Pingvinens julereise til Nordpolen =D
Heisann og god jul! Fin ting: NÅ har jeg ferie og det skal jeg feire med å kjøpe masse blader som romjulslesestoff :) Og det føles så fortjent med ferie nå for jeg har jobbet ekstra og vært flink på veldig mange måter og nå skal jeg bare kose meg (og hvis noen vil kose seg med å lese en kåring av tiårets beste Broadway-musikaler er det bare å titte på forrige blogginnlegg, jeg setter alltid pris på lesere og engasjement). For øvrig har en sak med J.K. Rowling nå (som jeg ikke har tenkt å gå inn på) gjort at jeg har besluttet at om jeg noen gang blir en offentlig person (f.eks. fordi jeg blir en kjent forfatter ideelt sett) så skal jeg ansette en ekspert på sosiale medier å forhøre meg med før jeg poster noe som helst på Twitter, Facebook eller Instagram. For det er så lett å tråkke feil og å vise seg som en menneskelig og langt fra feilfri person som ikke alltid er like åpen og inkluderende som man vil fremstå og jeg vil ikke være en forfatter folk tenker på som menneskelig eller være en som ender opp med å såre noen. Jeg vil være mer som en mytisk enhjørning, uoppnåelig og magisk og veldig hemmelig på sosiale medier om jeg blir forfatter eller på annet vis kjent for offentligheten. Og det er jo ikke sikkert jeg noen gang blir forfatter, men jeg bare tenker at det er mange ting jeg vil unngå hvis jeg blir det.
Ellers har 21 dager med julekalenderkonkurranser så langt kun resultert i en liten pakning tyggegummi som jeg ikke liker en gang og to blekksprutkopper som jeg fortsatt venter på å få i posten. Med andre ord har det ikke gått så bra som ønskelig, men jeg har ikke gitt opp og i verste fall er koppene i det minste skikkelig fine og tyggegummien kan jeg prakke på broren min sikkert ;)
Her er forresten en tegning:
Nå tenkte jeg å dele en julehistorie jeg har skrevet om en pingvin som reiser fra Sydpolen til Nordpolen og eventyrene hans underveis. Det er sikkert småting som ikke er helt perfekt her (som at det er litt for lite som står på spill kanskje, at tidsbegrepet er ganske flytende og at slutten er litt raskere enn resten siden jeg fikk litt dårlig tid med å skrive ferdig på torsdag før en jeg kjenner fikk en kopi av denne historien som julegave), men jeg syns mye her er ganske koselig og fantasirikt. Og jeg har liksom hatt lyst til å skrive en historie om en pingvin som vil reise til Julenissen i flere år nå og nå fikk jeg det endelig til og det er jeg fornøyd med.
Uansett, min julegave til alle lesere er denne julehistorien og så kommer neste innlegg antakelig første juledag da jeg kan skrive om gaver og fryde meg over det. God fornøyelse og god jul =D
Pingvinen som ville hjelpe
Julenissen
Om stjernestøv og Julenissen
Se opp mot himmelen på kalde
vinternetter og let etter nordlyset. Det er ikke sikkert du finner det, men det
er uansett litt magisk å lete. Og kanskje er du heldig og kan trøste deg med å
finne månen eller et himmelhav av stjerner og så er det på sin egen lille måte
magisk nok.
Pax fant stjernene stadig vekk. Han var
en liten pingvin med et grønt skjerf rundt halsen som bodde sammen med Pietro
og Penelope Pingvinvik i en liten iglo på Sydpolen der han hadde det ganske greit.
Og særlig når han så opp mot stjernene, når det var natt og stille og han ikke
ville sove fordi han likte å lete etter konstellasjoner bedre. Da tenkte han
store og uutgrunnelige tanker om viktige ting og for tiden var det viktigste av
alt julen. For det var bare tre uker til jul og Pax ville at i år skulle være
året der han ga den julegaven som fikk tårene til å renne ned morens kinn og
fikk faren til å klappe av ren entusiasme. Pax visste at foreldrene hans alltid
tilsynelatende ble glad for det han ga, men han ville at de skulle bli litt
ekstra glad dette året for å trøste dem siden de begge virket ganske slitne. De
var tross alt begge pingviner med jobber og mange plikter og derfor ville Pax
oppmuntre dem, gi dem noe i livet som var fint og lett og finurlig. Som en
perfekt julegave eller to. Problemet var det at Pax ikke hadde en eneste ide.
Hjernen hans føltes som en tom sparebøsse uten noe som helst i den og om han så
tenkte så det knakte føltes alt like tomt. Å se opp mot stjernene var det
letteste i verden, men å finne på en god julegave var det stikk motsatte, det
var så vanskelig som det kunne få blitt. Og Pax sukket der han sto ute på
toppen av igloen han bodde i, der han egentlig ikke fikk lov til å være fordi
foreldrene hans var redd for at han skulle falle ned, men der han likevel
gjerne var fordi det var så fint å se verden fra der oppe. Han håpet inderlig
at alt snart skulle bli desto enklere.
