Om Zero stars, would not recommend og noen tanker rundt å være kreativ :)

Heisann! Det er lørdag og livet er fint, selv om jeg har hatt planer om å blogge tre kvelder på rad nå og så har jeg vært for trøtt på kvelden til at det har blitt noe av. Jeg har vært veldig trøtt på kveldene de siste dagene, litt fordi jeg fortsatt ikke har vendt meg helt til hverdagen etter ferien og litt fordi jeg tross alt finner på ting hele dagen uansett, sånn hvis jeg ikke er på jobb så er jeg på Fontenehuset eller så har jeg en annen plan (som da jeg var på biblioteket på tirsdag formiddag), det er alltids ting å drive med. Uansett er jeg her nå. 

Og siden sist har det ikke skjedd så mye spennende. Jeg skriver på et prosjekt (jeg har fått en sperre for å skrive tekster på dataen fordi det føles for seriøst og fordi jeg henger meg for mye opp i skriftstørrelse og riktig font og slikt, så jeg skriver 90% av tida på notepad på mobilen der man må ta det man får mer og når det trengs på pc så sender jeg det på mail til meg selv, åpner det i Word og finskriver det der), jobber mye, fargelegger og tegner en del, leser fine ting og har nylig begynt å spille Persona 5 og det er et sånt spill der jeg er litt forsiktig nettopp fordi jeg merker at det kan bli veldig altoppslukende, det er et sånt spill som det er veldig vanskelig å ta pauser fra hvis man først spiller det. Ellers gleder jeg meg til lansering av Maren Skolems to nye bøker som jeg skal på nå på mandag, jeg gleder meg til september selv om den vil starte håpløst økonomisk sett fordi jeg syns august er frustrerende (mest fordi den oppfører seg så mye mer som høst enn sommer på mange måter med hverdag og vær og alt sammen at det krasjer med noe i hjernen min siden det faktisk ER en sommermåned og jeg vil at måneder skal føles mer som den årstiden det faktisk er enn en annen årstid, ellers føles alt feil), i morgen blir det tur til Liastua fulgt av pizza som søndagsmiddag på Fontenehuset og i dag skal jeg bruke opp gavekortet mitt på Royal Gastropub og kose meg med fish & chips og hvitløksbrød. Og i går var kos fordi Fontenehuset arrangerte volleyballcup med mange ulike fontenehus og jeg var der selv, dog ikke for å spille, men fordi jeg liker å ta på meg ansvar ingen har etterspurt, men som folk likevel ender opp med å sette pris på. Jeg dro dit for å lage masse illustrasjoner underveis. De jeg er mest fornøyd med er postet på Instagram, men jeg vil dele noe her og, nemlig denne lille historien:

Det er jo ikke storslagent eller brilliant nødvendigvis, men en sånn ting jeg liker med å tegne er at det ikke trenger å være fantastisk for at folk skal like det. Mange tegner omtrent aldri og føler selv at de ikke kan det og da skal det ikke så mye til for å imponere eller virke flink. I det hele tatt er det noe som kanskje er viktig å huske med alt mulig kreativt, uansett om det er å tegne eller fargelegge eller å skrive eller noe annet, bare at du gjør det i det hele tatt gjør deg til bedre enn de som aldri driver med noe kreativt. Bare det å tegne noen illustrasjoner under en volleyballcup eller å skrive litt på notepad på mobilen eller å ha tegnesaker og fargeleggingsbok i sekken er et valg som mange ikke tar. Og kanskje blir du aldri profesjonell illustratør eller publisert forfatter, men sannsynligheten for at det skjer er så mye større for hvert aktivt valg om å fylle en dag med en liten dose kreativitet enn om man aldri er kreativ fordi man tenker at man ikke er flink nok. Bare det at jeg blir med på ting som Mermay (greie der man skal tegne en havfrue etter en ny utfordring hver dag i mai), Inktober (der man får en ny utfordring og skal tegne noe hver dag i oktober, bare at man egentlig skal bruke blekk, noe jeg dropper uten at det virker som det gjør så mye) og Nanowrimo og slikt betyr mye.

Nok om det. Det er lørdag, jeg har fine planer for dagen og før alt det skjer så har jeg tenkt å dele en anmeldelse. For jeg har lest denne boka:

Og nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables =D 

Zero stars, do not recommend av M.J. Wassmer er veldig super 

 

Professional underachiever Dan Foster is finally taking a vacation. Sure, his life has been average at best, and yeah, he’s never quite lived up to his potential. But after a few Miller Lites in paradise with his girlfriend, Mara, things are starting to look up. 
 
