Påskekrim 2023 - Agent 160 og Luftpianomysteriet =D

Heisann! Jeg har fortsatt ikke hørt noe fra den ene jobben jeg søkte på der jeg kom til annengangsintervju og det gjør meg litt nervøs og skaper litt "jeg er håpløs"-følelser, men en fin ting da er å gjøre ting som får meg til å føle meg som alt annet enn håpløs. Som å tegne og skrive for eksempel. For eksempel så ble jeg veldig fornøyd med denne tegningen jeg lagdei helgen av Stephen Sondheim på en sky som gleder seg over Musikalpub (som jeg var på i går og det var sååå kos selv om det varte til kjempesent og jeg ikke hadde tid til noe når jeg kom hjem siden det da var rundt midnatt og jeg var ganske trøtt, men glad):

Jeg googlet Stephen Sondheim og gikk på bilder for å ha noe å se etter mens jeg tegnet ham, men jeg syns det liknet litt og følte meg veldig fornøyd. 

Ellers så gleder jeg meg til påske, jeg har konkludert at om dette IKKE er den mest vinterlige mars-måneden jeg har opplevd (selv om det føles litt som om det er det og), så må det i alle fall være den mest glatte mars-måneden og om varme nok til å slutte med strømpebukser når man bruker skjørt er langt unna, så håper jeg i det minste at det bare blir litt mindre glatt fremover fordi jeg blir ganske utålmodig av å måtte gå forsiktig og hver gang jeg tar sjanser i stedet for å stabbe rundt som en nervøs pingvin, så er jeg så nær å skli at jeg er sånn "let's be a nervous penguin, let's just do that" og jeg har skrevet ferdig årets første påskekrim (jeg har en påskekrim til jeg holder på med) og tenkte at jeg ikke ville vente til påsken med å poste den. Jeg vil poste påskekrim NÅ. Derfor tenkte jeg å gjøre akkurat det. 

Her handler det om luftpiano, Waltherhavn og Agent 160 og jeg håper det faller i smak og så kommer neste innlegg om noen dager og løsningen i slutten av påsken. Yay!

Påskekrim 2023 – Agent 160 og luftpianomysteriet  

 

Det var en mørk og stormfull kveld da et tog ankom Waltherhavn, en by som ellers var trivelig og idyllisk, men der det nå regnet tett. Regnet falt over havna, over gatelyktene som titt og ofte dagdrømte om hva de ville gjort om de ikke var gatelykter, over de skrå gatene og over den knallrøde paraplyen til Agent 160. Hun trakk en trillekoffert etter seg og sukket fordi hun hadde bestilt finvær, men så tenkte hun at det kanskje ikke var så ille. Kanskje hun til og med brukte opp gråværet på den første dagen? Det var alltids lov å håpe og Agent 160 så ingen grunn til ikke å velge å håpe på det beste. Selv hvis været mot all formodning forble like trist og trøstesløst hele uka hun skulle være i Waltherhavn, regnet hun med å ha en fin påskeferie og hun gledet seg til pausen fra mysterier og gåter. Denne uka ville være bare hygge.  

Slike tanker tenkte Agent 160; lykkelig uvitende om at bare tanken “pause fra mysterier” var å jinxe seg selv. For det ventet et riktig mysterium rett rundt hjørnet og i sentrum for begivenhetene var luftpiano, en pokal og et usedvanlig frekt tyveri. Og kanskje skulle Agent 160 bare forventet det, for det hadde det med å dukke opp mysterier særlig lett når hun ikke var på jakt etter det og Agent 160s tid i Waltherhavn var intet unntak.  

