Komponistserien - Stephen Sondheim =D

Heisann! Det er søndag og i morgen begynner en uke som blir awesome fordi jeg har hele to(!) teaterplaner, sånn i tillegg til at jeg har tenkt meg på biblioteket og låne masse bøker OG ny sesong av Stjernekamp begynner. Yay! 

Ellers tenkte jeg å fortsette Komponistserien og i dag tenkte jeg å bable om min definitive favoritt blant musikalskapere, nemlig Stephen Sondheim. Jeg er så enormt fan av Stephen Sondheim og det føltes nesten litt blasfemisk å kun velge syv sanger av ham som jeg er litt ekstra glad i, siden det er så mange sanger som ikke er valgt og som også hadde fortjent å bli trukket frem. Men jeg måtte velge de sangene jeg er litt ekstra glad i og da ble det som det ble (spoiler: West Side Story sparer jeg til innlegget mitt om Berstein, siden han sto bak musikken der, men det er mange andre musikaler som jeg deler sanger fra her). Og jeg vurderte å vente litt med Sondheim, men så føltes det riktig å ta ham allerede nå i og med at han er den musikalskaperen jeg ser aller mest opp til og inspireres av. Så da setter vi i gang og så kommer neste blogginnlegg om noen dager :)

Komponistserien – Stephen Sondheim

 

Stephen Sondheim ble født i 1930 i New York (fun fact: alle jeg har skrevet om så langt i denne serien er født i New York, noe som bare understreker hvorfor musikalgeeken i meg har lengta etter å oppleve New York så lenge jeg kan huske) og regnes som en av de viktigste navnene i amerikansk musikalhistorie. For Sondheim selv startet teaterinteressen med en musikal han så på Broadway som niåring og så ble den videreutviklet av at Sondheim som tiåring ble venn med sønnen til Oscar Hammerstein (fra den velkjente Rodgers & Hammerstein-duoen som i samarbeid skapte flere svært kjente musikaler) og hadde Hammerstein selv som mentor i ung alder. Han studerte teater fordi han visste at det var for teater han ønsket å komponere og hadde en frustrerende periode i tjueårene der han testet sangene sine på auditioner og prøvde å komme inn i teaterbransjen, noe han omsider lyktes med i midten av tjueårene. I 1957 samarbeidet Sondheim med Bernstein (som jeg også kommer til å skrive om etter hvert i komponistserien) om West Side Story og en av tingene Sondheim lærte av det var at han foretrakk å stå for både musikken OG tekstene i musikalene sine, noe som har vært tilfelle med de fleste musikalene hans i ettertid. Stephen Sondheim er blant de som virkelig kan sies å ha betydd mye for musikalen som kunstform og som har tatt kunsten musikaler er virkelig på alvor. I over 60 år har han utviklet musikaler og et fellestrekk jeg føler er der hele veien er hvor uendelig smart både musikken og tekstene til Sondheim er. Sondheim har selv nevnt i intervjuer at han er veldig glad i kryssord (noe som gjør at jeg setter ekstra pris på kryssorddillaen jeg de siste årene selv har utviklet fordi jeg så gjerne vil ha ting til felles med Sondheim selv) og man kan merke denne interessen i ordspillene og hvor presise Sondheims formuleringer ofte er. Videre er Sondheim veldig god på rim og rytme, noe som også sikkert er en medvirkende årsak til at jeg liker tekstene hans så godt. Imidlertid har Sondheims musikk blitt kritisert for ikke å være så nynnbar og man kan innvende at det finnes andre musikalskapere som skaper musikk som er lettere og mer tilgjengelig. Samtidig så liker jeg selv det intrikate i Sondheims musikk, hvordan jeg vet at det er så mye ved Sondheim som jeg ikke forstår og hvordan jeg føler meg så smart når noe av den går opp for meg i små Eureka-øyeblikk.

