Noens noen :)

Heisann! Det er tirsdag og livet er ikke særlig spennende for tiden, men jeg har mye fint å lese på, jeg har Nintendo og Nanowrimo (som jeg skal komme tilbake til) og jeg har endelig begynt å se The Mandalorian og gleder meg etter første episode til neste utelukkende fordi Baby Yoda er så søt:

Det over er en video jeg fant på Youtube der man kan høre en versjon av Dear Theodosia fra musikalen Hamilton, bare at det handler om Baby Yoda i stedet :) Altså, jeg kan bli veldig stor fan av ting bare fordi jeg syns de er søte, det er en grunn til at yndlingspokémonen min alltid har vært Pikachu ;)

*

Ellers har jeg til sammen skrevet 23 600 ord denne måneden og Nanowrimo-historien min har nå litt over 60 sider :) Jeg er som vanlig dårlig på handling og det er mye å kommentere på, men en kul ting er at jeg fant ut at jeg ville hinte om at faren til hovedpersonen ønsker å bli superskurk før jeg røpet det for leseren med å la ham fortelle eventyr, men fra et perspektiv der det handler om den man helst tenker på som skurken. Så jeg har derfor skrevet nye versjoner av henholdsvis Snøhvit (der det handler om og der man skal få sympati med den onde dronningen), Hans og Grete (med fokus på damen som bor i pepperkakehuset) og på søndag skrev jeg en ny versjon av Tornerose. Og en ny versjon av Tornerose med fokus på skurken er jo egentlig ikke så originalt siden det er ideen bak filmen Maleficent, men jeg syns helt ærlig at min versjon av Tornerose med fokus på feen som står bak forbannelsen har en vel så god og til og med litt bedre historie enn Maleficent-filmen (jeg syns dette ble et ordentlig fint eventyr). I alle fall tenkte jeg å dele et utdrag fra Nanowrimo som er det eventyret (og det føles som det er eventyr jeg burde skrive under Nanowrimo for skrivingen flyter så mye bedre når jeg skriver eventyr enn alt annet under Nanowrimo) og så bables vi om noen dager :)

Noens noen

Som dame er det mange måter man kan være noens noen. Man kan være noens søster, mor, kone, kusine, farmor eller tante; bare for å nevne noe. Og hver gang Agatha tenkte på det ble hun bare enda mer trist over å ikke være noens noe som helst. I stedet hadde hun så alt for lenge vært alene og slik kunne det blitt om hun ikke hadde fått en ide. Hun kunne skape seg sin egen skjebne, slo det henne en dag der ensomheten tynget litt ekstra og alt føltes vanskelig. Fra den dag begynte Agatha å tenke på seg selv som «tante Agatha». Hun begynte å tenke på seg selv som tante til mannen på butikken, til andre feer selv om de ikke ville akseptere henne (fordi hun var en sjelden fe-art som minnet mer om en alv som tilfeldigvis hadde vinger, mens de var små feer som levde mer opp til den klassiske ideen om en fe) og til kongeparet, blant annet. Og etter hvert ga Agatha seg hen så mye til denne ideen at hun virkelig følte seg som en tante. Hvor enn mye det var løgn så føltes det inderlig sant og det var en trøst i å føle seg som noens noen. For Agatha var det dette hun trengte aller mest av alt.

Det fine var at de aller fleste satte pris på det når Agatha tilbød seg å være en bonustante for dem. Litt fordi Agatha var mild og god og hadde snille øyne med et blikk som føltes litt som en klem når det traff deg. Og litt fordi det alltids kunne være fint med en ekstra tante i livet sitt som kunne hjelpe til når det trengtes. Etter hvert ble det derfor flere og flere som gjerne lot Agatha være tante og som inviterte henne med et smil til spesielle anledninger. Unntaket var kongefamilien. Agatha hadde flere ganger skrevet brev til kongefamilien der hun tilbød seg å være tante for en eller flere deler av familien om de så ville og disse brevene ble aldri besvart. Og når Agatha dro til hovedstaden for å spørre kongefamilien så var det alltid en av feene Fia, Mia eller Lia som stoppet henne. Dette var tre feer, som alle jobbet på slottet og som, av grunner Agatha ikke kunne forstå, sterkt mislikte henne. Og når Agatha dro til slottet fortalte den av disse tre feene som hun traff på alltid at kongefamilien mislikte Agatha vel så mye, noe Agatha fant sårt og trist. Det Agatha dog ikke visste var at dette var en løgn.

Sakens kjerne var den at kongefamilien ikke en gang visste noe om Agatha og hadde de gjort det ville de akseptert henne og ønsket henne velkommen, for de var svært vennlige og imøtekommende og det faktum at Agatha var en annerledes fe som liknet mer på et ganske høyt menneske med spisse ører som tilfeldigvis hadde vinger, ville ikke gjøre dem det spor. Imidlertid gjorde det Fia, Mia og Lia en hel masse og det var disse tre feene som hadde samarbeidet om å stoppe Agathas brev og andre forsøk på å kontakte kongefamilien fra å lykkes.

