Om ting som den nye Mario-animasjonsfilmen og sånt :)

Heisann. For det første blir jeg fortsatt glad for lesere av det forrige innlegget mitt, der man kan finne et forsøk på en ny påskekrim i tegneserieform, men uansett må dere føle dere helt velkommen også her. Og for meg så har det ikke skjedd så mye spennende siden sist. Jeg har kost meg med påske og påskeegg, jeg har gledet meg over nye klipp fra American Idol og jeg har vært på kino IGJEN, noe jeg vil komme tilbake til. Jeg syns ellers nye sesongen av Schmigadoon er topp og av de to episodene som har kommet ut så langt, så er dette den sangen jeg liker best fra sesong 2:

Denne sangen heter My Doorway to Where og er jo for det første fantastisk sunget og fremført av Aaron Tveit (som jeg syns er veldig kjekk, noe som er en fin bonus), men mer enn det er den helt fantastisk intetsigende. Det er så mange floskler her og det er så ektefølt, men samtidig banalt på en måte som er helt fabelaktig humor og som jeg syns er topp. Yay!

Ukas mest ektefølte sang utover Doorway to where er ellers Peaches, der Jack Black som Bowser virkelig gir alt og virkelig føler materialet skikkelig. Jeg tror ikke denne sangen vil vinne, men jeg håper allerede at dette blir en av de nominerte til beste låt 2023 under neste års Oscar, for jeg vil se Jack Black synge om Peach på en stor Oscar-scene merker jeg:

Og det kan jo føre oss over til Mario-filmen for jeg vant fire billetter til Mario-filmen på norsk på Odeon Lillestrøm og var derfor på kino med onkel C og en fetter og kusine på fredag og så en film som jeg nå skal anmelde. Så here we go og så kommer neste innlegg om noen dager. Yay!

Super Mario Bros. Movie – min anmeldelse  

 

Da jeg etter å ha sett noen trailere konkluderte at ok, jeg trengte visst å se Mario-animasjonsfilmen, så var mine forventninger rundt filmen masse referanser, masse sjarm, god animasjon og temmelig svak story. Og det føles som det var akkurat det jeg fikk, noe jeg er ganske fornøyd med. For jeg likte nye Mario-animasjonsfilmen en hel del. Det er ikke Oscar-materiale eller dypt og underfundig, men det er fullt av nostalgi om man er og har vært fan av Mario og Nintendo i årevis, noe som for min del jo er tilfelle, og det er også en film som er fengende og underholdende og en veldig tilfredsstillende popcorn-film. Og det var det jeg ønsket meg så jeg var ganske fornøyd. 

Utover en twist med at Luigi i langt større grad enn prinsesse Peach, er den som må reddes, så er ikke plottet særlig imponerende eller minneverdig. Og for min del var det greit for anmeldelser hadde allerede forberedt meg litt på at dette er en sånn film som haster seg gjennom de fleste scener, men med det sagt så tror jeg denne filmen ville tjent på å ta seg litt mer tid. Samtidig så er det veldig åpenbart at dette bare er begynnelsen på en rekke Nintendo-filmer, og jeg tenker at mangelen på dybde kanskje dukker opp i en eller annen oppfølger etter hvert.  

Det finnes ellers andre ting å kritisere som at det nok blir litt for lett og at karakterene kunne vært utviklet enda mer, men det skal sies at de fleste skuespillerne virkelig gir alt og noen karakterer er virkelig helt elsk. Selv likte jeg særlig Bowser, men jeg elsket også den blå lumaen, som hadde en søt barnestemme og som var veldig blid og sjarmerende, samtidig som den sa ting som “there no hope, there is only the sweet relief of death” og liknende veldig deprimerende ting. Og scenene der Bowser spilte piano og sang om sin kjærlighet til Peach eier hjertet mitt :) 

Så ja, jeg likte mye med denne filmen, og var kanskje særlig fornøyd med hvor åpenbart det er at denne filmen er laget av folk som virkelig brenne for Mario- og Nintendo-universet. Det er noe med denne genuine fascinasjonen overfor materialet som gjør at denne filmen tross alt blir noe litt magisk.  

Jeg syns denne filmen er så sjarmerende og så fornøyelig at jeg får lyst til å tilgi ting som kunne vært løst bedre og gi en femmer. Så jeg gjør det. Yay!