Ting man lærer om seg selv og eventyr som man føler for å dele med noen

Heisann! Det er tirsdag, våren er pen og varm for tiden og torsdag ettermiddag skal jeg forsøke å avansere fra Toro Brownies-blanding og forsøke meg på brownie cookies, for det ser veldig godt ut og ikke så alt for avansert. Ellers så har jeg et par fine planer for 17 mai som er bare kos og ikke noe stress (og jeg har fått ansvaret for å skrive 17 mai tale til å holde på Fontenehuset på 17 mai og har ingen ideer, men det finner jeg ut av), jeg koser meg med tegneprosjekter og Nintendo og jeg har det generelt sett ganske fint. 

Dessuten har jeg lært litt ting i det siste. For det var jo Eurovision i helga og jeg droppet å se det fordi det føltes riktig, fordi den gode stemningen uansett var ødelagt og fordi alt bare ble kaos og det gikk veldig fint og det var på sett og vis litt deilig å slippe å være såpass sent opp og å også lære at jeg ikke MÅ bruke kvelden det er Eurovision på Eurovision for før har det vært umulig å ha andre planer den dagen det er Eurovision, men nå går det beviselig fint å ikke se så lenge jeg skriver kommentarinnleggene mine på bloggen min og det er litt praktisk å vite. Og jeg har lært noen andre ting av alt sammen også og det første er at ja, jeg syntes en del personer var litt for dømmende og at debattklimaet på nettet er litt for hardt og jeg føler fortsatt ikke at alle som faktisk så på Eurovision på lørdag av den grunn er for folkemord. Samtidig så kan jeg lære av dette å huske på at det at folk er dømmende får man ikke alltid gjort noe med og jeg skapte ekstra ubehag for meg selv når jeg forsøkte å forklare og unnskylde meg på sosiale medier i stedet for bare å holde kjeft. For det er ikke alltid folk er åpne for forklaringene og unnskyldningene en har og man får ikke alltid en respons som er forståelsesfull og med det som skjer på Gaza så er det en så håpløs og fastlåst situasjon at det blir ekstra sterke følelser og ekstra mye frustrasjon og da kan det være vanskelig å være så raus med folk som vil late som ikke noe og bare kose seg med ting i stedet for å ta situasjonen innover seg, selv hvis de føler at å ofre Eurovision er både vanskelig og sårt. 

En annen ting jeg har lært er at min egen respons når jeg ville late som alt var vanlig for å kunne se Eurovision er at det egentlig er en respons jeg kjenner igjen hos meg selv fra tidligere for jeg har generelt sett en tendens til å skyve vanskelige ting bort og å slite med å forholde meg til dem. Jeg så det da jeg slet veldig fysisk og psykisk vinteren 2021 og ble ekstra syk av å nekte å akseptere at det akkurat da ikke var mulig å være optimist for da var faktisk livet ganske dritt. Jeg så det når jeg slet med å akseptere og forholde meg til det når onkel Andreas var alvorlig syk. Og det er noe viktig i å kjenne igjen mønstre hos seg selv for det er også på den måten man kan bryte dem. Noen ganger kan man ikke bare gjemme det som er vanskelig under et teppe og late som ikke noe, noen ganger er man nødt til å akseptere at ting er annerledes og at det påvirker planer, noen ganger må man akseptere at en del av å være voksen er at man noen ganger må forholde seg til virkeligheten og ikke sin egen lille boble (ja, jeg føler veldig at jeg er Joy i Pixar's Inside Out, men at jeg bare må lære moralen hun lærer til slutt gjentatte ganger på grunn av det mønsteret som ofte gjentar seg). Og i ettertid er jeg stolt av at jeg ikke så Eurovision i år for det viser at jeg kan legge bort trassen min og være åpen for å endre meg og jeg har lyst til å være et menneske som er villig til å tilpasse meg. Det er slikt som gjør at man uvikler seg i stedet for bare å stagnere tross alt. Og jeg har blitt stadig flinkere de siste årene til å være mer åpen og mer fleksibel, men en del av det er også å være villig til å lytte til andre perspektiver og innse at å velge å late som ikke noe og å skyve det som er vanskelig bort i seg selv ikke alltid er et helt uproblematisk valg. Jeg føler jeg allerede har vokst veldig på erfaringene mine i det siste og jeg håper utviklingen fortsetter som en videre del av prosessen med å bli den beste versjonen av meg selv.

