Ronja Røverdatter, Wicked og Songs for a new World - oh my!

Venter jeg fortsatt på penger, ja, men nå har jeg i alle fall fått en slags forklaring og det er at ting tydeligvis ikke er ferdig beregnet likevel fordi jeg har fått bostøtte i perioden jeg ikke bor hjemme og det venter man på at kommunen skal trekke tilbake. Og jeg skulle jo ideelt sett gjerne visst når det skjer, men da er det jo bare å prøve å leke at det finnes et snev av tålmodighet i meg og å huske på at penger jo vil komme, men at det altså tar enda litt mer tid før alt er riktig. Det jeg har funnet ut er at jeg kan hente nøkkel og flytte hjem førstkommende torsdag. Og jeg har ikke tenkt å flytte hjem med en gang likevel, men jeg ser for meg å bruke helgen og tiden fremover til å flytte over ting, sette alt på plass og rekognisere og forberede hjemkomst. For øyeblikket har jeg det finfint sammen med mamma og Luna. 

Men til noe mer viktig, jeg hadde verdens fineste helg!!! Av ymse grunner endte det opp med teater ganger tre og det har jeg skrevet masse om, men før jeg deler denne teksten så tenkte jeg å dele en sang fra Wicked og en sang fra Songs for a new world. 

Først en dose Wicked med Broadways nest siste Elphaba, Mary Kate Morissey:

Hun gjør så mange gode valg her og det er så fint sunget og spilt <3

Og her kan man høre Emily Hannaways nydelige versjon av I'm not afraid of anything fra Songs for a new world:

Men da kommer en tekst om helgen min og så bables vi om noen dager. God fornøyelse :)

Ronja Røverdatter, Wicked og Songs for a new world, oh my! 

 

 

Greia med musikaler er at mange tenker at om man har sett én så har man sett alle, når sannheten er at det er enormt stor variasjon å spore. Noen musikaler er veldig lette, andre dype og ettertenksomme, noen får deg til å smile fra øre til øre og andre gjør deg overveldet av følelser. Og det aller beste med denne helgen er at det inneholdt hele spekteret og alt begynte med Ronja Røverdatter. 

 

Siden jeg jo drømmer om å skrive og komponere egne musikaler selv, føles det viktig å få med meg nyskrevet materiale når jeg kan og dette gjorde meg interessert i ny norsk musikalversjon av Ronja Røverdatter på Oslo Konserthus. Og alt i alt var dette en fin opplevelse som særlig imponerte med hvor godt stemninger ble satt og hvor mye denne oppsetningen fikk ut av forholdsvis enkel scenografi. Dette har blitt en varm og koselig musikal som tidvis er litt skummel, men aldri i overkant heller. Historien er godt fortalt og man merker at dette er et overskuddsprosjekt for alle involverte. 

 

For meg personlig så syns jeg musikken ble litt lett og litt repetitiv og jeg følte at diksjonen kunne vært bedre. I tillegg er ikke dette det teaterstykket jeg vil huske best i ettertid av alt jeg ser i år. Samtidig så føler jeg at det viktigste her handlet om å formidle historien godt og å skape stemninger og disse elementene var veldig på plass. 

 

Om noe så var Ronja Røverdatter på Oslo Konserthus et eksempel på magien som oppstår når en musikals historie er skikkelig godt fortalt og bruker alt fra scenografi til dans til kostymer innmari effektivt, samtidig som man merker engasjementet hos alle som er involvert. 

* 

 

Alt fortsatte med Wicked, noe som handlet om tilfeldigheter, flaks og en liten hvit løgn. 

 

Her kan man jo først nevne litt bakgrunnsinformasjon. Mitt første møte med Wicked var at jeg lånte musikalcden på biblioteket i 2007. Jeg ble umiddelbart fan og har i årevis regnet Wicked som en av mine topp 3 yndlingsmusikaler sammen med Into the Woods (evig nr. 1) og Annie. Wicked-dillaen min har bare vokst med årene, godt hjulpet av å ha sett musikalen både i London og Gøteborg, i tillegg til å ha sett Wicked-filmen tre ganger på kino, og da jeg fant ut at Wicked omsider skulle settes opp i Norge var det en stor drøm som gikk i oppfyllelse. At jeg faktisk skulle få sett Wicked var likevel et åpent spørsmål grunnet dårlig økonomi, men jeg fikk tak i billett omsider til 29. mars. Og der kunne historien avsluttet om det ikke var for en liten dose tilfeldigheter. 