Etter at Pax omsider hadde kommet seg
inn til rommet sitt og lagt seg for å sove så gled natten av gårde, sømløst
over i en ny dag. Dette var en fin og vakker vinterdag der snøen glitret i
sola, men det var ikke det Pax ville huske denne dagen for. I stedet ville
denne dagen bli en dag han mintes fordi den inneholdt en oppdagelse, nemlig
Julenissen. På skolen sammen med de andre pingvinene hadde Pax en lærerinne som
brøt med pingvinenes tendens til å ha navn som startet på P og het Iselin.
Iselin var mye rart, men aller mest var hun full av historier. Hun hadde en sløyfe
på toppen av hodet og fortalte historier som fikk Pax til å drømme seg bort. Og
denne desemberdagen fortalte hun om Julenissen. Pax hadde selvsagt hørt om Julenissen
før, men takket være Iselin lærte han nye ting som at Julenissen holdt til på
Nordpolen og at han kunne lage de fineste lekene eller tingene i verden, sistnevnte
noe Pax kunne gå god for i og med at han fortsatt med glede husket den flotte
sleden han hadde fått av Julenissen året før. Og det kunne godt tenkes at
Iselin også la til en setning om at Julenissen godt mulig bare var en myte
eller et eventyr, men om hun sa noe slikt så ramlet det ut av Pax sitt hode umiddelbart.
I stedet merket han seg det at Julenissen kunne lage virkelig flotte gaver og
besluttet der og da at han skulle reise til Julenissen, reise helt til Nordpolen
og forklare at han trengte verdens fineste gave til foreldrene sine og at han
ikke hadde noen ideer. Julenissen visste sikkert nøyaktig hva som skulle til.
Og så kunne Pax bare sitte på med sleden når Julenissen reiste av gårde på julaften
og sette av Pax hjemme på Sydpolen, det ville ordne seg finfint.
Slik gikk det til at en verden full av
stjernestøv og nissehistorier også ble en verden fylt av en ide, en klar ide om
at snart, snart skulle Pax reise til Nordpolen og få hjelp av Julenissen til å
finne verdens beste gave til moren og faren sin.
*
De neste dagene hadde Pax et
hemmelighetsfullt smil som han nektet plent å forklare. Dette smilet skyldtes den
veldig fine hemmeligheten som var at han snart skulle reise av gårde i retning Nordpolen.
Pax var spent og han gledet seg. Han hadde aldri reist noen steder før i det
hele tatt, hele livet hans hadde vært i iglo-borettslaget på Sydpolen, men snart
skulle han reise helt til en helt annen pol der han skulle finne Julenissen og
det var en spennende ting å tenke på. Pax håpet at alt ville gå finfint.
Imidlertid var han litt usikker på nøyaktig hva eller for den saks skyld, hvor
mye man burde pakke for en slik reise. Pingvinene der Pax bodde brukte ikke
klær, men de hadde alle et plagg de alltid brukte. For Pax sin fars del var det
et slips, Pax sin mor hadde et par smarte briller, Iselin hadde som nevnt
sløyfen og Pax sin greie var skjerfene og han pakket tre ulike skjerf for
variasjons skyld. Utover det pakket han en ulinjert notatbok og litt tegnesaker
fordi det sikkert ville være mye fint å tegne underveis, han pakket boka «Lyktestolpen
som tok over verden før han ombestemte seg og ble superhelt i stedet» av forfatteren
Akima Montgomery fordi det var yndlingsboka hans, han pakket litt mat og en
termos med kakao og han pakket et fint bilde av ham selv sammen med foreldrene
sine for å kunne minnes dem når som helst. Til sist i pakkingen betraktet Pax elefanten
sin. Det var et lite kosedyr han hadde hatt bestandig og han hadde for lengst gitt
den navnet Ellemino. Noe i Pax fortalte ham at han sikkert burde føle seg for
gammel for Ellemino, men det var som om elefanten fulgte ham med blikket der
den satt og til slutt stappet Pax elefanten forsiktig ned i sekken sin likevel.
Så smilte han over å ha sekken klar og besluttet at den kvelden skulle det skje,
han skulle reise. Men først skulle han spise middag.
Følelsen av å være like magisk som
stjernestøv var en følelse Pax ofte fikk når noe gjorde ham veldig glad og en
ting som alltid gledet Pax var å spise Pietro Pingvins spagetti bolognese. Og
likevel, akkurat denne kvelden følte Pax seg nesten litt trist der han satt og
spiste yndlingsmaten sin.
«Er alt i orden?» spurte Pietro og
sendte Pax et bekymret blikk.
«Ja da, pappa,» sa Pax og presset frem
et stort smil. Han prøvde å virkelig nyte måltidet, vel vitende om grunnen bak
følelsen av tristhet, det selsomme faktumet at han ikke ville få spist en
skikkelig god middag på lenge. Han ville selvfølgelig savne foreldrene sine,
men en del av ham ville i nesten like stor grad savne alt han hadde tatt som en
selvfølge bestandig. Som en god seng å sove i, som en iglo å bo i og som smakfulle
måltider hver dag. Det var ingen garantier for sånt når han var ute på reise og
et ørlite øyeblikk revurderte Pax tanken om å reise til Nordpolen. Han kunne
bare bli her og prøve å finne på en liten gave, det var ingen som sa at han
måtte reise av gårde. Så tenkte han på alt han hadde hørt om Julenissen og hvor
spennende det ville være å oppleve et skikkelig eventyr og nikket for seg selv.