*

Nok om det. Her er dagens tegning til Mermay (der man utfordres til å tegne havfruetegniner med et nytt ord som utgangspunkt hver dag i mai):

 

Dagens ord var "mythology", så jeg har tegnet en labyrint med en minotaur-havfrue i midten og så er den under vann så det er mange havdyr rundt omkring og. Jeg syns denne tegningen ble kul selv og den tok meg mye lenger tid enn det sikkert ser ut til å ha tatt. 

Men nå tenkte jeg å dele noe skriving. For i høst var jeg med på en skrivekonkurranse der man skulle skrive et eventyr. Fristen var 20 oktober og så skulle alle få svar når vinner(e) var trukket og siden har jeg bare ventet og ventet. For jeg var faktisk veldig fornøyd med eventyret mitt, jeg syns det var en god ide og at jeg i tillegg klarte å unngå mange fallgruver jeg ofte faller i der jeg overforklarer og snakker meg bort og andre ting. Her klarte jeg å skrive et ganske rettfrem eventyr som jeg følte at ville funke godt for målgruppen og jeg trodde helt ærlig at det hadde sjanser til å lykkes. Og så bare har jeg ikke hørt noe fra forlaget som hadde konkurransen siden november. Jeg spurte forlaget om konkurransen i februar og to uker senere svarte de at svar og tilbakemeldinger var rett rundt hjørnet og så fortsatte det å være like stille og for to uker siden nå så sendte jeg dem en melding på Facebook der jeg spurte om de hadde tenkt å trekke noen vinner og å gi ut noen eventyrbok og den har heller ikke blitt besvart og på nettsiden fokuserer de på en annen bok de skal gi ut. Og det har nå gått så lang tid at jeg tenkte at greit, jeg vil jo faktisk ha respons på denne historien og hvordan jeg eventuelt kan utvikle den og jeg vil faktisk dele den med noen og ideen min var derfor å poste den her og heller bare slette den om et mirakel plutselig skjer og Måken Forlag faktisk vil publisere historien noe sted. Etter over et halvt år vil jeg ikke lenger la historien min leve i et limbo der jeg ikke føler jeg kan poste den noe sted i håp om positiv tilbakemelding fra forlaget som hadde konkurransen, jeg vil dele den og hvis jeg er veldig heldig så er det å miste tålmodigheten akkurat det som gjør at jeg faktisk hører fra Måken. Uansett så likte jeg historien og jeg håper noen andre liker den også og at det finnes måter jeg på sikt kanskje kan gjøre det til et enda bedre eventyr. For eksempel ser jeg for meg å skrive eventyret om til en liten musikal for barn, kanskje det går an. Uansett god fornøyelse og så bables vi om noen dager :) God 17 mai!

Meitemarkens episke reise – et eventyr  

 

Det var en gang et tre som sto like ved en gatelykt og som hadde en helt spesiell trerot over bakken som en liten meitemarkfamilie hadde gjort til sitt hjem. Der hadde de gjort det riktig fint, de hadde laget seg en liten samtalekrok, de hadde funnet noen gamle LED elektriske stearinlys som kunne gi dem litt lys og de hadde skapt et lite bo som det alltid var hyggelig å komme hjem til. Familien besto av far og mor i huset, Magnus og Milde og deres kjære datter Ellemine som hadde bursdag neste dag og mer enn noe annet ønsket seg et skikkelig fint høstløv som hun kunne bruke som teppe. Hun ønsket seg et som hadde nyanser av både rødt og oransje og som kunne føles som en magisk oktoberdag selv hvis hun tok det frem når vinteren kom og Magnus kom frem til at det var hans oppdrag å skaffe det til henne. Så han dro av sted. Milde og Ellemine ble hjemme der de laget seg noe særlig god mat til den viktige begivenheten, lykkelig uvitende om hvor utfordrende Magnus sin reise ville ende opp med å bli.  

