Ti år etter - rotete tanker om 22. juli

 

Ti år etter

Jeg satt på bussen fra faren min til Oslo da bomben gikk av. Selv hørte jeg den ikke og jeg så ikke røyk og siden har jeg ønsket litt at jeg hørte den uten at jeg klarer å sette ord på hvorfor. Kanskje litt fordi jeg heller ikke var med på rosetoget i Oslo noen dager senere, kanskje fordi det føles urettferdig at jeg på et vis var så distansert fra alt som hendte den fredagen, det er en luksus det ikke føles som jeg hadde gjort meg fortjent til om det gir mening. Samtidig føltes det godt for meg personlig at jeg og mamma dro til Stavern rett etter 22. juli i 2011, for jeg leste jo alt av aviser og så alle nyhetssendinger, men jeg fikk alt som hadde hendt litt på avstand likevel og det var godt for hjernen min.

Ting jeg husker fra den dagen er å gå forbi han som spilte Storm på Hotel Cæsar i en rulletrapp på Oslo S der han fortalte noen at han hadde det bra. Å se nyheter til sent ut på kveld uten å klare å forstå eller ta alt som hadde hendt helt innover seg. Å sitte klistret til Twitter på t-banen hjem fra sentrum da bomben fortsatt kanskje var en gassledning og ingen helt visste noe enda. Å tro at dette var en reaksjon på feiringen da Bin Laden døde noen måneder tidligere og å bli så lettet da jeg fant ut at det var en blond nordmann fordi jeg skjønte hvor grusomt det ville bli for alle landets muslimer om det hadde vært en islamist som sto bak.

Og jeg husker at jeg gikk innom Stovner Senter med tv-en på inne på en restaurant som ikke er der lenger nå og at det var nyheter på og så mange som stirret gapende på skjermen og så gikk jeg hjemover og på veien hjemover holdt jeg på å bryte sammen og så stoppet jeg det, noe jeg har angret veldig på i ettertid. For det hadde ikke vært noe feil om jeg hadde hatt det sammenbruddet og det at jeg ikke hadde det gjorde at noe satt fast senere. Jeg var trist og jeg fikk tårer i øynene av å lese om det og av Maria Mena som sang «Vårt lille land» og slikt, men jeg har enda ikke grått ordentlig over 22. juli, på den måten jeg tenker at jeg kanskje ville ha gjort om jeg hadde latt meg selv ha det sammenbruddet på vei hjem fra senteret. Tillatt meg selv å miste kontrollen.

Det jeg husker best fra tiden etter 22. juli er at sommeren fortsatte, men at den likevel var over for jeg kan ikke huske at solen skinte igjen i juli og august. Og jeg mener, det må jo ha vært snev av sol da, men jeg husker regnværsdagene og følelsen av at det som hadde skjedd var så forferdelig at selv værgudene skjønte det og ga sørgmodig og trøstesløst vær i tiden etterpå. At det føltes helt riktig at det regnet og at jeg følte meg skyldig fordi jeg kun dager før 22. juli hadde klaget over at det bare var agurknyheter i avisene for jeg savnet agurkene i den perioden. Alt var plutselig sorg og alvor og agurkene og sommerværet var så alt for langt borte.

En av tingene jeg har vært aller mest redd for etter 22. juli er at noen skal tenke at jeg en dag kommer til å klikke fordi de som ender opp med å begå terror ofte er de som har falt utenfor samfunnet. På mange måter har jeg falt litt utenfor samfunnet selv grunnet mangeårig jobbsøking og et lite nettverk og få venner og jeg har vært så redd for at det skal gjøre at noen tenker at jeg kommer til å bli terrorist en dag, selv om jeg ikke kan se for meg å drepe noe større enn fluer. Jeg håper ikke folk bekymrer seg for at det finnes en hemmelig ondskap i meg for jeg liker å le ond latter og jeg syns skurker i Disney-filmer er kult, men jeg tror virkelig at jeg når alt kommer til alt er et godt menneske. Og jeg håper det er det de jeg kjenner ser i meg.

Jeg vet ikke hva jeg vil med denne teksten, men jeg ønsket å skrive noe. Det er gjennom ordene jeg forstår meg selv og da er det kanskje også gjennom ordene jeg kan begynne å forstå alt som hendte den dagen for ti år siden. Og jeg vil også sette ord på de forbudte tingene; som at jeg fniste da jeg leste et blad om de døde fordi en av dem het Diderik og jeg tenkte «did Erik» og syntes det var gøy og så følte meg så respektløs, samtidig som det ikke var ment slemt eller som å gjøre narr, men bare skyldtes at jeg er så glad i ord og ordspill. Som at jeg har hatt en skikkelig fin dag i dag som jeg har tilbragt hos faren min der vi spiste pizza og drakk brus og hadde det skikkelig trivelig og at det føltes så riktig. Og kanskje skal man bare være trist i dag, kanskje skal man kle seg i svart og se enhver minnesmarkering, jeg vet ikke. Jeg angrer ikke på at i dag for meg likevel i stor grad har handlet om andre ting for verden er fortsatt vakker og det er for meg noe magisk i at en dag som forbindes med så onde ting likevel også kan være noe jeg personlig akkurat i dag har forbundet med mye fint.

