40 før 40 del 2 =D

Siden sist har jeg vært litt mer i aktivitet og mens det jo ikke har påvirket vekten, så hjelper det litt på energien, i tillegg til at det skrur av hjernen min litt. Og først lette jeg opp litt Linedance-videoer på Youtube, men i går kveld så jeg siste episode av Sex Lives of College Girls der jeg ble litt betatt av Gracie Lawrence og så lette jeg opp noen videoer på Youtube med henne og bandet hennes Lawrence og begynte spontant å danse til musikken fordi det var såpass fengende. Så i dag startet jeg dagen med å finne på spontane koreografier til to av sangene til Lawrence før jeg spilte Balatro i kun en halvtime før jeg bare ville danse mer, sluttet å spille og lette opp enda en sang med Lawrence som jeg danset til i stua. Og når noe gjør at jeg får mer til å danse enn å spille og jeg ikke må fokusere på steg, men kan gjøre det som føles naturlig til musikken, så viser jo det at det virker. 

Denne sangen, Don't Lose Sight, med Lawrence funker sååå godt for å få lyst til å danse i vei:

Ellers så har jeg følt meg veldig som meg selv og i veldig god form de siste to dagene etter at jeg fysisk og psykisk ikke har følt meg helt 100% i det siste og jeg tror det har hjulpet at jeg av ymse grunner ikke har hatt tid eller mulighet til å tenke så mye, for det er ikke det at alt jeg tenker er dumme tanker, men det er bare det at det aldri er helt stille og at det av og til kan bli litt for slitsomt og fredag gikk ting så i ett på Fontenehuset før jeg var i Kongsvinger og feiret bursdag på forhånd med store deler av familien i går og da bare var jeg i øyeblikket og hodet holdt kjeft og det var fint <3

*

Men jeg har et prosjekt for tiden der jeg har delt del 1 og i dag tenkte jeg å dele del 2 som er punkt 11-20 av 40 ting jeg lærte før jeg fylte 40. Det er personlig, ettertenksomt, underholdende og karolinsk håper jeg og jeg håper del 2 er av interesse for noen. Yay! Da kommer del 2 av 40 før 40 og så bables vi om noen dager :)

40 før 40 del 2 punkt 11-20

11 At alle kan synge, tegne, danse, skrive etc. 

 

Mange ville selv sagt at de tegner forferdelig eller synger som en kråke eller danser helt håpløst eller hva det skulle være. Og det er definitivt noen som har et større naturlig talent for noe eller noen som er tonedøve eller av andre grunner har et dårlig utgangspunkt for å få til noe, men jeg tror de fleste kan få til mer enn de tror og jeg syns det er trist når folk ikke en gang prøver fordi de mener de er så dårlige til noe. Og greit nok, det kan være veldig ubehagelig å gjøre ting man ikke får til, det er en grunn til at jeg trener veldig lite. Men så har vi for eksempel dansing: jeg er dårlig på å ta koreografi og er ikke spesielt god på koordinasjon, men når dansing bare handler om naturlig bevegelse til musikk så får jeg det veldig godt til. Jeg er ganske sikker på at jeg har holdt tegning mer ved like enn de fleste jeg gikk i klasse med på tegning, form og farge-linja på Videregående selv om de fleste nok var mer teknisk flinke enn meg, rett og slett fordi jeg koser meg så mye med tegning at det nesten alltid frister. Her kan det presiseres at det er en forskjell på å være flink nok til å drive med en ting og flink nok til å leve av det, men om målet bare er å ha et så kreativt og gøy liv som mulig og man legger litt fra seg perfeksjonismen, så oppfordrer jeg alle til å synge, danse, tegne, skrive og så videre så ofte som mulig selv hvis du ikke er noe flink. For den eneste måten å faktisk bli flink til en ting er å gjøre det og jeg vil at alle skal ha den gleden jeg får av å skrive, tegne og fargelegge, men også å synge eller danse hvis muligheten byr seg fordi det jo er gøy og fordi man gjerne får til mer enn man tror. Du kan tegne elendig og fortsatt kose deg med det hvis du gir det et par forsøk, i stedet for å gi opp på forhånd. 

