Der jeg skriver om syv tv-spill-karakterer jeg er veldig glad i =D

Heisann! Siden sist har jeg holdt 17 mai-tale på Fontenehuset og det gikk veldig fint. Utover det har jeg lånt masse bøker på biblioteket i Bjørvika og kost meg med langhelg og nå syns jeg det er litt synd at dette er den siste ekstra fridagen i mai for høsten har ingen fridager og nå er det man får av fri fremover helger, sommerferie og jul og det føles på ingen måte ut som nok. Dagdrømmen om å flytte væffal en av fridagene i mai til oktober fortsetter, men jeg tror ikke det noen gang kommer til å skje selv om det definitivt burde det.

Ellers har jeg hatt det fint i det siste. Jeg hisset meg litt for mye opp på fredag fordi jeg måtte vente 35 minutter på 5-banen til Vestli fra Jernbanetorget mens alle andre t-baner østover kom og gikk og det i løpet av den perioden gikk forbi hele fem(!) t-baner retning Mortensrud (så er ørlite øyeblikk forbannet jeg alle som bodde på Mortensrud fordi jeg syns de var uforskammet heldige mens jeg måtte vente og å måtte vente er noe av det verste jeg vet om). Og så kom 5-banen og var mer stappfull enn alle t-banene østover som hadde gått i perioden jeg venta og så gikk den bare til Veitvet der alle måtte av og vente på neste irriterende stappfulle t-bane som tok meg med hjem og da ble jeg skikkelig sur på universet fordi jeg ikke takler motgang særlig bra. Men så gikk det fort over og ti minutter senere var jeg strålende fornøyd igjen, så alt det sier om meg er at jeg kan være veldig trassig, men at det heller aldri varer så lenge. 

Av andre ting så er jeg veldig happy fordi jeg er ofte skuffet over hvem som går ut og hvem som går videre på American Idol (de flinkeste sangerne går ofte for tidlig ut og kjedelige folk som synger Country gjør det irriterende bra), men hverken i fjor eller i år vant "kjedelig country-dude nummer 97852" og Abi Carter som i går vant var en av mine favoritter. Her har vi henne i går med Somewhere fra West Side Story:

Jeg syns dette var skikkelig fint og er glad hun vant, ikke bare fordi hun hadde en veldig god sangstemme, men også fordi hun faktisk tok sjanser en del. F.eks. sang hun Evanescence i en tidligere episode helt brilliant og det er gøy å se at hun behersker så mye forskjellig. 

Men nok om det. Jeg liker jo som kjent tv-spill veldig godt og nå tenkte jeg rett og slett at jeg kunne skrive et innlegg om 7 karakterer fra tv-spill som jeg er veldig glad i. Jeg tenkte at det kunne være litt gøy =D Kanskje kommer det oppfølger-innlegg senere, eventuelt andre tv-spill-orienterte lister, men nå ville jeg skrive om 7 karakterer jeg er særlig glad i og det i tilfeldig rekkefølge. God fornøyelse, så bables vi om noen dager :) 

7 tv-spill-karakterer jeg er særlig glad i 

- The Bard fra Wandersong 

Et av de undervurderte indie-spillene som jeg er aller mest glad i er Wandersong, der man spiller en karakter kun kalt The Bard, som må redde verden med sang. Wandersong er et spill jeg har vært glad i lenge, men det var først for et eller to år siden at jeg faktisk endte opp med å runde det, og det er et spill som jeg vil beskrive som ekstremt sjarmerende og fargerikt, men så har det samtidig en virkelig medrivende og god historie om valg og å ønske å være en helt av rett eller feil grunn. Når det gjelder The Bard (som er nonbinary) så finner hen tidlig ut at hen ikke er den utvalgte helten som er ment til å redde verden. Men så beslutter hen at hen vil prøve likevel fordi hen syns verden er så verdt å redde. 

Og for meg er The Bard en karakter jeg ser mye av meg selv i. Ikke bare fordi jeg som The Bard naturlig er ganske så positiv og håpefull i de fleste situasjoner, men også fordi jeg selv har en fæl tendens med å sammenlikne meg selv med andre som jeg ser på som mer perfekte og som jeg føler har muligheten til så mange ting som jeg selv bare drømmer om; folk jeg føler er utvalgte mens jeg selv er mer håpløs og gjennomsnittlig. Men så prøver jeg likevel; jeg skriver, tegner, fargelegger, prøver å spre glede, prøver å utvikle meg, jeg lar aldri egne begrensninger stoppe meg fra å danse på 5 Rytmer-timene på Fontenehuset eller fra å synge når jeg får muligheten til det og jeg føler at det er veldig The Bard, det er veldig i hens ånd. Og jeg liker The Bards utvikling gjennom Wandersong og hvordan hen har et øyeblikk der hen mister troen på at ting kommer til å ordne seg, men så går det over og så beslutter den at den i alle fall skal prøve og jeg føler at jeg er veldig flink til å prøve og å ikke gi opp så lett selv. Så ja, Wandersong er elsk og gleder den delen av meg som elsker musikaler selv om det teknisk sett ikke er en musikal, men bare et veeeeldig musikk-orientert spill, og The Bard er en karakter jeg kjenner meg enormt mye igjen i. 

