Om Trollheim, Zelda. Eurovision og ymse annet :)

Heisann! Det er torsdag, det er fri og jeg hadde en ganske trivelig 17 mai. Utover det så er livet for tiden en del jobb (trives med den nye jobben som jeg nå har i tillegg til telefonintervjujobben min) og ellers veldig store mengder Zelda fordi jeg nå har hatt Tears of the Kingdom i seks dager og jeg er besatt. Det er så gøy å bare utforske, det er så mye å oppdage overalt og jeg spiller det nesten alltid litt lenger enn jeg har planlagt fordi en ting tar litt ekstra tid eller fordi jeg er sånn "jeg skal bare komme meg dit først og så ta pause" og så skjer det noe annet på vei dit og så har man det gående. Jeg har nesten ikke noe progresjon når det gjelder hovedhistorien, jeg bare tar meg tid,  rømmer fra fiender i stedet for å slåss og koser meg så mye. Zelda <3

Her er ellers en liten påminnelse om test man kunne ta i mitt forrige blogginnlegg (test med Eurovision-tema der alle ting man ender opp med å bli inneholder koselige ting å høre om seg selv). Og ellers koste jeg meg med Eurovision selv om jeg var litt småskuffa over Sveriges seier. Helhetsmessig så likte jeg personlig Sveriges sang mer enn Finland sin, jeg bare unnet Finland seieren mer fordi det ikke føltes som Sverige trengte å bli enda mer høye på pæra i forbindelse med Eurovision og fordi det føltes som både juryen og folket likte Loreen og Euphoria mer enn de faktisk likte årets bidrag (som jeg heller ikke følte at Loreen fremførte så bra i selve finalen). Selv så heiet jeg jo mest på Østerrike, men jeg visste at det at de sang som nummer 1 ut kunne være en ulempe (i tillegg til at de hadde mye bedre musikkvideo enn sceneshow) og var derfor ikke for skuffa over at de bare kom på 15-plass. Jeg gledet meg mest på vegne av tre nordiske land blant topp 5 og at Estland og Australia i det minste kom blant topp 10. Ååå, kan det ikke bare være Eurovision litt oftere, alt for lenge å vente til neste gang.

(Legger til en liten parentes om at jeg forresten syntes veldig synd på Tyskland. Ikke fordi jeg nødvendigvis likte låta deres så godt, for den var ikke helt min greie musikksmakmessig sett, men fordi jeg syns de fortjente bedre enn å havne nesten helt sist, særlig siden de i år faktisk tok noen sjanser i stedet for å sende noe som var radiovennlig og ålreit, men for safe og lite minneverdig for Eurovision. Det må føles litt håpløst at man får like lite igjen for å ta sjanser som man får igjen for å safe, jeg hadde unnet Tyskland bedre og jeg vet ikke helt hva de må gjøre for å unngå bunnen.) 

Men hei, jeg har lest denne boka:

Og jeg tenkte nå å dele min anmeldelse av denne boka og så kommer neste innlegg om noen dager. Vi prates og god fornøyelse. 

Trollheim: Kråkeslottets hemmelighet av Arne Lindmo  

 

Som kjent var jeg intern i et barnebokforlag i to år, noe jeg trivdes veldig mye med. Siden har jeg holdt kontakten med hun som driver forlaget, som jeg betrakter som en god venn, og jeg har også fulgt med på forlaget og jublet når det gjør det bra. Noe det definitivt har gjort med Trollheim, der de har fått til en skikkelig suksess. Og en personlig grunn til at jeg syns Trollheim sin suksess er ganske fascinerende sånn ellers er at jeg har en del til felles med Arne Lindmo, Trollheim-bøkenes forfatter i at vi begge er fra Stovner og vi begge kom fra Nav til forlaget for praksis. På mange måter møtte vi Figenschou med et ganske likt utgangspunkt og det gjør det litt sånn ekstra kult at Arne Lindmo, til forskjell fra meg, faktisk endte opp med å gå fra det utgangspunktet til utgivelse av bokserie hos forlaget og ikke bare det, men en bokserie som har vunnet flere priser og solgt bra og som antakelig er et av forlagets største suksesser. Historien bak Trollheim er med andre ord ganske så inspirerende.  

