonen av et brettspill fylt av minispill, overraskelse og spenning hele veien fordi alt kunne skje. Mens mange nyere Mario Party-spill har skuffet, så er dette en retur til originaloppskriften, bare med penere grafikk og supre online-funksjoner som gjør at man kan spille med folk fra hele verden eller eventuelt venner. Og jeg har jo bare hatt Mario Party Superstars i en uke, men jeg liker dette spillet skikkelig godt og har kost meg alt man kan gjøre i dette spillet underveis. Det spiller liksom ingen rolle at jeg tydeligvis har blitt veldig mye dårligere på Mario Party enn jeg innbiller meg at jeg var som barn, for det er så gøy uansett.

Minus med Mario Party Superstars er dog det at siden man kan spille online så har jeg alltid lyst til det fremfor å spille mot datamaskinen og da er man avhengig av at andre også er pålogget når du er det og har lyst til å spille samme brett og med samme spillbetingelser som du og nå har det hendt et par ganger at jeg ikke har fått spilt fordi det ikke har vært tilfelle. Jeg håper også at det vil dukke opp flere brett etter hvert som DLC eller noe sånt og siden minispillene er ganske tilfeldige så har jeg fått spilt de minispillene jeg faktisk er ganske god på litt for lite og jeg velger å bruke det som unnskyldning for hvor ofte jeg taper og er håpløs.

- Yooka Laylee (pc/mac/linux, PS 4, Xbox One og Nintendo Switch)

Yooka Laylee kom egentlig ut i 2017 da det fikk ganske mye kritikk. Siden den gang har dette spillet blitt oppdatert og bedre og det har fortsatt kanskje ikke vært så godt likt som skaperne kanskje ønsket, men det har definitivt sin sjarm. Selv så føler jeg at det er ganske variabelt hvor godt jeg får til plattform-spill, men jeg koser meg absolutt med dem og dette er et klassisk 3D-plattformspill der man utforsker store verdener, løser gåter og prøver å finne masse collectables i et spill som er ekstremt tydelig inspirert av Banjo Kazooie, noe jeg personlig syns er mest sjarmerende. I alle fall har ikke jeg hatt dette spillet så lenge, men jeg liker det ganske godt, mye hjulpet av hvor flott og pent dette spillet er og hvordan det alltid er noe å finne på og om noe er håpløst finnes det alltids mye annet man kan prøve på i stedet. 

Minus med Yooka Laylee er etter min mening at kontrollene ikke alltid er like supre og at spillet har ekstremt teite bosser som føles mer urettferdige enn fornøyelige. Dessuten er det elementer ved dette spillet som kan bli masete i lengden og jeg merker at dette spillet ikke er det beste for hendene mine siden jeg kan bli veldig klam i hånda og sliten i fingrene av hvordan jeg ender opp med å holde kontrollen når jeg spiller dette spillet, om det gir mening. Jeg syns likevel aller mest at dette spillet er skikkelig sjarmerende og i passelige doser svært underholdende og gøy. 

*

- There is no game: Wrong Dimension (pc/mac, android/ios og Nintendo Switch) 

There is no game var navnet på et nettspill man fortsatt kan spille online og basert på det nettspillet ble det laget et større spill som altså er There is no game: Wrong Dimension. Som er et spill som har som gimmick at det hele tiden insisterer på at det IKKE er et spill og så løser man masse gåter i et spill som i størst grad nok kan betegnes som et point & click-spill fordi man insisterer på å spille likevel, uansett hvor insisterende stemmen som prøver å få deg til å slutte å spille er. Og det høres ut som et konsept som er veldig gøy, men som ikke er gøy så lenge, men da jeg spilte dette i påsken etter å ha lasta det ned fra Steam ble jeg særdeles positivt overrasket. For There is no game er sært, underholdende og morsomt, men det er tidvis også overraskende rørende og med en historie som er langt dypere og mer følelsesladet enn man først forventer. I likhet med Chicory og Eastward har dette spillet dessuten skikkelig bra musikk og ja, jeg har egentlig ønsket å skrive om dette spillet lenge for dette er et spill jeg virkelig vil at alle skal gi et forsøk, samtidig som jeg innser at det er vanskelig å skrive om dette spillet på en måte som gjør at folk får lyst til å spille det, nettopp fordi det er såpass unikt og sært. Jeg ble skikkelig glad i dette spillet og jeg kommer definitivt til å spille igjen deler av det fordi dette er gøy, kreativt, originalt og mer rørende enn det har noen som helst rett til å være.

Minus med There is no game er at det ikke er blant de største eller lengste spillene å komme gjennom og at jeg syns det taper seg litt på slutten. I tillegg så fokuserer det veldig mye på humor i begynnelsen før det blir mer rørende og intrikat og for noen så vil ikke humoren treffe helt siden humoren er en slags perfekt blanding av veldig smart og innmari teit. There is no game vinner likevel definitivt prisen for mest originalt og kreativt av alt jeg har spilt i år. Yay!