Alle monner drar - en flott livsfilosofi eller en praktisk livsløgn

Hei, det er torsdag, jeg har fornuftige ting å drive med, men jeg har tenkt mye og det har kulminert i en tekst om uttrykket "alle monner drar" og hvorfor å bli mer miljøvennlig lett kan føles vanskelig og den tenkte jeg å poste her. Den er veldig ærlig og føles litt skummel å dele fordi jeg kanskje ikke kommer uforbeholdent sympatisk ut her, jeg er litt mer selvransakende og selvkritisk, men jeg håper de som liker meg fortsetter å like meg og at tankene mine gir mening og er av interesse. Her er en illustrasjon fordi det straks er klart for mye tekst (og helt urelatert har jeg for øvrig laget en spleis fordi jeg nesten alltid har så lite penger på konto at jeg har panikk, alle bidrag hjelper: https://www.spleis.no/project/79497):

Alle monner drar – en ok livsfilosofi eller en praktisk livsløgn?

Litt bakgrunnshistorikk først. Da jeg vokste opp følte jeg at jeg var dårlig på det meste. Jeg likte å tegne, men jeg syns selv at mange i klassen tegnet mye finere enn meg, jeg likte å synge for meg selv og å finne på historier, men følte ikke selv at det var ting jeg var flink til, det var bare ting jeg syntes var moro. Og jeg syns det var mange ting jeg ikke fikk til. Jeg var lite sporty, dårlig på sosiale settinger, ikke spesielt skoleflink og jeg trengte ofte litt ekstra tid før jeg forsto ting mange forsto raskere. Og jeg hadde det fint mesteparten av tiden, godt hjulpet av en grunnleggende positivitet som gjør at jeg alltid prøver å lete etter lyspunkter, men det var likevel sårt av og til og jeg har brukt alt for mye tid opp igjennom på å sammenlikne meg med andre og føle at jeg ikke når opp.

Alt dette ble lettere på Videregående. For jeg var fortsatt håpløs på mange ting, men jeg oppdaget også at det var ting jeg fikk veldig lett til. Som kunsthistorie eller å i det minste utmerke seg på «få masse ideer og å være veldig kreativ selv om jeg ikke var den teknisk flinkeste» når det gjaldt tegne- og male-prosjekter. Og etter hvert oppdaget jeg Skrivebua, senere Nanowrimo og senere igjen etter det blogging og mens jeg alltid har elsket å finne på figurer og hatt hodet fullt av historier, var det i tjueårene at jeg forsto hvor viktig skrivingen var for meg og at det var en av de tingene jeg har mest lyst til å gjøre. Og de siste årene har det vært ting her og der som har fått meg til å tenke at jeg kanskje faktisk har et visst skrivetalent selv om jeg aldri mener at jeg skriver nok, for det er folk som har hatt troa på meg. Det er personer som vil at jeg skal få prioritert skrivingen enda mer og som tror jeg har mye å komme med og det er himla motiverende og gir meg lyst til å skrive bare enda mer.

Samtidig er det en del av meg som tenker at jeg var heldig som på mange måter følte meg håpløs mye av tiden da jeg vokste opp for det gjorde at jeg har unngått å bli for stresset eller perfeksjonistisk. Jeg vet at ingen er perfekt, men jeg har liksom tenkt at noen er nesten perfekte, mens selv å være nesten perfekt ikke er et alternativ for meg så jeg har heller ikke prøvd særlig hardt. Noe som for så vidt også skyldes at jeg når sant skal sies er ganske bedagelig anlagt, jeg er litt lat og vil gjerne at livet skal være så enkelt og greit som mulig og det stopper det fort de gangene jeg føler et minste snev av perfeksjonisme. Og jeg tror det er mange som har hatt det vanskelig opp igjennom nettopp fordi de ER flinke, de har fått til mye, de har følt at de kan nå perfeksjon og prøvd å nå det og så funnet ut at det alltid er noe å jobbe med likevel og da mistet seg selv litt. Jeg tror det har spart meg for en del stress at jeg alltid på sett og vis har visst at perfeksjon ikke er et alternativ for min del så jeg har heller forsøkt å leve greit med middelmådighet.

