Sorry, baby og ting å ta tak i kanskje for å finne mer ro når det trengs

På mange måter er det mye som er fint med livet mitt for tiden. Jeg har fine folk rundt meg, jeg føler jeg får til veldig mye fint når jeg tegner og skriver, det er masse planer og mye å drive med og jeg er litt forelska i høstlufta og høstfargene rundt meg. Og likevel så har jeg også følt på mye stress i det siste, litt fordi det er mye som skjer og at jeg ikke har så lett for å kjenne det igjen når jeg trenger å slappe av, i tillegg til at jeg ikke vet helt hva som er avslapning for meg, litt fordi det kunne ha vært nok med jobb og Fontenehuset, men så har jeg en del kreative prosjekter i tillegg (samtidig som jeg paradoksalt nok slapper mest av når jeg holder på med kreative prosjekter så jeg tror ikke løsningen er å ikke fylle dager med kreativitet heller) og litt fordi jeg får for lite søvn for tiden. Særlig i det siste så har jeg sovet veldig dårlig og sovemedisin de siste to nettene har hjulpet litt, men ikke nok og problemet er ikke å sovne, men heller at jeg våkner for tidlig uten å klare å sove igjen og så gjør det meg ekstra irritabel og det påvirker energien utover dagen. Og alt dette kulminerte i denne morgenen da jeg våkna tre og greide å sovne igjen før jeg ble vekket på nytt av brannalarm klokka halv fem. Da jeg sto nede i ti-femten minutter (for det hadde visst vært sterk røykutvikling i femte etasje så det tok litt tid) så begynte jeg å gråte litt av en blanding av slitenhet og frustrasjon og når jeg kom opp så gråt jeg mer og så begynte jeg å hyperventilere og det føltes vanskelig å puste rolig og jeg satt på sengen og prøvde å roe ned meg selv før jeg laget meg en kopp te, noe som hjalp litt. Og jeg kjenner igjen at det nok var et angstanfall for jeg har opplevd det før, selv om det er en stund siden sist, men akkurat nå føler jeg meg bare litt håpløs. For jeg får komplimenter av folk som virker imponert over kapasiteten min og jeg liker å få til mye. Jeg liker å være en person som har energi til jobb og Fontenehuset og kreative prosjekter og ymse andre planer utenom det i tillegg, men det føles som det er en slags linje mellom det jeg vil være og det jeg egentlig er for tiden, det føles som om jeg aller mest later som. Og jeg merker at det å late som ikke funker så godt det heller for på fredag så var det veldig mange som spurte om det gikk bra med meg fordi jeg virket så sliten og jeg følte meg slapp og småsyk mye av dagen og orket bare to timer med jobb før det ikke gikk lenger fordi overskuddet til å drive med telefonintervjuer var ikke-eksisterende. Det hjelper å være på Fontenehuset, men jeg tror jeg kanskje trenger å sjekke opp om jeg igjen kanskje kan få hjelp fra Rask Psykisk Helsehjelp slik jeg fikk våren 2021, for det er mye Fontenehuset kan hjelpe med, men jeg trenger noe annet og noe mer tror jeg og, noe som hjelper til å finne ro eller som får hjernen til å ta litt flere pauser fordi det aldri er helt stille der og det alltid er så mange ting jeg burde, men så mangler jeg overskuddet til å ta tak i ting og. Jeg vet ikke, jeg ville bare være ærlig om ting fordi det hjelper og fordi det kanskje finnes andre som har vært der de tenker for mye og har stress i kroppen og sliter med søvnen og som kanskje har funnet veier ut av det som kanskje kan hjelpe for meg og som leser dette og har noen gode råd. 