 

12 At det aldri er for sent 

 

Ok, hvis du som førtiåring finner ut at du gjerne skulle vært musikalartist, proff fotballspiller eller ballettdanser i Operaen så har du et problem, men du kan fortsatt begynne å danse ballett, det finnes spel der man som glad amatør kan nærme deg samme nabolag som musikalartister i det minste og med så mye så er mulighetene der fortsatt hvis man for eksempel ønsker å bli publisert forfatter, få et maleri med i en utstilling, om man vil bli flink nok til å bake til å være med i Bakemesterskapet om et par år eller om man har en hemmelig drøm om å komponere en musikal eller å strikke en genser. Og jeg skjønner at det kan være lett å begynne å tenke at alt er for sent som del av en 30 eller 40-årskrise, jeg har vært der selv. Vært i tankebaner om at ingen kommer til å være imponert om du gir ut din første bok når du er 44 fordi det er mye mer fokus på de som er ynge og lovende enn de som baker sin første Pavlova når de er 60. Men jeg hadde veldig gjerne lest en artikkel med 40 over 40 som debuterer med et eller annet eller starter med en ny hobby, de som aldri slutter å utvikle seg. Jeg heier på deg som endelig finner en treningsform du liker etter fylte 30 eller du som begynner med hip hop når du er noen og femti, jeg heier på å skrive den boka som har boblet i brystet ditt så lenge du kan huske eller å gå på den auditionen for det spelet selv om du ikke har noen erfaring. Nøkkelen til å holde seg ung er å fortsette å lære nye ting, utvikle seg, fortsette å jobbe for det man drømmer som mest om og huske at det er mye bedre å prøve enn å bare kapitulere, for da er det i alle fall for sent.  

 

13 At jeg skulle ønske livet var en choose your own adventure-bok 

 

 

Selv skulle jeg litt ønske at jeg hadde begynt med sang, dans og teater som barn sånn at jeg kunne jobbet med musikaler nå. For musikaler ER der hjertet mitt bor, for meg er det mest terapeutiske i verden og se eller lytte til musikaler og i tillegg så virker alle som jobber med musikaler som så fine folk, det er et miljø jeg gjerne skulle vært en del av. Og det er litt sent og vanskelig å gjøre noe med nå, men hadde livet vært en choose your own adventure-bok hadde det gått an. Da kunne man sett "gå til side 13 for å leve en uke som proff musikalartist" for eksempel og så kunne man testet å være et sånt menneske med så mye talent og muligheten til å jobbe med noe man virkelig brenner for. Eller man kunne i 2020 når pandemien kom valgt "gå til side 20 for å oppleve denne våren uten en pandemi som holder alt du trenger for å være i mental balanse stengt", for det hadde også vært veldig fint. Jeg skulle bare ønske livet kunne romme de valgene man i ettertid skulle ønske man tok i stedet eller de versjonene av universet man gjerne skulle opplevd i stedet for det man fikk. At jeg kunne "gå til side 36 for å våkne i morgen som 22-åring sånn at du fikk glede av alle de rabattene for folk under 30 på ymse teatre som ikke fantes når du selv var under 30" for eksempel. I mangel på muligheten til å leve i den choose your own adventure-boken jeg skulle ønske livet mitt var trenger jeg å skrive slike bøker selv, men også drømme videre om flere universer og muligheten til å kunne finne ut hvordan livet hadde vært om jeg for eksempel var modellpen eller talentfull eller fant et magisk eventyrland i et klesskap eller hadde en frisk og levende onkel Andreas fortsatt som alltid hadde de rette og mest trøstende ordene på lager. 

 

14 At om jeg noen gang blir kjent eller berømt så skal jeg ansette noen som kan se gjennom absolutt alt jeg poster på sosiale medier 

 

Hvis jeg en dag blir kjent for et eller annet så vil jeg være uproblematisk, kjedelig, friksjonsløs og sympatisk. Jeg vil ikke ha utallige videoer på Youtube om hvor håpløs jeg er (slik som Rachel Zegler har), jeg vil ikke være kontroversiell eller kjip, jeg vil være en trivelig kjent person som aldri er for politisk og heller ikke for upolitisk, men akkurat passe av alt og om det er umulig så vil jeg bare la vær å poste noe annet enn små oppdateringer om ymse prosjekter, sånn "hei boka mi kommer ut om en måned, man finner den her og her" eller "du kan finne en personlighetstest om musikalfigurer her" og så bare holde kjeft ellers sånn at jeg ikke ender opp med å si eller gjøre noe som er feil og som gjør at noen slutter å like meg for all fremtid.  

 

15 At jeg er litt for glad i positiv oppmerksomhet 

 

Om det gjør meg selvopptatt eller overfladisk så får det bare være, men jeg liker positiv oppmerksomhet. Jeg liker komplimenter, applaus, gratulasjoner, gaver, beundring og likes, jeg liker når folk leser ting jeg skriver og syns det er fint eller blir glad av noe jeg har tegnet, jeg liker å føle at jeg får til ting og å få bekreftet at mange syns jeg er kul. Noen gang har jeg fått høre at jeg er som en sol eller at jeg har en fin energi og så er hele dagen elsk etterpå. Og noen ganger får man ikke så mye applaus eller likes eller beundring eller gratulasjoner som man gjerne skulle hatt og så må man ta ansvar selv, sånn minne seg selv på at man har vært flink og fortjener å kjøpe seg enda en bok eller så kan man bare dele ting med sånne personer som syns alt du gjør er fantastisk, folk som for eksempel mamma. Eller så kan man gi noen et skikkelig originalt og kult kompliment som de blir veldig takknemlig for fordi takknemlighet er en av de fineste formene for positiv oppmerksomhet, det er følelsen av å ha utgjort en positiv forskjell i noens liv og det er den forskjellen jeg vil være, grunnen til at noen har det litt finere enn hva som ville vært tilfelle ellers.  