Enn så lenge fantes likevel små gleder som å legge seg i en hotellseng på Waltherhavns eneste hotell og å håpe på bedre vær neste dag. Det og å avslutte kvelden med en herlig kopp te 

* 

Waltherhavn viste seg fra sin beste side neste dag. Borte var regnet og vinden, vekk var mørket og dysterheten og i stedet fikk man et Waltherhavn med sølepytter og den egne lukta etter regn som føles som en smak av vår vel så mye som både hestehov og krokuser, men også all den fine stemningen som gjorde at de som levde og bodde i Waltherhavn trivdes så godt. Agent 160 hadde kost seg med en skikkelig god hotellfrokost av den sorten der de viktigste tingene (les croissant, appelsinjuice, te, en svele og litt kjeks) var på plass og gikk nå gjennom Waltherhavn mens hun prøvde å legge merke til alle interessante detaljer. Hun skulle være i Waltherhavn i fire dager nå og prøvde å finne ut av hvilke ting som garantert skulle være del av planene hennes der.  

Og det fantes mye fint. Det fantes Kafe Morgensterne som man luktet før man så og når man gikk innom så fant man kanelbollene og brødene og alt det andre som gjorde at det luktet så himla godt rett ved kafeen. Det fantes Bellas bøker der man ganske riktig fant en hel verden av bøker og det var så trivelig stemning at man fikk lyst til å gå seg bevisst vill blant reolene. Det fantes Waltherhavn Kulturhus der de også i påsken kunne tilby et par konserter for kulturglade besøkere og den eventyrlige skogen der man så lett kunne tenke seg at det fantes troll gjemt bak et og annet tre og det fantes havna og lukten av eventyr som man fant der mens man tenkte på kapteiner og pirater og fjerne havner som det føltes som hvert skip kunne føre en til. Agent 160 fant en hel masse hun fikk lyst til å lære bedre å kjenne de neste dagene, men en ting hun IKKE gjorde og kanskje skulle gjort var å betrakte avisforsidene. For hadde Agent 160 gått innom matbutikken og tittet på forsidene av avisene ville hun sett Waltherhavn Tidenes forside fortelle henne om hvordan Mandoline Lommeur fra nettopp Waltherhavn nylig hadde vunnet NM i Luftpiano. Hadde Agent 160 fått med seg den forsiden ville hun kanskje vært mer forberedt i og med at Mandoline ville bli en sentral del av et kommende mysterium. 

Enn så lenge så visste Agent 160 likevel ikke noe om denne lunefulle planen til skjebnen. I stedet koste hun seg med å utforske Waltherhavn, ta en lunsj på den lokale italienske restauranten der man kunne kjøpe seg supergode hvitløksbrød og en brus for snaut 70 kr samtidig som man satt på et bord med klassisk rød og hvit-rutet duk og det var rolig musikk i bakgrunnen. Agent 160 hadde det skikkelig fint og alt var harmoni i en liten stund til. 

* 

Når Mandoline spurte seg selv hva hun ønsket å være så kom svaret “musikalstjerne” alltid instinktivt før hun slo det bort fordi det tross alt var ganske urealistisk og hun manglet alt man trengte for å kunne være det. Innerst inne var det likevel det hun alltid hadde drømt om; å være en del av en historie og å stå på en scene mens hun sang og danset og spilte og skapte en magisk opplevelse for et stort publikum. Det fortonet seg som noe helt magisk som hun ikke kunne tenke seg at noen gang var kjedelig. Kanskje derfor hadde hun på et tidspunkt begynt å spille luftpiano med fingrene sine mens hun lyttet til musikalmusikk. Etter hvert trengte hun ikke en gang musikk for det var som om hun hørte musikken hun elsket når hun spilte luftpiano og likevel trodde hun jo aldri at det ville bli en relevant interesse; ikke før hun leste om norgesmesterskapet. En dag hun hadde vært på teater og sett en musikal og dratt derfra med en blanding av boblende entusiasme og nådeløs sjalusi over at hun ikke kunne være en sånn person som drev med sang og dans og teater og tjente penger på det, kom hun hjem til internett og nyhet om et kommende Norgesmesterskap i Luftpiano som var helt åpent for alle og Mandoline endte helt spontant opp med å melde seg på, uansett om hun var ganske så sikker på at det ikke ville føre til noe. Enden på visa var noe ganske annet. Hun vant og det føltes som hennes største seier. 

