Pingvinens julereise til Nordpolen =D

Heisann og god jul! Fin ting: NÅ har jeg ferie og det skal jeg feire med å kjøpe masse blader som romjulslesestoff :) Og det føles så fortjent med ferie nå for jeg har jobbet ekstra og vært flink på veldig mange måter og nå skal jeg bare kose meg (og hvis noen vil kose seg med å lese en kåring av tiårets beste Broadway-musikaler er det bare å titte på forrige blogginnlegg, jeg setter alltid pris på lesere og engasjement). For øvrig har en sak med J.K. Rowling nå (som jeg ikke har tenkt å gå inn på) gjort at jeg har besluttet at om jeg noen gang blir en offentlig person (f.eks. fordi jeg blir en kjent forfatter ideelt sett) så skal jeg ansette en ekspert på sosiale medier å forhøre meg med før jeg poster noe som helst på Twitter, Facebook eller Instagram. For det er så lett å tråkke feil og å vise seg som en menneskelig og langt fra feilfri person som ikke alltid er like åpen og inkluderende som man vil fremstå og jeg vil ikke være en forfatter folk tenker på som menneskelig eller være en som ender opp med å såre noen. Jeg vil være mer som en mytisk enhjørning, uoppnåelig og magisk og veldig hemmelig på sosiale medier om jeg blir forfatter eller på annet vis kjent for offentligheten. Og det er jo ikke sikkert jeg noen gang blir forfatter, men jeg bare tenker at det er mange ting jeg vil unngå hvis jeg blir det.

Ellers har 21 dager med julekalenderkonkurranser så langt kun resultert i en liten pakning tyggegummi som jeg ikke liker en gang og to blekksprutkopper som jeg fortsatt venter på å få i posten. Med andre ord har det ikke gått så bra som ønskelig, men jeg har ikke gitt opp og i verste fall er koppene i det minste skikkelig fine og tyggegummien kan jeg prakke på broren min sikkert ;)

Her er forresten en tegning:

Nå tenkte jeg å dele en julehistorie jeg har skrevet om en pingvin som reiser fra Sydpolen til Nordpolen og eventyrene hans underveis. Det er sikkert småting som ikke er helt perfekt her (som at det er litt for lite som står på spill kanskje, at tidsbegrepet er ganske flytende og at slutten er litt raskere enn resten siden jeg fikk litt dårlig tid med å skrive ferdig på torsdag før en jeg kjenner fikk en kopi av denne historien som julegave), men jeg syns mye her er ganske koselig og fantasirikt. Og jeg har liksom hatt lyst til å skrive en historie om en pingvin som vil reise til Julenissen i flere år nå og nå fikk jeg det endelig til og det er jeg fornøyd med.

Uansett, min julegave til alle lesere er denne julehistorien og så kommer neste innlegg antakelig første juledag da jeg kan skrive om gaver og fryde meg over det. God fornøyelse og god jul =D

Pingvinen som ville hjelpe Julenissen

Om stjernestøv og Julenissen

Se opp mot himmelen på kalde vinternetter og let etter nordlyset. Det er ikke sikkert du finner det, men det er uansett litt magisk å lete. Og kanskje er du heldig og kan trøste deg med å finne månen eller et himmelhav av stjerner og så er det på sin egen lille måte magisk nok.

Pax fant stjernene stadig vekk. Han var en liten pingvin med et grønt skjerf rundt halsen som bodde sammen med Pietro og Penelope Pingvinvik i en liten iglo på Sydpolen der han hadde det ganske greit. Og særlig når han så opp mot stjernene, når det var natt og stille og han ikke ville sove fordi han likte å lete etter konstellasjoner bedre. Da tenkte han store og uutgrunnelige tanker om viktige ting og for tiden var det viktigste av alt julen. For det var bare tre uker til jul og Pax ville at i år skulle være året der han ga den julegaven som fikk tårene til å renne ned morens kinn og fikk faren til å klappe av ren entusiasme. Pax visste at foreldrene hans alltid tilsynelatende ble glad for det han ga, men han ville at de skulle bli litt ekstra glad dette året for å trøste dem siden de begge virket ganske slitne. De var tross alt begge pingviner med jobber og mange plikter og derfor ville Pax oppmuntre dem, gi dem noe i livet som var fint og lett og finurlig. Som en perfekt julegave eller to. Problemet var det at Pax ikke hadde en eneste ide. Hjernen hans føltes som en tom sparebøsse uten noe som helst i den og om han så tenkte så det knakte føltes alt like tomt. Å se opp mot stjernene var det letteste i verden, men å finne på en god julegave var det stikk motsatte, det var så vanskelig som det kunne få blitt. Og Pax sukket der han sto ute på toppen av igloen han bodde i, der han egentlig ikke fikk lov til å være fordi foreldrene hans var redd for at han skulle falle ned, men der han likevel gjerne var fordi det var så fint å se verden fra der oppe. Han håpet inderlig at alt snart skulle bli desto enklere.