Jo da, han ville reise, men han skulle virkelig nyte dette måltidet først og
det gjorde han. Pax spiste tre porsjoner og frydet seg og deretter spilte han
Maxi-Yatzy med foreldrene sine før han gikk og la seg med en herlig visshet om at
han ikke hadde tenkt å sove, men bare vente til begge foreldrene hans sov og da
skulle han reise.
Og under en verden av konstellasjoner og
stjernestøv fantes en pingvin som var klar for et episk eventyr som til slutt
og om alt gikk som han ville var et eventyr som ville handle om ham og
Julenissen og verdens beste julegaver.
*
Om et iskaldt og lunefullt
hav og en hval med ond latter på plass
Havet var kaldt og stort og mektig og
mens Pax hadde svømt i det og utforsket det mye, så var det å være på en liten flåte
på havet en ny opplevelse. Han hadde vært ute på havet i noen timer og det
føltes ikke som om omgivelsene rundt ham noen gang endret seg eller som om han
kom noen vei og rundt ham var det bare hav. Stort og endeløst og på sett og vis
mye mer skremmende nå enn det hadde vært før. Og likevel, Pax prøvde å huske at
det var verdt det, for det var jo det. Dette havet ville føre ham langt av sted
og omsider, forhåpentligvis, til Nordpolen og Julenissen og muligheten til å
lage verdens fineste gave. Han hadde bokstavelig talt et hav av muligheter
foran seg.
Etter hvert som turen fortsatte begynte
Pax likevel å kjede seg litt for å styre flåten var ganske repetitivt, dessuten
var omgivelsene ikke særlig inspirerende og det føltes rett og slett litt
meningsløst. Og Pax hadde nesten begynt å revurdere hele reisen, eller i det
minste angre litt på den, da han hørte noe rart. Pax prøvde å være så stille
som mulig mens han lyttet og hørte at han kom nærmere lyden. En lyd som viste
seg å være en latter. Og ikke bare en hvilken som helst latter; denne latteren
hørtes ond ut og hadde noe ulende ved seg som hørtes litt urovekkende ut. Pax
så seg bekymret omkring og så ikke noe spesielt og han var i ferd med å
konstatere at han enten var i ferd med å bli sprø eller var i et område der det
spøkte en hel del, men så var det som om havet rundt ham begynte å bølge seg kraftig
til og snart nok åpenbarte kilden til latteren seg. Det viste seg å være en
hval. En svær og diger hval som lo ondt for seg selv før han eller hun plutselig
la merke til Pax og stoppet brått.
«Hallo,» sa hvalen, «hvem er du for en?»
«Jeg er Pax,» sa Pax med nervøs stemme. Han
kikket usikkert ned i bakken der han sto og skalv litt av uro.
«Jeg er ikke farlig, du trenger ikke
være redd,» sa hvalen. Pax tenkte i sitt stille sinn at det sikkert var det
samme øksemordere sa, men det sa han ikke høyt. I stedet spurte han, «men jeg
hørte at du lo så slemt, det hørtes ikke snilt ut.»
Hvalen fikk et unnskyldende uttrykk.
«Jeg må virkelig beklage, jeg er Hvalbert
Hvaldemar og jeg mente virkelig ikke å skremme deg,» sa hvalen og la til, «er
det noe jeg kan gjøre for å gjøre det godt igjen.»
«Ikke hvis du ikke kan trylle meg til
Nordpolen,» sa Pax med et sukk.
«Jeg kan ikke trylle deg ditt eller ta
deg hele veien, men jeg kan i det minste bære båten din et godt stykke. Jeg
skal til norskekysten for å treffe lundefuglen Ludvig, som er en god venn. Vi
skal feire jul sammen,» sa Hvalbert, som nå egentlig ikke virket særlig skummel
i det hele tatt.
«Det høres koselig ut,» sa Pax.
«Jo da,» sa Hvalbert og la til, «men vil
du ha flåten på toppen av meg mens jeg fører deg et stykke? Det blir helt fint,
da har jeg noen å prate litt med.»
«Supert,» sa Pax og fikk plassert flåten
oppe på hvalen mens han gledet seg over å få så god hjelp et stykke.
Mens de reiste fortalte Hvalbert litt om
hvordan han hadde en drøm om å bli komiker og hadde testet vitsene sine på seg
selv. Det var derfor han hadde ledd slik. Hvalbert og Pax brukte noen minutter
på å utvikle en ny latter til Hvalbert som ikke hørtes ond ut, for det viste
seg at Hvalberts latter hadde skremt andre før, og de utviklet snart nok en
lekende glad latter som funket mye bedre til både hverdags og fest. Pax
fortalte også litt om planen sin om å dra til Julenissen og Hvalbert syntes at
det hørtes morsomt ut. Og slik gikk det et par timer med prat som fløt fritt og
de hadde det begge riktig koselig og kjekt. Pax tenkte i alle fall at om alle
han møtte på reisen var like hyggelige som Hvalbert, da var alt ganske flotters
i grunnen. Han håpet at det ville være tilfelle. Etter noen timers reise sov
Pax noen timer og da han våknet kunne Hvalbert stolt fortelle at de var fremme
ved norskekysten der deres veier måtte skilles.
«Tusen takk for hjelpen,» sa Pax.