Og nå var det en fin vårmorgen i påskeferien, sola var på Waltherhavns side og Mandoline våknet og lagde seg en kopp solbærtoddy og tok seg en porsjon yoghurt mens hun så litt klipp fra ymse musikaler på Youtube og alt var bare fredfullt og fint frem til hun oppdaget at vinduet i stuen var åpent. Hun kom da på at hun hadde luftet litt i huset sitt like ved skogen den kvelden og glemt å lukke vinduet og hun besluttet å kontrollsjekke at alt var på plass og det var da hun fant ut at noen ganske riktig hadde kommet seg inn den natten. Pokalen for seieren i Norgesmesterskapet i Luftpiano var stjålet og Mandoline visste bare en ting sikkert og det var at nå trengte hun en detektiv. 

* 

Agent 160 hadde hatt en fin dag i Waltherhavn som hadde bestått av minst 70% titting i bokhandelen, noe som var akkurat slik hun ønsket det. Nå var det ettermiddag og Agent 160 var innom hotellrommet sitt for å slappe av litt med en kopp te og noe teit på tv. Og det var da, et par minutter etter at hun hadde satt seg godt til rette med tekoppen i hånda at det banket på. Teen skvulpet, men Agent 160 reddet situasjonen og plasserte koppen på bordet med et snev av forfjamselse og forundring og liknende følelsesbeskrivende ord som starter med “for” og så gikk hun bort til døren og åpnet.  

“Unnskyld,” sa personen utenfor, før hun raskt fortsatte, “men jeg heter Mandoline og jeg trenger en detektiv og har hørt rykter om at du kan hjelpe. Og det er en veldig viktig sak, jeg kan godt betale deg om du vil, jeg kan til og med bake boller til deg.”  

Agent 160 betraktet kvinnen foran henne, så det blonde håret og alpelua, fregnene på kinnet, de blussende røde kinnene og den grønne kåpa, men mer enn det så hun en intensitet og en iver som hun kjente igjen hos seg selv. Dette, tenkte Agent 160, er et sånt menneske som føler med hele seg og som virkelig elsker tingene hun elsker. Agent 160 var et sånt menneske selv og hun sa, med et smil, “klart jeg skal hjelpe, la oss finne et hjørne på Kafe Morgensterne der vi kan gå gjennom alle detaljer og så bidrar jeg gladelig.”  

Og slik gikk det til at Agent 160 kom i gang med en ny utfordring, en hun senere ville minnes som Luftpianomysteriet.  

* 

Blant duften av nybakte boller fantes et lite hjørne langt inne på Kafe Morgensterne der Agent 160 og Mandoline nesten lot seg distrahere av hver sin kopp med varm sjokolade, men bare nesten. Det var der Mandoline fortalte alt sammen; alt om luftpiano og Norgesmesterskapet og pokalen som nå var stjålet og borte. Mandoline fortalte om alt sammen med et sterkt engasjement som virkelig formidlet hvor mye pokalen betydde for henne og hvor mye hun inderlig ønsket den tilbake og Agent 160 visste med seg selv at hun skikkelig gjerne ønsket å hjelpe, men først trengte hun å finne ut av om det fantes noen mistenkte.  

“Har du noen du mistenker?” spurte Agent 160.  

Mandoline dro på det, men så svarte hun, “kanskje Skule P. Skumstad, han er naboen min og jeg har alltid hatt en slags følelse av at han misliker meg litt.” 

“To spørsmål, en er hvorfor og to er hva P-en står for, det siste er jeg bare rent nysgjerrig på?” sa Agent 160, som ganske riktig var nysgjerrig før hun følte at det var noe feil med mystiske bokstaver i navn som hun ikke visste hva sto for.  

