Om Cocoon, The Notebook-musikalen og ymse annet :)

Heisann! Jeg skjønner godt at den personen som kommenterer bloggen min mest jevnlig (og ofte er den ene personen som i det hele tatt bryr seg om bloggen min fordi folk flest har nok med sitt) har andre ting som må prioriteres mer enn å blogge eller å kommentere andres blogger (og jeg vil ikke at noen skal føle at de må kommentere bloggen min eller ha dårlig samvittighet om de lar det være), men jeg skulle ønske at jeg hadde flere personer som jevnlig kommenterte bloggen min enn den personen, siden det er mer gøy med respons enn mangelen på det. Det må det være lov å tenke. Uansett så er det selvfølgelig fortsatt lov å ta musikalquizzen jeg hadde med i mitt forrige innlegg og å dele resultatet enten her eller på Facebook, men om ikke annet så skal jeg prøve å trøste meg med at jeg har fått inntrykk av at de koste seg med musikalquizzen min på Fontenehuset forrige fredag. 

Anyway, det er torsdag. Jeg skal jobbe fra 15-19:40 i dag og har derfor brukt dagen så langt til Nintendo og internett og ikke så mye som er mer fornuftig og produktivt. Og ellers så skjer det ikke så mye spennende, men på lørdag skal jeg se Legally Blonde på Chateau Neuf og det er en av de musikalene som får meg til å smile og kose meg mest, så det blir nok fint :) Ellers gleder jeg meg til mai og alle fridagene da, jeg gleder meg til å spise yndlingsgodteriet mitt når jeg endelig kommer hjem fra jobb litt over åtte i kveld og jeg syns det er gøy at det nærmer seg tiden der jeg skriver lange innlegg som kommenterer Eurovison og de vil være like moro å skrive uansett om ingen bryr seg utenom meg. 

Ellers så har jeg fått veldig sansen for flere sanger fra The Notebook-musikalen og her er tre sanger jeg liker særlig godt:

If this is love

Det finnes innvendinger når det gjelder The Notebook-musikaler i at sangtekstene er ganske banale og at det meste nesten blir litt for hjertefølt, men samtidig så kler det historien som tross alt er basert på boka av Nicholas Sparks (og i enda større grad filmen, som jeg har ikke har sett hele av enda, men inspirert av musikalen så har jeg tenkt å se filmen innen mai) og er en veldig romanse-fokusert historie tross alt. Og denne sangen syns jeg er så behagelig å lytte til, jeg liker Jordan Tysons stemme veldig godt og jeg liker melodien og hvordan den har noe Disney-aktig over seg som ikke bare handler om at sangen nesten har helt samme tittel som en sang i Disney's Askepott. 

Forever 

Denne sangen er en av flere innmari romantiske sanger i The Notebook-musikalen, men dette er en av favorittene mine, mye fordi jeg liker stemmene så godt (særlig stemmen til han som spiller Ryan her, han har en stemme som er så ekstremt behagelig å lytte til), men også fordi jeg liker at det er så mye dialog i denne sangen. Det er ofte ikke helt det samme å lytte til en musikalcd som å se den, men all dialogen her hjelper og gjør at det føles mer som å faktisk være i salen. Dessuten liker jeg hvordan sangen utvikler seg og blir mer sår etter hvert og jeg liker stemningen og hvordan man selv som lytter på en måte føler regnet på slutten. 

Home 

Denne sangen på sin side liker jeg fordi det føles som et så intenst øyeblikk som jeg får følelsen av at må være helt spesielt å oppleve på en scene. I tillegg liker jeg hvordan den illustrerer flere øyeblikk på tvers av tider fordi man har et øyeblikk med karakterene Allie og Ryan som unge fulgt av et øyeblikk med dem som gamle og det er to ulike situasjoner, men begge to tilfeller der de må separeres av grunner som er større enn dem selv og som begge er såre øyeblikk. Denne sangen illustrerer for øvrig et trekk med The Notebook-musikalen som jeg liker veldig godt, nemlig at man i flere av sangene opplever den samme karakteren i flere aldre som synger sammen. Det kunne vært forvirrende, men det blir bare veldig givende og løfter musikalen etter min mening. 

*

Helt til slutt i dette innlegget tenkte jeg å dele min anmeldelse av Cocoon:

Cocoon er et puzzle-spill jeg har kost meg med denne måneden fordi det plutselig var på salg og jeg hadde hørt mye bra om det og ville teste det ut selv. Nå har jeg spilt det og skrevet en anmeldelse og den tenkte jeg å dele nå. Deretter kommer neste innlegg i neste uke (da jeg vil anmelde Legally Blonde og oppsummere april) så da bables vi. Yay! 