 

16 At det er litt for lett å ta ting for personlig 

 

Det handler ikke om meg når jeg poster noe et sted uten at noen bryr seg eller når jeg får nei på jobb, jeg vet jo det. Avslag kan handle om at noen ikke får med seg noe eller har nok med seg selv eller er slitne, det finnes så mange forklaringer som så mye mer sannsynlig er forklaringen enn at det handler om meg personlig og likevel er det så lett å glemme. Hjernen min hopper så lett i dumme tanker om at det er meg som er feil og at jeg ikke er viktig nok eller flink nok eller verdt nok. Og tidvis har jeg sånne dumme tanker om hvor praktisk det hadde vært for eksempel på jobb om folk enten sa ja eller fikk støt sånn at de måtte si ja, men jeg hadde nok blitt fort lei det og, dessuten betyr jo muligheten for avslag også muligheten for å føle seg utvalgt når man får ja eller en kommentar eller en av påminnelsene om at folk bryr seg og at det bare er hjernen din som farer med løgn og fanteri når den forteller deg noe annet. 

 

17 At Donald Duck og fetter Anton er mer like enn de tror 

 

Jeg har vært Donald-fan så lenge jeg kan huske og liker ofte aller best de historiene som fokuserer på fetter Anton. Ikke bare fordi han er den fiktive karakteren jeg aller helst skulle vært som (sånn jeg hadde levd helt greit med å være såpass heldig, det hadde ikke gjort meg noe), men også fordi han og Donald begge deler en ting med meg og det er at vi forventer at ting kommer til å gå bra. Donald har ofte uflaks, men starter alltid nye prosjekter med friskt mot og en sterk tro på at denne gangen vil det løse seg. Fetter Anton på sin side tar det for gitt at ting kommer til å gå bra. Og mens Donalds erfaring er at han tar feil og Antons erfaring er å ha rett, så er utgangspunktet den samme optimismen som jeg selv ofte kjenner på hver gang jeg deltar i en konkurranse eller når jeg kaster meg ut i ymse kreative prosjekter. Og en del av meg er alltid bittelitt overrasket når jeg ikke vinner noe og er sånn "oi, det var en rar måte å skrive navnet mitt" fordi jeg har fetter Antons forventning om flaks, men jeg har også Donalds villighet til å prøve igjen om noe ikke går bra fordi det til slutt kommer til faktisk å gå bra. 

 

18 At jeg er dypt fascinert av veldig sære ting 

 

Jeg var oppriktig litt trist da 2013 begynte fordi muligheten for tolvte i tolvte 2012 jo går, men trettende i trettende 2013 var umulig (jeg hadde litt lyst til at man bare skulle dele legge til en ekstra måned eller dele noen måneder i to sånn at det gikk). Jeg fant ut for noen år siden at døtrene til Elisabeth Andreassen heter Nora og Anna, samtidig som forfatter og illustratør Nora Dåsnes har en søster som heter Anna OG en av de to som delte på rollen som Annie i Folketeaterets oppsetning av Annie i 2012 het Nora og hadde en søster som het Anna, så jeg har tenkt veldig mye på om sannsynligheten for å like navnet Anna øker av å like navnet Nora og omvendt eller om det bare er tilfeldighetenes spill. Jeg syns gatelykter, palindromer, gresk mytologi, astrologi, Eurovision, fraktaler og ordene jeg har funnet på selv som kokkelimonkematiker, snegn, unullelig og pappskalleromantiker er fascinerende og noen av de tingene syns sikkert folk flest ikke er fascinerende i det hele tatt, men det får bare være. Livet blir mer interessant av fascinasjoner. 