Etter at Pax omsider hadde kommet seg inn til rommet sitt og lagt seg for å sove så gled natten av gårde, sømløst over i en ny dag. Dette var en fin og vakker vinterdag der snøen glitret i sola, men det var ikke det Pax ville huske denne dagen for. I stedet ville denne dagen bli en dag han mintes fordi den inneholdt en oppdagelse, nemlig Julenissen. På skolen sammen med de andre pingvinene hadde Pax en lærerinne som brøt med pingvinenes tendens til å ha navn som startet på P og het Iselin. Iselin var mye rart, men aller mest var hun full av historier. Hun hadde en sløyfe på toppen av hodet og fortalte historier som fikk Pax til å drømme seg bort. Og denne desemberdagen fortalte hun om Julenissen. Pax hadde selvsagt hørt om Julenissen før, men takket være Iselin lærte han nye ting som at Julenissen holdt til på Nordpolen og at han kunne lage de fineste lekene eller tingene i verden, sistnevnte noe Pax kunne gå god for i og med at han fortsatt med glede husket den flotte sleden han hadde fått av Julenissen året før. Og det kunne godt tenkes at Iselin også la til en setning om at Julenissen godt mulig bare var en myte eller et eventyr, men om hun sa noe slikt så ramlet det ut av Pax sitt hode umiddelbart. I stedet merket han seg det at Julenissen kunne lage virkelig flotte gaver og besluttet der og da at han skulle reise til Julenissen, reise helt til Nordpolen og forklare at han trengte verdens fineste gave til foreldrene sine og at han ikke hadde noen ideer. Julenissen visste sikkert nøyaktig hva som skulle til. Og så kunne Pax bare sitte på med sleden når Julenissen reiste av gårde på julaften og sette av Pax hjemme på Sydpolen, det ville ordne seg finfint.

Slik gikk det til at en verden full av stjernestøv og nissehistorier også ble en verden fylt av en ide, en klar ide om at snart, snart skulle Pax reise til Nordpolen og få hjelp av Julenissen til å finne verdens beste gave til moren og faren sin.

*

De neste dagene hadde Pax et hemmelighetsfullt smil som han nektet plent å forklare. Dette smilet skyldtes den veldig fine hemmeligheten som var at han snart skulle reise av gårde i retning Nordpolen. Pax var spent og han gledet seg. Han hadde aldri reist noen steder før i det hele tatt, hele livet hans hadde vært i iglo-borettslaget på Sydpolen, men snart skulle han reise helt til en helt annen pol der han skulle finne Julenissen og det var en spennende ting å tenke på. Pax håpet at alt ville gå finfint. Imidlertid var han litt usikker på nøyaktig hva eller for den saks skyld, hvor mye man burde pakke for en slik reise. Pingvinene der Pax bodde brukte ikke klær, men de hadde alle et plagg de alltid brukte. For Pax sin fars del var det et slips, Pax sin mor hadde et par smarte briller, Iselin hadde som nevnt sløyfen og Pax sin greie var skjerfene og han pakket tre ulike skjerf for variasjons skyld. Utover det pakket han en ulinjert notatbok og litt tegnesaker fordi det sikkert ville være mye fint å tegne underveis, han pakket boka «Lyktestolpen som tok over verden før han ombestemte seg og ble superhelt i stedet» av forfatteren Akima Montgomery fordi det var yndlingsboka hans, han pakket litt mat og en termos med kakao og han pakket et fint bilde av ham selv sammen med foreldrene sine for å kunne minnes dem når som helst. Til sist i pakkingen betraktet Pax elefanten sin. Det var et lite kosedyr han hadde hatt bestandig og han hadde for lengst gitt den navnet Ellemino. Noe i Pax fortalte ham at han sikkert burde føle seg for gammel for Ellemino, men det var som om elefanten fulgte ham med blikket der den satt og til slutt stappet Pax elefanten forsiktig ned i sekken sin likevel. Så smilte han over å ha sekken klar og besluttet at den kvelden skulle det skje, han skulle reise. Men først skulle han spise middag.

Følelsen av å være like magisk som stjernestøv var en følelse Pax ofte fikk når noe gjorde ham veldig glad og en ting som alltid gledet Pax var å spise Pietro Pingvins spagetti bolognese. Og likevel, akkurat denne kvelden følte Pax seg nesten litt trist der han satt og spiste yndlingsmaten sin.

«Er alt i orden?» spurte Pietro og sendte Pax et bekymret blikk.

