Om løpske fioliner og Once på Det Norske Teatret =D

De siste dagene har jeg fått til så mye og brukt så mye av meg selv og jeg har liksom ikke hatt noe tid til å kjenne på slitenhet, for det har vært helt elektrisk, så mye å hjelpe til med og det har også vært så fine dager og jeg kjenner jo at jeg er ganske sliten nå, men det går bra. Jeg er glad jeg har en helg helt uten jobb foran meg, det føles veldig fortjent nå <3 Siden sist har jeg skrevet, tegnet, startet ny fil på Breath of the Wild og vært på teater og det skrev jeg litt om alt i går:

 

Før alt begynner er Once løpske fioliner som springer over et irsk åkerlandskap med luftige krumspring underveis. Musikken er en sjørøvervise, er fjellene som prøver å rekke opp til stjernene, det er troen på en ny og bedre dag i morgen, det er eleganse og kaos i en nydelig symbiose, det er fellesskap og eventyrstøv og vinden som får trærne til å danse. Vi inviteres inn i Once sitt musikalske landskap før vi en gang entrer salen, inviteres av fiolinene, av rytmene og så fortsetter magien når vi entrer salen, som om ikke en hel musikal hadde vært nok så får vi en konsert i tillegg. Vi har flere instrumenter, flere rytmer, alt sammen maler frem en verden vi bare vil være i og vi får lov og så finnes et øyeblikk den stille scenen, den eventyrfylte gitaren og en sang om mistet kjærlighet. Noe slutter der noe annet igjen begynner og jeg elsker både det som begynner der og fortelles videre gjennom over to timer med musikal og det man får servert før begynnelsen når løpske fioliner råder. Alt dette og en musikal som eier hjertet mitt enda mer nå, så mange tusen takk. 

Ja, jeg så Once på Det Norske Teatret i går og det var så fint og jeg har selvfølgelig skrevet en anmeldelse, men først tenkte jeg å sette stemningen med Falling Slowly:

Da tenkte jeg å dele min anmeldelse av Once og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

Om Once på Det Norske Teatret – en anmeldelse  

 

Det fine med meg er at jeg elsker veldig ulike typer musikaler og kan kose meg vel så mye med en pompøs og storslagen musikal, som med en som er mer jordnær. Med det sagt så føler jeg ofte at hvor enn mye jeg koser meg med store musikaler med episk scenografi og hele pakka, så er det også en helt egen magi i de mer jordnære musikalene og der er Once bortimot perfeksjon. 

Jeg så filmen Once da den var helt ny og jeg husker at jeg likte den ganske godt og ble litt forelska i sangen Falling Slowly, men det er likevel ikke en musikal jeg har tenkt så mye på siden og det er ikke en musikal som jeg hadde på ønskelista mi over oppsetninger jeg ønsker å se på et teater. Samtidig så kan man liksom alltid stole på at noe blir fint på Det Norske Teatret og det førte til at jeg litt tilfeldig anskaffet en billett til Once, noe jeg i ettertid er sååå takknemlig for, for dette må være det fineste jeg har sett i år. Jeg likte jo Wicked på Folketeateret veldig godt, men jeg var litt småskuffet over et par valg rundt oppsetningen som gjorde at det ikke ble så episk som det burde blitt, og jeg elsket Europavisjonar på Det Norske Teatret, men Once er bedre enn best, jeg syns faktisk Once var helt perfekt. 

Og mye handler om det jeg beskrev i den lille teksten jeg skrev om alt som skjedde før selve musikalen begynte ordentlig, men som en forlengelse av det så handler det om at man er så inne i stemningen og øyeblikket i denne oppsetningen. Man blir (støv)sugd (tjihi) inn i denne musikalen, mye hjulpet av hvordan orkesteret er med å spille teater de også og hvordan alle her trakterer instrumenter og skaper en musikal der alt er musikk i nesten enda større grad enn med musikaler flest. Once blir en sånn opplevelse der noe føles som noe mer enn bare en musikal, det er også en konsert og en happening og jeg ble så inspirert og berørt av alt sammen der jeg satt.  

Once sin handling er på mange måter ganske rett frem, det handler om han og hun og kjærleiken, intet mer og intet mindre. Likevel føles det som om det handler om mye mer, som savn og lengsel eller som redselen for å gi seg hen eller kaste seg ut i livet eller som forholdet mellom mennesker, for man blir liksom så glad i alle i Once. Ikke bare han og hun, men også i de små bikarakterene som beriker Once sitt univers og som gjør at dette ikke bare blir en historie om to som finner hverandre, men også en musikal om fellesskap.  

Og jeg digger Ina Svenningdal som Ho (fun fact: jeg har en stund tenkt at om det en gang hadde blitt en film eller en musikal som handlet om meg, så ville jeg helst hatt Ina Svenningdal i rollen som meg, for jeg tror det kunne funket veldig godt basert på sånne faktorer som at hun også har brunt hår og at vi har liknende kroppsbygning) for hun får frem både sjarmen og sårheten til Ho så godt, mens Kim Helge Strømmen på sin side skaper en veldig sympatisk Han som man bare får lyst til å gi en god klem. Jeg digger i det hele tatt både skuespillet og instrumentspillet til alle involverte og ble personlig særlig fan av de to fiolinistene.  

I det hele tatt var Once en skikkelig fin opplevelse og det er en sånn egen ubeskrivelig magi i de øyeblikkene der alt treffer. Der musikkbildet får deg til å skrive sangtekster i pausen fordi du er så full av inspirasjon, der du berøres av historien, der du elsker alle karakterene og der det kribler så mye av god energi etterpå at du ikke skjønner hvordan folk overlever uten musikaler i livet sitt, for det føles som om du ville krepert om du var for lenge foruten, som om du trenger musikaler på samme måte som andre igjen trenger luft. Og det var så smart løst scenografi og det var så mye følelser å bli borte i og det var så mye mer enn du har ord for å beskrive.  

Alt jeg vet er at Once var elsk, så vel som en utrolig positiv overraskelse, for jeg visste jo at det ville bli fint, men at det skulle bli årets beste teateropplevelse så langt var jeg ikke forberedt på og er det ikke fint når noe overrasker på den måten og blir noe såpass nydelig.  

Tusen takk, Once <3 Terningkast 6!