Der jeg anmelder både Ingen har sett historien din OG Bare vent :)

Heisann! Det er tirsdag kveld, det er snart påske og fri og hygge som venter og livet er fullt av Fontenehuset, alle tingene jeg vil tegne og male og påskekrimmen som jeg har mål om å få skrevet ferdig i løpet av morgendagen eller torsdag sånn at den ideelt sett kan postes på bloggen til Fontenehuset på fredag og min egen blogg i løpet av helgen. 

Ellers så hadde både Andrew Lloyd Webber og Stephen Sondheim bursdag på søndag OG jeg leste nylig at den nye filmede oppsetningen av Merrily we roll along skal komme på Netflix (imidlertid er det ingen garantier for at den også kommer på norsk Netflix, det kan hende at den bare havner på amerikansk Netflix og da er vi jo like langt), så her er en sang fra denne Sondheim-musikalen kalt Franklin Shepard, Inc, som jeg syns er veldig kul :)

Men nå tenkte jeg å anmelde to nyere norske bøker som jeg har lest i det siste. God fornøyelse og så kommer neste innlegg til helgen regner jeg med, så da bables vi :) 

Der jeg anmelder både Ingen har sett historien din og Bare vent  

Jeg har i det siste lest to nye bøker av to norske forfattere jeg liker skikkelig godt, og jeg tenkte at jeg ville skrive en liten anmeldelse av hver av bøkene her. Yay! 

Vi starter med Ingen har sett historien din av Maren Skolem, der litt bakgrunnshistorikk er at jeg har vært fan av Maren Skolems skriving i årevis og syns hun har et sånt språk som jeg liksom aldri blir lei av. Man ser dette også i Ingen har sett historien din.  

Mens jeg ikke vil gå så veldig mye inn på plottet her, så vil jeg si at denne av Maren Skolems bøker er den som føles mest som et kammerspill, den har noe litt Ibsensk ved seg, i tillegg til at jeg tror den kunne funket veldig godt om den ble film regissert av Joakim Trier. Det føles på en måte som en enda mer ambisiøs bok enn Marens tidligere bøker, kanskje dels fordi den følger flere karakterer, men også på grunn av tematikken. Dette er en bok som kretser rundt hvem vi blir når det vi gjør ikke samsvarer med den vi trodde vi var, noe som er en tematikk jeg tror de aller, aller fleste kan relatere seg til. I tillegg handler denne boka mye om skam og skyld og når narrativet man tror stemmer ikke stemmer så godt lenger likevel. 

En ting jeg liker veldig godt med Maren Skolem er hvor menneskelige karakterene hun skriver om er. For det er noe frustrerende eller irriterende med nesten alle hun skriver om, samtidig som man likevel ender opp med å bry seg om dem og jeg liker reisen hun tar karakterene sine gjennom i løpet av historiene sine, hvordan de alltid ender en historie litt forvandlet fra hvor de begynte. I tillegg liker jeg de popkulturelle referansene, men det blir likevel aldri for mange av dem, i stedet så bare gjør de at bøkene føltes veldig relevante for vår tid på en måte som gjør at de kan treffe mange. Og så er det denne lettheten i språkføringen. Maren Skolem får det til å virke så lett å skrive skikkelig bra med et sånt språk som er skikkelig tilgjengelig og som er smart og reflektert, men med en underfundig humor som gjør at det aldri blir for tungt, selv når tingene hun tar opp er alvorlig og viktig. Som et skrivende menneske selv så vet jeg at det å skrive sånn at det virker lett er alt annet enn lett egentlig, men når man leser bøker av såpass dyktige folk så er det lett å glemme litt.   

Uansett, jeg likte denne boka veldig godt og det var en veldig interessant bok å være i. For meg er det kanskje andre bøker av Maren Skolem som har truffet meg sterkere rent personlig og der jeg har hatt mer lyst til å sitere i vilden sky, men det gjør ikke dette dermed til noen dårligere bok og jeg syns dette fortsatt er en bok som virkelig viser hvilken god forfatter Maren Skolem er. Og det eneste jeg stusset over er at jeg føler at Ylva er et yngre navn oppe i hodet mitt enn Heidi er (kanskje fordi jeg hører navnet Heidi og ser for meg Heidi Gjermundsen Broch først) og så er det Heidi som er navnet på en av tenåringstvillingene i historien og Ylva som er morskarakteren vi følger. Og akkurat det er jo ikke noe som er galt med historien, mer personlige assosiasjoner, så det skal jeg ta på min kappe. 

