Om Felix Fontene og You are Odysseus =D

Heisann, det er lørdag kveld, livet er ålreit nok og jeg har vært flink og ikke spilt Balatro på over en uke nå og i stedet spilt gjennom andre spill og også hatt gjensyn med ting jeg ikke har spilt på lenge som Animal Crossing og Wyrchwood (prøver også å spare penger, så å spille ting jeg ikke har spilt på en stund er min måte å lure meg selv til å kjenne på det jeg ville kjent om jeg brukte penger fra sparekontoer på nye spill, i tillegg til at jeg strengt talt ikke har så mye plass til flere spill på Switch-en min før jeg får skaffet nytt minnekort, noe som av økonomiske grunner ikke vil være det første jeg prioriterer). Av mer dumme ting, så er ovnen min tydeligvis helt død og det viser seg at det er leieboers ansvar å skaffe ny ovn (og man kan innvende at det kanskje ikke er så overraskende at ovnen har kapitulert siden tekniske ting dessverre varer kortere nå enn de pleide og denne ovnen strengt talt har vært her siden jeg flytta inn for snart femten år siden). Heldigvis så har familie mulighet til å bidra med å få råd til ny ovn etter hvert for de pengene har jeg ikke selv, men i mellomtiden frem til vi får ordnet det så bruker jeg ovnen hos mamma de dagene jeg ikke lager noe der man bare trenger mikrobølgeovnen og det funker greit. Av andre ting så har jeg avsluttet mitt abonnement på Disney + (som jeg hadde i desember utelukkende for å se igjen Muppetenes Julefortelling) og Apple Tv + (som jeg skaffet for en periode pga. en dokumentar som kom i november som jeg MÅTTE se) og i stedet skaffet Amazon Prime midlertidig igjen fordi det er mye der jeg har lyst til å se fremover, så nå er det Netflix, Dropout og Amazon Prime som jeg koser meg med og det er kjekt.

Her er sangen Dive med Olivia Dean, som jeg har fått veldig sansen for fordi jeg har brukt januar til å se masse klipp fra svensk Idol 2025 og så fikk jeg veldig sansen for deltakeren Tuva og hun sang en veldig flott versjon av denne sangen som har satt seg fast litt oppe i hodet mitt, så ja :)

Men nå skal jeg bable om to ting før jeg legger meg og det første er å dele en kort historie jeg skrev denne uka fordi jeg kjenner noen som skulle til Syden og så fikk jeg ideen om at hun selvfølgelig trengte å sendes en historie på sms sånn at hun hadde lesestoff på reisen, så da skrev jeg en liten historie om en fontene som finner sitt Syden. Og jeg syns særlig begynnelsen ble ganske fin, så her er Felix Fontene drar til Syden:

Felix Fontene drar til Syden  

 

 

Felix var mye forskjellig; filosof, filantrop, filibusterfan (altså overmåte glad i ordet 'filibuster') og en fontene og han dagdrømte stadig om å være mange flere ting på F. Som fiolin, finurlig, fabelaktig og (i stunder der han var litt sur på universet) full av faenskap. Aller mest var han dog henholdsvis Felix og en fontene; en som sto fint plassert på Tøyen mens år etter år gikk fra julekortaktige vinterlandskap over i yrende regn og forsiktige hvitveis som tittet frem om våren til eviglange solfylte sommerdager og så omsider alle fargene som bodde i enhver høst med respekt for seg selv. Felix kjente ikke annet enn å være en ganske så liten fontene på Tøyen før den morgenen som endret alt der han våknet og var som forvandlet. Den morgenen var på de fleste måter en helt ordinær morgen i begynnelsen av januar, men Felix hadde plutselig fått to små ben å stå på, to armer som kunne brukes til å holde alt fra bøker til paraplyer og øyne og en munn som gjorde at verden straks ble så mye mer interessant enn alt han hadde kjent frem til da. Felix vendte seg til disse endringene forbausende fort, men det var egentlig litt typisk ham, og brukte den morgenen til viktige ting som å smake på hvordan alle ordene han likte smakte å si. Han likte konsistensen på lange og innviklede ord som "foreningsmøteetikette" og "forglemmegeitanker", men også mange andre ord og hvor fint det var å kunne si noe i det hele tatt for det åpnet for så mange muligheter, uansett om han følte for å deklamere taler eller si en helt optimal ond skurk-monolog av det mest pompøse kaliber. Han hadde ingen skurkeambisjoner, men det virket gøy likevel, litt på samme måte som det fristet å le ond latter, synge opera for seg selv eller å si alfabetet så fort han kunne. Slik kunne Felix fornøyet seg selv lenge og vel da han overhørte noen prate om sin kommende sydentur og han straks tenkte at det var en god ide. Akkurat hvordan man dro til Syden eller hvor Syden en gang var visste han ikke, så han prøvde å spørre et par personer som gikk forbi, som alle virket veldig forfjamset over en snakkende og levende fontene. Fort innså han at å prate med folk ikke ga ønskede resultater, så han endret strategi og besluttet å utforske Tøyen for å finne Syden selv.  