«Ja da, pappa,» sa Pax og presset frem et stort smil. Han prøvde å virkelig nyte måltidet, vel vitende om grunnen bak følelsen av tristhet, det selsomme faktumet at han ikke ville få spist en skikkelig god middag på lenge. Han ville selvfølgelig savne foreldrene sine, men en del av ham ville i nesten like stor grad savne alt han hadde tatt som en selvfølge bestandig. Som en god seng å sove i, som en iglo å bo i og som smakfulle måltider hver dag. Det var ingen garantier for sånt når han var ute på reise og et ørlite øyeblikk revurderte Pax tanken om å reise til Nordpolen. Han kunne bare bli her og prøve å finne på en liten gave, det var ingen som sa at han måtte reise av gårde. Så tenkte han på alt han hadde hørt om Julenissen og hvor spennende det ville være å oppleve et skikkelig eventyr og nikket for seg selv. Jo da, han ville reise, men han skulle virkelig nyte dette måltidet først og det gjorde han. Pax spiste tre porsjoner og frydet seg og deretter spilte han Maxi-Yatzy med foreldrene sine før han gikk og la seg med en herlig visshet om at han ikke hadde tenkt å sove, men bare vente til begge foreldrene hans sov og da skulle han reise.

Og under en verden av konstellasjoner og stjernestøv fantes en pingvin som var klar for et episk eventyr som til slutt og om alt gikk som han ville var et eventyr som ville handle om ham og Julenissen og verdens beste julegaver.

*

Om et iskaldt og lunefullt hav og en hval med ond latter på plass

Havet var kaldt og stort og mektig og mens Pax hadde svømt i det og utforsket det mye, så var det å være på en liten flåte på havet en ny opplevelse. Han hadde vært ute på havet i noen timer og det føltes ikke som om omgivelsene rundt ham noen gang endret seg eller som om han kom noen vei og rundt ham var det bare hav. Stort og endeløst og på sett og vis mye mer skremmende nå enn det hadde vært før. Og likevel, Pax prøvde å huske at det var verdt det, for det var jo det. Dette havet ville føre ham langt av sted og omsider, forhåpentligvis, til Nordpolen og Julenissen og muligheten til å lage verdens fineste gave. Han hadde bokstavelig talt et hav av muligheter foran seg.

Etter hvert som turen fortsatte begynte Pax likevel å kjede seg litt for å styre flåten var ganske repetitivt, dessuten var omgivelsene ikke særlig inspirerende og det føltes rett og slett litt meningsløst. Og Pax hadde nesten begynt å revurdere hele reisen, eller i det minste angre litt på den, da han hørte noe rart. Pax prøvde å være så stille som mulig mens han lyttet og hørte at han kom nærmere lyden. En lyd som viste seg å være en latter. Og ikke bare en hvilken som helst latter; denne latteren hørtes ond ut og hadde noe ulende ved seg som hørtes litt urovekkende ut. Pax så seg bekymret omkring og så ikke noe spesielt og han var i ferd med å konstatere at han enten var i ferd med å bli sprø eller var i et område der det spøkte en hel del, men så var det som om havet rundt ham begynte å bølge seg kraftig til og snart nok åpenbarte kilden til latteren seg. Det viste seg å være en hval. En svær og diger hval som lo ondt for seg selv før han eller hun plutselig la merke til Pax og stoppet brått.

«Hallo,» sa hvalen, «hvem er du for en?»

«Jeg er Pax,» sa Pax med nervøs stemme. Han kikket usikkert ned i bakken der han sto og skalv litt av uro.

«Jeg er ikke farlig, du trenger ikke være redd,» sa hvalen. Pax tenkte i sitt stille sinn at det sikkert var det samme øksemordere sa, men det sa han ikke høyt. I stedet spurte han, «men jeg hørte at du lo så slemt, det hørtes ikke snilt ut.»

Hvalen fikk et unnskyldende uttrykk.

«Jeg må virkelig beklage, jeg er Hvalbert Hvaldemar og jeg mente virkelig ikke å skremme deg,» sa hvalen og la til, «er det noe jeg kan gjøre for å gjøre det godt igjen.»

«Ikke hvis du ikke kan trylle meg til Nordpolen,» sa Pax med et sukk.

«Jeg kan ikke trylle deg ditt eller ta deg hele veien, men jeg kan i det minste bære båten din et godt stykke. Jeg skal til norskekysten for å treffe lundefuglen Ludvig, som er en god venn. Vi skal feire jul sammen,» sa Hvalbert, som nå egentlig ikke virket særlig skummel i det hele tatt.

«Det høres koselig ut,» sa Pax.

«Jo da,» sa Hvalbert og la til, «men vil du ha flåten på toppen av meg mens jeg fører deg et stykke? Det blir helt fint, da har jeg noen å prate litt med.»

«Supert,» sa Pax og fikk plassert flåten oppe på hvalen mens han gledet seg over å få så god hjelp et stykke.

Mens de reiste fortalte Hvalbert litt om hvordan han hadde en drøm om å bli komiker og hadde testet vitsene sine på seg selv. Det var derfor han hadde ledd slik. Hvalbert og Pax brukte noen minutter på å utvikle en ny latter til Hvalbert som ikke hørtes ond ut, for det viste seg at Hvalberts latter hadde skremt andre før, og de utviklet snart nok en lekende glad latter som funket mye bedre til både hverdags og fest. Pax fortalte også litt om planen sin om å dra til Julenissen og Hvalbert syntes at det hørtes morsomt ut. Og slik gikk det et par timer med prat som fløt fritt og de hadde det begge riktig koselig og kjekt. Pax tenkte i alle fall at om alle han møtte på reisen var like hyggelige som Hvalbert, da var alt ganske flotters i grunnen. Han håpet at det ville være tilfelle. Etter noen timers reise sov Pax noen timer og da han våknet kunne Hvalbert stolt fortelle at de var fremme ved norskekysten der deres veier måtte skilles.