“Vel, jeg vet jo ikke om han faktisk misliker meg eller om det bare er en følelse jeg har, men han virker alltid skeptisk overfor meg. Og P-en står for Paaske,” fortalte Mandoline.  

“Jeg skjønner,” sa Agent 160, som sa at hun måtte gjøre litt research for å finne ut av om det fantes noen flere hun mistenkte litt og av den grunn ville utspørre.  

“Men jeg lover deg, jeg skal gjøre alt jeg kan for å finne ut av mysteriet med den forsvunnede pokalen,” sa hun til Mandoline. 

De dro snart hver til sitt og Agent 160 følte på den sedvanlige tyngden som alltid kom når hun var i startgropen av å løse et mysterium, en tyngde hun likevel alltid satte pris på fordi det også alltid fulgte med en letthet når hun fant ut av alt sammen, når puslespillet ble puslet sammen. Det var som om tyngden i begynnelsen var som et veldig innpust, men så var det en balanse der og når alt løste seg til slutt pustet man ut og alt var frihet. Den følelsen å løse ting ga var så fin at den var verdt alt som førte henne dit. Og det var derfor Agent 160 var og forble en detektiv. 

* 

Agent 160 brukte den neste dagen på å gå rundt i Waltherhavn, sniklytte til samtaler og å generelt sett prøve å finne ut av hvem i all verden som kunne stå bak et pokaltyveri, men det som gjorde de mistenkte klart for henne var en overraskende kilde, nemlig lokalavisa. Waltherhavn Tidene lyste mot henne da hun gikk innom matbutikken for å kjøpe ny tannkrem og hun var sånn “hvorfor ikke” og kjøpte den med seg før hun ivrig leste gjennom avisa på en benk mens hun bare ble enda mer tilfreds av å finne ut at avisa gjorde det åpenbart hvem de andre to mistenkte skulle være. For der sto det om Arkimedes Benedict Caspersen som hadde kommet på tredjeplass i Norgesmesterskapet og i en “3 på gata”-spalte der folk ble spurt om hva de samlet på hadde Vilikke Waldemar svart pokaler. Ikke noe av dette gjorde Vilikke eller Arkimedes til usle tyver, men det gjorde dem til noen hun ønsket å prate med, sånn i tillegg til Skule Paaske Skumstad. Den neste halvtimen tok Agent 160 noen telefoner og snart nok hadde hun lagt avtaler med både Skule, Vilikke og Arkimedes om å treffe dem etter tur neste dag og utspørre dem for så å kunne trekke sine konklusjoner angående hvem av de tre som antakelig var tyven. Agent 160 gledet seg til å sette i gang og feiret med å gjøre veldig viktige ting som å kjøpe salte drops hun kunne kose seg med den kvelden. Den kvelden dagdrømte hun om øyeblikket da mysteriet var løst og hun la seg med et håp om at det ville bli noe mer enn bare en dagdrøm, men virkeligheten om ikke så altfor lenge. Og utenfor var det som om en og annen stjerne blinket litt ekstra kraftig for å vise at de heiet på henne, som seg hør og bør med stjerner i møte med detektiver og mysterier. 

* 

Et slør av tåke lå over havna i Waltherhavn neste morgen. Tåken i byen ga Waltherhavn et gåtefullt snev og Agent 160 håpet at det var et godt tegn bare fordi det føltes som så gode rammer rundt å løse et mysterium. Og hvis alt gikk etter planen var det jo nettopp det hun skulle med hjelp av de tre møtene den dagen.  