- Taco fra Chicory: A Colorful Tale

Mange av folka bak Wandersong var også med på å lage Chicory (noe som merkes en hel del i sjarmen og fokuset på kreativitet, men også på hvordan også Chicory er et spill som er så mye dypere enn man først tror). I Chicory handler det om et fargeløst univers der de alltid har en "wielder" som farger universet og så pleier universet å være fullt av farger før alle fargene plutselig forsvinner. Taco (den navnløse karakteren man spiller som man gir navn etter yndlingsmaten sin) er vaktmester i tårnet til fargevokteren og tar penselen som man farger med og begynner å farge det og det er begynnelsen på et storslagent eventyr som aller mest egentlig handler om psykisk helse og bedragersyndromet. 

Chicory var et spill jeg spilte gjennom for noen år siden på Steam (og for tiden spiller gjennom på nytt på Switch) og mens jeg selvfølgelig likte fargeleggingen og tegneelementet innmari godt, så likte jeg også veldig godt hvordan Chicory tok opp temaer som bedragersyndromet (som jeg tror alle som driver med noe kreativt tidvis føler på) og depresjonen Chicory føler som følge av forventningene alle møter henne med. Og jeg elsket særlig Taco (som også er en karakter der spilleren selv kan velge kjønn de tolker karakteren som og som jeg derfor også skal tiltale som hen) som karakter. Taco er i likhet med The Bard ikke utvalgt til å redde verden i utgangspunktet, men ender opp med å prøve likevel. Jeg føler The Bard har en klarere definert personlighet enn Taco, men jeg elsker Taco likevel, mye fordi jeg kan relatere meg til usikkerheten hen ofte føler på, men hvordan den samtidig ønsker å fargelegge og tegne og å hjelpe til så godt hen kan. Det er noe veldig omtenksomt ved Taco som skinner igjennom hele veien og det er en karakter man ender opp med virkelig å bry seg om.

- Peach 

Peach har alltid vært favorittkarakteren min i Mario-universet og som barn handlet det om at jeg ville spille som jente når jeg spilte Mario Party og Mario Kart og da var det ikke nødvendigvis så mange andre alternativer, men så bare fortsatte jeg å spille som Peach når jeg fikk muligheten for jeg syns hun er en karakter det er gøy å være. Særlig i spill som Super Mario 3D World der hun kan sveve litt og sånt og oppriktig er gøy å kontrollere, men i det hele tatt liker jeg Peach. Jeg syns hun er en kul prinsesse som er særlig super i spill der hun får mer personlighet (som i Mario + Rabbids: Kingdom Battle og dets oppfølger og Mario Odyssey der hun virkelig har bein i nesa og selv drar på sitt eget eventyr), jeg liker looken hennes og jeg har liksom ikke så mye å si om Peach utover at Peaches-sangen til Bowser var det beste med hele Mario-filmen fra i fjor utenom "blå eksistensialistik Luma" :) 

- Zelda i Breath of the Wild og Tears of the Kingdom 

Zelda har alltid vært en god karakter, men jeg syns Breath of the Wild særlig (og Tears of the Kingdom, men det føles fortsatt såpass nytt at jeg vil fokusere mer på Breath of the Wild og Zelda der) var det spillet som ga henne en definert personlighet og gjorde henne til noen jeg virkelig bryr meg om. For det er mye fint med Breath of the Wild (friheten, looken, stemningen, osv.) og noe av det fineste var minnene man kunne finne rundt omkring; minner som viste oss at Zelda var en person som virkelig ønsket å hjelpe Hyrule, men som slet under forventningene hun møtte og også hvordan hun slet med å få aktivert den magien hun visste at ville hjelpe betraktelig. I disse minnene ser vi Zeldas sårhet og sterke følelser, men også som i minnet i videoen jeg deler der man ser entusiasmen som bor i henne og. Hvordan hun er dypt fascinert av ting og virkelig ønsker å dele denne iveren med andre. Jeg kan kjenne igjen det ønsket i meg selv når jeg bare vil at alle skal forstå magien med musikaler, men utover det så bare liker jeg at Breath of the Wild og Tears of the Kingdom begge virkelig viser hvor mye Zelda brenner for Hyrule og hvor mye hun er villig til å gjøre for å redde verden, selv hvis det koster henne enormt mye (noe det virkelig gjør i Tears of the Kingdom, uten at jeg skal gå noe mer i detalj). 

