Gamechanger eller når en bok føles så velment, men akk så irriterende

Siden ønske a) for denne uka (ny regjering) ble oppfylt, håper jeg ønske b) som er å være en av 35 ekstra Lotto-millionærer i dag oppfylles også. Man kan jo alltids håpe :) 

Ellers er det ikke så mye å melde utenom at jeg av ymse grunner må ta en del blodprøver og slikt fremover, sånn i tillegg til at jeg går på en medisin som gjør at jeg snart må ta en tredje dose korona-vaksine. Alt det er mas og teit så jeg velger å fokusere mer på positive ting som neste uke der jeg har flere veldig fine planer. Dessuten skal jeg på kino etterpå og det blir også kjekt :) 

Men nå tenkte jeg straks å spise lunsj før jeg drar av gårde for å lese aviser på biblioteket. Før jeg gjør det tenkte jeg å dele et bilde av denne boka:

Jeg har nemlig delt alt for lite bokanmeldelser i det siste og denne boka engasjerte meg veldig. Og riktignok mest fordi denne boka også frustrerte meg veldig, men ja, denne boka følte jeg at jeg virkelig trengte å skrive om. Derfor tenkte jeg nå å dele min anmeldelse av denne boka og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

Gamechanger av Neal Shusterman

Jeg har en uskrevet liste over filmer som irriterer meg fordi de har et konsept jeg elsker, men så bruker de det til å fortelle feil historie. Som Yesterday, som handler om en mann som plutselig er den eneste som husker bandet Beatles og blir kjempekjent med Beatles sine sanger. I filmen har også et par andre ting sluttet å finnes som drikken Coca Cola eller Harry Potter og den ideen om at noe slutter å finnes, men at noen få fortsatt husker de tingene er helt genial og et kjempespennende tema å spinne videre på. Men i filmen Yesterday brukes det på en ganske uinteressant kjærlighetshistorie. Et annet eksempel er Groundhog Day som har verdens kuleste konsept egentlig, men også bruker det på en kjærlighetshistorie som det er vanskelig å bry seg om. Og dette har ikke så mye å gjøre med Game Changer utenom at her har vi en bok som igjen har et innmari kult premiss, men som bruker det feil og som derfor blir ekstra frustrerende. For jeg liker ideen i Gamechanger skikkelig godt, men som leseropplevelse var den mer irriterende enn gøy, noe jeg her skal skrive litt om.

I Gamechanger handler det om tenåringsgutten Ash, som spiller amerikansk fotball da han takles så hardt at han havner i en annen dimensjon som er ganske lik den han kommer fra utenom noen små endringer. Dette gjentar seg og blir som en spiral der han havner i stadig nye dimensjoner der endringene blir stadig større. Imidlertid betyr dette også at universet er i fare om ikke Ash finner en måte å komme tilbake til sitt opprinnelige univers, noe som viser seg å bli en skikkelig utfordring.

Og siden ideen om ulike dimensjoner lenge har fascinert meg (jeg brukte unødvendig mye av 2020 på å ønske meg å leve i en annen dimensjon der det aldri ble en pandemi for eksempel) så syns jeg jo at Gamechanger hørtes ut som en utrolig kul bok. I alle fall hadde den et veldig interessant premiss. Og etter å ha lest Gamechanger syns jeg den skal ha et par poeng for å ha vært en veldig velment bok. Neal Shusterman har åpenbart ønsket å si noe viktig om flere essensielle saker som rasisme, homofili, sexisme og privilegier man tar for gitt i denne ungdomsboka og dette gjenspeiles i at Ash havner i dimensjoner der det fortsatt er segregering i USA, en dimensjon der han er homofil og en dimensjon der han er jente i et voldelig forhold blant annet; noe som lærer ham hvordan det er å oppleve de tingene selv. Og jeg skjønner hva Neal Shusterman vil med denne boka, han vil vise at det er mye man tar for gitt som egentlig er privilegier som absolutt ikke er selvfølgelig og han vil vise hvordan Ash begynner å forstå andres utfordringer bedre når han opplever dem selv. Det er i så måte en absolutt godt tenkt bok, problemet er bare det at den likevel ikke får det til så godt.

På den positive siden så er denne boka godt skrevet og fengende nok og som sagt så liker jeg jo premisset veldig godt. Det blir likevel et problem etter hvert (spoilere følger, jeg beklager) at boka etter hvert viser at grunnen til at Ash havner i ulike dimensjoner er fordi han har endt opp med å bli sentrum av universet. Han må være den som redder universet med å komme tilbake til sin opprinnelige dimensjon og en del av meg syns dette er litt problematisk. På den ene siden så sier det jo noe om Ash sin empati at han ikke tar problemer som sexisme, rasisme og behandlingen av homofile på alvor før han opplever det personlig. (Og det er jo sant at man aldri fullt ut kan forstå noe om man ikke har opplevd det selv, men det fremstår likevel som uempatisk hvor lite Ash er bevisst ting som f.eks. sexisme før han opplever det selv. For min del så prøver jeg å se filmer, musikaler og å lese bøker som hjelper meg å sette meg inn i andres perspektiv og Ash virker totalt uinteressert i disse andre perspektivene frem til de angår ham personlig.) På den annen side så syns jeg det er lite sympatisk at en hvit atletisk heterofil tenåringsgutt her ender opp med å være sentrum av universet og en av ti ekstra viktige personer som har eksistert. Det er åpenbart ikke ment slik, men det er noe klart «white savior» over denne ideen som jeg ikke er helt komfortabel med.

Grunnen til at denne boka frustrerte meg er likevel ikke mest disse tingene, men heller hvordan denne boka er skrevet. For Gamechanger er både fengende og velskrevet, men den har også flere steder der karakteren Ash henvender seg direkte til leseren og det ikke er handling, men heller skrives på veldig belærende vis om tingene Ash lærer av et par dager som f.eks. homofil eller jente eller i verdener der det fortsatt er segregering og hvite og fargede blant annet ikke kan gå på skole sammen. Her føles budskapene veldig tydelige på en måte jeg fant så irriterende at jeg vurderte å legge fra meg Gamechanger flere ganger i stedet for å lese den ferdig. En bok føles så skrevet og som om den vil være viktig når jeg får en så klar følelse av hva forfatteren vil at jeg skal tenke og føle og det er deler som er veldig sånn i Gamechanger og det på en måte jeg heller blir trassig og sur av.

Jeg gir likevel denne boka terningkast 4 for den er godt skrevet, hvor enn mye den også irriterte meg av flere grunner. Dessuten føles det som nevnt som en utrolig velment bok, som dessuten har et innmari fascinerende premiss. Og igjen er det litt som med Yesterday eller Groundhog Day der jeg ønsker meg den samme ideen på nytt, men bare løst bedre.

I mellomtiden så trøster jeg meg med at Gamechanger i alle fall er en bok som gjorde sterkt inntrykk, selv om denne anmeldelsen viser at det handlet en del mer om frustrasjon enn jeg skulle ønske.