Howard og ymse annet :)

Heisann! Fin ting: jeg føler meg bedre og bedre for hver dag som går. Jeg har vært mye trøtt og slapp etter at jeg kom hjem fra sykehuset, men det kommer seg og mens jeg ikke har fått jobbet denne uka, så har jeg fått gjort praksisting fra hjemme hos mamma og det har gått ganske greit. Det irriterende er det at ting fortsatt tar litt tid med ankelen min sånn at jeg fortsatt ikke får på meg sko (den og fingeren min blir litt bedre hver gang jeg er innom legevakten for sårstell så håpet mitt er at ting der har bedret seg veldig mye mer om en uke siden jeg lengter etter å kunne ta lunsj på Peppes og sånt), så jeg kommer meg fortsatt ikke så langt (og så får jeg ikke dusjet pga. ting som ikke skal bli vått så folk hadde nok ikke satt så pris på meg om jeg hadde kommet meg lenger uansett), men med hjelp av mamma kom jeg meg en rask tur innom Stovner Senter på torsdag og da kjøpte jeg meg noen bøker fordi jeg syns jeg fortjente det:

Ellers så endte jeg opp med å sende mail til Nationaltheateret om å refundere billetten min til "Den kjempestore pæra" som jeg egentlig skulle se på teater i dag. Det føltes litt kjipt og bittert, men samtidig så kan man liksom ikke dra til sentrum når man ikke får på seg sko, dessuten er jeg usikker på hvor godt jeg ville taklet trappene på Nationaltheateret siden jeg fortsatt er litt tom for energi og ja, det virket som det lureste. Og litt av greia nå for tiden er jo å huske at ja, jeg er mye bedre enn jeg var, men jeg har også vært gjennom en hel del de siste ukene og det er mer lurt å slappe av litt mer enn jeg vanligvis ville valgt enn det er å finne på masse ting. Dessuten kan jeg bruke pengene jeg får refundert på ting jeg har enda mer lyst til å se. I november er det et par musikalting jeg trenger å se og da vil jeg nok være i veldig god form (særlig om jeg slapper av og er litt tålmodig nå) =D

Utover det så har jeg i samarbeid med mamma funnet ut at når jeg flytter hjem til meg selv så skal jeg begynne med knekkebrød med salami og klementiner til frokost i stedet for de litt for små og lite næringsrike frokostene jeg har pleid å spise. For jeg har også tenkt at dette er en fin tid for å utvikle seg og å spise litt sunnere og slikt, det kommer sikkert ikke så mye dumt ut av det :) 

*

Uansett, ting går fremover og utover det så er jeg så glad i Disney + for tiden for det er så mye fint der. Som dokumentaren om Howard Ashman:

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne dokumentarfilmen og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

Howard

Hvis noen hadde spurt meg hvem som var soundtracket til barndommen min ville jeg svart Alan Menken. Og hvorfor ikke? Siden jeg ble født i 1985 vokste jeg opp med Disneys gullalder i perioden 1989-1994 og Alan Menken sto bak musikken i Aladdin, Den lille havfruen og Skjønnheten og Udyret, som var filmer jeg virkelig elsket som barn.

I ettertid har jeg oppdaget at en vel så essensiell del av soundtracket til barndommen min i så måte var Howard Ashman som sto bak sangtekstene i henholdsvis Skjønnheten og Udyret og Den lille havfruen, så vel som tre av sangene i Aladdin. Og etter å ha sett dokumentaren Howard på Disney + setter jeg bare enda mer pris på Howard Ashman, samtidig som det gjør meg ganske trist fordi han hadde fortjent å rekke så mye mer.

Uansett, Howard er en helt nydelig og veldig deprimerende dokumentar om en mann som helt fra ung alder elsket å fortelle historier og som etter hvert fant ut at det han var ment til å gjøre var å skrive sangtekster. Denne lidenskapen førte til et samarbeid med Alan Menken som blant annet førte til et par musikaler, deriblant Little Shop of Horrors (som jo er en veldig awesome musikal). Og i dokumentaren Howard hører vi om Howard Ashmans liv, vi hører om Howard Ashmans arbeid med musikaler på Broadway og Off-Broadway og vi hører omsider om den kanskje aller mest fruktbare perioden i livet hans, nemlig tiden da han jobbet med Disney. En tid som på mange måter er hovedgrunnen til at denne dokumentaren er så sår og vond.

For om det er en ting dokumentaren Howard viser, så er det at Howard Ashman virkelig elsket mye med livet sitt på slutten av 80-tallet. Han hadde en mann i livet sitt som han virkelig elsket. Han jobbet med det han virkelig brant for og han jobbet ikke minst i Disney, som hadde vært en viktig del av hele hans liv og. Og han blomstret når han skrev fantastiske sanger i samarbeid med Alan Menken, sangene som jeg i Norge sang på konstant som barn da jeg lå i badekaret og ville være havfruen Ariel eller når jeg prøvde å lære å lese og gå samtidig fordi det funka så godt for Belle i Skjønnheten og Udyret.

Samtidig så viser dokumentaren at Howard Ashman var ganske vanskelig på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet og hvordan det gjorde at mange misforsto ham. I etterpåklokskapens lys gir alt dette mening, men der og da så virket det kanskje som om Disney måtte ta en del spesielle hensyn til ham. Dessuten kan det nok ha virket som om han var litt ekstra temperamentsfull og sårbar. Samtidig gir alt dette mening når man kjenner sakens kjerne. For på 80-tallet herjet AIDS-epidemien og i 1988 ble Howard Ashman selv syk. Og på denne tiden var AIDS en dødsdom.

Og her ser man denne dokumentaren om denne lidenskapelige og brilliante låtskriveren som også virker som et flott menneske, her hører man om Howard Ashman og ser at han virkelig har havnet på rett hylle, her ser man noen som skriver sanger som jeg den dag i dag elsker og så får han AIDS og det er så urettferdig. Mars 1991, halvveis ut i produksjonen av Aladdin (der Howard Ashman rakk å skrive tre sanger), dør Howard Ashman, kun 40 år gammel. Og jeg klarer ikke annet enn å tenke at det var så alt for tidlig for det fantes så mye mer i Howard Ashman, det var så mye potensiale og som en person som tidvis dagdrømmer om å skrive skikkelig gode sangtekster selv så blir jeg samtidig så inspirert av sangene han rakk å skrive før hans alt for tidlige død og hvor mye de så perfekt formulerte akkurat det de trengte i animasjonsfilmene jeg elsket som barn.

Så ja, jeg ble veldig rørt av denne dokumentaren, jeg gir den terningkast 5 og jeg anbefaler den til alle som vil lære mer om mannen det er snakk om når det på slutten av rulleteksten til Skjønnheten og Udyret står:

"To our friend Howard, who gave a mermaid her voice and a beast his soul, we will be forever grateful. Howard Ashman 1950–1991."