 

På fredag var jeg på jobb da jeg sjekka internett på mobilen i en fem minutters pause jeg tok meg. Der så jeg at Folketeateret etter et førstemann til mølla-prinsipp delte ut fribilletter til Aftenposten-abonnenter for å undersøke om terningkastene til anmeldere i avisa representerer publikum.  

 

Jeg leser Aftenposten ganske ofte og jeg er medlem på Fontenehuset som abonnerer på Aftenposten, men jeg abonnerer ikke på Aftenposten selv. Likevel tenkte jeg at jeg kunne prøve å melde meg på fordi det var en så episk mulighet (og fordi jeg ikke regnet med at noen sjekket supernøye om man faktisk var en abonnent eller ikke) og så hørte jeg ikke noe mer før halv tre lørdag ettermiddag da jeg plutselig fikk en e-post med en fribillett til Wicked lørdag 19:30. Etter å ha tenkt meg litt om og fordi Ronja Røverdatter var ferdig allerede 18:25, besluttet jeg å forte meg innom Burger King for en pommes frites, for så å forte meg til teateret for å se om jeg faktisk ville få brukt fribilletten jeg hadde fått tak i fordi jeg aldri ville tilgitt meg selv om jeg ikke hvert fall prøvde og det gikk og slik gikk det til at jeg helt gratis fikk sett Wicked denne helgen.  

 

Og det er noe helt eget med å være i en teatersal der alle er like gira som en selv; der alle klapper og etter hver sang og alt bruser. Wicked på Folketeateret var i så måte noe av det mest herlige jeg har opplevd på lenge. 

 

Jeg virkelig elsket Wicked og skal bable i vei om det, men jeg vil gjøre meg ferdig med et lite utvalg kritikk først. For Folketeateret har brukt imponerende kort tid på å få i stand denne oppsetningen og det finnes øyeblikk der dette merkes; eksempelvis i scenografien som føles litt mer halvveis enn hva som var tilfelle i London og Gøteborg. Det var også et litt lite ensemble og jeg føler at å episkifisere både folkedypet på scenen og scenografien kunne løftet forestillingen og er noe Wicked hadde fortjent. En liten del av meg håper også at Wicked settes opp på flere teatre i Norge fordi min erfaring er at hvordan to teatre bearbeider det samme musikalmaterialet kan  

resultere i veldig forskjellige musikalopplevelser. Det hadde vært innmari interessant å se f.eks. Det Norske Teatrets tilnærming til Wicked og, litt på samme måte som man til høsten kan sammenlikne Foketeaterets kommende oppsetning av Book of Mormon med hvordan Det Norske Teatret satte opp musikalen i 2010-2011. 

 

Det som er fint er at det var det jeg hadde av kritikk, alt annet i meg angående Wicked på Folketeateret er et rungende HURRA! Eksempelvis syns jeg musikalen var fint fortalt og jeg koste meg med de små øyeblikkene her og der som virket inspirert av Wicked-filmen. Og selv om scenografien ikke imponerte meg like mye som med Miss Saigon og Phantom of the Opera på samme teater, var det likevel innmari mye fint og mange likbare elementer. Jeg føler også at det var scener som var bedre løst her enn i andre Wicked-oppsetninger jeg har sett og at historien var godt fortalt hele veien. 

