Om mine fem yndlingsmusikaler og hva mine favorittsanger fra dem forteller om meg :)

Heisann! Siden sist har jeg sovet bedre helt uten sovemedisin, så det var kanskje en midlertidig greie (eller så kan det hende jeg faktisk har klart å stresse mindre og å ha mer ro, noe som jo er fint) og det meste føles lettere. Jeg har fortsatt ikke overskudd til absolutt alt jeg har lyst til å ha overskudd til, men det trenger jeg jo kanskje ikke heller, så ja. Ellers har jeg fått brukt en fribillett på Odeon og nå skal jeg se Wicked: For Good torsdag 20. november. I tillegg er planen å delta på alle konkurranser jeg kommer over der man kan vinne billetter til Wicked: For Good og, for det hadde sjokkert meg enormt om det var en sånn film det ville føltes nok å se én gang. Utover det så leser jeg, skriver dikt (nye målet er å skrive en diktsamling som jeg ideelt sett kan prøve å sende av gårde til masse forlag senest i januar, jeg er nå oppe i 18 dikt jeg har skrevet de siste to månedene som jeg er veldig fornøyd med), tegner litt (er fortsatt med på et par tegneutfordringer, men det er et par dager til hver utfordring og ikke noe føles som noe jeg må så da burde det gå fint) og spiller alt for mye Balatro. 

Men nå tenkte jeg å skrive om musikaler. Mer spesifikt så tenkte jeg å skrive litt om mine fem yndlingsmusikaler og så dele ymse versjoner av mine to yndlingssanger fra hver av disse fem musikalene og bable litt om hva de sangene sier om meg rent personlig. For jeg så Stargate på kino på lørdag, men jeg har ikke nok å skrive om den og det har ikke skjedd noe veldig spennende å skrive om og da er musikk og musikaler veien å gå. God fornøyelse :)

Litt om mine fem yndlingsmusikaler, to favorittsanger fra hver av dem og hva de sangvalgene forteller om meg =D 

Into the Woods 

Det er ganske kjent at dette er den musikalen jeg hadde trukket frem om jeg måtte velge én favoritt og grunnen er at den har kombinert alt jeg elsker i en perfekt miks: eventyr, humor, drama, smarte tekster og kloke refleksjoner. For meg så føles denne musikalen enormt tilfredsstillende og den har så mye sjarm, samtidig som det også er dypt og hjertefølt og med karakterer man blir oppriktig glad i. 

Og mine to yndlingssanger fra Into the Woods er Moments in the Woods og Agony Reprise :)

- Moments in the Woods

En ting som gjør at jeg er så himla glad i denne sangen er at den inneholder noe av det smarteste ordspillet jeg har lest i en musikalsang ever, nemlig:

"Just remembering you had an 'and' when you're back to 'or'

Make the 'or' mean more than it did before"

Det er sååå clever liksom, det er så genialt og det at jeg liker denne sangen forteller om meg at jeg er en person som liker smarte ting, men også å føle meg smart selv. Jeg liker å løse sudoku med penn og få det til og så føle meg som et geni eller å finne på en kul slutt på et dikt eller å skrive en sang eller å få en morsom ide til ting å tegne og så få det til. Denne sangen er også en fortelling om den følelsen av å være småforelska som dukker opp når jeg ser folk gjøre noe de er superflink til eller når folk er skikkelig engasjerte og ivrige rundt noe, sånn Joanna Gleason synger og spille denne sangen så bra at det gjør henne helt nydelig bare i kraft av hvor flink hun er og jeg bare elsker sånne øyeblikk, når noen er så ivrige eller så flinke eller så herlige at de plutselig er de fineste menneskene i universet. Jeg håper jeg har den effekten på andre noen ganger og, at jeg kan være litt magisk selv <3

En annen fantastisk versjon av denne sangen er Sara Bareilles versjon av den:

Jeg er jo veldig fan av Sara Bareilles og det hjelper jo, men jeg liker hvordan hun ikke prøver å være som Joanna Gleason, i stedet så føler jeg at hun har en litt mer poppa versjon der varmen i stemmen hennes virkelig kommer til sin rett. Jeg føler at Joanna skaper en bakerens kone som er mest praktisk og mer rett på sak, der Sara skaper en mer drømmende karakter og at begge deler tjener låta og funker ypperlig. 