«Det var så lite,» sa Hvalbert og like
etter dro han og Pax kunne følge lyden av en hval som fortalte vitser og lo
(med en latter nå som ingen nok kunne oppfatte som skummel) en god stund før
lyden falmet hen og han innså at nå var han igjen alene. Og det føltes rart å
være alene igjen, men Pax trøstet seg med at han i det minste hadde kommet et
stykke på vei og håpet at resten av reisen ville bli super også.
Og her hadde det vært fristende å si at
ja da, resten av reisen ville være helt tipp topp tommel opp, men det lå utfordringer
i horisonten og man måtte virkelig være på vakt.
*
Om piraters selsomme sanger
og å lese i lyset fra vintersola
Pax var igjen alene og det var noe med å
være det som fikk verden til å virke så overveldende, særlig nå som han hadde
opplevd å ha fint selskap på reisen. Nå var det bare ham og havet og han følte
at han trengte en trøst opp i alt sammen og den trøsten ble å lese. For det var
en sjeldent vakker vinterdag der solen skinte så fint over ham og på slike dager
var det en egen magi ved å finne frem en yndlingsbok om en lyktestolpe og å
glemme tiden og alt annet i en liten stund. Pax leste med glede der han satt på
flåten sin og fulgte ikke med på verden rundt ham før det var for sent. For det
var noen som nærmet seg ham, noen som hadde lumske planer og da Pax ble bevisst
dette var de rett foran ham og ropte «gi oss alt du har!»
Pax så opp og så noe som helt åpenbart
var et sjørøverskip styrt at forbausende faretruende papegøyer. Hadde han ikke straks
blitt skremt og nervøs av dette synet ville han kanskje merket seg detaljer som
hvor flott skipet var for det var et innmari stilig sjørøverskip som fikk
fantasien til å boble over som overivrig popcorn og champagne. Og samtidig så
var det noe med å se en hel haug med papegøyer som hadde sitt eget sjørøverskip
som gjorde at man ikke først og fremst tenkte på hvor fint skipet var, men
heller hvor bekymret man var i det scenarioet.
«Jeg er Kaptein Rødvinge,» sa papegøyen
som styrte skuta og helt åpenbart var sjefen; et faktum flott understreket av
den elegante sjørøverhatten hans. Kaptein Rødvinge var en gul papegøye med en
rød vinge, derav navnet, og stirret skarpt og intenst på Pax med et blikk som
fikk Pax til å skjelve av nervøsitet.
«Jeg er Pax,» sa Pax skremt.
«Hei, Pax, vi er sjørøverpapegøyer og du
er vår store mulighet til å stjele noe,» sa Kaptein Rødvinge, som straks utdypet
selv om det ikke var helt nødvendig, «vi er et sjørøverskip styrt av papegøyer,
de fleste dyr er større enn oss og vanskelige å gå til angrep på, men du er en
liten pingvin, du er optimal. Tusen takk.»
Pax var litt usikker på om han ønsket å si
«vær så god» eller «det var da så lite» som svar. På sett og vis føltes det jo
mest høflig, men samtidig så var det jo ikke akkurat sånn at han tenkte «jippi»
over papegøyepiratene ville angripe ham og la ham bli offer for røvertokt.
«Du får ikke lov til å angripe eller
stjele fra meg, det er faktisk imot reglene,» sa Pax i stedet og prøvde å virke
tøffere enn han følte seg.
«Vi får lov til akkurat hva vi vil,» sa
Kaptein Rødvinge og gestikulerte i retning Pax til to andre papegøyer på skuten
som straks fløy bort til Pax og landet på flåten der de holdt ham fast mens en
annen papegøye tok sekken hans og fløy med den opp på skuta der han helte ut
innholdet.
«Dette er skikkelig skuffende,» sa denne
papegøyen, en papegøye som var lyseblå med lysegrønne vinger, «det er jo ikke noe
gøy her.» Papegøyen virket veldig skuffet.
«Ja, ja, det er sikkert noe vi kan selge
ved neste havn,» sa Kaptein Rødvinge tilfreds, før han la til, «dere kan slippe
ham nå, la oss reise videre.» De to papegøyene som hadde holdt Pax fast slapp
ham og fløy tilbake opp til skuta.
«Dere er noen skikkelige bøller,» utbrøt
Pax fortvilet og et skyldig uttrykk gled over Kaptein Rødvinge.
«Jeg beklager, men vi mister vår plass i
foreningen DiPV, som står for Dyr i Pirat Virksomhet, om vi ikke stjeler noe
snart så vi hadde rent faktisk ikke noe valg. Men hvis det hjelper litt så kan
du få høre vår helt fantastiske sjørøversang,» sa Kaptein Rødvinge og så brøt han
ut i sang sammen med de fire andre papegøyene på skuta si og det i en
sjørøversang som gikk som følger:
"Jeg er Kaptein
Rødvinge
Aye, aye og hipp hurra
Vi er plyndrende pirater
og det gjør oss veldig glad
Hiv og hoi for papegøyer
som er i DiPV
Vi er havets store skrekk
og det er ingen tvil om det
Aye, aye og la det ljome
Aye, aye og la det skje
Vi er havets store skrekk
og takk for hjelp med vår
suksess"
«Fint, er det ikke?» sa Kaptein Rødvinge
da sangen var ferdig fremført av alle fem pirat-papegøyene.