Det som er fint er at oppi alt som gjør at jeg syns det er litt ekstra strevsomt å være meg for tiden, så er jeg også ekstra til stede og det gjør at når jeg liker noe så liker jeg det spesielt mye og jeg elsket filmen Sorry, baby som jeg så på kino i går. Og jeg tenkte å dele trailer og så en anmeldelse av filmen som også handler litt om meg selv og litt om fredag og ting jeg har vært litt inne på lenger oppe. Så det er kanskje en litt rotete og litt for personlig anmeldelse, men det må være lov. Og så blogger jeg igjen om noen dager og så vil jeg ikke at folk skal bekymre seg for meg for det går bra med meg, jeg har bare noen ting jeg må jobbe med for at det skal gå enda bedre. 

Sorry baby traff noe i meg 

 

På noen måter har jeg følt at det har vært en del stress i kroppen min i det siste, dels fordi det har vært veldig mye forskjellig jeg har balansert med jobb, masse planer og slikt ellers i tillegg til alle de kreative prosjektene mine og dels fordi jeg har hatt litt søvnproblemer i det siste (noe som kulminerte i at jeg ikke fikk sove igjen etter klokka tre både torsdag og fredag denne uka, noe jeg taklet ganske dårlig på fredag særlig). På andre måter har jeg følt meg litt ekstra til stede i det siste og det har vært veldig fint, for jeg har hatt lyst til å la meg selv kjenne på alle følelsene, både de skikkelig gode når jeg har hatt innmari fine dager, noe jeg så absolutt har hatt i det siste, og de dårlige følelsene når jeg har følt meg for sliten og/eller overveldet underveis. Og jeg har hatt et ønske om å få med meg nyansene, hvordan det fantes øyeblikk på fredag som gjorde opp for alt som gjorde fredag til en litt særlig slitsom dag å være meg, hvordan hverken det fine eller det kjipe nødvendigvis er hele sannheten. Og jeg tror jeg kan skrive eller tegne særlig fine ting for tiden fordi livet er en balansegang mellom å ha så mye jeg vil for tiden og å vite når jeg trenger å roe helt ned fordi det har blitt eller er i ferd med å bli for mye. Hvordan jeg veksler så fort mellom å være veldig sliten og veldig full av energi på en måte som jeg finner ganske fascinerende, men som jeg også tror er noe man kan kjenne seg igjen i fordi livet igjen aldri bare er en ting, det kjipe kan være like sant som det fine og magi finnes i å prøve å formidle begge deler på en måte som føles nært og relaterbart. 

Uansett, jeg så Sorry, baby på lørdag og det var egentlig ganske tilfeldig for jeg hadde egentlig tenkt å se noe annet, før jeg så en trailer som gjorde at Sorry, baby virket så interessant at jeg måtte se den. I tillegg så har jeg litt lyst til å utfordres for tiden og det føltes som de andre filmene jeg vurderte ville være litt lettere og mer rettfrem opplevelser, der jeg føler jeg får mer igjen av det som rommer mer. For det er en del av meg som elsker når jeg er så mye tanker og følelser som jeg er for tiden, uansett om det tidvis er slitsomt og det kanskje gjør det vanskeligere å finne roen de gangene jeg faktisk behøver den, rett og slett fordi jeg er så til stede. Jeg ville se en film jeg kunne være til stede i og Sorry, baby leverte optimalt. 

Sorry, baby er kort oppsummert historien om Agnes som har opplevd noe forferdelig og om hvordan livet både går og ikke går videre for henne etterpå. Og mens jeg ikke ønsker å fokusere så mye på handlingen, så bare ble jeg veldig berørt av denne filmen, den føltes innmari riktig for meg akkurat nå. Og jeg er kanskje litt ekstra reflekterende og ettertenksom for tiden og blir liksom ikke helt ferdig med ting selv når de er over og forbi og man i teorien kunne gått rett videre med livet, men denne filmen viser hvordan kroppen jo husker og hjertet husker, hvordan det som er kjipt er noe man tar med seg, samtidig som livet likevel også jo går videre og like sant som det kjipe er også det fine. I filmen vises det av eksempler som ny kjærlighet og anskaffelse av en søt katt, ting som kommer inn i livet til Agnes etter det forferdelige som hendte henne og som jo er en påminnelse om at mens det forferdelige du har opplevd alltid vil være en del av deg, så må det heller ikke være alt. For min egen del og for å være litt personlig så tenker jeg at det også er en påminnelse om at noen på fredag så meg på en dag da jeg var ekstra sliten og stresset og ikke helt i slag. Samtidig som de har sett meg på de dagene da alt stemmer og jeg er full av positivitet. Og det var øyeblikk i går som minnet meg på at det er rom for begge deler og at om jeg har dager der jeg ikke klarer å ta meg sammen, så er det lov, ikke minst fordi alle vet at det ikke er alt jeg er. Og jeg vet ikke helt om det er en god sammenlikning, men jeg vet at i går følte jeg på en veldig omsorg som var en veldig fin trøst i alt i går som føltes litt ekstra slitsomt.  