Den startet lett. Oktobervinden var kald, men sola fantes den også og den gjorde at alle høstfargene liksom bare glitret litt ekstra underveis, noe Magnus ble inspirert og motivert av. Så motivert at han besluttet å være litt ekstra snill mot alle han møtte på vei til det veldige treet en lang vei unna der han visste at man fant de aller fineste løvbladene.  

Og hans første mulighet til å være ekstra snill da han møtte på en spesielt klønete frosk som hadde snublet i sine egne ben og nå lå på ryggen og slet med å få snudd seg tilbake sånn at han kunne hoppe videre. Magnus så at frosken virket sliten og lei etter flere forsøk på å få snudd seg riktig vei igjen og spurte pent om han kunne få lov til å hjelpe, noe han så absolutt kunne. Så han prøvde og til tross for at han bare var en liten meitemark, så var han overraskende sterk og snart hadde han fått hjulpet frosken som virket overveldende takknemlig og som lovet å hjelpe Magnus en annen gang om han så fikk muligheten. Magnus takket og ålte seg fornøyd videre mens han følte seg innmari fornøyd med å ha kunnet gjøre en forskjell.  

Den neste Magnus møtte på reisen var et ekorn som fortvilte fordi han hadde plukket en hel masse nøtter til vinterlageret sitt og så hadde en slem kråke skremt ham og alt hadde ramlet utover og han slet med å finne igjen alle nøttene sine.  

“Jeg trenger dem alle,” sa ekornet, “vinteren vil bli lang og kald og vi trenger alle nøtter vi kan få, å uff, det er så himla typisk at dette måtte skje.”  

“Ta det med ro, jeg skal hjelpe deg, er vi to så vil nok alt gå bra,” sa Magnus og hjalp til å lete. Snart nok var alle nøttene funnet, og ekornet var glad og takknemlig og lovet å hjelpe Magnus om han fikk muligheten til det en dag.  

“Det var da så lite,” sa Magnus fornøyd mens han gledet seg over at han igjen hadde fått til å hjelpe noen. Han fortsatte reisen sin, litt sliten nå, men også med en stor dose tilfredshet som ga ham energi til å fortsette.  

Plutselig hørte han et “ååå!” som nærmest ljomet av frustrasjon og Magnus så seg undrende omkring før han la merke til et pinnsvin som til Magnus sin forbauselse tydeligvis var uhyre begavet. Dette pinnsvinet satt nemlig der og strikket og virket veldig lei.  

“Hva driver du med?” spurte Magnus. Pinnsvinet skvatt til, den hadde vært helt i sin egen verden, men da den så Magnus så virket den litt lettet.  

“Som veldig liten så mistet jeg moren min og ble funnet skadet av en menneskefamilie som jeg bodde hos en stund. Innen jeg ble sluppet ut, noe jeg ble da jeg var helt frisk og fin igjen, så hadde jeg sett familien drive mye med strikking og det slo meg at jeg kunne bruke to av pinnene mine som strikkepinner så jeg fikk en fuglevenn til å nappe dem løs og så har jeg siden strikket en hel masse små tepper med garn fuglevennen min har hjulpet meg å skaffe. Men her har jeg tydeligvis strikket feil et sted og da må så mye gjøres på nytt og det er så kjedelig,” sa pinnsvinet med et stort sukk etterpå som liksom understreket hvor kjedelig det var. Magnus visste ikke helt hvordan han skulle hjelpe, men så fikk han en ide. 

