Om Ibelin og sånt

Heisann. Det er tirsdag og livet er ålreit nok, selv om jeg dessverre må jobbe på et tidspunkt i dag som går utover den dansegreia de har på Fontenehuset hver tirsdag ettermiddag og som jeg egentlig går veldig inn for alltid å få med meg (heldigvis er det bare litt over fire timer med jobb i dag og det går nok ganske fort). Utover det så spiller jeg mye Octopath Traveller 2 og det er sååå elsk (musikken, looken, karakterene, historiene, jeg syns alt er supert) og utover det har jeg påskekrim jeg må skrive og jeg deltar i alle påskekonkurranser jeg kommer over (vant faktisk to billetter til Banksy-utstilling på Økern-senteret i går som kan brukes når det passer seg sånn, så jeg håper det bare er begynnelsen og at det kommer mer flaks med på kjøpet). 

Ellers er det ikke så mye nytt å melde, men jeg gleder meg til påske, jeg ser frem til å bake brownies igjen på torsdag og jeg regner med å dra på prinsessefest på torsdag kveld på House of Nerds der de feirer det nye Peach-spillet som kommer ut på fredag. Og sååå har jeg jo vært på kino da og sett Ibelin, så jeg tenkte nå å dele min anmeldelse. God fornøyelse, så bables vi om noen dager :) 

Ibelin og alle følelsene - en anmeldelse, men også litt tanker rundt Gaming  

 

I 2014 døde en ung mann ved navn Mats Steen. Han var kun 25 år og foreldrene hans trodde han hadde hatt et altfor lite og begrenset liv, rammet som han var av muskelsykdommen Duchennes som til slutt etterlot ham kraft kun i fingrene. Da Mats foreldre skrev om Mats sin død på Mats sin blogg lærte de at han via World of Warcraft (Wow) hadde venner over hele verden og svært mange som Mats hadde blitt viktig for. Dette ble det skrevet en enormt lest kronikk om og det har nå blitt temaet for dokumentarfilmen Ibelin. Og nå som jeg har sett Ibelin, så skjønner jeg hvorfor denne filmen allerede har vunnet flere priser. Dette er nemlig en sånn film jeg unner alt godt i verden. For min del kunne denne filmen gjerne blitt nominert til Oscar for både beste utenlandske film og beste dokumentarfilm, såpass bra er Ibelin. Og for meg personlig så føltes det også fint med en film som i så stor grad tar Gaming på alvor.  

Som litt bakgrunnsinformasjon; jeg har spilt tv-spill hele livet. Det startet med Snes og fortsatte med Nintendo 64 (som var yndlingskonsollen min helt til jeg i 2017 fikk Switch) og for meg er å spille tv-spill en kilde til frihet. Ofte i det virkelige liv har jeg følt meg håpløs, sammenliknet meg selv med andre og vært frustrert over å ikke føle at jeg får til sosiale settinger, jobb og studier, å få en stabil økonomi og mange ting det kan føles som mange tar for gitt, men tv-spill gir meg mestringsfølelse og har gitt meg så mange magiske øyeblikk. Samtidig er Gaming den interessen min jeg på mange måter føler at folk flest forstår minst. Og det er på mange måter en litt belastet interesse; tydelig eksemplifisert av hvordan det etter at Ibelin kom ut igjen har dukket opp kronikker om hvordan det er farlig om man spiller bort livet eller hvordan folk ofte skylder på tv-spill når det skjer skoleskytinger og ikke oppvekstvillkår eller tilgangen på skytevåpen og andre faktorer som garantert har mer å si enn et tv-spill. Og selvfølgelig bør livet være mer enn tv-spill, selvsagt trenger man søvn og mat og andre elementer og, men samtidig fortjener tv-spill mer respekt for det ER virkelig en kunstform som lar deg ta en aktiv del i en historie i en langt større grad enn bøker, filmer og teater; samtidig som det er fylt med flott musikk, hjernetrim, eventyr og nydelig grafikk i mange tilfeller. Og mens tv-spill for meg ikke er noe sosialt, så viser Ibelin hvordan det kan være det så innmari og jeg skulle ønske man satt igjen med mer respekt for tv-spill etter Ibelin i stedet for de samme debattene nok en gang. 

For meg var Ibelin en skikkelig fin film og det var også en film full av følelser som på en rar måte føltes mer fysisk enn psykisk. Det var en film jeg følte mer i kroppen enn å kunne peke konkret på at der følte jeg det og der følte jeg det igjen og den følelsen har jeg generelt sett oftere med musikaler enn med film. Det i seg selv viser egentlig hvor sterk Ibelin er som film. 

Ibelin er også en film som er godt laget, godt gjennomtenkt og svært interessant. Dramaturgisk sett så kunne den likevel føles litt repetitiv, og det var ikke alt i filmen som fenget like mye, men helheten er så sterk at det gjør ikke noe. Og man ender virkelig opp med å føle at man kjenner og bryr seg om Mats; som fremstår som en reflektert, vittig og smart fyr som var så mye mer enn sykdommen lot folk flest in real life se. I tillegg var det fint å se hvordan han klarte å gjøre en forskjell i flere personers liv og det er en fin påminnelse om at man er viktigere enn man tror.  

Når Ibelin likevel “bare” er en sterk femmer på terningen for meg, så handler det om at historiefortellingen for meg føles litt rotete og at det også føles som en film som vil litt for mye og er en smule for lang. Det finnes ting jeg føler kunne vært kuttet og som ville gjort filmen mer effektiv. Alt dette er selvfølgelig smak og behag.  

Og likevel, Ibelin er en film som jeg kommer til å huske og som jeg igjen vil understreke at jeg ønsker all suksess i verden. For det er en viktig historie om et liv, men også om hvordan man kan ha rike vennskap med folk man ikke har møtt in real life og hvor mye Gaming kan gjøre liv bedre. Og det er den ene filmen jeg har sett på kino der folk ikke umiddelbart har reist seg med en gang rulleteksten kom, men hele salen bare satt og liksom samlet seg i et minutts tid før vi begynte å gå ut og det sier noe i seg selv. Ibelin er med andre ord veldig verdt å se.