«Ikke like fint som å få tilbake tingene
mine hadde vært,» mumlet Pax.
«Hva sa du, sa du?» spurte Kaptein
Rødvinge med skarp stemme.
«Å jo, nydelig,» sa Pax nervøst, mens
han kjente på hvor mye han håpet at papegøyene snart ville reise videre. Og heldigvis
gjorde de det rett etterpå for nå hadde de fått det de var ute etter.
Hva angikk Pax sukket han tungt for nå
hadde han ingen av tingene sine og han kjente at dette ikke akkurat var særlig
oppmuntrende. I stedet var dette et skikkelig skjær i sjøen som gjorde ham bekymret
for reisen videre der han ikke hadde noen ting lenger og dette var et sånt
faktum som bare fikk ham til å føle seg enda mer alene. Men han reiste videre
uansett, han nektet å gi opp bare fordi han nettopp hadde fått tingene sine stjålet
av papegøye-pirater. I stedet trøstet han seg med at om man opplevde motgang på
sin vei så ville det kanskje komme noe positivt for liksom å skape en fin
balanse. Og heldigvis var det noe veldig fint som ventet rett rundt hjørnet.
*
Om havfruers melodier og å bruke
ti minutter til å gi seg hen til «det er synd på meg»-tanker
Pingvinen Pax var vanligvis en ganske
tilfreds pingvin, men der han satt på flåten etter at papegøye-piratene hadde
dratt, så var det heller en mismodighet han følte på. Han syntes rett og slett
ganske synd på seg selv for det føltes ganske urettferdig at papegøyene hadde
stjålet tingene hans for visst var de pirater, men det føltes fortsatt veldig
feil. Og han var sulten, dessuten ville han ha en fin bok å lese i eller
muligheten til å tegne og nå gikk ingen av tingene an og da fristet det liksom
enda mer. Han savnet i tillegg elefantkosedyret sitt som kunne vært en fin
trøst om den fortsatt var tilgjengelig. Så nei, Pax var ikke særlig fornøyd
akkurat da og han tenkte at alt dette kunne vært unngått om han hadde blitt
hjemme der noen kunne servert ham en kopp med gløgg om han spurte pent og til
og med laget spagetti. Alt det fine livet kunne ha vært, tenkte Pax og til
sammenlikning så var livet nå en skikkelig dusteting.
Dessuten merket han at han ikke helt
visste hvor han var for han hadde vært ved kysten av en del av Norge visstnok
da han hadde møtt på piratene, men nå hadde han i ti minutter bare latt flåten
flyte fritt mens han ga seg hen til stakkarslige sukk og mismodighet og nå
visste han ikke lenger om han var på rett spor. Pax sukket tungt og så utover
det veldige havet mens han tenkte at alt var håpløst. Og det var da han
plutselig hørte noe. En lyd og dette var ikke lyden til en hval med ondere
latter enn sinn eller en haug med bøllete papegøyer på sjørøvertokt. I stedet
var det en sang helt uten ord som, etter hvert som Pax hørte den tydeligere, ga
ham en rekke følelser. Alle følelsene på en gang fantes i de underfundige
tonene denne sangen bar med seg og Pax glemte å være sur og ble mer fascinert i
stedet.
Det er noen melodier som bærer med seg
evigheters sus og stjernestøv. Melodier som treffer noe i deg som det er
vanskelig å forklare, men som kanskje handler om hvor riktige de føles, som om
de er ment for deg spesifikt. Alle havfruer hadde sin egen melodi som var alt
dette, som var en verden av følelser på magisk og besnærende vis og det var
også tilfelle med Midolin, som var havfruen Pax hørte, selv om han der og da
altså ikke visste at det var hun som sang så inderlig fint og såpass lokkende
at Pax begynte å styre flåten i retning der melodien kom fra, noe som var slik
han fant henne, Midolin, sittende på en stein som om hun skulle ha vært
havfruestatuen i København, bare at hun var levende.
«Oi, en havfrue!» utbrøt Pax da han så Midolin,
som stoppet brått å synge og skvatt til. Hun skulle til å rømme da Pax sa, «vent,
jeg mente ikke å skremme deg.» Midolin ble sittende.
«Jeg er Pax og jeg beklager
forstyrrelsen, men jeg har aldri sett en havfrue før,» sa Pax unnskyldende.
«Jeg er Midolin,» sa Midolin forsiktig
og strøk hånden sin gjennom det lange blåsvarte håret sitt. Pax la merke til at
Midolin både så veldig ung ut og veldig gammel ut samtidig. Fregnene og de
store blå øynene gjorde at hun virket ungdommelig, men det var noe klokt ved
blikket til Midolin samtidig, noe som virket gammelt og som om hun hadde sett
en hel masse og hadde et hav av hemmeligheter. Alt i alt var hun ganske fascinerende.
«Så fint navn,» sa Pax og fortsatte, «og
så nydelig sangen din var. Det var nærmest bedøvende.»
«Oi, det var ikke ment sånn, går det bra?»
spurte Midolin nervøst.
«Selvsagt,» sa Pax forvirret.
«Alle havfruer og havmenn har nydelige
stemmer, det er vår magi i livet og veldig mange av de andre havfruene og
havmennene bruker sine helt unike stemmer og melodier til å gjøre sjømenn gale,
men det vil ikke jeg,» sa Midolin.