“Kanskje det blir lettere om jeg heier litt på deg mens du fikser problemet,” spurte han og tenkte at han kunne være skikkelig god til å heie om han fikk muligheten. Pinnsvinet tenkte seg om før den nikket og da heiet Magnus ivrig mens pinnsvinet fikset problemet og snart nok hadde alt under kontroll igjen. Med det tok pinnsvinet en liten pause der han takket Magnus og lovet å gjengjelde tjenesten om han fikk muligheten. Så fant han frem et av teppene han allerede hadde laget, et teppe et menneske kanskje ville kjent igjen som en gryteklut, og satte seg godt til rette på det mens han laget plass til Magnus. De bare satt der et par minutter mens de bare slappet av og merket seg ikke at vinden hadde begynt å ta litt mer i på den måten høstvinden gjerne gjør når en storm er i anmarsj. Så kunne Magnus fortsette reisen, enda mer tilfreds enn før. 

Omsider nådde han det veldige treet som var omkranset av falne løvblader, deriblant et høstløv som ville være en perfekt bursdagsgave til Ellemine. Og det var her alt kunne vært annerledes om vår meitemarkvenn bare hadde reist tilbake med en gang. I stedet så kjente Magnus at han var riktig sliten og han fant seg ly under et utvalg høstløv og besluttet å ta en bitteliten lur, i en snau halvtime. Sliten som han var endte dog Magnus opp med å sove ganske mye lengre enn det og der han sov så søtt så fikk han det ikke med seg at vinden tok til skikkelig og at det begynte å regne, først litt og så veldig mye. Da Magnus omsider våknet var det skikkelig dårlig vær og Magnus sukket for dette var på ingen måte etter planen. Men han måtte bare komme seg trygt hjem og derfor begynte han sin episke reise, lengtende etter varmen og tryggheten som ville finnes når han til slutt omsider kom hjem.  

* 

I en verden av paraplyer, regnjakker, folk som ikke hadde noen av delene og som løp hjemover med en avis over hodet og regnet og vinden som fortsatte med full styrke, fantes det også en liten meitemark kalt Magnus som var kald, sulten og sliten og som ålte seg hjemover med halen viklet rundt et løvblad. Han følte seg veldig, veldig liten der han var og hjemme føltes samtidig innmari langt unna. Men Magnus var ikke typen til å gi opp så han fortsatte på og var så fokusert at han først ikke hørte ordet “meitemark”. Da det så ble ropt en gang til litt høyere så reagerte Magnus likevel og han så seg om og fikk øyet på pinnsvinet, som selvfølgelig var den som hadde ropt. Den stakk hodet ut av huset sitt og spurte hva Magnus drev med. Magnus forklarte at han måtte hjem. 

“Men i dette været? Du kan slappe av litt hjemme hos meg i håp om at stormen løyer,” sa pinnsvinet omtenksomt. Magnus vurderte det et øyeblikk, men så tenkte han på hvor redd Milde og Ellemine kanskje var der de ventet på ham og han sukket.  

“Jeg må fortsette,” sa han.  

“Vel, la meg i det minste gi deg dette teppet så du holder varmen,” sa pinnsvinet og fant frem et av teppene han hadde strikket seg. Han la det fint over Markus og det gjorde en umiddelbar forskjell for straks var Magnus mye mindre kald og frossen.  

“Tusen takk,” sa Magnus med den største oppriktighet før han fortsatte reisen sin. Han var kanskje både sulten og sliten, men nå slapp han i det minste å fryse.  

Reisen gjennom stormen fortsatte, og Magnus følte seg uendelig lei. Han ville så gjerne være trygt hjemme hos familien sin og det var dessverre fortsatt langt av sted. Men han var i det minste ikke kald lenger og snart nok var han ikke sulten heller for etter et lite parti med reise hørte han igjen navnet sitt. Denne gangen reagerte Magnus med en gang og han fant straks ekornet, som pilte ned fra et tre rett i nærheten og rett bort til ham.  

“Hva gjør du her i uværet?” spurte ekornet bekymret. Magnus forklarte og ekornet nikket tankefullt før det lyste opp. 

“Vent et øyeblikk,” sa det og pilte tilbake til treet som det hentet noe i før det kom tilbake. Med seg hadde ekornet nå to nøtter. 