Og det første møtet ble et møte med mannen og myten, Skule P. Skumstad. Han fortonet seg umiddelbart som en slags menneskelig versjon av en grå novemberdag, sur og gretten som han var, sånn i tillegg til å være kledd i svart fra topp til tå med lysebrunt sirlig hår som i seg selv fortalte et eventyr om orden og system, og Agent 160 tenkte på ordet “molefonken”, som hun alltid hadde likt fordi det klang så fint og som hun følte at aldri var helt passende for noen. Molefonken var det beste ordet tenkelig for å beskrive Skule og Agent 160 fikk et instinktivt ønske om å gjøre ham glad. Eller i det minste litt gladere. Hun prøvde seg med å tilby å spandere hvetebakst og det hjalp ikke, men hun håpet at han i det minste hadde en dagbok eller noe der han gikk gjennom dagen senere og så ville komme på “men noen tilbød å spandere hvetebakst på meg, jeg sa nei og denne dagen er fortsatt mest kjip, men det var en mindre kjip ting” mens han nesten, men bare nesten smilte for seg selv. Agent 160 smilte selv ved tanken på dette mulige scenarioet og så satte hun i gang utspørringen.  

“Jeg har innkalt deg her fordi det har skjedd et nådeløst og brutalt tyveri av Mandolines pokal i forbindelse med at hun vant NM i Luftpiano og i den forbindelse har jeg tenkt å prate med et utvalg folk. Du må på ingen måte forstå dette som at jeg tror du står bak, men du er en jeg vil prate med i forbindelse med alt sammen og jeg håper det går fint,” sa Agent 160. 

“Vel, jeg kunne jo kost meg med å lese avisa og lete etter skrivefeil som jeg kunne tolke som videre bevis på degraderingen av vårt moderne samfunn, men det får vel vente,” sa Skule og kledde navnet sitt plutselig fordi han deretter valgt å nettopp skule misbilligende i retning Agent 160. “Jeg beklager,” sa hun. 

“Det går bra,” sa Skule og skulet litt mindre. Han hadde fortsatt litt minen til noen som nettopp hadde tråkket i hundebæsj, men likevel, han tok seg sammen litt og Agent 160 følte seg takknemlig for det og fortsatte ufortrødent videre.  

“Uansett, tyveriet tok plass natt til tirsdag da noen snek seg gjennom Mandolines åpne vindu og tok med seg pokalen hennes. Spørsmålet er hvem som kan ha gjort det. Hva gjorde du natt til tirsdag?” spurte Agent 160. 

“Jeg sov selvsagt. Jeg kan selvfølgelig ikke bevise at jeg sov, men det er da det alle forstandige individer gjør om natten,” sa Skule, før han la til, “og det var synd å høre at Mandolines pokal ble stjålet, det virker som en unødvendig utvikling.”  

“Jeg skjønner. Stemmer det at du misliker Mandoline, for hun sa at hun alltid fikk en følelse av at det var tilfelle?” spurte Agent 160.  

“Misliker og misliker. Jeg kan strekke meg til at jeg syns hun er ganske irriterende, men det syns jeg generelt er tilfelle om folk fremstår som positive og entusiastiske og som om de syns tilværelsen er meningsfull og Mandoline er litt for flink til å gi det inntrykket,” forklarte Skule. Deretter nikket han for liksom å understreke hvor gjennomført logisk det var med skepsis overfor folk bare fordi de sto for den nådeløse forbrytelsen det i hans øyne var å finne mening med noe som helst.  

Agent 160 syntes litt synd på ham, det virket rett og slett veldig lite gøy å være Skule Paaske Skumstad.  

“Hva er ditt forhold til pokaler?” spurte hun. 

“Det virker litt unødvendig å ha for da må man jo finne en plass til dem og det virker igjen som en uønsket stressfaktor,” sa Skule.  

