Der jeg reflekterer rundt 22. september 2020 fem år etter nå når jeg er så mye klokere eller noe sånt

Heisann! Det er onsdag, jeg er veldig fullstappet med kreativt overskudd for tiden og i stad boblet jeg over av entusiasme fordi den nye traileren for neste Wicked-filmen har kommet:

Ellers så har jeg mye jeg ser frem til fremover (oktober vil bli fylt med veldig masse av både teaterplaner, kreative prosjekter og ymse andre finheter, så det blir kos) og jeg føler at mye går min vei for tiden. 

Men det jeg egentlig hadde tenkt å blogge om i dag er en tekst jeg har skrevet i forbindelse med at det i disse dager allerede er fem år siden 22. september 2020, som jo var den dagen jeg hadde en legetime som endte opp med 17 dager på sykehus. Og kanskje fordi det på mandag var akkurat fem år siden så har det i det siste føltes nært selv om det jo hører fortiden til, for det føles både lenge siden og fem minutter siden på en og samme tid og det er jo en av tingene jeg har opplevd som jeg har blitt aller mest påvirket av. Både sykdomsperioden, men også begynnelsen av 2021 da jeg hadde den dårligste perioden jeg har hatt psykisk (jeg hadde vondt i magen hele tiden, begynte å gråte av ikke noe, overtenkte konstant og hadde ikke overskudd til å være kreativ i det hele tatt) er ting jeg lærte veldig mye av og som gjør meg så takknemlig for at ting er så mye bedre nå. Og jeg anerkjenner at jeg på mange måter tenker litt for mye nå også, for det er jo nesten aldri helt stille oppe i hodet mitt, men heller fylt av tanker, følelser, ideer og alt jeg vil og drømmer om, men jeg føler at jeg får brukt det mye mer konstruktivt for tiden og at jeg finner utløp for alle tankene i stedet for at de tar overhånd. Det kanaliseres i tegninger, sanger, refleksjoner og alt mulig annet, der i blant denne teksten som jeg tenkte å dele nå som jeg kan se tilbake på alt sammen og kjenne igjen hva jeg har lært og hvordan det er erfaringer som jeg nå på mange måter tross alt setter pris på. Uansett, jeg håper som alltid at noen får noe ut av denne teksten og hvis ikke så fikk jeg i det minste ganske mye ut av å skrive om det og det er jo verdt mye i seg selv :) 

God fornøyelse og så bables vi om noen dager.

22 september 2020 – tankespill fem år etter 

 

Jeg tenker av og til på dager som på ulike måter endret livet mitt og 22 september 2020 var på alle måter en slik dag. Det var en tirsdag husker jeg og det var midt i pandemien, men på noen måter virket verden en smule nærmere normalen. Bare ti dager tidligere hadde jeg vært på teater, i august hadde jeg fått besøkt Dyreparken i Kristiansand, jobb og praksis fantes, hverdager også og oppi alt dette denne alminnelige, men skjebnesvangre tirsdagen med en vel så skjebnesvanger legetime. Legetimen skyldtes en kombinasjon av flere ting; feber den helgen, kviser på uvanlige steder, vekttap, blod i urinen, en hoven finger og en opphovning ved ankelen. Små ting her og der som ene og alene gikk greit å leve med, men som hadde begynt å stresse meg siden det var flere ting på samme tid. Dette legebesøket resulterte i operasjon av ankelen og fingeren (der jeg tror det var fare for blodforgiftning om det ikke ble tatt tak i fort), nesten tre uker på sykehus og en kronisk diagnose, nemlig Ulcerøs Kolitt.  

 

Og i ettertid kan jeg huske hvor overveldende det var med å havne på sykehus for første gang og hvor sliten jeg var i den delvis sykmeldte perioden etter at jeg kom hjem fra sykehuset, men også hvordan jeg i ettertid tidvis etter at jeg kom hjem savnet sykehuset litt bare fordi jeg måtte gi fra meg all kontroll og alt bare skjedde. Mens å ha kontroll over situasjoner jo er veldig viktig for meg, så klarte jeg å gi meg hen da, kanskje fordi jeg uansett ikke hadde noe valg og fordi jeg var så sliten og ikke hadde energien til å ta meg sammen. Dessuten var alle sykepleierne så snille, oppi alt som var vanskelig da, så følte jeg meg også veldig trygg.  

 

Etter sykehusoppholdet tok det noen måneder før alt var tilbake til normalen og selv da det var det, så snakker vi våren 2022 før jeg fant de rette medisinene. Det var mye prøve og feile, samtidig som pandemien fortsatte og fortsatte og jeg husker vinteren 2021 som den verste perioden jeg har hatt psykisk. Der og da satte jeg ikke pris på noen av alle tingene som gjorde 2020 og også en del av 2021 særlig utfordrende, men i ettertid finnes det ting jeg setter pris på, aller mest kanskje hvor mye jeg lærte av alt sammen og hvordan det ga meg erfaringer som jeg tror har gjort meg mer empatisk og mer åpen. 