Anyway, så mye mer OM Sondheim tenkte jeg ikke å skrive, men jeg vil nevne at min egen introduksjon til Stephen Sondheim nok var med å låne en dvd-film med 90-oppsetningen av Into the Woods på biblioteket. Jeg husker ikke når dette var, men jeg husker at jeg elsket Into the Woods umiddelbart fordi den handlet om eventyr og jeg alltid har vært veldig glad i ting som er basert på kjente eventyr. Opp igjennom har jeg videre lyttet til store mengder av Sondheims musikaler og jeg liker veldig mange av dem skikkelig godt, noe som for meg aller mest handler om tekstene. Ikke for det altså, jeg syns Sondheim komponerer fantastiske melodier også, men det er tekstene hans som er grunnen til at Stephen Sondheim er mitt aller største idol og den jeg har aller mest lyst til å skrive som. Det er ingen hemmelighet at jeg er skikkelig fan av Stephen Sondheim, fan nok til at jeg kan kose meg enormt bare med å lese om hvordan Sondheim har tenkt mens han skrev og komponerte sangene sine fordi jeg finner det så fascinerende. Og jeg elsker ordspillene, jeg elsker hvordan musikken til Sondheim føles så givende å synge nettopp fordi de krever en slik presisjon og jeg elsker at det ikke føles som noe med Sondheims sanger er tilfeldig. Det er så veldig mange grunner til at Sondheim derfor er en jeg uten å nøle definitivt vil kalle et geni. 

Syv sanger av Stephen Sondheim som jeg er litt ekstra glad i =D

- The Miller's Son fra A little night music

Den mest kjente sangen fra A Little Night Music er nok Send in the Clowns og likevel, sangen jeg elsker mest fra denne musikalen er definitivt A Miller's Son, som man her kan se i en flott fremføring. Det er noe med oppbyggingen av denne sangen som jeg syns er helt fantastisk, hvordan det er så elegant i versene, men så har vi refrengene som er raske og kvikke og med fraser som:

It's a very short road
From the pinch and the punch
To the paunch and the pouch
And the pension.

Lekenheten som er å ha ord som er så like hverandre om hverandre slik det gjøres i sanger som denne er noe jeg digger og jeg syns blandingen av det sofistikerte og det ertelystne her er så herlig.

- Finishing the hat fra Sunday in the park with George

Stephen Sondheim har vunnet flere store priser og en av de gjeveste var Pulitzer-prisen for drama, som han vant for Sunday in the park with George. Denne musikalen er kanskje den eneste som er inspirert av et bilde av George Seurat og er en sånn musikal der historien føles mye mindre viktig enn det musikalen og da særlig sangen Finishing the hat sier om å skape kunst. Dette er en sang om å bli borte i kunsten, når å "fullføre hatten" blir viktigere enn alt annet og det er noe alle som ønsker å skape kan kjenne seg igjen i tror jeg. Det er så alt for sjelden jeg skriver for tiden, men noen ganger gjør jeg det eller jeg tegner eller fargelegger og øyeblikkene når jeg forsvinner inn i det og glemmer alt annet er så verdt alt i verden. Denne sangen er den av alle Sondheims sanger som jeg føler aller mest handler konkret om det å skape og jeg syns det formidles så godt her, dessuten liker jeg nesten alle versjonene jeg har hørt av denne sangen. Som her med Mandy Patinkin (blant annet kjent som Inigo Montoya i filmen The Princess Bride), som synger denne sangen helt nydelig. 

- Chrysanthemum Tea fra Pacific Overtures

Denne sangen er kanskje den mest brilliante sangen jeg har hørt for den er så himla smart og jeg elsker hvordan den føles litt treg og sær og ikke gir mening før på slutten da man plutselig skjønner hva som har skjedd under sangen og hele puslespillet pusles sammen på en måte som jeg elsker. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å skrive en så intellektuell sang som dette, det fascinerer meg. Anyway, dette er en sang fra en musikal som jeg aldri har kommet helt inn i, men den delen av meg som fryder seg over påskekrim og Roald Dahls noveller finner denne sangen helt enormt fornøyelig og jeg håper så mange som mulig vil lytte gjennom hele denne sangen sånn at de kan kose seg like mye med den enormt geniale slutten. 