«Tusen takk for hjelpen,» sa Pax.

«Det var så lite,» sa Hvalbert og like etter dro han og Pax kunne følge lyden av en hval som fortalte vitser og lo (med en latter nå som ingen nok kunne oppfatte som skummel) en god stund før lyden falmet hen og han innså at nå var han igjen alene. Og det føltes rart å være alene igjen, men Pax trøstet seg med at han i det minste hadde kommet et stykke på vei og håpet at resten av reisen ville bli super også.

Og her hadde det vært fristende å si at ja da, resten av reisen ville være helt tipp topp tommel opp, men det lå utfordringer i horisonten og man måtte virkelig være på vakt.

*

Om piraters selsomme sanger og å lese i lyset fra vintersola

Pax var igjen alene og det var noe med å være det som fikk verden til å virke så overveldende, særlig nå som han hadde opplevd å ha fint selskap på reisen. Nå var det bare ham og havet og han følte at han trengte en trøst opp i alt sammen og den trøsten ble å lese. For det var en sjeldent vakker vinterdag der solen skinte så fint over ham og på slike dager var det en egen magi ved å finne frem en yndlingsbok om en lyktestolpe og å glemme tiden og alt annet i en liten stund. Pax leste med glede der han satt på flåten sin og fulgte ikke med på verden rundt ham før det var for sent. For det var noen som nærmet seg ham, noen som hadde lumske planer og da Pax ble bevisst dette var de rett foran ham og ropte «gi oss alt du har!»

Pax så opp og så noe som helt åpenbart var et sjørøverskip styrt at forbausende faretruende papegøyer. Hadde han ikke straks blitt skremt og nervøs av dette synet ville han kanskje merket seg detaljer som hvor flott skipet var for det var et innmari stilig sjørøverskip som fikk fantasien til å boble over som overivrig popcorn og champagne. Og samtidig så var det noe med å se en hel haug med papegøyer som hadde sitt eget sjørøverskip som gjorde at man ikke først og fremst tenkte på hvor fint skipet var, men heller hvor bekymret man var i det scenarioet.

«Jeg er Kaptein Rødvinge,» sa papegøyen som styrte skuta og helt åpenbart var sjefen; et faktum flott understreket av den elegante sjørøverhatten hans. Kaptein Rødvinge var en gul papegøye med en rød vinge, derav navnet, og stirret skarpt og intenst på Pax med et blikk som fikk Pax til å skjelve av nervøsitet.

«Jeg er Pax,» sa Pax skremt.

«Hei, Pax, vi er sjørøverpapegøyer og du er vår store mulighet til å stjele noe,» sa Kaptein Rødvinge, som straks utdypet selv om det ikke var helt nødvendig, «vi er et sjørøverskip styrt av papegøyer, de fleste dyr er større enn oss og vanskelige å gå til angrep på, men du er en liten pingvin, du er optimal. Tusen takk.»

Pax var litt usikker på om han ønsket å si «vær så god» eller «det var da så lite» som svar. På sett og vis føltes det jo mest høflig, men samtidig så var det jo ikke akkurat sånn at han tenkte «jippi» over papegøyepiratene ville angripe ham og la ham bli offer for røvertokt.

«Du får ikke lov til å angripe eller stjele fra meg, det er faktisk imot reglene,» sa Pax i stedet og prøvde å virke tøffere enn han følte seg.

«Vi får lov til akkurat hva vi vil,» sa Kaptein Rødvinge og gestikulerte i retning Pax til to andre papegøyer på skuten som straks fløy bort til Pax og landet på flåten der de holdt ham fast mens en annen papegøye tok sekken hans og fløy med den opp på skuta der han helte ut innholdet.

«Dette er skikkelig skuffende,» sa denne papegøyen, en papegøye som var lyseblå med lysegrønne vinger, «det er jo ikke noe gøy her.» Papegøyen virket veldig skuffet.

«Ja, ja, det er sikkert noe vi kan selge ved neste havn,» sa Kaptein Rødvinge tilfreds, før han la til, «dere kan slippe ham nå, la oss reise videre.» De to papegøyene som hadde holdt Pax fast slapp ham og fløy tilbake opp til skuta.

«Dere er noen skikkelige bøller,» utbrøt Pax fortvilet og et skyldig uttrykk gled over Kaptein Rødvinge.