Og jeg tenker på gutten jeg gikk i klasse med på folkehøgskolen som har bursdag i dag og håper dagen hans fortsatt har noe fint ved seg, at ikke alt med en bursdag er ødelagt fordi noe såpass forferdelig som 22. juli hendte da. Jeg håper han spiser kake med god samvittighet og at noen synger bursdagssang for ham og at han har øyeblikk der han er privilegert nok til å kunne glemme og ha det fint. Jeg håper man fortsetter å minnes på at til tross for at terror skjer eller naturkatastrofer eller pandemier; så er verden også så mye fint. Og for meg så er det noe litt fint med at det som er kjipt er de store tingene mens det som er fint er småtingene som den rette sangen eller en god bok, kryssord, fargelegging, musikaler på teater eller å spise hvitløksbrød på Peppes. For de store tingene som er dritt i verden er overveldende, men det finnes flere av de små tingene og når man kan bli ordentlig lykkelig av en så liten ting som «akkurat hvordan sangen Totally Fucked i Spring Awakening begynner» så føles det som det alltid vil være håp tross alt.

Jeg kommer aldri til å klare å ta 22. juli hundre prosent innover meg tror jeg. Det føles fortsatt helt uforståelig. Og en del av meg skjønner at det er meningen for det er ikke alt man er ment å forstå. Jeg føler meg privilegert som ikke gikk i stykker den dagen, som kan ha dagen på avstand på en måte jeg aldri kommer til å ta for gitt. Og for å beskytte meg selv har jeg unngått tv-serier, bøker og filmer om 22. juli helt frem til juli i år som jeg startet med å lese boka Ubesvart Anrop av Nora Dåsnes. Så mye som er laget om 22. juli handler om de som var på Utøya og så nært på alt som hendte og Ubesvart Anrop handler om Rebekka på 16 som høsten etter 22. juli sliter med mareritt og et intenst ønske om å forstå. Hun tenker på 22. juli hele tiden selv om hun ikke var der eller kjente noen som var der og sliter med hvordan følelsene hennes føles feil, som om hun ikke har rett til å være så påvirket av det som skjedde. Om man skal lese én bok om 22. juli så syns jeg det bør være Ubesvart Anrop fordi den er så innmari relaterbar. Aller mest fordi en av tingene med 22. juli er at det er så vanskelig å vite hva som er riktig.

Er det respektløst av meg om i dag var en fin dag for meg personlig selv om det er en minnedag for noe så jævlig? Er det feil at jeg har beskyttet meg selv fra å se filmer eller tv-serier om 22. juli fordi jeg har vært redd for å miste kontrollen, redd for det sammenbruddet jeg stoppet fra å skje 22. juli 2011? På mange måter vil 22. juli alltid være vanskelig å forholde seg til. Men ordene finnes og det hjelper å skrive om ting. Skrive om det jeg husker fra den dagen og tiden som fulgte og om hvordan ting er nå, ti år senere. Skrive om hvordan jeg prøver så godt jeg kan og prøver å være en så god versjon av meg selv som mulig og å håpe at det er nok. Kanskje det er det, kanskje ikke.

Jeg satt på bussen da bomben gikk av og følte meg redd den kvelden fordi jeg hadde gått forbi regjeringskvartalet under et bibliotekbesøk kun dager tidligere. Jeg brukte høsten til å føle meg slem fordi jeg savnet en avdeling på hovedfilialen som var stengt under reparasjoner etter bomben. Jeg var 26 år og savnet å ta for gitt at det ikke ville skje terror i trygge lille Norge. Årene siden det har tiden stått stille og samtidig har alt forandret seg. Jeg liker de samme tingene nå som da, jeg har fortsatt et veldig nært forhold til mamma, jeg elsker bøker og musikaler, men har i tillegg skaffet meg skikkelig kryssord-dilla. Jeg er fortsatt i Nav-systemet, jeg har fått en jobb, men søker etter en til, jeg er fortsatt den samme, men alt har forandret seg. For nå har jeg en kronisk sykdom og det hadde jeg ikke da, jeg har blitt mer åpen for forandringer, jeg har lært at verden kan gå i stykker slik det for meg føltes som den gjorde da pandemien begynte i mars 2020 og alle planene mine stoppet på et øyeblikk, jeg har blitt mer oppmerksom og omsorgsfull, jeg er den samme og jeg er forvandlet og det er fordi tiden fortsetter selv om forferdelige ting skjer.

Og så lenge klokkene fortsetter å gå så kan det dukke opp nye bøker, musikaler, filmer og tv-spill som viser at verden inneholder fine ting tross alt. Og så lenge klokkene fortsetter å gå blir jeg bare mer og mer glad i de jeg tross alt har i livet mitt og som er der uansett. Og så mye mer enn dette har jeg ikke å si nå, men kanskje dette er nok. Igjen så var essensen i alt dette at jeg trengte å skrive noe og at jeg har en følelse av at de viktigste tingene i verden vil ordne seg så lenge ordene finnes.

Klem og gode tanker til alle som vil ha <3