Then the sun explodes. 
 
With the island resort suddenly plunged into darkness (he really should’ve sprung for the travel insurance), Dan’s holiday goes from bad to worse when elite guests stage a coup and commandeer supplies. As temperatures drop and class tensions rise, revolution begins to brew on the island, and Dan accidentally becomes a beacon of hope for the surviving vacationers. But when one six-person plane is discovered that could get them back to the mainland, Dan realizes he has a choice to make. 
 
Does he escape the island with Mara? Or does he stay and fight to become the most unlikely hero of the end of the world? 

* 

Over er synopsis for Zero stars (forkorter tittelen for enkelhets skyld), som er en bok jeg leste om helt tilfeldig på nettet for en stund tilbake og så likte jeg tittelen så godt at jeg trengte den i livet mitt. Og dette var en bok jeg likte veldig godt, mye fordi den var smart og underholdende, men også mer klok enn forventet i ny og ne. 

Det Zero stars uansett skal ha er at den kaster deg rett inn i handlingen, siden sol-eksplosjonen som setter historien i gang skjer alt i første setning. Derifra utvikler dette seg til en spenningsfylt apokalypse-story med mye sjarm som holder veldig godt på interessen hele veien, godt hjulpet av gode karakterer. 

Særlig likte jeg hovedpersonen Dan og noe av det jeg likte veldig med ham er at han er en person som tidvis er ganske håpløs og frustrerende, men samtidig veldig relaterbar og alt i alt mest sympatisk. Og en greie med meg er at jeg kan forstå hvorfor Dan lenge gjerne jobber i en jobb han sterkt misliker i stedet for å prøve å oppfylle skrivedrømmen sin, fordi han tenker at om han ikke prøver så vil han heller ikke risikere å mislykkes. Jeg kan forstå at det kan føles tryggere å ikke prøve og å ikke ta på seg ansvar fordi man ikke vil feile, jeg tror det er noe som er lett å relatere seg til. Samtidig gjør det også at det er tilfredsstillende med utviklingen Dan omsider går igjennom og hvordan han etter hvert blir tvunget til å være en leder selv om han ikke vil det og finner ut at han er langt mindre håpløs når han faktisk forsøker enn han selv ville tenkt.  

Jeg liker også resten av persongalleriet og jeg liker også at denne boka har to fremragende skurker. Den ene har jeg ikke tenkt å si noe om fordi det spoiler for mye, men den andre er en gladkristen treningsinfluencer som tar kontrollen på hotellet når alt blir mørke og stadig mer kulde etter at sola eksploderer. Særlig sistnevnte er ond på en særdeles engasjerende måte der man like mye hater henne som man hele tiden er nysgjerrig på hva hun finner på nå. Jeg liker også at hun er et sånt eksempel på at når man gjennomgår mye så er det jo forventet at folk utvikler seg av det, og hun er en som ikke påvirkes av ting, en som på mange måter er minst like håpløs på slutten av boka som i begynnelsen. Det er en slags realisme i det og, hvordan noen personer ikke lærer leksa si og antakelig kommer til å fortsette å lykkes urettferdig mye likevel.  

Og jeg liker at denne boka i all hovedsak er noe av det mest fengende man kan forvente av en bok som starter med at sola eksploderer mens man er på ferie, men samtidig så er det også dypest sett en historie om hva katastrofer gjør med folk og om class warfare (som sikkert kan oversettes til klassekrig, men jeg føler class warfare er mer beskrivende).  

Om man skal kommentere på noe med Zero stars er det kanskje at jeg forventet at boka skulle være enda morsommere og enda lettere enn den var, kanskje dels på grunn av tittelen og coveret. Og Zero Stars er jo en ganske satirisk bok, men jeg føler at den var mer spenning enn humor og mens det er en bok som er lett i den forstand at mange dør uten at man rekker å føle så mye rundt det, så tok den meg litt lenger tid å lese enn jeg hadde regnet med, noe som jeg tror egentlig handler om litt den samme greia som de gangene jeg ser actionfilmer, hvordan noen kanskje blir mer engasjert av at det skjer ting hele tiden mens jeg foretrekker ting som tar seg litt mer tid.  

Dette er likevel en svært velskrevet, underholdende og spenningsfylt bok som jeg tror mange kan kose seg med og som jeg også føler var en god debut av M.J. Wassmer. Til forskjell fra tittelen så er dette en “terningkast 5, ville anbefalt” 😃