«Jeg beklager, men vi mister vår plass i foreningen DiPV, som står for Dyr i Pirat Virksomhet, om vi ikke stjeler noe snart så vi hadde rent faktisk ikke noe valg. Men hvis det hjelper litt så kan du få høre vår helt fantastiske sjørøversang,» sa Kaptein Rødvinge og så brøt han ut i sang sammen med de fire andre papegøyene på skuta si og det i en sjørøversang som gikk som følger:

"Jeg er Kaptein Rødvinge

Aye, aye og hipp hurra

Vi er plyndrende pirater

og det gjør oss veldig glad

Hiv og hoi for papegøyer

som er i DiPV

Vi er havets store skrekk

og det er ingen tvil om det

Aye, aye og la det ljome

Aye, aye og la det skje

Vi er havets store skrekk

og takk for hjelp med vår suksess"

«Fint, er det ikke?» sa Kaptein Rødvinge da sangen var ferdig fremført av alle fem pirat-papegøyene.

«Ikke like fint som å få tilbake tingene mine hadde vært,» mumlet Pax.

«Hva sa du, sa du?» spurte Kaptein Rødvinge med skarp stemme.

«Å jo, nydelig,» sa Pax nervøst, mens han kjente på hvor mye han håpet at papegøyene snart ville reise videre. Og heldigvis gjorde de det rett etterpå for nå hadde de fått det de var ute etter.

Hva angikk Pax sukket han tungt for nå hadde han ingen av tingene sine og han kjente at dette ikke akkurat var særlig oppmuntrende. I stedet var dette et skikkelig skjær i sjøen som gjorde ham bekymret for reisen videre der han ikke hadde noen ting lenger og dette var et sånt faktum som bare fikk ham til å føle seg enda mer alene. Men han reiste videre uansett, han nektet å gi opp bare fordi han nettopp hadde fått tingene sine stjålet av papegøye-pirater. I stedet trøstet han seg med at om man opplevde motgang på sin vei så ville det kanskje komme noe positivt for liksom å skape en fin balanse. Og heldigvis var det noe veldig fint som ventet rett rundt hjørnet.

*

Om havfruers melodier og å bruke ti minutter til å gi seg hen til «det er synd på meg»-tanker

Pingvinen Pax var vanligvis en ganske tilfreds pingvin, men der han satt på flåten etter at papegøye-piratene hadde dratt, så var det heller en mismodighet han følte på. Han syntes rett og slett ganske synd på seg selv for det føltes ganske urettferdig at papegøyene hadde stjålet tingene hans for visst var de pirater, men det føltes fortsatt veldig feil. Og han var sulten, dessuten ville han ha en fin bok å lese i eller muligheten til å tegne og nå gikk ingen av tingene an og da fristet det liksom enda mer. Han savnet i tillegg elefantkosedyret sitt som kunne vært en fin trøst om den fortsatt var tilgjengelig. Så nei, Pax var ikke særlig fornøyd akkurat da og han tenkte at alt dette kunne vært unngått om han hadde blitt hjemme der noen kunne servert ham en kopp med gløgg om han spurte pent og til og med laget spagetti. Alt det fine livet kunne ha vært, tenkte Pax og til sammenlikning så var livet nå en skikkelig dusteting.

Dessuten merket han at han ikke helt visste hvor han var for han hadde vært ved kysten av en del av Norge visstnok da han hadde møtt på piratene, men nå hadde han i ti minutter bare latt flåten flyte fritt mens han ga seg hen til stakkarslige sukk og mismodighet og nå visste han ikke lenger om han var på rett spor. Pax sukket tungt og så utover det veldige havet mens han tenkte at alt var håpløst. Og det var da han plutselig hørte noe. En lyd og dette var ikke lyden til en hval med ondere latter enn sinn eller en haug med bøllete papegøyer på sjørøvertokt. I stedet var det en sang helt uten ord som, etter hvert som Pax hørte den tydeligere, ga ham en rekke følelser. Alle følelsene på en gang fantes i de underfundige tonene denne sangen bar med seg og Pax glemte å være sur og ble mer fascinert i stedet.

Det er noen melodier som bærer med seg evigheters sus og stjernestøv. Melodier som treffer noe i deg som det er vanskelig å forklare, men som kanskje handler om hvor riktige de føles, som om de er ment for deg spesifikt. Alle havfruer hadde sin egen melodi som var alt dette, som var en verden av følelser på magisk og besnærende vis og det var også tilfelle med Midolin, som var havfruen Pax hørte, selv om han der og da altså ikke visste at det var hun som sang så inderlig fint og såpass lokkende at Pax begynte å styre flåten i retning der melodien kom fra, noe som var slik han fant henne, Midolin, sittende på en stein som om hun skulle ha vært havfruestatuen i København, bare at hun var levende.

«Oi, en havfrue!» utbrøt Pax da han så Midolin, som stoppet brått å synge og skvatt til. Hun skulle til å rømme da Pax sa, «vent, jeg mente ikke å skremme deg.» Midolin ble sittende.

«Jeg er Pax og jeg beklager forstyrrelsen, men jeg har aldri sett en havfrue før,» sa Pax unnskyldende.