«Ok?» sa Pax nervøst.
«Jeg vil bare synge, jeg vil ikke at
andre skal bli sprø av å høre sangen min eller at skip skal forlise eller at
alt skal gå galt og det i seg selv er litt unikt blant mitt slag. Og jeg mente
det ikke om sangen min var i ferd med å besnære deg, det er bare det at magien
lever litt sitt eget liv og kan være lunefull,» forklarte Midolin.
«Det går bra,» sa Pax og prøvde å høres
så overbevisende ut som mulig.
«Så fint,» sa Midolin og smilte
beskjedent. De to var stille litt før Pax brøt stillheten.
«Hva er det du vil? Bruke stemmen og
talentet ditt til mener jeg?» spurte Pax.
«Synge på store scener,» sa Midolin
drømmende og fortsatte med en overraskende iver, «jeg vil være havfrue, men skulle
gjerne hatt en trylledrikk som gjorde at jeg kunne blitt menneske om kvelden i
et par timer der jeg sto på store scener verden over og rørte folk med sangen
min, det er det jeg vil aller mest av alt,» sa hun.
«Jeg skjønner,» sa Pax og la til, «håper
du får oppfylt drømmen din.»
«Takk. Og hva er det du vil?» spurte
Midolin.
«Å, det tror jeg ikke går an,» sa Pax
vemodig.
«Det er jo mye som er mulig,» sa Midolin
trøstende, «fortell.»
Pax fortalte henne alt sammen. Om
gaveambisjonene, om hvordan han ville reise til Julenissen på Nordpolen, om
Hvalbert som han traff underveis og om pirat-papegøyene. Til slutt sa han med en
resignert mine, «og nå vet jeg ikke helt lenger hvor jeg er og havet er så
stort og jeg er så liten og jeg skulle aldri ha reist.»
Midolin hadde lyttet interessert og nå
da Pax hadde fortalt ferdig ble hun sittende og tenke seg om et minutt eller to
før hun spurte, «tror du Julenissen trenger en sangerinne som kan ha kveldsshow
for ham og hjelperne hans?»
«Det kan vel hende, hvordan det?» spurte
Pax.
«Jeg kan trekke deg til Nordpolen om du
vil hvis du lover å spørre Julenissen om jeg kan være sanger hos ham. Jeg ville
ikke turt å spørre selv og jeg vil ikke være sammen med de andre havfruene og
havmennene som alle maser på meg om å bruke stemmen min til å få skip til å
forlise og sjømenn til å bli gale og annet fælt og ondt som ikke er meg,» sa
Midolin.
«Jeg spør ham gjerne om det og tusen
takk,» sa Pax.
Så svømte Midolin for å skaffe et rep og
snart nok var hun tilbake og fikk festet det rundt seg. Slik trakk hun Pax av
sted mens de sammen reiste videre mot Nordpolen og Pax følte seg mye mer
fornøyd fordi ting virkelig ordnet seg, de gjorde det. Ingenting virket lenger
like håpløst og det var fint.
*
De neste timene ble flåten trukket av
Midolin mens Pax følte seg litt heldig i og med at ting hadde ordnet seg så
fint. Og Midolin virket riktignok ikke interessert i å prate så mye, hun virket
ganske konsentrert om å trekke flåten i stedet, men det gjorde ikke så mye. Pax
hadde det fint likevel og tittet opp på himmelen der han nå så nordlyset fordi
de var så langt nord og ga seg hen til himmelspillet. Det var så innmari
vakkert at han fikk litt lyst til å gråte av å se på det og han følte litt på hvor
mye han elsket universet og å være en del av alt sammen. For ham var det litt
som en julegave i seg selv.
De reiste videre og etter hvert begynte
Midolin å synge igjen, men en annen melodi denne gangen. Det var fortsatt en
sang uten ord, men denne melodien bar med seg et eventyraktig og episk sus, som
om den hadde gjort seg særdeles godt under rulleteksten til en storfilm fra
Hollywood. Pax lukket øynene mens han lyttet og så for seg riddere og drager,
hekser og magi og alt det andre han i så mange bøker hadde lest om og drømt om.
Og han tenkte på elefantkosedyret og lyktestolpen fra yndlingsboka og så for
seg at de var på eventyr sammen, noe som føltes merkelig trøstende. For fantasi
fantes alltids, muligheten til å drømme seg bort mens havfruetoner kimer mellom
linjene og nordlyset brer seg utover himmelen og frostvinder kysser kinnet.
Pax visste ikke hvor lenge de hadde
reist da Midolin sluttet å synge og fortalte at de var fremme. Det kunne ha
vært timer, dager, alt var mulig og det føltes ikke som om det hadde så mye å
si. Det som dog hadde noe å si var stillheten og en verden fylt av is og
hvordan han skuet utover et såpass øde og tomt landskap at det føltes som å
være fanget i en ristekule eller noe sånt. Julenissen eller noe som helst annet
julete var ikke å se og Pax satte seg rett ned på bakken og lurte på om han
hadde tatt helt feil av alt. Kanskje Julenissen ikke en gang fantes …
*
Om et fortryllende sted
langt nord og hva en perfekt gave egentlig er
Pax og Midolin hadde kanskje ventet der
de var i en halvtimes tid da det dukket noen opp. Denne noen var en veldig
liten mann på høyde med Pax selv og han hadde en lysegrønn nisselue på.
