Der jeg anmelder Dørene lukkes og sånt :)

Skulle jeg gjerne hatt kommentarer på de forrige to innleggene mine og syns en del av meg at flere innlegg på rad uten kommentarer er demotiverende? Ja. Men samtidig så kan jeg ikke bare slutte å blogge på trass bare fordi ingen kommenterer, for kanskje dette er en midlertidig greie og ting bedrer seg utover høsten. Og i verste fall så gir det meg uansett mye glede å skrive om ting og den gleden er verdt det, selv om det av og til føles sårt når det ikke virker som noen bryr seg og man veldig gjerne vil ha den bekreftelsen. Og hvis noen leser dette og får dårlig samvittighet så er ikke det meningen, jeg må bare få lov til å klage litt og få lov til å være et menneske som ønsker seg respons og tilbakemeldinger og at noen skal vise engasjement overfor ting jeg gjør, sånne behov er det ikke så lett å skru av.

Nok om det. Det er lørdag kveld og alt i alt har jeg det i grunnen ganske fint for tiden. Jeg koser meg med et nytt skriveprosjekt, jeg leser mye fint, hver gang jeg drar på Fontenehuset føler jeg meg like takknemlig over å endelig trives et sted der jeg alltid vil være like velkommen og der det aldri trenger å ta slutt og utover det skjer det jo ikke så mye spennende, men jobb går greit nok selv når jeg er lei og når jeg blir sliten av alle inntrykkene på kollektivtrafikk, så finnes alltid lettelsen når jeg er fremme. Ellers gleder jeg meg til tirsdag da jeg har fri og har tenkt å tilbringe hele formiddagen på Bjørvika og hovedbiblioteket, jeg liker at jeg får bostøtte om noen dager og kanskje da vil ha råd eller mulighet til å skaffe et nytt tv-spill å få dilla på (jeg har veldig lyst til å teste Persona 5 selv om det er en serie jeg ikke har spilt før fordi det høres ganske fascinerende ut) og ja, det er mye tross alt som er fint i livet :)

Her er en bok jeg nylig leste ut: 

Nå tenkte jeg å dele min anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager. OG jeg har nylig fått to bøker jeg har veldig troa på i posten og den ene av dem leser jeg nå og anser som ekstremt siterbar, så jeg regner med at det blir minst et innlegg til med bokanmeldelsesfokus denne måneden, uansett om noen bryr seg eller ei. Yay!

Dørene lukkes av Maren Skolem 

 

For Freya, en 34 år gammel bartender, handler livet om sjekking. Hun sjekker, dobbelt- og trippelsjekker om hun har husket å låse dører, om ovnen er av, vannet står på, eller om telefonen tilfeldigvis ligger og ringer noen akkurat mens hun snakker om dem. Hun sjekker seg for kreft og for flått. Og hun prøver, med en viss ambivalens, å sjekke menn. 
 
For Freya er også belemret med håp, en forbannet følelse som får henne til å strekke seg etter ting utenfor hennes rekkevidde. Men hva gjør du når det du håper på, er det du frykter mest? Og hvordan skriver man egentlig en Tinder-bio om man egentlig aldri helt har turt å bli seg selv? 

Over er et synopsis for Dørene Lukkes; en bok som i all hovedsak ble skaffet fordi jeg liker alt Maren skriver og fordi så mange folk posta bilder med at de hadde boka og jeg ville være en del av fellesskapet. Som en bonus så syns jeg coveret her var innmari fint og at tittelen var genial. Nå når denne boka er lest ut så tenker jeg at dette var en veldig, veldig fin leseropplevelse som var både relaterbar og siterbar. På en måte føles det kanskje ikke som en bok der det står like mye på spill som i Hva jeg gjorde med pengene, men det gjør ikke dette til en mindre viktig bok. Snarere tvert imot, i alle fall tror jeg mange kan få mye ut av Dørene lukkes også og her skal jeg bable litt videre om hvorfor. 

