Noen ting jeg elsker og noen ting jeg misliker i tv-spill

 Heisann! Siden sist har jeg tegnet Mermay-tegninger:

Ble veldig fornøyd med denne den dagen temaet var Miyazaki og jeg fortsatte det japanske temaet med min egen versjon av Hokusai's The Great Wave med en havfrue-Totoro. 

Ellers er livet jobb, Fontenehuset, bøker og tv-spill og jeg har det generelt sett ganske ålreit. Jeg har forresten tatt en liten sjefsavgjørelse for i årevis har jeg hatt som tradisjon å skrive superlange blogginnlegg som tar meg tre timer der jeg kommenterer alle sangene fra det årets Eurovision, men jeg tror ikke jeg vil det i år. Litt fordi det tar så lang tid, litt fordi det uansett er så få som leser bloggen min at det virker litt bortkastet og litt siden både Eurovision og semifinalene kanskje blir mer spennende hvis jeg ikke har lytta til sangene på forskudd. Det jeg dog vurderer er å gjøre en forenklet versjon av sånne innlegg med å lytte til sangene som går direkte til finalen etter begge semifinalene og så lage en topp 10 av alt sammen og så kommentere dem. Håper det eventuelt er greit om jeg kanskje gjør det slik i år. 

Men nå har jeg lyst til å skrive litt om tv-spill, mer spesifikt tenkte jeg å trekke frem fem ting jeg elsker i tv-spill og tre ting jeg misliker og skrive litt forholdsvis kortfattet om hver ting. God fornøyelse :)

Fem ting jeg elsker og tre ting jeg misliker i tv-spill 

Ting jeg elsker i villkårlig rekkefølge

1) En sjarmerende look 

Jeg har generelt en greie for søthet og sjarm (ikke bare i tv-spill, men også når det gjelder tegnestil i grafiske romaner eller når jeg tegner selv fordi det føles mer innen rekkevidde enn realisme uansett) og jeg liker en ganske stilistisk look i tv-spillene jeg spiller. Som eksempler på spill hvis look og estetikk er sååå min greie har vi:

A Monster's Expedition, som er det spillet jeg ville valgt hvis jeg måtte velge et yndlingsspill i universet, og som har en så behagelig atmosfære å være i.

Wandersong, som er så fargerikt og kult og som har en bonus i form av at Bard-karakteren man spiller som er en av de karakterene i tv-spill jeg ser aller mest av meg selv i. 

Andre eksempler på spill der jeg elsket looken er Cocoon, Easward, Sea of Stars og Snufkin.

Og helt nylig har jeg blitt ganske betatt av looken til Monument Valley-spillene:

2) Mye å utforske

Jeg var besatt av Legend of Zelda: Breath of the Wild ganske lenge og hovedgrunnen er at det er så mye å utforske overalt. Det var så mange hemmeligheter og så mye å finne at jeg sikkert hadde hatt spillet i over et år før jeg faktisk begynte å bry meg om faktisk å progressere med å slå bosser og sånt. Jeg har i årevis vært dypt fascinert av Zelda-spill, men frem til Breath of the Wild følte jeg at jeg var mer fan i teorien enn i praksis fordi jeg ble for nervøs av bossmusikken til å progressere i de fleste spillene og det var ofte et eller annet som føltes så umulig at jeg sluttet å spille, der man alltid hadde friheten til å gjøre noe annet i Breath of the Wild og bare å klatre opp et fjell og se solnedgangen føltes mer enn bra nok. Selv om det er en stund siden sist jeg spilte Breath of the Wild, så kommer jeg alltid til å elske det for hvor åpent og magisk det var og hvordan det føltes så fullt av muligheter overalt.

Av andre spill som jeg elsket fordi det er så mye å utforske har vi Super Mario Odyssey, De Blob 1 & 2 og Tinykin. 

3) En fengende gameplay-loop 

De siste åtte månedene har jeg spilt såpass mye Balatro at jeg strengt talt nesten burde skamme meg litt og så mye av det handler om at det har en helt ekstremt fengende gameplay-loop. Den har dette "bare en gang til"-faktoren som gjorde at jeg en lengre periode var veldig glad i Wildfrost og som også var mye av moroa med Captain Toad Treasure Tracker, det at det er så himla gøy å spille det og at det tar lang tid å bli lei. Og med Balatro så er en bonus det at jeg enda ikke har fått til en skikkelig bra score, selv om jeg vet man kan få milliardsummer, så jeg tror jeg kommer til å ha dilla frem til jeg når en milliard en gang og så forsvinner hele appellen.