 

Felix brøytet seg vei gjennom tung snø opp til Kampen og parken der, en park der han fant en langt større fontene. Den var ikke det spor levende, men den minnet Felix om at han ikke var alene og han tenkte at dette var nok Syden; det å føle seg som del av et fellesskap. Felix dro videre til Botanisk Hage der han prøvde å se for seg parken uten snø, tenke seg hva den var når alt blomstret. Han fikk det ikke helt til, men han fant Victoriahuset med alle sine fisker og planter og sin plutselige, men velkomne varme og tenkte at det nok var en liten bit av Syden det og. Sist, men ikke minst besøkte han Tøyenparken og klatret helt til toppen av akebakken og der fant han lyset og iveren blant en hel del akende barn og konstaterte at Syden måtte være å leke og å gi seg hen og å finne et lys i livet som minnet om at det ville finnes en sommer. Og til slutt var han sliten og gikk tilbake til den plassen der han hadde stått så lenge og så vel. Felix visste ikke om han ville være levende også neste dag eller om alt ville være tilbake til normalen. Han visste i det hele tatt veldig lite, men det var greit og han visste uansett det viktigste av alt, nemlig at han den dagen hadde dratt til Syden og det tok  

han med seg inn i drømmene sine. Alt Syden hadde vært for ham denne snurrige januardagen da alt og ingenting hadde vært annerledes.  

*

Ellers har jeg nylig lest denne boka:

Så nå kommer min anmeldelse av denne boka og så bables vi om ikke så lenge. God fornøyelse :)

Om You are Odyssey av Laura Jenkinson-Brown 

 

Jeg hørte først om denne boka sommeren 2025 og ganske tilfeldig og ble umiddelbart nysgjerrig. Ikke bare fordi jeg jo er veldig fan av choose-your-own-adventure-bøker, men også fordi jeg også har en viss fascinasjon overfor gresk mytologi, så det var mye utpreget karolinsk ved denne boka. Likevel ble jeg ikke helt overbevist av de utdragene jeg kom over i høst, men selve ideen var så sterk at jeg likevel ga denne boka en sjanse og det er jeg i hovedsak ganske glad for. 

You are Odyssey er basert på Homers Odysseen, men med den twisten at man selv spiller som Odyssevs og så er det din oppgave å ta ulike valg boka gjennom for å føre Odyssevs hjem.  

Og selve ideen bak denne boka virkelig elsker jeg for det er så originalt og smart og det er virkelig tilfredsstillende lesning. Videre så har Laura Jenkinson-Brown åpenbart veldig mye peiling og kjenner materialet skikkelig godt og det bidrar til å gjøre denne boka til en stor glede. For meg så var dette også en bok som føltes ganske riktig etter en høst der Epic-musikalen har vært en stor favoritt og når man ser frem mot en sommer der Christopher Nolan gir ut storfilm basert på Odysseen. En av tankene mine er å kunne sammenlikne ulike tolkninger av Odysseen på sikt og da trengte jeg selvfølgelig å lese denne boka.  

Det beste med denne boka er nettopp hvor tilfredsstillende den er å være i og hvor engasjerende tematikken er, i tillegg til hvor mye det fryder min indre nerd. Jeg syns det var gøy å lete frem mange mulige slutter og å bli minnet på de klassiske mytene og på en måte kunne være en del av dem fordi det er du som styrer Odyssevs boka gjennom. Dette er en sånn ide jeg gjerne vil se mer av, for i en ideell verden var det haugevis med interaktive versjoner av alskens kjente historier og myter.  

Med det sagt så var ikke denne boka utelukkende elsk og en grunn handler om formatet, for dette er en bok på litt over 700 sider som er innmari tung og slitsom å drasse rundt på, noe som gjorde at jeg sa meg selv ferdig tidligere enn jeg kanskje kunne ha gjort. Samtidig er jo det i seg selv noe av magien med choose your own adventure-bøker, for det er ingen regel som sier at man MÅ lese absolutt alle mulige retninger man kan ta og jeg valgte å prøve å finne de fleste slutter, men orket ikke prosessen med å lese absolutt alt som var i boka, velvitende om at jeg også jo eier denne boka nå, så jeg kan titte i den når som helst.  

Usikkerheten min rundt skrivestilen var også til dels berettiget, ikke fordi det på noen måter er noen dårlig bok og den var veldig vanskelig å legge fra seg, men selve skrivestilen til Laura Jenkinson-Brown er litt tørr. Det mangler en del på de øyeblikkene man virkelig lar seg bevege av denne boka; sånn blir rørt eller ler eller kjenner på spenningen. Og noe av det tror jeg kanskje handler om en nesten litt for stor respekt overfor materialet og utgangspunktet for denne boka hos forfatteren, men det er en bok som fenget mer fordi jeg i utgangspunktet var så fascinert av det som ble fortalt enn på grunn av hvordan det faktisk ble skrevet og fortalt.  

Men dette er likevel en bok jeg definitivt vil si at jeg nå er veldig glad i og fornøyd med å ha, for jeg ble kanskje litt fortere lei enn jeg først forventet, noe som jeg dog vil understreke at handlet aller mest om hvor tung og slitsom denne boka var å drasse rundt på, men jeg syns fortsatt denne boka bare er innmari imponerende og rett og slett veldig kul og original.  

Terningkast 5!