Og det er kanskje derfor jeg elsker livsfilosofien «alle monner drar» for jeg liker den ideen om at selv å gjøre noe er bedre enn å gjøre ikke noe. Jeg liker å tenke at å trene spinning en gang i uka og å prøve å få gått en tur ukentlig tross alt er bedre enn om jeg aldri hadde trent eller gått tur i det hele tatt. Jeg liker å tenke at å ha faste skriveprosjekter som Nanowrimo, påskekrim, julekalender og ymse annet året gjennom er slike ting som tilgir all den tiden jeg ikke føler jeg skriver nok fordi jeg i alle fall har mine faste skriveprosjekter, dessuten fargelegger jeg jo masse og jeg er med på tegneutfordringer i ny og ne og holder uansett kreativiteten ved like. Jeg liker å tenke at alt gjør en forskjell og at det nettopp er slik at alle monner drar.

Problemet er at jeg lurer litt på om jeg har blitt litt for likegyldig av å tenke at alle monner drar. For jeg tror ikke det er sunt å forsøke å være perfekt, jeg tror ikke å jage etter å ha alt eller å få til alt er sunt i lengden og jeg tror mange kan ha godt av å gi litt mer blaffen, men samtidig lurer jeg på om det kan gå for langt i den andre retningen.

For sannheten er at «alle monner drar» og vissheten om at ingen er perfekt er ting jeg har brukt til å gi meg selv lov til å være håpløs på noen ting. Jeg har tenkt at jeg godt kan være dårlig i matte siden jeg tross alt er ganske god i hoderegning og det strengt talt er det jeg oftest får bruk for, jeg har tenkt at jeg godt kan være dårlig på nesten alt av sport og fysisk aktivitet, jeg har tenkt at jeg kan være dårlig til og lite glad i å lage mat fordi jeg tross alt får til ting som juksetaco og meksikansk gryte og sånt veldig godt og dessuten aldri blir lei av de vante rettene uansett hvor ofte de spises (har i over fem år spist grøt hver eneste onsdag og har like lyst på det fortsatt når onsdagen kommer). Jeg har tenkt at siden det er umulig å være flink til eller ha peiling på alt så kan man like godt være dårlig på mye, men ha noen få områder der man utmerker seg (i mitt tilfelle å ha masse geeky kunnskap om musikaler, være en svært god leser og å være litt flink til å skrive, fargelegge, tegne og å spille Nintendo).

Og å ha en «alle monner drar»-holdning og å tillate seg selv å være flink på noen ting og dårligere på andre områder igjen er det i seg selv ikke noe galt med, jeg tror egentlig helt seriøst at denne holdningen på mange måter er ganske sunn og god for psyken. Problemet er at jeg har brukt det mye som en unnskyldning for ikke å bedre meg på punkter der jeg vet at jeg kan bli bedre. Og noe av greia ligger i at jeg alltid har pleid å gi opp fort når noe har vært vanskelig eller når noe ikke har kommet naturlig for meg, særlig når det er områder der jeg ikke har hatt spesielt lyst til å være flink uansett. Husarbeid for eksempel, matlaging og matematikk er alle eksempler på dette, jeg har ikke lyst til å bli mer glad i å lage mat for eksempel og lever godt med å være et vanemenneske som lager matretter som tar meg max litt over en halvtime. I tillegg har jeg på et eller annet tidspunkt trukket en rar konklusjon om at om man prøver å forbedre seg på noe så må man gjøre det seriøst, da må man prøve å bli nesten perfekt eller i alle fall skikkelig flink til det. Og det føles så lite overkommelig at jeg ikke prøver meg på de små forbedringene heller.

Og jeg skriver om dette litt på grunn av klimakrisen for jeg har litt den «alle monner drar»-holdningen også når det gjelder miljøvennlige tiltak i hverdagen. Jeg føler at å gjøre noe absolutt er bedre enn å gjøre ikke noe og jeg mener selv at tingene jeg gjør: å kildesortere, å benytte kollektivtrafikk, å unngå å kaste mat eller å forsøple, å bruke handlenett og å fly lite (sistnevnte riktignok mest på grunn av økonomi for jeg skal innrømme at om jeg var en mangemillionær ville jeg nok dratt til London oftere og det ville nok blitt en og annen tur til byen i mine drømmer, dvs. New York, og) er bedre enn om jeg hadde gitt blaffen. Samtidig leser jeg meg opp og innser at det er mange ting jeg kan bli bedre på, samtidig igjen som det ofte føles vanskelig.