 

19 At det finnes måter jeg har potensiale til å forstå mennesker mer enn mange andre 

 

Jeg ble utredet for Asperger når jeg var 22 og da mente de at jeg ikke har det. Senere har jeg forsøkt å få ny utredning både for det og ADHD, men DPS sier bare nei. Og kanskje har jeg ingenting, selv om særlig autisme ville forklart veldig mye (som utfordringer jeg har hatt med å takle forandringer, med å ikke prate for høyt eller for fort eller for lavt fordi jeg ikke naturlig er innstilt på “normal” frekvens, med å takle høye lyder og mye mennesker, med å variere kostholdet i stedet for å ha et utvalg matretter som det blir alt for ofte), kanskje burde verden bare være mer åpen for at ikke alle passer inn i samme boks og at folk har forskjellige behov og utfordringer. Kanskje kan man ha noen autistiske trekk, men ikke nok til å passe diagnosekriteriene fullt ut, det finnes mange muligheter. Samtidig så føler jeg ikke at jeg er 100% nevrotypisk heller og noen ganger slår det meg at det kan gi meg en unik forståelse for mennesker. For et problem er at nevrotypiske generelt sett ikke forstår nevroutypiske særlig godt, mens de forstår andre som er nevrotypiske. Og så forstår folk som er et sted på spekteret andre på spekteret bedre enn de som er helt nevrotypiske igjen, noe som skaper utfordringer og misforståelser. Med meg derimot så kan jeg forstå reaksjonsmønstrene til folk som har en formell Asperger eller ADHD-diagnose, samtidig som jeg kan forstå "vanlige" folks reaksjonsmønstre, hvis det gir mening. Jeg kan lese og kose meg med romansene til Abby Jimenez, som skriver veeeeldig nevrotypiske karakterer og også elske bøkene til Cathrynne M. Valente, som selv har ADHD og en skrivestil som helt ærlig utstråler det veldig, hun skriver sånne bøker som er fulle av metaforer og som sjelden holder seg til et poeng særlig lenge om gangen. Jeg setter personlig pris på å ha en fot i flere verdener og å ha en empati og forståelse for hvor de fleste mennesker kommer fra når de er som de er og jeg tror den forståelsen er noe unikt som kan gjøre at mange vil kjenne seg igjen i den eventuelle boka eller musikalen jeg en gang skaper. 

 

 

20 At ikke alle reagerer likt på ting 

 

For noen år siden fikk jeg en jobb som promotør og så fant jeg ut at det egentlig var å selge telefonabonnement på gata og fikk angstanfall av tanken første arbeidsdag der jeg bare begynte å gråte intenst av tanken på det, så det ble ikke noe av. Men i dagene frem mot første arbeidsdag traff jeg den veldig ivrige, intense, slitsomme og pratsalige personen jeg skulle ha jobbet med i begynnelsen og hun pratet en dag om Amber Heard-rettsaken som var i mediene på den tiden og hvordan hun ikke trodde Amber på grunn av reaksjonen hennes i rettssalen. Og det gjorde meg ganske frustrert for jeg er selv en person som ikke alltid har den følelsesmessige responsen folk flest har i samme setting. Jeg gråter sjelden i begravelser (med onkel Andreas som et klart unntak), jeg forstår sjelden humoren med stand up, jeg blir ikke så påvirket følelsesmessig av å lese nyhetene, jeg følte mer når jeg leste om syvåringen som gikk seg vill i skogen høsten 2023 enn når jeg leser at tusener er døde i en krig eller en ulykke fordi det bare blir et veldig stort tall der en syvåring føles nærmere og mer personlig. Samtidig føler jeg så mye av å se en musikal eller av bøker og tv-spill at jeg vet at jeg ikke nødvendigvis mangler følelser og empati, men at jeg bare føler på en annen måte enn mange andre. Det handler nok også litt om et kontrollbehov, om et beskyttelsesbehov og at jeg er så bevisst på meg selv og hva jeg burde føle at jeg sliter med å gi meg hen til noe og å kjenne de forventede følelsene organisk. Det er dette som gjør at jeg strengt talt burde fått musikalbilletter på resept, for å se en musikal er for meg direkte terapeutisk. Når jeg ser en musikal forsvinner alle sperrene og jeg forsvinner inn i det jeg ser så mye at jeg kommer ordentlig i kontakt med følelsene på en måte som ikke er tilfelle ellers. Uansett gjør dette at jeg ikke nødvendigvis vil dømme noen når de ler i en situasjon der mange ville grått i stedet eller på andre måter ikke viser den forventede reaksjonen fordi det kan være mange grunner til det og fordi jeg syns det burde være lov at folk er forskjellige og at man kanskje har mentale sperrer som påvirker ens reaksjonsmønstre eller at man kanskje bare klarer å vise de sterkeste følelsene når man enten ser en musikal eller når man er hjemme hos de menneskene i livet sitt der man føler seg aller mest trygg fordi man vet at de vil like deg uansett. Men det gjør også at jeg blir så frustrert av sånn "hvis du ikke gråter av dette bildet eller av dette klippet så har du ingen sjel" fordi det kan få deg til å føle deg så kjip hvis du er en person som sliter med å gi slipp og å føle følelser helt på samme måte som de fleste. Jeg skulle ønske man bare ikke var så rask til å dømme når det gjelder sånt.