- Pikachu fra Pokémon-universet 

Jeg føler meg veldig "basic" når det gjelder Pokémon for der mange har yndlingspokémon som er mer unike eller originale, så har min favoritt alltid vært Pikachu. Men jeg syns bare Pikachu er så ekstremt søt og sjarmerende og jeg bare har alltid likt Pikachu innmari godt, både når jeg så tv-serien og filmene på slutten av nittitallet og tidlig 2000-tall (ja jeg hadde flere Pokémon-cder og jeg har fortsatt sanger fra dem jeg syns er oppriktig gode sanger) og når jeg spilte spillene. I alle Pokémon-spill jeg har hatt så har jeg hatt minst en Pikachu som del av teamet mitt om jeg har fått muligheten, hvis jeg tegner pokémon så er det Pikachu jeg tegner desidert oftest og ja, jeg bare er Pikachu-fan. Jeg liker søtheten og sjarmen; i filmer og tv-serier så liker jeg og kan jeg relatere meg til hvordan Pikachu i begynnelsen kan være litt trassig og tverr, men når hen blir glad i noen så er han utrolig lojal og omsorgsfull og ja, Pikachu er en kul og herlig karakter. (Fun fact: den pokémon-en jeg har på andre plass er for øvrig Jigglypuff, det er den jeg liker nest best, dels fordi jeg er så glad i denne sangen.) 

- Sam fra Eastward 

For noen år siden skaffet jeg Eastward og en periode elsket jeg det. Det hadde en detaljert og sjarmerende look som jeg elsket, et herlig univers, en engasjerende story og masse supre karakterer. Dessverre ble det litt for utfordrende og langtekkelig på slutten og jeg endte opp med å gi det opp fordi det sluttet å være gøy å spille, men det er fortsatt et spill som jeg føler gjorde veldig mye riktig og noe det gjorde aller mest riktig var karakterene Sam og John. Sam og John er teamet Eastward følger og de reiser sammen gjennom alle områdene Eastward utvikler, løser gåter, slåss med bosser og er et team det er veldig lett å like med et far og datter-forhold (selv om de biologisk sett ikke er i familie) som man som spiller blir virkelig glad i.

Og jeg ble særlig glad i Sam; som er en energisk, entusiastisk og positiv ung jente som alltid prøver å se etter det gode i andre. Noe av det som gjør Sam så super er samspillet hun har med John; hvordan han er en mutt person som aldri sier et ord, der hun sprudler over og babler i vei og hvordan det at de er så forskjellige aldri er noe som skiller dem, men heller noe som utfyller dem og som gjør dem til et så bra lag, hvordan de virkelig forstår hverandre og er der for hverandre uansett. Sam og John er så gode karakterer at mens jeg kanskje aldri kommer til å runde Eastward, så vil jeg uansett alltid minnes det med glede fordi det hadde så fine karakterer og så mye sjarm. 

- Garl fra Sea of Stars 

I desember og januar tok Sea of Stars over livet mitt. I ettertid kan jeg se at det fantes noen svakheter med henhold til historien og slikt, men underveis så elsket jeg det så mye og jeg tror mye av det handlet om timingen. For Sea of Stars er et spill som gjør mye riktig: det har bosser som jeg faktisk koste meg med (noe som ikke så ofte er tilfelle med meg og bosser), det har flott musikk, det er dødspent og det er gøy og spennende og har masse magiske øyeblikk), men det var også akkurat det spillet jeg trengte akkurat da jeg spilte det; noe som handler litt om hvordan de tok opp ting som død og savn og slikt. Jeg mistet som kjent onkel Andreas da jeg spilte gjennom Sea of Stars og i Sea of Stars er det en karakter som dør og hvordan spillet tar for seg tiden før og etter er en sånn ting som hjalp meg veldig mye og som i seg selv er en av grunnene til at jeg alltid vil elske Sea of Stars litt. 

Og utover det så elsket jeg jo Garl. Sea of Stars handler teoretisk sett om Valere og Zale, som er "solstice warriors"-ene som må redde universet og sånt, men hjertet i historien og den som faktisk har en definert personlighet er Garl. Og jeg tror hele nøkkelen til Sea of Stars er hva man føler overfor karakteren Garl for om man, som meg, elsker Garl fra første øyeblikk, så vil man også elske Sea of Stars. Hvis man derimot ikke liker Garl så faller hele spillet sammen siden hele spillet strengt talt også vil at man skal like Garl og oppriktig bry seg om ham. Garl er litt som The Bard; også her har man noen som er full av positivitet og entusiasme. Garl er i tillegg enormt lojal og insisterer på å være med på eventyret til Valere og Zale selv om han "bare" er en helt vanlig warrior cook. Han bidrar med mat på reisen, er den som tar første ordet hver gang man møter nye karakterer og er den som har så mye entusiasme og overskudd at man merker det i de periodene spillet mangler ham, noe som skjer av og til uten at jeg skal gå mer i detalj enn det. Og jeg trengte en som Garl da jeg spilte Sea of Stars, da var han litt som om universet visste at jeg trengte en onkel Andreas og så kunne jeg jo ikke få det, men det spurte om jeg var villig til å ta til takke og finne trøst i en Garl og det var jeg <3