4) Karakterer man virkelig bryr seg om

Et av mine yndlingsspill de siste årene er Sea of Stars og noe av det handler om gameplayet, looken og musikken, men det handlet aller mest om karakteren Garl som jeg ble såååå glad i. Han er som Bard-karakteren i Wandersong en karakter jeg ser mye av meg selv i, men det handlet også om at han var bare en så fin person og på alle måter hjertet i historien. Og uten å spoile ting, så er det ting med Garl som gjorde at Sea of Stars ble en veldig personlig spillopplevelse for meg i begynnelsen av 2024, det var det spillet jeg virkelig trengte da jeg spilte det og det gjør at jeg alltid kommer til å elske det selv om jeg i ettertid tydeligere ser spilets svakheter. 

5) Å føle meg flink 

Jeg har spilt tv-spill hele livet, men jeg har aldri følt meg særlig flink. Hvis det finnes en easy mode velger jeg den nesten alltid, når jeg spilte Ocarina of Times som barn ble jeg så nervøs av bossemusikk at jeg dro og fisket i stedet hver gang jeg spilte det, jeg har liten tålmodighet med ting som blir for frustrerende. Og så var Mario + Rabbids: Kingdom Battle det første spillet jeg spilte på Switch og jeg fikk det så godt til, jeg klarte perfekt score på nesten alle leveler uten særlig store utfordringer og det var så tilfredsstillende. Og den gleden jeg får når jeg får til ting er jo det som gjør at jeg løser kryssord, nonogrammer og sudoku så ofte, men det er også grunnen til at jeg har spilt gjennom Mario + Rabbids opptil flere ganger fordi det er et av de spillene der jeg har følt meg flink mest.

Ting jeg misliker i villkårlig rekkefølge

1) Stress eller å måtte løpe fra ting

Ori and the Blind Forest er det kanskje nydeligste spillet jeg har, estetikken der er såå vakker og musikken og stemningen er helt magisk og sånne ting gjør at det er et spill jeg har innmari lyst til å elske, samtidig som det er et spill som krever så mye timing og som har så mange ganger der man må løpe fra ting som kommer etter deg eller øyeblikk som krever veldig rask responstid og det gjør meg bare anspent og stressa og gal og det er sånne faktorer som gjør at jeg aldri kommer til å komme særlig langt på Ori, samtidig som jeg litt skulle ønske jeg fikk det til fordi stemningen og looken appellerer så mye. 

Generelt sett så takler jeg stress og å måtte gjøre ting raskt i spill så dårlig at jeg fort ender opp med å gi opp spill når de krever det og det med å ønske å kunne ta meg tid og å utforske i eget tempo er mye av grunnen til at jeg for eksempel enda ikke har spilt et eneste Sonic-spill. Jeg bare syns spill slutter å være gøy når jeg blir så anspent og intens som stressende spill gjør meg. 

2) Realisme 

Når jeg tegner selv så er målet mitt sjarm og søthet mer enn realisme fordi førstnevnte er lettere for mine tegneskills, men jeg syns også et stilistisk uttrykk i alt fra spill til grafiske romaner generelt sett appellerer mer. Dette er en av grunnene til at selv hvis J.K. Rowling ikke hadde vært så håpløs som hun er, så ville jeg aldri vært interessert i Hogwarts Legacy-spillet fordi det har en alt for realistisk look, det er en grunn til at jeg er glad for at jeg har vokst opp først og fremst med Nintendo fremfor PlayStation fordi ting på Switch generelt sett er mer stilisert, det er i det hele tatt en del av meg som sliter mer med å bli interessert når et spill har en veldig realistisk grafikk, selv om jeg jo ser hvor imponerende denne grafikken er.

3) Ting som ikke kan skippes

Et av problemene jeg har hatt med mange Zelda-spill er at man kommer til en boss eller en utfordring som jeg rett og slett ikke får til og så finnes det ikke noen måter å slippe å måtte få det til. Til sammenlikning så har man på Tunic muligheten til å bruke en funksjon som gjør at man ikke kan bli skadet eller dø og i Another Crab's Treasure kan man når som helst bruke en pistol som dreper selv bosser med et skudd. Og kanskje er det litt juks, men jeg vil heller ha muligheten til en liten dose juks som fører til at jeg faktisk spiller videre og får opplevd alt spillet har å tilby enn at det skal være et element som er umulig og som gjør at man gir opp hele greia. 

*

Og egentlig tenkte jeg å finne fem ting jeg mislikte, men jeg kommer bare på tre nå og det begynner å bli sent. Men det er i alle fall et par ting jeg elsker i spill og et par ting som ødelegger spillopplevelser for meg. Vi bables igjen om noen dager.