Anyway, Sorry, baby forteller uansett veldig fint om tiden før og etter det forferdelige og mest om tiden etter, samtidig som man ikke faktisk viser det forferdelige, noe som føles forfriskende fordi det hadde vært så lett å falle for fristelsen for å la det forferdelige overdøve alt og aller mest er ikke dette en film om det Agnes opplevde, men heller en film om hvordan man tar ting med seg, men så går livet videre likevel. I så måte er dette en oppriktig håpefull film tross alt. 

Noe som ellers hjelper er godt skuespill, særlig fra Eva Victor, som både har regissert, skrevet OG spiller hovedrollen i denne filmen. Hun skaper en utrolig fin karakter i Agnes, en det er lett å bry seg om og relatere seg til selv hvis man ikke har opplevd det hun opplevde. Resten av skuespillet er også skikkelig bra og mye av grunnen er hvor ekte det føles. Ja i det hele tatt så føles dette som en av de mest ektefølte og genuine filmene jeg har sett på lenge, samtidig som det også er en overraskende morsom film til tross for tematikken. Og det er en sånn film der jeg lo flere ganger (og det er mer å humre enn å le høyt, men likevel), samtidig som jeg likevel forlot salen med tårer i øynene, lett overveldet av følelser jeg ikke en gang selv fullt og helt klarte å forstå meg på. Men jeg tror dette bare var en film jeg trengte akkurat nå, den føltes litt som når man egentlig trenger en klem eller en oppmuntring og så vil man ikke be om det, men så er det noen som helt på eget initiativ gir deg den oppmuntringen eller den klemmen likevel. Man føler seg så sett når sånt skjer og kanskje det er det denne filmen treffer på, for jeg tror de aller fleste kan føle seg litt sett av denne filmen og det er en styrke.  

Og så er det så usentimentalt og så lite klisjefylt der det så lett kunne gått i sentimentale feller på veien og det er så pent fotografert og filmet og det bare føles så sant og ja, denne filmen traff meg.  

Det kan likevel eventuelt innvendes at jeg slet bittelitt med fokuset et øyeblikk midt i, men det handler mer om at jeg generelt sett lett mister konsentrasjonen av film enn om filmen i seg selv og det kan selvsagt også hende at jeg fortsatt er litt sliten for jeg sov bedre i natt, men det var fortsatt ikke helt optimalt. Dessuten er dette også en ganske stille film, så den krever en viss tålmodighet bare av den grunn. 

Sist, men ikke minst så føles slutten litt brå, men samtidig perfekt fordi den føles som å avslutte midt i en setning, som om livene til karakterene ikke er ferdige bare fordi filmen er ferdig. Det er en slutt som føles trøstende og håpefull, men også åpen på en måte jeg syns vitner om en svært moden og klok regissør/manusforfatter.  

Så ja, jeg er glad jeg besluttet å se denne filmen i stedet for noe som virket enda lettere og enda mer tilgjengelig, for jeg ble veldig berørt av Sorry, baby og jeg syns bare dette er en skikkelig flott film som jeg er glad for å ha sett.  

Terningkast 6!