Om jeg skal trekke en konklusjon så er det at om man vil lese en fengende, ettertenksom, smart og innmari velskrevet bok med dypt menneskelige karakterer og en tematikk som det er lett å relatere seg til, så er Ingen har sett historien din et ypperlig valg. Terningkast 5! 

* 

Vi fortsetter med Bare vent av Neda Alaei. Jeg følger Neda på sosiale medier og har lest og likt alt hun har skrevet og mens man lett kunne følt et snev av misunnelse når noen har vunnet flere litterære priser, så er det jo heller ikke noe rart siden Neda Alaei kombinerer det med å være skikkelig flink til å skrive, med å være en ekstremt empatisk forfatter, noe som gir bøkene hennes en helt egen magi. Jeg tror nettopp hvor åpenbart det er hvor mye Neda Alaei både bryr seg om karakterene sine og ungdom som målgruppe er den helt unike ingrediensen som gjør alt hun skriver så sterkt og Bare vent er intet unntak.  

Selv var jeg nysgjerrig på Bare vent fordi den følger en karakter som vi har møtt i flere av Nedas tidligere bøker, men da som bitchen og den på mange måter ganske usympatiske karakteren. Å menneskeliggjøre en slik karakter er på mange måter en litt utakknemlig oppgave, men Neda får det til likevel og skaper en karakter som man får så mye empati med selv om hun velger feil nesten konstant. Og noe av det jeg kan kjenne igjen i Mitra er hvor blind man kan bli for andres utfordringer når man er så fanget i sitt eget hode. Noen ganger klarer man ikke å se andre og så mener man egentlig ikke noe vondt med det, men man er bare så fiksert på sine egne utfordringer at man ikke har energien til å utvide blikket. Og jeg liker Mitras utvikling og hvordan hun tar tak etter hvert. 

En annen fin greie både med denne og Nedas tidligere ungdomsbøker er hvor mye hun forstår ungdom. Man kan merke at hun har jobbet med ungdom før og at hun også godt husker hvordan det var å være ung og hun skriver bøker som passer for alle som er ung eller har vært ung, altså bøker som kan funke for de fleste. Det hjelper også at bøkene hennes er så lettleste og engasjerende, eksempelvis så leste jeg denne boka på en dag, jeg bare fløy gjennom den og jeg syns det er imponerende hvor mye Neda får formidlet og fortalt på knapt 200 sider.  

I det hele tatt var Bare vent også en innmari fin bok og mens det er andre forfattere som er mer siterbare eller mer morsomme, så er det noe eget med bøker som virkelig treffer følelsene og som er så empatiske som Bare vent. Om jeg skal kommentere på noe så føler jeg at foreldrene til Mitra var litt for lite tydelige som karakterer og det kan selvfølgelig innvendes at boka også leses fra Mitras perspektiv og med sårheten og alle tankene og følelsene hennes og spiseforstyrrelsen hun har, så mangler hun også rommet til å gjøre foreldrene til noe mer tydelig, men jeg skulle litt ønske at jeg kjente dem litt bedre. Jeg kjenner også at jeg kanskje burde lyttet litt mer til Taylor Swift fordi hun basically er soundtracket til boka og for en person som har lytta ganske lite til Taylor Swift, så fikk jeg ikke så mye ut av de referansene.  

Men bevares, dette er en sår, fengende og medrivende fortalt ungdomsbok som menneskeliggjør en vanskelig karakter på eksemplarisk vis og det er en bok som nok en gang viser hvordan Neda Alaei er en av de mest empatiske ungdomsbokforfatterne vi har for tiden og hvordan dette gjør nok en historie til noe skikkelig fint.  

Terningkast 5!