Cocoon – enormt stilig og atmosfærisk hjernetrim  

 

Noe av det mest besnærende jeg har spilt i år må nok være Cocoon; et spill som hverken er det lengste eller mest krevende spillet man kommer til å være borte i, men som definitivt er kongen av stemning og vibe. I Cocoon er man en insekt-figur som løser puzzles med å bære rundt på en orb, som man bruker til å reise gjennom verdener. Noe som kanskje ikke høres så fascinerende ut, men jeg kan love at det er det.  

For noen ganger liker jeg spill på grunn av historien og karakterene (beste nyere eksempel på det igjen er nok Sea of Stars), noen ganger handler det om sjarmen og humoren (hele grunnen til at Untitled Goose Game var noe av det beste jeg visste om en periode) og noen ganger handler det om å føle at jeg virkelig behersker noe skikkelig godt (noe som var tilfelle med Mario + Rabbids: Kingdom Battle), men det finnes spill der alt slikt kanskje bare er en bonus fordi det alt handler om er at de har en eksepsjonelt god vibe (og her kunne jeg brukt et norsk ord, men vibe er rett og slett bare det ordet som er mest dekkende). Det er noe med viben i Breath of the Wild som passet meg så godt da jeg hadde mest dilla, det er noe med viben i A Monster’s Expedition som gjør at det siden 2022 har vært det spillet jeg har vært aller mest glad i og Cocoon er igjen et sånt spill som er så flink på dette aspektet.  

I Cocoon utforsker man landskaper som er så utenomjordiske og fascinerende og like ofte gir deg følelsen av å utforske Upside Down fra Stranger Things, som at du er et insekt i en verden som er så mye større enn deg. Og det er ofte et innmari flott spill, samtidig som det tidvis kan være oppriktig creepy, mye hjulpet av musikken som til tider kan være veldig intens. Dette til tross så føles Cocoon likevel avslappende mye av tiden, sånn med unntak av bossene som kan være ganske stressende og frustrerende, og mye av det handler om at man som regel har så god tid man vil og fordi spillet lagrer seg hele tiden slik at det aldri tar lang tid å komme tilbake til der man var om man dør.  

Selv likte jeg Cocoon umiddelbart. Og det fikk meg ofte til å føle meg veldig smart på en god måte, samtidig som jeg hele tiden likte musikken og looken og følelsen spillet ga meg veldig godt. Og greit nok, så ga jeg spillet en liten pause etter å ha strevd særlig mye med en av bossene, og det skal innrømmes at jeg søkte opp guider i noen få tilfeller, men det meste fikk jeg til og når jeg slet med noe så føltes det aldri som om spillet var urettferdig, men at jeg bare trengte å prøve med friskt mot etter en liten pause der jeg fokuserte mer på andre ting.  

Og jeg tror virkelig Cocoon er et spill mange kan kose seg med, selv hvis man ikke generelt sett driver mest med hjernetrim eller om man foretrekker lengre spill mest. Litt fordi det er lett å komme inn i og gradvis blir mer og mer intrikat, litt fordi alle disse orbene og verdenene underveis gir en skikkelig Inception-følelse og mest fordi det er så pent og atmosfærisk og jeg for min del endte opp med å bruke screenshot-kamerafunksjonsgreia til Switch veldig mye fordi det var så mange fine øyeblikk her og så fin fargebruk hele veien. Og jeg liker hvordan Cocoon ikke trenger dialog eller ord for å være en effektiv forteller, jeg liker hvordan Cocoon gradvis utvikler seg nærmest umerkelig med nye triks hele veien, jeg liker hvordan man kan pådra seg hodepine om man begynner å tenke på hvordan i all verden noen har hatt hjernekapasiteten til å lage et spill som Cocoon og igjen, jeg elsker atmosfæren hele veien her; selv når noe er utfordrende eller creepy.  

Med andre ord er Cocoon et spill jeg fikk mye ut av. Det er ikke perfekt, eksempelvis tror jeg ikke det er det spillet man vil få mest ut av å spille flere ganger (noe jeg liker å gjøre med spillene jeg er mest glad i) og jeg syns også det hadde litt for lang ladetid når man skrur på spillet og venter på å komme i gang. I tillegg så har mangelen på en klart definert historie utover at man er et insekt som løser gåter at det nok er andre spill som skaper mer følelser og personlig engasjement.  

Men hvis man vil spille et spill som kanskje ikke varer så lenge, men som imponerer så til de grader når det gjelder vibe og atmosfære og er noe av det peneste og mest fascinerende jeg har vært borte i, så er Cocoon virkelig verdt å sjekke ut. For det er et av de desidert mest unike hjernetrim-spillene jeg har spilt og jeg føler meg utelukkende glad for at jeg skaffet det da det for noen uker siden var på salg. Terningkast 5!