 

Men aller mest fantes magien i musikken og spillet, som tross alt er det viktigste. Orkestreringen var for eksempel fremragende og bar det supre musikalmaterialet eksemplarisk. Og ååå, skuespillet, sangen og dansingen, alt dette var så bra og jeg syns diksjonen her var innmari god fra alle som en. Alt skuespillet her var bra, men stjernene var jo Alexandra Rotan og Sanne Kvitnes. Alexandra sang nydelig som Glinda og mens hun har mer erfaring som vokalist enn som skuespiller, så er samspillet og kjemien med Sanne Kvitnes som Elphaba 100 % på plass og jeg er så glad jeg skal se Wicked igjen om tre uker, for Alexandra vil bare vokse mer og mer inn i rollen og gjøre den til sin egen. Sanne Kvitnes på sin side har jeg jo vært fan av i årevis, takket være kombinasjonen hun har av en unik og storslagen stemme og et stort skuespillertalent og hun er fullstendig perfeksjon som Elphaba, det er så mektig, jeg fikk gåsehud på de rareste steder hver gang hun sang. 

 

Om noe så var Wicked på Folketeateret en påminnelse om hvor unik Wicked er som musikal i det at den passer like godt for de som vil at musikaler skal være underholdning fra ende til annen som for oss som tilber Sondheim som om han skulle vært Gud. Dette med å være drama og underholdning, men også skikkelig smart skrevet og med masse dybde som gjør at det er mye man kan tenke over når man ikke er for opptatt med å synge de enormt fengende sangene fra Wicked for seg selv.  

* 

Musikalhelgen avsluttet med Songs for a new World, som er en sangsyklus av Jason Robert Brown (for mange mest kjent for Parade og The last five years). Da jeg leste at den skulle settes opp som musikalkonsert på Christiania Theater en tidlig søndag i mars så ble jeg jo gira. Som en bonus er jeg jo veldig fan av Jannike Kruse, noe jeg har vært siden førstegangen jeg så Disneys Aladdin som syvåring (jeg var hun som nesten hyperventilerte på et Musikkteaterprisen-arrangement for en del år siden fordi hun sto der og pratet med Trond Teigen, som var norske stemmen til Aladdin mens hun var Jasmin fordi Aladdin og Jasmin i virkeligheten, jeg er såpass nerd). Og de andre som var med (André Søfteland, Trine Bariås og Thomas Stokke) er også superflinke, så jeg visste at man var i særdeles trygge hender. Dessuten liker jeg det musikalske landskapet til Jason Robert Brown skikkelig godt og det finnes flere sanger i Songs for a new world som jeg liker kjempegodt så det var en fin bonus. 

 

Som sangsyklus så er hver sang i Songs for a new world som en liten frittstående novelle, samtidig som alt kretser rundt håpet og ønsket om nye muligheter og verdener å utforske. Og det er på en måte ikke like mye å skrive om Songs for a new world som med for eksempel Wicked, uten at det skal ta noe i fra hvor bra det var, for det var fantastisk.  

 

Og så mye handlet om den intime stemningen, hvordan tre musikere og fire vokalister eide hele rommet og lekte seg gjennom sanger og historier med masse sjarm og inderlighet og intensitet. Selv var jeg helt revet med (til tross for at stolen jeg satt på fort ble ganske lite behagelig) og jeg bare nøt øyeblikket, musikken, forsvant inn i alt som ble fortalt gjennom hver sang. 

 

Og himla hattifnatt, jeg visste jo at alle disse folka kunne synge, men ååå så fantastiske de var. Jannike med all kraft i verden og en intens tilstedeværelse som gjorde alt hun sang til et høydepunkt. André som har en stemme med så mye sjel at det bobler over og Thomas som hadde et nærvær som gjorde at man virkelig brydde seg. Og Trine, som har en så klar, litt barnlig og samtidig klassisk stemme, den kler så mye og den bar alt med så mye følsomhet. 

 

Om noe var Songs for a new world en påminnelse om at man  

bare trenger tre musikere og fire supre sangere for å skape to timer som bare er øyeblikk etter øyeblikk jeg ønsker å ta med meg inn i fremtida. Det var bare veldig, veldig fint. 

* 

Så denne helgen var en historie om ulike ting en musikal kan være, men også en historie om å gripe en gylden mulighet (selv om den altså innebar en liten hvit løgn som jeg føler var tilgivelig siden jeg tross alt har ønsket å se Wicked i Norge så lenge). Det var en historie om å gi seg hen, fryde seg og kanskje ha et litt for tett program, men også å kose seg så mye med hver del av det at det liksom ikke gjør noe. Akkurat nå er jeg bare veldig takknemlig. Yay!