«Hva i all verden gjør dere her?» spurte
mannen skeptisk.
«Vi trodde kanskje Julenissen bodde her,
men vi tok nok feil,» sa Pax med et lite sukk.
«Dere tok ikke feil, men det er egentlig
ikke meningen at uvedkommende skal få komme på besøk,» sa mannen.
«Vær så snill, jeg har reist helt fra
Sydpolen,» sa Pax håpefullt og mannen tenkte seg fort om før han tydeligvis tok
en sjefsavgjørelse helt uten å trenge å være sjef for noe som helst.
«Ok da, bare et raskt besøk. Følg meg,»
sa mannen, før han la til, «vi har sikkert et basseng til deg på verkstedet. Er
det greit om du venter her og at vi heller kommer tilbake med det senere?» henvendt
til Midolin. Midolin nikket forståelsesfullt. Og slik gikk det til at Pax fulgte
mannen et lite stykke frem til de kom til et skilt der det sto «Julenissen» og
en pil ned. Det skiltet trykket mannen på og da begynte bakken å bevege seg
nedover og Pax skjønte at han nå tydeligvis sto på en slags heis som førte ham ned.
Til slutt stanset turen nedover og han kunne forlate heisen og fant et landskap
fullt av små og søte hus og et litt større hus som det sto «Her bor Nissen!»
på.
«Vi holder til under overflaten for å
være så hemmelige som mulig,» forklarte mannen og la til, «jeg er Sivert
forresten, leder for grønnluenissene som lager leker som er naturorienterte.»
«Grønnluenisser?» stusset Pax.
«Ja, noen nisser har lyseblå luer og
lager tegnesaker og kunstmateriell, andre nisser har lilla luer og lager
astrologibøker, tryllesett og annet som er litt magisk, de aller fleste nissene
her er rødluenisser og gjør litt av hvert og så fortsetter det slik. Vi har
alle ulikt ansvar som er like essensielt for at det skal bli ordentlig jul,»
forklarte Sivert.
«Aha,» sa Pax og begynte å kjenne på en
yrende forventning fordi huset der Julenissen bodde, et hus som minnet mer om
et slott, nærmet seg. Han gledet seg til å møte denne mytiske skapningen som
kunne løse alle hans problemer.
«Jeg gir deg et kvarter,» sa Sivert da
de var vel fremme foran en stor brun dør som Pax brukte opp et minutt på å
betrakte før han tok mot til seg og banket på. Et ekko ljomet gjennom området
før døren gled opp og Pax kunne gå inn med nervøse skritt. Der gikk han innover
og så Julenissen som var opptatt med å lese en avis og var helt i sin egen
verden. Pax kremtet uten at noe skjedde og så kremtet han en gang til og da la
Julenissen avisen fra seg og så seg omkring før han så den lille pingvinen som
skalv der han sto.
«Velkommen skal du være, jeg har aldri
sett en pingvin på disse kanter,» sa Julenissen med en liten latter. Han hadde
snille øyne og så akkurat slik ut som en Julenisse skulle se ut.
«Hei, jeg har reist fra Sydpolen fordi
jeg trenger din hjelp til å finne verdens beste julegave til foreldrene mine,»
sa Pax og fortalte hele historien om hvor slitne foreldrene hans var og den
lange reisen hit og alt han hadde opplevd underveis. Julenissen lyttet med stor
interesse, men da Pax var ferdig ristet han på hodet.
«Jeg tror ikke jeg kan lage verdens
beste julegave til foreldrene dine. Jeg beklager, men jeg tror den beste gaven
de kan få er noe helt annet enn det jeg og nissene her kan skape,» sa
Julenissen.
«Å ja,» sa Pax skuffet. Her hadde han
reist helt til Julenissen på Nordpolen og så var det helt forgjeves, det var
vanskelig å bære.
«Men du kan godt få bo på det fineste
rommet her i dagene opp mot jul og så kan jeg eller andre nisser vise deg rundt
før du kan bli med meg i sleden på julaften da jeg kan ta deg med hjem til
Sydpolen, er det greit?» spurte Julenissen.
Pax istemte, før han kom på Midolin og
forklarte at hun ønsket å bo på Nordpolen hvis det var noen plass der for en
havfrue. Det fikk han vite at det var og innen en times tid hadde hun fått et eget
lite basseng der hun kunne ha eget show hver kveld mot at hun lagde undersjøiske
gaver for små fisker som også fortjente julegaver. Midolin likte dette
arrangementet veldig godt.
*
De neste dagene fikk Pax utforsket mye
av Julenissens hus, så vel som alt det andre rundt der. Han fikk spist god mat,
han fikk sett på pakkingen og inspeksjonen av listen over snille og slemme barn
og han koste seg en hel del, men inne i ham lå et snev av vemod på lur. For han
hadde ikke fått noen flere ideer til gave til foreldrene sine og Julenissen
hadde ikke hjulpet ham å lage noe og alt dette bekymret Pax en del. Nå hadde
han ikke en gang fått laget en liten tullegave til dem, han var enda lenger på
etterskudd enn vanlig og han håpet at de ikke ville bli for skuffet.