 

Jeg vet at pandemien og sykdomsperioden høsten 2020 bevisstgjorde meg rundt hva jeg faktisk behøver for å ha det bra og hva jeg kan klare meg uten, i tillegg til at det lærte meg hvor mye rutiner har å si for psyken min og hvor sårbar jeg er når det er lite eller ingenting det føles som jeg kan kontrollere. Perioden i 2020 og 2021 der jeg hadde mindre energi og overskudd gjorde også at jeg i ettertid har satt meg lavere bokmål for året og prøvd å slappe litt mer av. Og jeg kan stresse rundt å lese mye fortsatt og tro at jeg har mer energi og overskudd enn jeg faktisk har, men jeg har også en større aksept for det når jeg ikke får til eller orker alt jeg vil. I tillegg så føler jeg meg heldig for om man først skal få en kronisk tilstand, så er Ulcerøs Kolitt langt i fra det verste man kan få. For øyeblikket kan jeg nesten glemme at jeg har det fordi de eneste måtene jeg merker det er at jeg må ta en sprøyte hver sjette uke, av og til må ta blodprøve og avføringsprøve for å sjekke hvordan det ligger an og at jeg ikke lenger liker brus og tidvis reagerer negativt på det med å bli uggen, føle meg småsyk eller bare veldig slapp, noe som har gjort at det i skrivende stund er over et halvt år siden jeg drakk brus sist (planen min er å ikke drikke brus igjen i det hele tatt med unntak av om jeg er på en helt spesiell restaurant i London, noe som jo sjelden er tilfelle, men jeg er åpen for brusliknende ting som de slushaktige greiene de har på kino som sannsynligvis har så mye e-stoffer at man trenger et par tre 800 siders leksikon for å romme alle sammen). 

 

Og man har ingen garantier for at sykdommen aldri vil forverre seg, på samme måte som det at jeg har det forholdsvis greit psykisk nå ikke betyr at det vil være tilfelle bestandig (dessuten skal det sies at det ikke alltid skal særlig mye til for at jeg kommer i mer kjipe tankemønstre hvis jeg ikke er helt i form eller er litt ekstra sliten eller sårbar, så jeg prøver å huske å passe på meg selv og å finne tid til å puste). Jeg tar i det hele tatt livet mindre for gitt nå enn for fem år siden, ikke bare av personlige grunner, men også når man ser på nyhetsbildet eller ting som at onkel Andreas ikke en gang var syk enda september 2020 og nå fem år senere har han vært død i over halvannet år etter nesten to år igjen med alvorlig kreftsykdom før det. Man vokser mye på slike påminnelser om skjebnens lunefulle sider og mens å vokse ikke er gøy når det skjer så vil jeg heller ikke være veksten foruten nå. 

 

Jeg liker versjonen av meg selv nå bedre enn hun jeg var før 22 september 2020. På mange måter er mye det samme, men det finnes en større åpenhet nå og en annen modenhet som jeg ikke vet om ville ha kommet om det ikke var for perioden på sykehuset og månedene etterpå. Og jeg har alltid vært positiv og entusiastisk, men det var mer tvangsmessig før, der jeg nå er mer villig til å akseptere at livet av og til er mer vanskelig og, at ting går opp og ned og at det er lov. Jeg liker at det er denne versjonen av meg som de ser på Fontenehuset, for det finnes så mange tidligere versjoner av meg som jeg liker mye mindre, selv om jeg vet at å være dem var en viktig del av utviklingen til å bli hun jeg er nå.  

 

Jeg tenker at 22 september 2020 er en dato som på mange måter var starten på veldig mye, ikke bare alt som på den tiden gjorde livet mitt litt for overveldende og vanskelig, men også mye positivt som har kommet ut av alt sammen. Jeg vet ikke om jeg ville hatt Fontenehuset nå om ting i 2020 og 2021 ikke hadde vært som de var og gjorde meg mer bevisst på min egen psykiske helse og at man ikke nødvendigvis har det bra bare fordi man smiler mye og skyver alt som er vanskelig under et teppe, jeg vet ikke om det ville dukket opp noe annet som vekket meg opp og som førte til en utvikling jeg nå ser på som noe veldig positivt, om ting var annerledes. Det er så tilfeldig at ting er som de er og alle de tilfeldighetene igjen fascinerer meg. 

 

Men om jeg hadde kunnet dra tilbake til meg selv høsten 2020 eller vinteren 2021, så ville jeg fortalt meg selv at det vil gå bra. Ikke alt, men mye. Og jeg ville minnet meg selv på at ingenting er for alltid; for i januar 2021 føltes alt håpløst og som om det alltid ville være det og så gikk det bedre, for det gjør jo alltid det til slutt. Og om Karoline 2021 ikke hadde klart å tro på meg, Karoline 2025, så ville jeg laget en kopp kakao til henne for en greie med livet når det er så kjipt at en bedre fremtid føles umulig er at bittelitt bedre om tjue minutter er langt mer overkommelig. Og livet er alltid litt mindre kjipt når man drikker kakao eller spiser hvitløksbrød eller ser igjen en yndlingsmusikal.  

 

Uansett er det noe fint med å sitte her i fremtiden og reflektere over ting og dager som for alltid vil være en del av historien min og å vite at ting ble bedre og mindre kjipt enn det var da. Og jeg håper noen andre enn meg og kan få noe ut av tankene mine rundt 22 september 2020 og alt som kom etterpå.