Der jeg blant annet anmelder Bury your gays av Chuck Tingle og prater om noen fornuftige grep i hverdagen jeg ser for meg å ta fremover

Heisann! Egentlig syns jeg forrige innlegget mitt fortjente mer interesse, men pytt sann, det føltes på tide å blogge igjen, så her er jeg :) Og siden sist har livet vært jobb og hverdag, men også å få skikkelig sansen for serien The Boys på Prime der jeg har sett hele første sesong nå og så vidt har begynt på sesong 2 og det burde på noen måter ikke være min greie for det er innmari mørke greier, men det er så fengende og fascinerende og jeg liker hvor mye man ender opp med å hate de man er ment å hate, det viser at det er noe som gjøres veldig riktig og handler også mye om innmari godt skuespill. Ellers leser jeg, spiller tv-spill, holder på med ulike kreative prosjekter og i dag hadde jeg en uventet, men veldig fin spasertur fra Carl Berner til Grünerløkka fordi t-banen hadde en kort stans og de visste ikke hvor lenge den ville vare og hvis valget er mellom å vente på kollektivtrafikk eller bare å gå et sted, så velger jeg sistnevnte fordi jeg har så lite tålmodighet med venting. 

Ellers så tenkte jeg å prate litt om vekt for jeg har i årevis vært litt smålubben (liten og rund) og det har egentlig ikke gjort noe siden jeg er frisk og har energien til det meste jeg vil og sånt (dessuten pleide det å være litt over 70 kilo og det føles helt greit når man er 160 høy). Og så gikk jeg fort urovekkende mye ned i vekt våren 2020 grunnet den gang udiagnostisert Ulcerøs Kolitt og helt frem til sommeren 2021 så slet jeg med å gå opp i vekt (noe som var et uvant problem for meg og som også var en god påminnelse om at hvor enn fint det virker å være naturlig tynn så er det nok ikke bare kos det heller). I løpet av det neste året når jeg gradvis fikk Ulcerøs Kolitt mer under kontroll så gikk jeg deretter kraftig opp i vekt (sånn var 61 kilo i mai 2021 og 83 kilo august 2022) før jeg har variert mellom 83 og 88 kilo de siste to årene. Og selv om jeg likte bedre når vekten min pleide å være 70 kilo et eller annet i stedet for over 80 kilo så er det ikke sånn at jeg føler at vekten min nå nødvendigvis er et stort problem, men jeg har samtidig ikke lyst til at den skal bli noe særlig mye mer og har mål om å gjøre noen små grep. Jeg har allerede vært flink til å ta trappene fremfor heisen i et halvt års tid og jeg har ikke råd til treningstimer eller treningssentre, men når det er 5 Rytmer-dansetimer på Fontenehuset så er jeg med på det og utover det pleier jeg å gå tur til Liastua hver søndag (og jeg kunne nok gått raskere de turene, de er mer kos enn effektive, men det er bedre enn ikke noe). Men jeg tenkte at to små grep jeg kan gjøre fremover er at jeg ofte har pleid å kjøpe inn en pose med stratosfigurer eller Tortillachips som snacks til mandag, tirsdag og onsdag og hvis jeg dropper det og lar eventuell snacks de dagene være mellombarer og yoghurt så er det litt bedre. For jeg er en skikkelig godtemoms og har alltid vært det og jeg har ikke lyst til å slutte å kose meg med snacks, men samtidig så har jeg ikke så lyst på snacks at jeg løper ned på butikken hvis jeg ikke har det i huset, så å bare ikke ha det tilgjengelig hjemme utenom torsdag, fredag og lørdag vil jo hjelpe litt der (om jeg baker brownies en torsdag og det er noe igjen på søndagen og mandagen så er det selvfølgelig helt greit å spise det opp siden det i min mangel på en fryser antakelig ikke vil være så godt lenger neste torsdag, men det er litt selvfølgelig). I tillegg så har jeg aldri vært noe glad i å lage mat og jeg har liksom ikke hatt lyst til å bli mer glad i det heller, men dette har også ført til at jeg lager én litt mer ordentlig to dagers middag hver uke og så blir det ferdigretter, boksmat og liknende de andre dagene og jeg tenkte å prøve å sette meg et mål om å lage to litt mer ordentlige to dagers middager hver uke. Og litt av dette med enkle måltider har jo handler om tidene jeg jobber og hvordan det liksom ikke frister å bruke tid på å lage mat de dagene jeg ikke er hjemme før litt over syv, noe som er tilfelle onsdager og fredager, men nå tenkte jeg å ha en enkel ferdigrettgreie mandagene, lage en litt mer ordentlig middag tirsdag som det blir rester av på onsdag etter jobb og så lage en litt mer ordentlig rett på torsdagen som jeg spiser rester av på fredagen før lørdag kan være enten noe enkelt eller restaurantbesøk (søndager pleier jeg å få middag hos mamma) og å også prøve å spise litt saktere fordi jeg spiser litt for fort og mye. Og de mer ordentlige middagene kan være Toro meksikansk gryte eller taco eller spagetti, så det er ikke sånn at jeg skal kunne skryte på meg at jeg lager alt fra bunnen skikkelig, men jeg har i alle fall litt mer kontroll over resultatet med sånne matretter enn med en Fjordlands eller en boksmat, så jeg tror det er bedre for kroppen min (og etter hvert så kan det hende jeg tester noe fra den kokeboka som var en av premiene i en konkurranse jeg vant i juni hvis det ikke krever alt for mye ingredienser eller virker for avansert). Og det er ikke sikkert det påvirker vekten min, men kanskje det hjelper meg å ikke gå enda mer opp i vekt og all den tid jeg ikke har planer om å begynne å trene masse eller å slutte med sukker, så er å spise ferdigretter max to dager i uka og å ikke ha snacks i leiligheten utenom torsdag, fredag og lørdag bedre enn ikke noe kanskje. Vi satser på det. 