Og det er mye med det som gjør det vanskelig som jeg innser at høres irrasjonelt ut for mange for det ER irrasjonelt, men jeg skal prøve å forklare. Veldig ofte når jeg leser om klimakrisen så høres det veldig alvorlig ut og veldig seriøst og da blir det straks skummelt, da gir det litt den følelsen av at man må være perfekt eller bortimot perfekt for ellers går alt til helvete. Og klimakrisen er seriøs og den er skummel og det er en utvikling som også provoserer fordi selv hvis man hadde klart å være perfekt hva angår klimaavtrykk selv, så hjelper det ikke så mye når Trump og de store selskapene og de ledende politikerne gir blaffen og mener menneskeskapte klimaendringer er en bløff. Man føler seg så liten i forhold og jeg tror det gjør at det er naturlig å ha lyst til å rømme inn i bøker og tv-spill og alt som trøster. I tillegg så er det noe med de krisene man ikke merker selv hele tiden, det er en dårlig sammenlikning, men det er litt som med når noen dør og man forventer at verden skal stoppe opp, men så fortsetter den å spinne, tiden fortsetter å gå og alt er som før samtidig som det for en personlig ikke er det. De gangene jeg tar valg som jeg vet ikke er de mest miljøvennlige valgene jeg kunne valgt så fortsetter verden å spinne, alt fortsetter som vanlig og det er lett å tenke at ting kanskje ikke er så ille likevel, lett å tenke at det tross alt er håp.

I tillegg er det ofte når folk skriver om miljø at det høres moraliserende ut og gir følelsen av at man skal føle skam hele tiden hvis man for eksempel setter pris på sol og varme eller om man spiser kjøtt og jeg tror det er noe med at når noe føles moraliserende så er det lett å bli trassig. Det er litt som hvordan jeg heier på bilfri by, men samtidig skjønner at det de som favner om bilen hører når de leser om bilfrie gater er «du skal aldri få lov til å kjøre bil lenger, alt du gjør er feil og du er fæl», fordi det er lett å oppfatte ting personlig og som et angrep på en selv til tross for at det på ingen måte er ment sånn. For jeg antar at om sjåfører hadde tenkt litt nøyere etter så ville de skjønt at de røde og grønne partiene absolutt ikke sier at man aldri skal kjøre bil noensinne, men heller tenke seg om en ekstra gang før man gjør det fordi en by med færre biler naturlig nok også er en mer miljøvennlig og menneskevennlig by. Og jeg vet at det er vanskelig å skrive om miljø på en måte som ikke høres moraliserende ut, ikke minst fordi det er et veldig viktig tema som skaper stort engasjement, men jeg tror nøkkelen ligger litt i å forstå hvor trassen og sårheten kommer fra og forstå hvordan det ikke er så rart at å forbedre seg og bli flinkere miljømessig sett kan føles stort og uoverkommelig. Jeg tror vi trenger mindre steile fronter og at vi blir flinkere til å heie på de små endringene selv om de kunne vært større.