Fia, Lia og Mia selv følte at dette var helt logisk, hvor mye de mislikte Agatha og for dem skyldtes det at faren deres i sin tid hadde blitt tråkket ned av en fe av samme sort som Agatha. Mens denne feen ikke hadde ment å tråkke på ham, så hadde søstrene Fia, Mia og Lia kommet til en uskjønn enighet om at feer av samme sort som Agatha var fæle og onde skapninger som helst aldri skulle aksepteres.

Agatha selv fortsatte å være tante til de som ville og mens hun følte seg litt trist over at kongefamilien etter sigende ikke likte henne, trøstet hun seg med andre prosjekter. Og likevel. Etter hvert som stadig flere forsøk med å prøve å ta kontakt med kongefamilien slo feil begynte Agatha å føle seg veldig urettferdig behandlet og et sinne begynte å blomstre frem. Dette sinnet vekket et hemmelig latent talent som alle feer av Agathas type hadde, men som ikke våknet før de følte en veldig sterk følelse. I Agathas tilfelle var dette følelsen av å være urettferdig behandlet og hun merket at noe i henne hadde lyst til å hevne seg. Og så skjedde det noe som tippet vektskåla helt, det ble nemlig kjent at kongefamilien endelig hadde fått en datter og hele kongeriket skulle feire. Det var en hel masse folk og feer som var invitert, men Agatha var det ikke og dette fikk henne til å rase. Agathas egentlig så varme og gode hjerte ble mørkt og svart og hun dro rett til dåpen da den var og denne gangen kunne ikke Fia, Mia eller Lia stoppe henne. I stedet brøt hun seg frem forbi dem og snart nok sto hun i slottssalen.

«Hvem? Hva?» utbrøt kongen og dronningen forfjamset og hadde Agatha tatt seg litt tid så ville hun kanskje merket seg det at kongeparet helt tydelig ikke ante hvem hun var, men i stedet bare brøt hun ut i monologen som hun hadde øvd på hele veien til slottet og som kort oppsummert fortalte at hun var sint og såret over at hun hadde blitt urettmessig mislikt av en kongefamilie hun bare ønsket å være en vennlig tante for. Det at hun ikke hadde blitt invitert til dåpen var siste dråpen og nå ville prinsesse Tornerose lide for dette med å stikke seg på en rokk og dø på sin sekstenårsdag. Da Agatha hadde sagt dette angret hun øyeblikkelig for den vesle prinsessen hadde aldri gjort noe galt. Men så oppdaget hun Lia, Mia og Fia; som alle tre sendte henne drepende blikk. Og hun så hvor nære de var tronen og tenkte at her tenkte alle som dem om henne og da fortjente de en straff. For alt hun hadde ønsket var å være noens noen, være der når folk trengte det og å dele av omsorg og da var det urettferdig deluxe når hun ikke fikk slippe til i det hele tatt.

Agatha dro raskt fra dåpen og prøvde å fortrenge de sjokkslagne blikkene i hennes retning, så vel som dronningen og kongens gråt. Og hun fikk derfor ikke med seg det som hendte etterpå.

Før Agatha hadde dukket opp hadde Fia gitt Tornerose skjønnhet som gave og Lia hadde gitt henne en vakker sangstemme. For Fia, Mia og Lia var det slike gaver som var viktige for et menneske å ha og Mia hadde lagt en plan om at når det var hennes tur så skulle hun gi Tornerose popularitet. Etter at Agatha hadde vært innom dåpen skjønte Mia likevel at hun måtte gi noe annet. Derfor var hennes gave at Tornerose ikke ville dø, men bare falle i en evig søvn frem til hun ble fortalt det rette eventyret. For Mia elsket eventyr og syntes det hørtes veldig riktig ut at et eventyr skulle være løsningen. Da Agatha hadde vært i dåpen og sagt forbannelsen sin hadde Mia dessuten kjent en dårlig samvittighet titte frem. For hun hadde sett at Agatha i dåpen ikke hadde blikket til en som var ond, men en som var såret og trist og hun begynte å tenke på hvordan hun hadde jattet med når Fia og Lia frøs ut Agatha og feer som henne. Det ble kveld. Kongeparet hadde begynt å beordre at rokker skulle brennes, Fia og Lia hadde begynt å drikke champagne mens de feiret at det i det minste var håp ved at det rette eventyret kunne redde prinsessen om hun stakk seg som sekstenåring og Mia på sin side tenkte tilbake på alle måtene hun og søstrene hennes hadde fryst ut Agatha gjennom lang tid. Nå innså hun at dette hadde vært urettferdig av dem og hun besluttet å reise for å finne Agatha og forklare alt; en reise som endte opp med å ta lenger tid enn forventet.