“Jeg vet jeg i stad sa at jeg trengte alt jeg hadde av nøtter til vinteren, men jeg tror virkelig at det vil gå fint om jeg har to nøtter mindre. Du kan ta disse to så slipper du i det minste å være sulten,” sa ekornet. Magnus var så sulten at han begynte på den ene nøtten med en gang, men så tok han seg i det og sa med mat i munnen “takk.” Ekornet virket svært fornøyd og pilte ivrig tilbake til treet sitt mens Magnus spiste begge nøttene før han god og mett fortsatte videre; fortsatt sliten, men ikke lenger verken kald eller sulten.  

Noe som trøstet Magnus da var det at han følte at han var nødt til å nærme seg litt, han visste at han var godt over halvveis. Og det var da en ubehagelig overraskelse dukket opp for snart åpenbarte det seg noe nytt og uventet; et veldig hav. Dette kunne Magnus ikke huske at hadde vært der før og det sto der foran ham i brungrønngrå nyanser. Magnus hadde tidligere hørt om havet og sett for seg eventyr på de syv hav, men akkurat nå var han aldeles for sliten til å føle for det minste av eventyr. Snarere ønsket han bare å komme hjem og det plutselige havet foran ham var sånn sett en stor hindring.  

“Dette vil jeg gjerne svømme i,” hørte Magnus plutselig og han så seg om og så frosken som han kun timer tidligere hadde hjulpet. Den fokuserte først på havet, før den merket seg Magnus. 

“Heisann, går alt bra?” spurte frosken omtenksomt. Magnus sukket og fortalte hvor lei han var og hvordan havet føltes så uendelig og umulig å få til å krysse.  

“Jammen, dette løser vi jo faktisk lett, du kan sitte på ryggen min og så kan jeg svømme deg over,” sa frosken. Magnus lyste opp og takket før den tok med seg løvbladet og teppet sitt opp på ryggen til frosken som begynte å krysse havet med den største selvfølgelighet. Og til tross for regnet som fortsatt falt og vinden som ikke viste det minste tegn til å roe seg, så var det noe fint og eventyrlig med å sitte på med frosken og. Magnus følte på hvor mye dette var det nærmeste han noen gang ville komme å være en kaptein på de syv hav og greide å nyte reisen litt. Og så kunne han skimte noe; et lys fjernt der borte.  

“Svøm mot det lyset,” sa den vesle meitemarken og frosken lystret og snart nok kom de nærmere lyset som var som et fyrtårn og ved det fyrtårnet fantes en trygg havn. Et tre og Magnus kjente en varm følelse i hjertet sitt for der var treet og treroten. Der var endelig hjemme. Magnus forklarte at det var til den treroten han skulle og frosken satte ham av ved den. 

“Tusen, tusen takk,” sa Magnus og frosken sa at det bare hadde vært hyggelig før den dro sin vei, svømmende utover horisonten på vei til sitt. Magnus fulgte frosken med blikket litt, men så snudde han seg mot trerothjemmet sitt og følte seg uendelig glad. Så ålte han seg bort og inn og ble møtt av en rørt og lykkelig Milde og en sovende Ellemine, som straks ble vekket og kunne stråle av glede over å se faren sin igjen. Endelig var de tre meitemarkene igjen sammen.  

 

Senere ville Magnus finne ut at fyrtårnet så visst ikke var et fyrtårn, men den kjente og kjære gatelykten som alltid fortalte ham at han hadde funnet sin trygge havn. Han ville også se havet tørke bort når høstsola tittet frem neste dag og tørket bort veldige hav som egentlig heller var veldige sølepytter som føltes som hav når det var mørkt og stormfullt og man var en ganske så liten meitemark på en storslagen reise hjem. Men når han fortalte om reisen sin ville han likevel fortelle om havet og om fyrtårnet, så vel som hvordan det å hjelpe andre kan være det som redder deg når du trenger det som mest fordi man kanskje en dag vil få hjelp tilbake. Og hvis man ikke får det så er følelsen av å gjøre en forskjell en gevinst i seg selv. 

***