- A Little Priest fra Sweeney Todd

Ikke et vondt ord om Helena Bonham-Carter for hun er super, men når jeg føler for å se tolkninger av sangene til Ms. Lowett i Sweeney Todd på Youtube er det andres versjoner jeg velger å se langt oftere. Som denne, fra konserten i forbindelse med da Stephen Sondheim fylte 80 år og Patti LuPone, George Hearn og Michael Cerveris sammen sang A Little Priest. Jeg elsker akkurat denne versjonen av A Little Priest så himla mye, rett og slett fordi de som fremfører den, og da særlig Patti LuPone, helt åpenbart har det ekstremt gøy. De koser seg så mye med ordspillene og vitsene i denne sangen og det gjør dette usedvanlig underholdende å se på rett og slett. Den delen av meg som liker litt mørk humor fryder seg som et barn over denne sangen og særlig i de versjonene av A Little Priest der entusiasmen og galskapen bobler aller nærmest overflaten. 

- Agony Reprise fra Into the Woods

Som musikalgeek så synger jeg jo musikalsanger for meg selv ganske ofte, men en av de få musikalsangene jeg tror jeg virkelig kunne fremført veldig godt er akkurat Agony Reprise fordi det er en sånn sang jeg føler handler så mye mer om innlevelsen enn vokalen, dessuten ser det så gøy ut å være så melodramatisk som prinsene i denne scenen. Anyway, Into the Woods er jo antakelig den musikalen jeg elsker aller mest og jeg elsker denne scenen så mye, mest av alt på grunn av denne delen:

CINDERELLA'S PRINCE
It's no sicker
Than you thing with dwarves.

RAPUNZEL'S PRINCE
Dwarfs.

CINDERELLA'S PRINCE
Dwarfs...

RAPUNZEL'S PRINCE
Dwarfs are every upsetting.

Akkurat hvorfor jeg elsker akkurat den dialogen så mye kan jeg ikke helt forklare, men det høres så komisk ut. Og jeg syns det er så gøy hvordan både Agony i akt 1 og Agony Reprise i akt 2 basically er to pompøse overfladiske prinser som krangler om hvem av dem som har det verst mens de hele tiden lengter etter noe mer enn det de allerede har. Det er ikke så sympatisk nødvendigvis, men det er veldig underholdende og ja, jeg liker denne sangen såååå mye!

- Moments in the woods fra Into the Woods

Du vet når noen fremfører en sang så godt at du nesten føler deg litt forelsket i dem fordi du blir så betatt av hvordan de synger og spiller sangen. Eller, du vet kanskje ikke det, men for meg er dette et sånt tilfelle, for Joanna Gleason ikke bare synger når hun synger denne sangen, hun lever den, hun er så presis og flink og hypnotiserende og jeg syns det er helt magisk. Dessuten er Moments in the Woods nok en sånn sang som viser hvor geniale sangtekster Sondheim skriver for bare se her:

Just remembering you've had an "and"
When you're back to "or"
Makes the "or" mean more
Than it did before

Jeg syns akkurat den delen er noe av det mest perfekt formulerte i en sangtekst EVER og det er liksom bare en del av en sang som hele veien tar deg med på en reise og hvilken reise. Ååå <3

- Being Alive fra Company

Company er en musikal om forhold som kulminerer i denne sangen, dette øyeblikket der karakteren Robert endelig er klar til å elske noen. Og sånn, det der med å bli borte i en sang, leve i den og være så intenst tilstede at det er altoppslukende, Raul Esparza fremfører denne sangen så himla fantastisk og akkurat den innlevelsen er grunnen. Og denne sangen eksemplifiserer hvorfor jeg elsker musikaler så mye for man kan ikke bare synge en sang når man spiller i en musikal, man må finne essensen av sangen og være vel så mye skuespiller som vokalist for virkelig å overbevise. Jeg elsker når en sang blir til noe mer enn bare en sang og det er så til de grader tilfelle med sangen Being Alive og da særlig når den fremføres av Raul Esparza her. 

*

Og med det er innlegg tre i komponistserien klart og jeg gleder meg til neste innlegg allerede :)