«Jeg er Midolin,» sa Midolin forsiktig og strøk hånden sin gjennom det lange blåsvarte håret sitt. Pax la merke til at Midolin både så veldig ung ut og veldig gammel ut samtidig. Fregnene og de store blå øynene gjorde at hun virket ungdommelig, men det var noe klokt ved blikket til Midolin samtidig, noe som virket gammelt og som om hun hadde sett en hel masse og hadde et hav av hemmeligheter. Alt i alt var hun ganske fascinerende.

«Så fint navn,» sa Pax og fortsatte, «og så nydelig sangen din var. Det var nærmest bedøvende.»

«Oi, det var ikke ment sånn, går det bra?» spurte Midolin nervøst.

«Selvsagt,» sa Pax forvirret.

«Alle havfruer og havmenn har nydelige stemmer, det er vår magi i livet og veldig mange av de andre havfruene og havmennene bruker sine helt unike stemmer og melodier til å gjøre sjømenn gale, men det vil ikke jeg,» sa Midolin.

«Ok?» sa Pax nervøst.

«Jeg vil bare synge, jeg vil ikke at andre skal bli sprø av å høre sangen min eller at skip skal forlise eller at alt skal gå galt og det i seg selv er litt unikt blant mitt slag. Og jeg mente det ikke om sangen min var i ferd med å besnære deg, det er bare det at magien lever litt sitt eget liv og kan være lunefull,» forklarte Midolin.

«Det går bra,» sa Pax og prøvde å høres så overbevisende ut som mulig.

«Så fint,» sa Midolin og smilte beskjedent. De to var stille litt før Pax brøt stillheten.

«Hva er det du vil? Bruke stemmen og talentet ditt til mener jeg?» spurte Pax.

«Synge på store scener,» sa Midolin drømmende og fortsatte med en overraskende iver, «jeg vil være havfrue, men skulle gjerne hatt en trylledrikk som gjorde at jeg kunne blitt menneske om kvelden i et par timer der jeg sto på store scener verden over og rørte folk med sangen min, det er det jeg vil aller mest av alt,» sa hun.

«Jeg skjønner,» sa Pax og la til, «håper du får oppfylt drømmen din.»

«Takk. Og hva er det du vil?» spurte Midolin.

«Å, det tror jeg ikke går an,» sa Pax vemodig.

«Det er jo mye som er mulig,» sa Midolin trøstende, «fortell.»

Pax fortalte henne alt sammen. Om gaveambisjonene, om hvordan han ville reise til Julenissen på Nordpolen, om Hvalbert som han traff underveis og om pirat-papegøyene. Til slutt sa han med en resignert mine, «og nå vet jeg ikke helt lenger hvor jeg er og havet er så stort og jeg er så liten og jeg skulle aldri ha reist.»

Midolin hadde lyttet interessert og nå da Pax hadde fortalt ferdig ble hun sittende og tenke seg om et minutt eller to før hun spurte, «tror du Julenissen trenger en sangerinne som kan ha kveldsshow for ham og hjelperne hans?»

«Det kan vel hende, hvordan det?» spurte Pax.

«Jeg kan trekke deg til Nordpolen om du vil hvis du lover å spørre Julenissen om jeg kan være sanger hos ham. Jeg ville ikke turt å spørre selv og jeg vil ikke være sammen med de andre havfruene og havmennene som alle maser på meg om å bruke stemmen min til å få skip til å forlise og sjømenn til å bli gale og annet fælt og ondt som ikke er meg,» sa Midolin.

«Jeg spør ham gjerne om det og tusen takk,» sa Pax.

Så svømte Midolin for å skaffe et rep og snart nok var hun tilbake og fikk festet det rundt seg. Slik trakk hun Pax av sted mens de sammen reiste videre mot Nordpolen og Pax følte seg mye mer fornøyd fordi ting virkelig ordnet seg, de gjorde det. Ingenting virket lenger like håpløst og det var fint.

*

De neste timene ble flåten trukket av Midolin mens Pax følte seg litt heldig i og med at ting hadde ordnet seg så fint. Og Midolin virket riktignok ikke interessert i å prate så mye, hun virket ganske konsentrert om å trekke flåten i stedet, men det gjorde ikke så mye. Pax hadde det fint likevel og tittet opp på himmelen der han nå så nordlyset fordi de var så langt nord og ga seg hen til himmelspillet. Det var så innmari vakkert at han fikk litt lyst til å gråte av å se på det og han følte litt på hvor mye han elsket universet og å være en del av alt sammen. For ham var det litt som en julegave i seg selv.

De reiste videre og etter hvert begynte Midolin å synge igjen, men en annen melodi denne gangen. Det var fortsatt en sang uten ord, men denne melodien bar med seg et eventyraktig og episk sus, som om den hadde gjort seg særdeles godt under rulleteksten til en storfilm fra Hollywood. Pax lukket øynene mens han lyttet og så for seg riddere og drager, hekser og magi og alt det andre han i så mange bøker hadde lest om og drømt om. Og han tenkte på elefantkosedyret og lyktestolpen fra yndlingsboka og så for seg at de var på eventyr sammen, noe som føltes merkelig trøstende. For fantasi fantes alltids, muligheten til å drømme seg bort mens havfruetoner kimer mellom linjene og nordlyset brer seg utover himmelen og frostvinder kysser kinnet.