Aller mest føler jeg Dørene lukkes er et karakterportrett av en karakter som det er lett å bry seg om. Selv liker jeg å være i Freyas tankeverden, hvor enn slitsomt det virker å være så plaget av tvangstanker og jeg syns det er mange gode observasjoner og betraktninger her som jeg tror det er lett å relatere seg til. Selv kan jeg særlig forstå den følelsen av at alle andre har ting helt på plass mens man selv ikke føler at man får til voksen helt og jeg syns dette formidles veldig godt.  

Og det er mange fine øyeblikk her og situasjonsbilder som males godt frem. Som diskusjonen om musikaler, som der noen begynner å diskutere transkvinner i idretten og ikke finnes åpne for andre synspunkter, som hvordan familiedynamikken formidles og scenen med morfaren i familieselskapet der alt føles truende. Alle disse øyeblikkene føles så sanne og så ærlige og såre og er med på å vise Marens mange styrker som skribent. Og jeg ble veldig glad i den delen med alle tenk om-scenarioene som kulminerer i slutten på en runde gjemsel, og ikke akkurat glad i, men i alle fall ganske berørt av delen der det skildres de ulike tingene “å ville dø” kan innebære fordi det var veldig sårt og vondt, men samtidig belysende og interessant. 

Aller mest elsket jeg i det hele tatt språket og hvor siterbar denne boka er og nå tenkte jeg å trekke frem noen eksempler: 

“En kveld oppdaget jeg at jeg hadde fått håp.” 

“Noen øyeblikk i livet skal vi leve så mange ganger at vi føler oss hjemme i dem, selv om vi ikke liker dem.” 

“Han er kjekk på en udiskuterbar og klassisk og litt kjedelig måte; han ville ha blitt et mahognibord om han var tjenerskap i Skjønnheten og udyret.” 

“Tenk å våkne hver morgen og vite at du holder. At du ikke har noe å bevise, rettferdiggjøre, veie opp for, at du er eksistensberettiget bare i kraft av å være noens Viktigste.” 

“Det er det som er så bra med oss single, det er så lett å få oss til å passe, som den minste brikken i Tetris.”  

Dette er bare noen få utdrag, men jeg kunne sitert mye mer, det er såpass mange setninger og avsnitt og sånt som jeg virkelig likte innmari godt.  

Om jeg skal kommentere på noe så er jeg litt blandet hva angår slutten. På noen måter føles den helt riktig, men det var likevel en del av meg som hadde fått det for seg at alt ville ende mer romantisk og sukkersøtt enn det gjorde. I stedet føles slutten mer realistisk og mer åpen og på sett og vis kan man argumentere for at det er en sånn slutt som føles litt som slutten av musikalen Company, som jo avsluttes med at Bobby ikke er i mål, men at han på sett og vis føler at han er klar for endringer på en måte som ikke har vært tilfelle frem til da.  

Jeg føler også at noe udefinerbart mangler som stopper dette fra å være helt elsk, i stedet er Dørene lukkes “bare” en veldig fin og godt skrevet bok som balanserer småmorsomme og presise skildringer og tvangstanker og såre følelser om hvor slitsomt det kan være å være et menneske i verden veldig, veldig bra. Men det i seg selv er en kunst det altså, bevares. 

Alt i alt vil jeg understreke at Dørene lukkes er en svært fin bok med mange gode kvaliteter som er veldig verdt å lese. Den har øyeblikk med mørke og sårhet, men det føles likevel håpefullt, mye hjulpet av at jeg føler Maren Skolem alltid har noe litt lyst og lekende ved språket sitt som gjør at det fenger og er godt å være i. Terningkast 5! 

Og med tanke på hvordan Maren Skolem nå har skrevet to bøker som jeg jo har visst at jeg ville like fordi jeg liker alt hun skriver, men der jeg likevel først ikke var helt overbevist av synopsiset og så bare funka det så bra, så er jeg bare enda mer spent på Marens kommende ungdomsbok der utgangspunktet er et synopsis jeg elsker, for hvis synopsis som ikke overbeviser hundre prosent resulterer i terningkast 6 og 5, hva venter når jeg i utgangspunktet elsker synopsiset og? Jeg fryder meg av å tenke på det <3