- Agony Reprise

Denne sangen snakker til den delen av meg som liker det litt pompøse og overdramatiske, for prinsene her er så over the top, de er sånn "ingen har hatt det verre enn oss noensinne", samtidig som de egentlig ikke har noe å klage over. I tillegg forteller dette om den litt sære humoren min for det er mange ting som skal være morsomt og så skjønner jeg ikke greia, samtidig som den korte delen om dverger og hvor urovekkende dverger er i denne sangen snodig nok er noe av det mest morsomme jeg vet om. Jeg liker at dette treffer hva jeg syns er gøy så godt og jeg føler denne sangen forteller litt om gleden min over ting som føles som det er laget med meg spesifikt i tankene og om hvor mye jeg setter pris på ting som alltid får meg til å smile :)

*

Annie

Hadde jeg oppdaget Annie for første gang som voksen så tror jeg ikke at jeg hadde likt den så godt, men siden det var en av de tre første musikalene jeg oppdaget (sammen med Jungelboken og Sound of Music) så er det så mye nostalgi der som gjør at dette er en sånn musikal jeg tror jeg alltid kommer til å elske litt. Annie er musikalen jeg var besatt av som barn og som jeg går rundt og synger sanger fra for meg selv stadig vekk den dag i dag og derfor er den blant topp 5 musikaler for meg. 

Mine to yndlingssanger fra Annie er Tomorrow og Maybe.

- Tomorrow

Tomorrow er en sang som forteller om optimismen min og måten jeg tidvis kan ha perioder der jeg har det litt mer kjipt eller er mer stressa og sliten, men så går det alltid over, det letter alltid til slutt. Det er også en sang som forteller om det barnlige og litt naive i meg som jeg syns det er verdt å holde på uansett fordi jeg tror det har en verdi. 

Jeg har tre yndlingsversjoner av Tomorrow og det er:

Sydney Christmas har den mest ektefølte og såre versjonen av denne sangen og jeg elsker personligheten hennes og stemmen hennes, men også hvordan hun gir denne sangen et helt eget alvor, samtidig som det håpefulle finnes likevel. Det er en så moden og så fin versjon og jeg bare elsker det <3

Idina Menzel har en annen versjon jeg elsker, her fordi det er så himla pent rett og slett. Dette er også en litt sårere versjon som løftes av nydelig orkestrering og Idina Menzels flotte vokal. 

Og Jannecke Øinæs sin versjon av I morgen var den versjonen jeg var besatt av som syvåring og som jeg fortsatt syns er innmari fin. Her har vi den mer glade og klassiske I morgen og jeg liker å være i et univers der den finnes også.

- Maybe 

Maybe på sin side er en sang som handler om å håpe og å ønske og at det er kraft i dette håpet og å ikke slå fra seg muligheten for at gode ting kan skje. Litt som med meg som fortsetter å delta på masse konkurranser Lotto fordi potensialet for flaks alltid er der ute, det skjer i alle fall ikke noe fint om man ikke prøver. Og jeg føler at å prøve er verdt noe i seg selv, for noen ganger har jeg for høye ambisjoner eller så forventer jeg for mye av meg selv og så klarer jeg ikke å være alt hva jeg vil, men da syns jeg at det føles bedre at jeg i det minste har forsøkt enn om jeg ikke prøvde i det hele tatt.

Og min yndlingsversjon av Maybe er hentet fra filmen fra 1982 fordi jeg liker så godt hvordan Aileen Quinn fremfører den:

Som Annie-bonusmateriale så har Annie-filmen fra 1999 en sang som kombinerer Maybe og Tomorrow i en reprise og så synges den av Audra MacDonald og det er det vakreste i verden og sånn hva jeg skulle gitt for å ha en Audra MacDonald i livet mitt som sang dette til meg, ååå <3

Wicked

Det kan hende Wicked har tatt litt over hjernen min de siste årene etter filmen i fjor og så oppsetningen på Folketeateret i våres og nå når jeg driver nedtelling til å se neste Wicked-filmen. Det kan hende jeg skaffet Sky Showtime utelukkende for å se sing along-versjonen av første Wicked-filmen, det kan hende jeg synger Wicked-sanger for meg selv hver gang muligheten byr seg og ja, jeg er innmari, innmari fan av denne musikalen. Og noe av det er jo appellen med vri på et klassisk eventyr og så viser det seg at skurken egentlig er misforstått (som var mye mindre oppbrukt som trope da Wicked gjorde det i 2003), men så handler det også om vennskap og det er flotte karakterer og superfengende musikk og det er så mye man kan relatere seg til overalt i tillegg. Yay!