Pax visste ikke hvor lenge de hadde reist da Midolin sluttet å synge og fortalte at de var fremme. Det kunne ha vært timer, dager, alt var mulig og det føltes ikke som om det hadde så mye å si. Det som dog hadde noe å si var stillheten og en verden fylt av is og hvordan han skuet utover et såpass øde og tomt landskap at det føltes som å være fanget i en ristekule eller noe sånt. Julenissen eller noe som helst annet julete var ikke å se og Pax satte seg rett ned på bakken og lurte på om han hadde tatt helt feil av alt. Kanskje Julenissen ikke en gang fantes …

*

Om et fortryllende sted langt nord og hva en perfekt gave egentlig er

Pax og Midolin hadde kanskje ventet der de var i en halvtimes tid da det dukket noen opp. Denne noen var en veldig liten mann på høyde med Pax selv og han hadde en lysegrønn nisselue på.

«Hva i all verden gjør dere her?» spurte mannen skeptisk.

«Vi trodde kanskje Julenissen bodde her, men vi tok nok feil,» sa Pax med et lite sukk.

«Dere tok ikke feil, men det er egentlig ikke meningen at uvedkommende skal få komme på besøk,» sa mannen.

«Vær så snill, jeg har reist helt fra Sydpolen,» sa Pax håpefullt og mannen tenkte seg fort om før han tydeligvis tok en sjefsavgjørelse helt uten å trenge å være sjef for noe som helst.

«Ok da, bare et raskt besøk. Følg meg,» sa mannen, før han la til, «vi har sikkert et basseng til deg på verkstedet. Er det greit om du venter her og at vi heller kommer tilbake med det senere?» henvendt til Midolin. Midolin nikket forståelsesfullt. Og slik gikk det til at Pax fulgte mannen et lite stykke frem til de kom til et skilt der det sto «Julenissen» og en pil ned. Det skiltet trykket mannen på og da begynte bakken å bevege seg nedover og Pax skjønte at han nå tydeligvis sto på en slags heis som førte ham ned. Til slutt stanset turen nedover og han kunne forlate heisen og fant et landskap fullt av små og søte hus og et litt større hus som det sto «Her bor Nissen!» på.

«Vi holder til under overflaten for å være så hemmelige som mulig,» forklarte mannen og la til, «jeg er Sivert forresten, leder for grønnluenissene som lager leker som er naturorienterte.»

«Grønnluenisser?» stusset Pax.

«Ja, noen nisser har lyseblå luer og lager tegnesaker og kunstmateriell, andre nisser har lilla luer og lager astrologibøker, tryllesett og annet som er litt magisk, de aller fleste nissene her er rødluenisser og gjør litt av hvert og så fortsetter det slik. Vi har alle ulikt ansvar som er like essensielt for at det skal bli ordentlig jul,» forklarte Sivert.

«Aha,» sa Pax og begynte å kjenne på en yrende forventning fordi huset der Julenissen bodde, et hus som minnet mer om et slott, nærmet seg. Han gledet seg til å møte denne mytiske skapningen som kunne løse alle hans problemer.

«Jeg gir deg et kvarter,» sa Sivert da de var vel fremme foran en stor brun dør som Pax brukte opp et minutt på å betrakte før han tok mot til seg og banket på. Et ekko ljomet gjennom området før døren gled opp og Pax kunne gå inn med nervøse skritt. Der gikk han innover og så Julenissen som var opptatt med å lese en avis og var helt i sin egen verden. Pax kremtet uten at noe skjedde og så kremtet han en gang til og da la Julenissen avisen fra seg og så seg omkring før han så den lille pingvinen som skalv der han sto.

«Velkommen skal du være, jeg har aldri sett en pingvin på disse kanter,» sa Julenissen med en liten latter. Han hadde snille øyne og så akkurat slik ut som en Julenisse skulle se ut.

«Hei, jeg har reist fra Sydpolen fordi jeg trenger din hjelp til å finne verdens beste julegave til foreldrene mine,» sa Pax og fortalte hele historien om hvor slitne foreldrene hans var og den lange reisen hit og alt han hadde opplevd underveis. Julenissen lyttet med stor interesse, men da Pax var ferdig ristet han på hodet.

«Jeg tror ikke jeg kan lage verdens beste julegave til foreldrene dine. Jeg beklager, men jeg tror den beste gaven de kan få er noe helt annet enn det jeg og nissene her kan skape,» sa Julenissen.

«Å ja,» sa Pax skuffet. Her hadde han reist helt til Julenissen på Nordpolen og så var det helt forgjeves, det var vanskelig å bære.