Og nå har jeg lest første boka omsider og jeg vil jo først begynne med at jeg forstår hvorfor disse bøkene slår an hos barn. For de går rett i handlingen og er ganske rett frem og fortalt på en måte som jeg ville funnet veldig fengende og lettlest om jeg var sånn 11-12 (da jeg hadde dilla på Grøsserne og Animorphs og lett kunne lese gjennom flere Grøsserne-bøker på en dag).  

For meg personlig nå som voksen så overbeviser Trollheim ikke hundre prosent. Og mye av det handler om språket, som ikke nødvendigvis er dårlig, men som heller ikke er så veldig interessant. Og på en måte er jo det til dels en positiv ting for som voksen leser så ønsker jeg meg malende skildringer og morsomme ordspill og andre måter et språk kan utmerke seg i en bok, men for målgruppen tror jeg ikke nødvendigvis det er like viktig som spenning og eventyr, noe man får helt fra start i Trollheim: Kråkeslottets Hemmelighet. Skulle jeg likevel ønske Trollheim hadde noen formuleringer jeg virkelig elsket? Ja, men boka funker greit uten det og. 

Et større problem for meg er at jeg syns karakterene burde vært bedre definert og utviklet, for jeg føler ikke at jeg virkelig kjenner noen av de tre karakterene denne boka handler mest om etter å ha lest om dem i snaut 155 sider (noe som også kan ha en naturlig forklaring i at boka kun er 155 sider, for den kunne tjent på å hatt i alle fall 50 sider til). Jeg syns også at det er litt problematisk at det er så mye fokus på at den ene karakteren, Tobias, er tykk, for det gjør at det føles som det er dette som definerer ham mest som karakter, og det er så mye med folk som er så mye mer viktig enn vekten deres.  

Noe boka derimot gjør veldig riktig er Ida Skjelbakkens usedvanlig flotte illustrasjoner som er detaljrike, stemningsfulle og tidvis riktig skumle. Disse illustrasjonene er mye med på å gjøre Trollheim til såpass tilgjengelig litteratur fordi det vil appellere til de mange barna som først og fremst leser tegneserieromaner, fordi det her jo er litt mer tekst, men fortsatt mye illustrasjoner som gjør at det aldri blir for tungt å lese.  

Om jeg skal trekke noen konklusjon så er det at jeg etter å ha lest første boka om Trollheim absolutt ser potensialet i serien, for det starter med en bok som har klassiske Fantasy-elementer, spenning og flotte illustrasjoner, og jeg merker en fortellerglede hos Arne Lindmo som gjør at jeg tror han vil vokse som forfatter utover i serien. Med det sagt så fikk jeg ikke så mye ut av Kråkeslottets hemmelighet selv; til dels fordi den føltes litt for lett og rett frem og til dels fordi den ikke tar seg nok tid.  

Som bok føler jeg dette er en sterk treer, men den skal ha at den fikk meg til å tenke, for jeg finner det fascinerende hvordan Arne Lindmo som forfatter på mange måter er stikk motsatt av meg for jeg føler at jeg er veldig god på skildringer og stemninger og gode formuleringer, men som en motsats til det så sliter jeg med å skape konflikt i historier og å skape en historie som faktisk er spennende å lese der det er noe som står på spill. Arne Lindmo derimot har drivet og konflikten klar fra første stund, men har ikke fra og med første bok 100% overbevist meg med henhold til språkføring, stemningsskapning og å ta seg nok tid. Og kanskje det kommer etter hvert som serien utvikler seg i flere bøker, kanskje er første bok mer som første levelen i et tv-spill der man bare må komme i gang og det er mye som skjer hele tiden, men så blir spillet mer åpent til bare å utforske og å ta seg tid etter hvert. Det er uansett et positivt tegn at all den tid jeg ikke falt helt for Kråkeslottets Hemmelighet, så har jeg fortsatt lyst til å lese mer. 

 

 *