Mine to yndlingssanger i Wicked er I'm not that girl og Dancing through life

- The Wizard and I

Jeg føler at denne sangen er enormt relaterbar for alle som en gang har ønsket å være noe de ikke er. Jeg kan kjenne meg igjen i denne teksten når jeg tidligere har brukt unødvendig tid på å misunne andre som har eller er mye jeg gjerne skulle hatt eller vært selv, det er mange som en gang har vært forelsket i noen som ikke elsker dem tilbake og utover det så snakker denne sangen til meg om å lengte og å drømme og de gangene man er litt redd for å håpe fordi risikoen for skuffelse også alltid er der. 

Jeg elsker versjonen av denne sangen med Cynthia Erivo i filmen:

Noe som handler litt om hvor fantastisk hun fremfører denne låta, men også om hvordan da soundtracket til Wicked-filmen kom ut før jeg så filmen i fjor så begynte jeg å gråte bare av orkestreringen av denne sangen, noe som også sier litt om hvor magisk og sårt og fint dette er <3

- Dancing through life

Jeg var sååå nær å velge The Wizard and I for jeg elsker den og, men jeg blir bare så glad av Dancing through life, det er en sånn sang som snakker til ønsket om å danse seg gjennom livet, det å bare gi seg hen og ta ting som det kommer. Det denne sangen forteller om meg er om gleden å danse gir meg når jeg får muligheten, men også om det lette og sjarmerende ved meg som også er der og aldri er så alt for langt unna heldigvis.

Denne sangen ble fantastisk danset til av Robert Irwin (som jeg heier sååå mye på under årets sesong av amerikansk Skal vi danse):

Og var et skikkelig høydepunkt i filmen der Jonathan Bailey var en fremragende Fiyero:

Sånn all koreografien her ser helt umulig ut, det er helt amazing!

Hamilton

Jeg er ikke like Hamilton-besatt nå som i 2015 og 206, men da lytta jeg så mye til musikalcden at det nesten var litt bekymrende, jeg ble liksom aldri lei og jeg syns fortsatt musikken er awesome og at Lin-Manuel Miranda er episk og at det bare er en så himla kul musikal med et skikkelig flott konsept. Og så bare føles Hamilton som et ekko fra da Obama var president og alt føles som ting gikk litt mer fremover og så tok jo Trump over og det var helt krise, men det er noe med at Hamilton gjør at noe i meg har lyst til å tenke at ting kan bli bedre igjen fordi det har blitt det før. 

Mine to yndlingssanger fra Hamilton er Satisfied og You'll be back :)

- Satisfied 

Hvor mye tid jeg har brukt på å prøve å få til denne sangen perfekt aner jeg ikke, men det er noe jeg liker å prøve og det er innmari vrient for det er så fort og det er så mange ord og jeg aner ikke hvordan Renee Elise Goldsberry får det til å virke så lett. Denne sangen forteller litt om hvor mye jeg liker ting som er nesten for smarte for sitt eget beste og også om gleden det gir når en sang virkelig snur på en situasjon og gir bedre kontekst til det som skjer. Det er så smart, det er så kult og det er fortsatt gøy å prøve å synge for seg selv med varierende hell. 