«Men du kan godt få bo på det fineste rommet her i dagene opp mot jul og så kan jeg eller andre nisser vise deg rundt før du kan bli med meg i sleden på julaften da jeg kan ta deg med hjem til Sydpolen, er det greit?» spurte Julenissen.

Pax istemte, før han kom på Midolin og forklarte at hun ønsket å bo på Nordpolen hvis det var noen plass der for en havfrue. Det fikk han vite at det var og innen en times tid hadde hun fått et eget lite basseng der hun kunne ha eget show hver kveld mot at hun lagde undersjøiske gaver for små fisker som også fortjente julegaver. Midolin likte dette arrangementet veldig godt.

*

De neste dagene fikk Pax utforsket mye av Julenissens hus, så vel som alt det andre rundt der. Han fikk spist god mat, han fikk sett på pakkingen og inspeksjonen av listen over snille og slemme barn og han koste seg en hel del, men inne i ham lå et snev av vemod på lur. For han hadde ikke fått noen flere ideer til gave til foreldrene sine og Julenissen hadde ikke hjulpet ham å lage noe og alt dette bekymret Pax en del. Nå hadde han ikke en gang fått laget en liten tullegave til dem, han var enda lenger på etterskudd enn vanlig og han håpet at de ikke ville bli for skuffet.

Og likevel, dagene gikk og omsider kom dagen da Pax måtte forlate Midolin (som klemte ham og takket ham for at han hadde hjulpet henne å finne ut hvor hun hørte hjemme) og reise videre. Med blandede følelser tok Pax plass i sleden ved siden av Julenissen og forlot Nordpolen. De varierende følelsene ble dog skjøvet til side for juleglede og entusiasme da de var på vei og Pax fikk sett Julenissen i aksjon mens han gjorde det han elsket aller mest av alt, nemlig å glede små og store på julaften. Det var vanskelig å være noe annet enn tilfreds når man var med Julenissen på eventyr og Pax frydet seg barnlig mens de dro fra land til land og verdensdel frem til de omsider nærmet seg kjente strøk.

«Sydpolen, hjemme,» sa Pax stille.

«Ja,» sa Julenissen og la til, «her, forresten,» før han trakk noe ut av sekken sin. Det var en gave og Pax ble bedt om å åpne den med en gang. Det gjorde han og der var det en sekk som var helt lik den som papegøye-piratene hadde stjålet fra ham. Innholdet var i tillegg helt det samme og Pax lyste opp.

«Du fortjener det,» sa Julenissen omtenksomt og landet rett ved en iglo Pax kjente veldig godt, igloen der han bodde.

«Jeg venter her, jeg vil gjerne hilse på foreldrene dine,» sa Julenissen. Pax gikk ut av sleden og bort til igloen som hadde en rund liten dør som Pax banket på. Han følte seg veldig nervøs der han hørte romstering innenfra, men så dukket moren hans opp og med en gang hun så ham begynte tårene å renne.

«Pietro,» ropte hun og Pietro kom og begynte å gråte han og.

«Vi har savnet deg sånn,» sa Penelope, «du må aldri reise fra oss sånn igjen.»

«Jeg beklager,» sa Pax og la til, «men det var godt ment.»

Pax fortalte foreldrene sine i korte trekk om reisen sin og grunnen bak den og avsluttet til slutt med å si, «men det var helt teit for jeg har ikke noen gave til dere, jeg har fortsatt ingen ideer.»

«Tullebukk, den beste gaven vi kunne fått er at du kom hjem igjen,» sa Pietro og Penelope nikket. Pax snudde seg og så mot Julenissen som blunket lurt til ham før han sa, «det var derfor jeg ikke kunne lage noen gave til foreldrene dine på Nordpolen, det jeg visste at de ville bli mest glade for av alt var å få deg tilbake.»

«Jeg skjønner,» sa Pax og løp bort til Julenissen og ga ham en god klem før han gikk bort til foreldrene sine igjen.

«Ta det med ro, jeg reiser ikke fra dere igjen,» sa han og nikket for å understreke ordene sine så godt som mulig.

«Takk og lov,» sa Pax sin far. Så måtte Julenissen reise videre og de tre pingvinene sto og vinket til de ikke kunne se ham lenger. Da gikk de inn for å spise julemat og feire julen sammen.

Den kvelden sto Pax igjen på toppen av igloen mens han så opp mot stjernene og gledet seg over å være hjemme. Han smilte over eventyret sitt og hvordan alt tross alt hadde løst seg veldig fint og så gikk han tilbake til sengs der han drømte fine drømmer om alt han hadde opplevd.

Og et sted der ute fantes Hvalbert og vennen hans som koste seg sammen, et sted var papegøyene på jakt etter skatter og eventyr og hos Julenissen fantes en havfrue som endelig følte seg akseptert som den hun var og en masse nisser som gledet seg til Julenissen kom tilbake fordi at da skulle de spille brettspill flere romjulsdager på rad, det og å spise masse pepperkaker.

The End!

*