Selv for eksempel vet jeg jo at det jeg nok gjør mest feil miljømessig sett er at jeg spiser kjøtt, noe jeg gjør fordi jeg a) liker smaken, b) har matretter jeg ikke kan se for meg et liv uten, c) misliker å lage mat og å sette meg inn i nye matretter og ingredienser, d) jeg er som nevnt et vanemenneske som er ganske avhengig av rutiner og vanene mine og e) fordi det er enkelt og praktisk. Og veldig mye handler om det siste: det ER praktisk å bare kunne kjøpe en spagetti Rimini eller Brun Lapskaus-boks eller Fjordlands Kjøttsuppe for den saks skyld om man er for lat til å lage mat (hvis det finnes noe liknende boksmat eller Fjordlands-ish som er vegetarisk er det dog bare å komme med forslag), det er kjekt å kunne gå på restauranten på Stovner for en Spagetti Bolognese eller å kunne velge Pizza med pepperoni bestandig om man først spiser pizza fordi det nesten ikke finnes noe annet fyll man liker. Jeg kommer dessuten fra en familie der kun den ene onkelen min er fleksitarianer og resten er veldig glad i kjøttretter og aldri en gang ville vurdert å bruke juksekjøttdeig eller liknende. Samtidig så er et av målene mine for høsten å teste minst en kjøtterstatning i måneden, noe som resulterte i Hälsans Köks Schnitzel forrige uke og som vil resultere i at jeg skal prøve ut flere varianter juksekjøttdeig i håp om at det vil smake ganske likt som vanlig kjøttdeig. Jeg har dessuten tenkt å kutte ned på svinekjøtt i ganske stor grad fordi jeg uansett ikke er så veldig glad i det og jeg vurderer seriøst å teste vegansk wienerpølse fordi jeg aldri har vært noe glad i pølser, mye på grunn av konsistensen og lurer på om jeg da kanskje ville likt vegansk pølse bedre. Så nei, jeg har ikke tenkt å bli vegetarianer, men jeg skal i alle fall prøve vegetariske alternativer oftere og for en som er så glad i kjøtt- og kyllingretter som meg så er det i seg selv en god utvikling.

For jeg tror ikke det er realistisk at hele verden skal bli vegetarianere eller slutte å kjøre bil eller bruke sugerør i ny og ne og så videre. Og jeg leste en artikkel på NRK om barn som fikk angst for solskinn og finvær fordi de hadde lært om klimakrisen og jeg tror heller ikke løsningen for å skape varig endring ligger i å gå rundt og være redd hele tiden eller å slutte å glede seg over sol og varme og å ha dårlig samvittighet hvis det ER fint vær og man sitter på en uteservering med en Cola og en bok og koser seg veldig med det. Og jeg mener heller ikke at man skal gi blaffen og fortsette helt som før uten å føle på dårlig samvittighet og prøve å lytte til hva den forteller deg at du bør, men bare at det finnes en mellomting. Jeg har personlig lyst til å tro at man kan fortsette å nyte livet og å gjøre tingene man liker, men samtidig prøve å tenke på miljø i hverdagen og se hvilke endringer man selv kan få til for å bli en bedre versjon av seg selv.

Med det sagt så innser jeg at jeg har brukt «alle monner drar» litt som en unnskyldning for middelmådighet (og som en forlengelse av det har jeg brukt det som en unnskyldning de gangene jeg kaster bort tid på nettet og tenker at jeg burde skrive eller gjøre noe annet kreativt i stedet). Jeg har brukt det at man ikke kan være perfekt som en unnskyldning for å ikke gjøre endringer her og der som jeg vet at jeg vil tjene på i lengden og jeg tror dette er noe jeg bør ha som høstprosjekt å jobbe med, ikke bare hva angår miljøet, men generelt sett. For det er mye fint som ligger i at «å gjøre litt er bedre enn ikke noe», men om man kan gjøre litt mer der man allerede er i gang og gjør litt så er jo det enda bedre.

Så jeg vet ikke helt hva som er konklusjonen min her, jeg vet bare at jeg har tenkt mye denne sommeren og at jeg her har prøvd å sette litt ordet på alt sammen. Prøvd å forklare hvorfor å bli mer miljøvennlig kan føles vanskelig og uoverkommelig og hvordan mye logikk som strengt talt er ganske irrasjonell også har en forklaring. For ting er aldri helt svart hvitt, ting har så mange sider og uansett hva man står for så ligger det mye fint i åpenhet og forståelse selv når folk trår feil eller tar dumme valg. For vi er bare mennesker, ingen av oss er perfekte og når man får følelsen av at alt annet enn perfeksjon ikke er bra nok er det ikke så rart om man får lyst til å gi opp. Da er det kanskje fint å tenke at «alle monner drar, men om du er i ferd med monninga og ser at du kan monne litt bedre så er det flott!»

*