*

Her er et veldig kult klipp fra den nyeste episoden av Make some noise: 

Og så har jeg jo lest min første bok av Chuck Tingle og nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av den og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse :)

Bury your gays av Chuck Tingle 

 

Jeg har i årevis hatt et inntrykk av at Chuck Tingle er en av verdens kuleste personer, men manglende interesse for sex har gjort at jeg ikke har lest noe av ham. Det vil si ikke før nå, for tidligere i sommer hørte jeg om Bury your gays, og synopsiset virket såpass fascinerende at det åpenbart var noe jeg trengte å lese og ja, denne boka var topp! 

I denne boka følger vi manusforfatteren Misha, som har jobbet i Hollywood i årevis og nylig har blitt nominert til Oscar for beste live-action kortfilm. I tillegg holder han på med en tv-serie der han står for ideen og er hovedansvarlig for manus og det er denne tv-serien som er igangsetter for handlingen i Bury your gays. Mishas produsenter maser nemlig på ham om å følge algoritmene og drepe en homofil karakter i finalen; noe Misha har ekstremt lite lyst til. Imidlertid følges dette avslaget av at horrorfigurer fra tv-serien hans dukker opp in real life og forsøker å drepe ham. Og dette fører til en historie som kombinerer underholdning og skrekk, samtidig som det er en god kommentar til ulike troper, aller mest selve tropen “bury your gays”, som handler om hvor ofte LGBT-karakterer i filmer og tv-serier og liknende må dø i stedet for å kunne ha lykkelige trygge forhold. Og alt dette behandles med varme og smarthet og alt i alt er dette rett og slett bare en skikkelig god bok. 

Som en person som har hengt litt for mye på Tv Tropes, så likte jeg i begynnelsen veldig godt hvordan Chuck Tingle her kommenterer troper på en veldig fin måte. Det er tydelig at han har peiling og at han kjenner temaene han skriver om og så er det bare en bonus at han i tillegg skriver på en veldig fengende og engasjerende måte. Jeg liker også at dette er en bok som vil mye og føles som en historie som har vært viktig for Chuck Tingle å formidle, og jeg liker hvordan han også har noen svært såre og vonde flashback-scener fra Mishas oppvekst og episoder som påvirket ham sterkt og fortsatt preger ham på mange måter når hovedhandlingen tar plass.  

Handlingen er ellers svært spennende og jeg leser ikke så mye skrekk, men det var noe med måten Chuck Tingle skriver det som minnet meg litt om gleden jeg tidligere har fått av flere av Grady Hendrix sine bøker, hvordan skrekken brukes som et redskap for å fortelle en historie som vil (og får til) å være mye mer enn bare skummel. Og samtidig så er hjertet i historien her egentlig ikke skrekken, men mer et oppgjør med behandlingen av homofile karakterer i fiksjonens verden, så vel som en historie om hvor vanskelig det kan være å komme ut av skapet, men hvordan det kan være veldig verdt det og bety mye når det først skjer. 

Anyway, jeg ble veldig glad i denne boka og det handler ikke bare om hvor godt skrevet den var eller hvor fengende denne boka var og hvordan den absolutt har øyeblikk av både humor og drama, men også i veldig stor grad om følelsen den ga. For i ettertid har ikke alle detaljer i denne boka festet seg så godt og det er andre bøker jeg har lest som har vært enda mer meg, men jeg syns denne boka bare ga meg en så varm og håpefull følelse på slutten at det er det jeg aller mest sitter igjen med.  

Terningkast 6!