Og likevel, dagene gikk og omsider kom
dagen da Pax måtte forlate Midolin (som klemte ham og takket ham for at han
hadde hjulpet henne å finne ut hvor hun hørte hjemme) og reise videre. Med blandede
følelser tok Pax plass i sleden ved siden av Julenissen og forlot Nordpolen. De
varierende følelsene ble dog skjøvet til side for juleglede og entusiasme da de
var på vei og Pax fikk sett Julenissen i aksjon mens han gjorde det han elsket aller
mest av alt, nemlig å glede små og store på julaften. Det var vanskelig å være
noe annet enn tilfreds når man var med Julenissen på eventyr og Pax frydet seg
barnlig mens de dro fra land til land og verdensdel frem til de omsider nærmet
seg kjente strøk.
«Sydpolen, hjemme,» sa Pax stille.
«Ja,» sa Julenissen og la til, «her,
forresten,» før han trakk noe ut av sekken sin. Det var en gave og Pax ble bedt
om å åpne den med en gang. Det gjorde han og der var det en sekk som var helt
lik den som papegøye-piratene hadde stjålet fra ham. Innholdet var i tillegg helt
det samme og Pax lyste opp.
«Du fortjener det,» sa Julenissen
omtenksomt og landet rett ved en iglo Pax kjente veldig godt, igloen der han bodde.
«Jeg venter her, jeg vil gjerne hilse på
foreldrene dine,» sa Julenissen. Pax gikk ut av sleden og bort til igloen som
hadde en rund liten dør som Pax banket på. Han følte seg veldig nervøs der han
hørte romstering innenfra, men så dukket moren hans opp og med en gang hun så
ham begynte tårene å renne.
«Pietro,» ropte hun og Pietro kom og begynte
å gråte han og.
«Vi har savnet deg sånn,» sa Penelope, «du
må aldri reise fra oss sånn igjen.»
«Jeg beklager,» sa Pax og la til, «men
det var godt ment.»
Pax fortalte foreldrene sine i korte
trekk om reisen sin og grunnen bak den og avsluttet til slutt med å si, «men
det var helt teit for jeg har ikke noen gave til dere, jeg har fortsatt ingen
ideer.»
«Tullebukk, den beste gaven vi kunne
fått er at du kom hjem igjen,» sa Pietro og Penelope nikket. Pax snudde seg og
så mot Julenissen som blunket lurt til ham før han sa, «det var derfor jeg ikke
kunne lage noen gave til foreldrene dine på Nordpolen, det jeg visste at de
ville bli mest glade for av alt var å få deg tilbake.»
«Jeg skjønner,» sa Pax og løp bort til
Julenissen og ga ham en god klem før han gikk bort til foreldrene sine igjen.
«Ta det med ro, jeg reiser ikke fra dere
igjen,» sa han og nikket for å understreke ordene sine så godt som mulig.
«Takk og lov,» sa Pax sin far. Så måtte
Julenissen reise videre og de tre pingvinene sto og vinket til de ikke kunne se
ham lenger. Da gikk de inn for å spise julemat og feire julen sammen.
Den kvelden sto Pax igjen på toppen av
igloen mens han så opp mot stjernene og gledet seg over å være hjemme. Han
smilte over eventyret sitt og hvordan alt tross alt hadde løst seg veldig fint
og så gikk han tilbake til sengs der han drømte fine drømmer om alt han hadde
opplevd.
Og et sted der ute fantes Hvalbert og
vennen hans som koste seg sammen, et sted var papegøyene på jakt etter skatter
og eventyr og hos Julenissen fantes en havfrue som endelig følte seg akseptert som
den hun var og en masse nisser som gledet seg til Julenissen kom tilbake fordi
at da skulle de spille brettspill flere romjulsdager på rad, det og å spise
masse pepperkaker.
The End!
*
Det jeg helt klart liker best med skrivinga di er hvor oppfinnsomme ideer du har! Det virker som at – og dette er for all del bare det inntrykket jeg har, altså – ideer kommer veldig lett til deg, mens det er kanskje sjølve det å komme i gang med en idé eller et utgangspunkt jeg sliter aller mest med sjøl. Det er noe Kaptein Blåbjørn-aktig ved denne historien, og jeg trur nok den med fordel kunne tålt å være enda lenger og mer utfyllende, men det er kanskje ikke det du vil. Enkelte av detaljene dine er helt fantastiske. Jeg elsker at pingvinfamilien bor i et iglo-borettslag, det er sånne kreative småting som minner meg litt om Disney/Pixar (husker ikke helt forskjellen, tilgi meg), for eksempel var min definitive favorittdetalj fra Up det at hundene hadde høyteknologiske halsbånd på seg som gjorde at de kunne snakke.
SvarSlettOg det bildet av deg er skikkelig fint!
Ideer har jeg ganske lett for å få ja, det har egentlig alltid verdt slik. Det å utføre eller fullføre er jeg ikke nødvendigvis like flink til dog ;) Takk for fine ord om historien og jeg tror nok selv at historien kunne vært enda lenger og mer utfyllende, men jeg fikk som nevnt litt dårlig tid på slutten fordi historien skulle være en julegave til noen. Kult at noen av detaljene var fantastiske og jeg liker Blåbjørn-sammenlikningen :)
SlettOg takk angående bildet, ble ganske fornøyd med det bildet av meg selv :)
Slett