Saken var nemlig den at Agatha følte seg så skyldig da hun dro fra dåpen at hun besluttet å reise langt, langt bort; ikke minst fordi hun plutselig innså at ingen i kongeriket nå ville akseptere henne eller la henne være tante. De tenkte nok nå at hun var slem og fæl fordi hun tross alt hadde gjort en veldig slem forbannelse og Agatha besluttet at hun måtte rømme. Den kvelden pakket hun alle tingene og reiste til et annet kongerike der ingen visste hvem hun var. Der begynte hun å tilby seg å være tante for de som ønsket det og hun skapte seg et nytt liv mens hun prøvde å glemme fortiden og alt som hadde ført henne hit.

Det gikk seksten år. Tornerose vokste opp til å bli en vakker og musikalsk prinsesse med overbeskyttende foreldre som ofte brøt ut i gråt når de så henne, uten å forklare hvorfor. Agatha holdt til i et lite og koselig hus i et land langt borte og hadde det fint mye av tiden, men hadde mareritt hver natt om dåpen og at alle ropte at hun var ond og fæl og ikke fortjente lykke. Og Mia reiste fra sted til sted mens hun lette etter Agatha og hun hadde nesten gitt opp håpet om å finne Agatha da hun endelig fant henne. Der sto en høy og elegant dame med blekksvart hår, spisse ører og snille, men også litt triste øyne i hagen sin mens hun vannet blomster og Mia følte seg straks nervøs før hun fløy opp til Agatha og sa hei. Agatha kjente Mia straks igjen fra marerittene sine og virket straks nervøs, men Mia spurte om de vær så snill kunne ta en liten prat der Mia kunne forklare, noe Agatha gikk med på. Snart nok satt de i Agathas stue og så fortalte Mia alt om faren som hadde blitt tråkket på av en fe av samme type som Agatha og hvordan det hadde gjort at hun og søstrene hennes hadde mislikt Agatha. Hun fortalte om hvordan det var de som hadde stoppet Agathas brev og forsøk på å kontakte kongefamilien og hvordan sannheten var at kongen og dronningen ikke en gang visste noe om Agatha og at hun hadde angret da hun så Agathas blikk under dåpen. Sist, men ikke minst fortalte hun at hun hadde hatt dårlig samvittighet i flere år og at hun håpet Agatha ville tilgi henne.

Agatha virket først litt usikker, men valgte å tilgi Mia når alt kom til alt. Så fortalte hun om marerittene og om hvor mye hun hadde tenkt på Tornerose, men at hun ikke visste hva hun kunne gjøre. Mia nevnte trolldommen sin og hvordan det rette eventyret skulle kunne vekke Tornerose fra noe som nå ville bli en evig søvn og ikke død. Hun nevnte også at hun hadde tenkt at om Agatha fortalte eventyret som vekket Tornerose så ville hun bli tilgitt og de besluttet å dra så fort de kunne tilbake til kongeriket.

Da de kom frem var kongeriket i sorg for Tornerose hadde nettopp stukket seg på en rokk og lå nå i senga si i en dyp og ugjennomtrengelig søvn som kunne bli evig. Agatha og Mia fant et hoff der kongen, dronningen, Fia, Lia og resten av hoffet alternerte mellom å fortvile og å fortelle eventyr i håp om å treffe riktig og å fortelle det rette eventyret som vekket prinsessen. Agatha og Mia fant ut at de måtte prøve å se om de fikk det til, men først lette de opp Fia og Lia sånn at Mia kunne fortelle dem at hun nå var Agathas venn (ord Agatha satte enormt pris på) og at hun ikke ville fryse ut feer som Agatha lenger, uansett hva som hadde hendt med faren deres. Deretter dro Agatha og Mia til kongen og dronningen der Agatha beklaget og forklarte seg så godt hun kunne, men at hun og Mia var glade i historier og gjerne ville prøve å vekke Tornerose. Kongen og dronningen syntes det var verdt et forsøk og slik gikk det til at Agatha og Mia brukte hele kvelden til å fortelle det ene eventyret etter det andre til prinsessen, imidlertid hver gang uten hell.

Omsider begynte Agatha å gråte for hun hadde ødelagt alt og hun følte seg så lei seg over alt som hadde hendt og hvor triste de var i kongeriket på grunn av henne og hun var i ferd med å bryte ut i et sammenbrudd der hun bablet i vei da Mia, som elsket eventyr og hadde et godt blikk for hva som funket foreslo at Agatha kunne fortelle sin egen historie, som om det var et eventyr.

Slik gikk det til at Agatha fortalte dette eventyret du her har fått høre og det virket. Tornerose våknet igjen og Agatha ble tilgitt og Fia og Lia fikk samfunnstjeneste i tre måneder. Mia på sin side fant et nytt giv i å være profesjonell eventyrformidler. Og hun og Agatha ble bestevenner; et vennskap som sørget for at Agatha ikke trengte å være noens bonustante for hun var noens noen nå, hun var noens bestevenn.

*