- You'll be back

Før You'll be back dukket opp visste jeg ikke at det man trengte mest i livet sitt var ond Disney skurk møter Beatles og så hørte jeg You'll be back og var sånn jo, dette er alt man behøver. Fun fact: dette har vært ringetonen på mobilen min i årevis ;) Og så hjelper det at Jonathan Groff er fantastisk, men ja, jeg digger denne sangen (selv om jeg en gang innbilte meg at jeg var flinkere enn jeg var og prøvde å synge denne sangen på noen musikalkaraokegreier og det gikk helt elendig). Denne sangen forteller litt om gleden min over gode sanger til antagonister i musikaler og animasjonsfilmer, men den er også en sang som også gjenspeiler sansen for litt overdramatiske ting som i tillegg gjør mye ut av lite og sånt. 

Next to normal 

Det er ganske nylig at jeg egentlig konkluderte at Next to Normal var blant mine topp 5 musikaler, men jeg innså at siden den aller, aller beste teateropplevelsen (kulturelle opplevelsen i det hele tatt egentlig) jo var Next to Normal på Det Norske Teatret (så den oppsetningen fire ganger, har innmari lyst til å se den igjen og med akkurat samme folka) og dette er en av de musikalene som gir meg aller mest massemassemasse følelser, så burde den være blant topp 5. Derfor. Og jeg blir så berørt av denne historien om familie, psykisk helse og savn og sånt, dette er en sånn historie som treffer så sterkt og dette er en musikal som jeg stadig bare liker bedre og bedre og bedre fordi det er nye lag i den som jeg stadig finner. 

Mine to yndlingssanger fra Next to Normal er Everything Else og I miss the Mountains <3

- Everything Else

Denne sangen snakker til kunstneren i meg, men også om at uansett hvor håpløs man kanskje er på mange måter så er det som om alt det forsvinner litt når man skaper. Jeg tror alle som elsker å skrive eller tegne eller male eller noe annet kreativt også elsker litt det å forsvinne, de øyeblikkene der man skriver eller tegner og glemmer tiden (for meg er det bare to ting som gjør at jeg glemmer tiden og det er å enten skape eller å se en musikal på teater, det er mine to pauser fra alt annet, de gangene bare en ting finnes for en magisk stund). Og det er en følelse som er så vanskelig å forklare for folk som ikke er intenst opptatt av kunst og formidling, men som jeg er så takknemlig for, ikke minst fordi jeg hadde slitt så mye mer enn det jeg gjør om jeg ikke hadde hatt skrivingen og å tegne. Og selv der kan jeg jo bli for intens og prøve på for mye, så det er jo en historie om balanse det og, men det er likevel en trøst som alltid er der, litt som med følelsen denne sangen gir meg.

Det kom en Next to Normal proshot som jeg via Youtube har fått sett nesten alt av for ikke så alt for lenge siden og der synges denne sangen skikkelig fint av Eleanor Worthington-Cox:

- I miss the mountains 

Denne sangen er en sang som kanskje treffer meg litt ekstra nå for tiden. For selve sangen handler om Dianas utfordringer med bipolar lidelse og om det å miste kontrollen over seg selv, men for meg så trekker jeg linjer til hvordan jeg nå jo sover bedre og har det mer stabilt og rolig og det er jo et mer gunstig sted å være på alle måter og jeg savner ikke hvor stressa og sliten jeg var for to uker siden da jeg sov dårlig og det var for mye som foregikk oppe i hodet mitt hele tiden. Men den andre siden av den følelsen var at når jeg elsket noe i begynnelsen og i midten av oktober så elsket jeg det så mye og med så mye intensitet og jeg savner den intensiteten litt nå, den positive intensiteten. Den følelsen er vanskelig å forklare, men den er litt som å savne fjellene som Diana synger om, det med at det finnes en liten dose kaos man kanskje kan ha lyst til å ha fordi det gir så mye farge til tilværelsen. 

Caissie Levy synger denne sangen innmari fint:

Og jeg er så intenst fan av Heidi Gjermundsen Broch og alt det starta jo med Next to Normal, hun fant så mye sårbarhet i denne sangen at jeg ble helt ør, det er sånn dette er slik man kan formidle historier gjennom sang, dette er magi <3

*

Så dette var litt om mine fem yndlingsmusikaler og litt om mine yndlingssanger fra dem og hva de forteller om meg. Det er personlig og geeky og karolinsk og jeg håper noen fikk noe fint ut av dette. Neste blogginnlegg kommer om noen dager, så da bables vi :)