“Jeg skjønner,” sa Agent 160. Etter det hadde de ikke så veldig mye mer å prate om og samtalen tok snart nok slutt sånn at Skule kunne gå. Mens han gikk hørte Agent 160 ham mumle “for en idiotisk ting jeg har måttet bruke tid på nå, himla hattifnatt” og hun sukket for det hadde vært veldig praktisk om han hadde virket veldig skyldig, men han virket som han bare var en veldig molefonken person med lite gleder i livet, ikke som en tyv. Han var selvfølgelig fortsatt en mulig mistenkt i form av at han åpenlyst ikke satte så veldig pris på Mandoline, men Agent 160 var likevel glad hun hadde to til å prate med og hun håpet de ville gjøre ting mer klart for henne. Eller i det minste at de hadde litt mer positiv energi og der skulle det heldigvis ikke særlig mye til. 

* 

Ikke så veldig mye senere dukket Vilikke Waldemar, som viste seg å være en nett og elegant dame med langt blondt hår og veldig blå øyne, i tillegg til et sånt smil som gjorde det åpenbart at hun nok var ganske så fotogen, opp og det første hun sa var “det kan godt hende Waldemar vil.”  

“Hva mener du?” spurte Agent 160, men så slo det henne, “å du mener på grunn av navnet ditt.” 

“Ja, jeg aner ikke helt hva foreldrene mine tenkte på for det klinger jo fint, men det skaper alltid spørsmål og kommentarer,” sa Vilikke.  

“Jeg forstår frustrasjonen,” sa Agent 160 bifallende før hun spurte om Vilikke ville ha noe. Vilikke lyste opp og snart nok ordnet Agent 160 det til slik at de begge hadde noe bakst og noe å drikke før hun fortsatte.  

“Jeg har samlet deg her fordi det har skjedd et tyveri, nærmere bestemt av Mandoline sin pokal,” sa Agent 160. 

“Å, jeg leste at Mandoline hadde vunnet NM i Luftpiano, så utrolig dumt at pokalen hennes alt har blitt stjålet,” sa Vilikke med en bekymring som fremsto svært genuin.  

“Det er veldig synd ja. Og i forbindelse med det så ville jeg prate med et par folk, deriblant deg og jeg vil gjerne starte med å spørre hva du drev med natt til tirsdag,” sa Agent 160. 

Vilikke tenkte seg om et øyeblikk. “Unnskyld, jeg har så mange ting jeg driver med så jeg går litt surr, men jeg brukte den kvelden til å lese manus, jeg skal være med på et teaterstykke på Waltherhavn Kultursenter. Og så la jeg meg litt senere enn jeg burde og så drømte jeg om flamingoer eller noe i samme nabolag, sikkert fordi jeg syns flamingoer er litt fascinerende,” svarte hun omsider. 

“Jeg forstår,” sa Agent 160, som forsto fascinasjonen selv om hun selv syns både ugler og pingviner var enda mer fascinerende enn flamingoer.  

“Hva er ditt forhold til pokaler?” spurte Agent 160. 

“Vel, jeg samler jo på pokaler. Jeg har faktisk en ganske stor samling,” sa Vilikke, før hun la til, “men jeg ville ikke stjålet en pokal, det er mye bedre å kjøpe seg på eBay.” 

“Gjør du det ofte?” spurte Agent 160.  

“En gang iblant, kanskje litt for ofte. Det er ikke den billigste tingen å spare på, men det er mye lettere enn å få tak i en tidsmaskin for å reise tilbake i tid for så å starte med korps og dans og sport og alt annet man kan få diplomer for om man er skikkelig god,” forklarte Vilikke.  

“Hva er ditt forhold til Mandoline?” spurte Agent 160 rett etterpå. 

“Vel, jeg kjenner henne jo ikke, men jeg syns det er kult når noen er så flink til noe at de vinner pokaler for det, det heier jeg på,” sa Vilikke med et smil. Det var et sånt smil som bare viste at hun var vant med å posere og å smile pent for kamera og det virket kanskje litt mer innøvd enn 100% naturlig, men det hadde ikke så mye å si.  

“Jeg skjønner,” sa Agent 160 og tenkte etter om hun lurte på noe mer. Det gjorde hun ikke, i det hele tatt så hadde Vilikke svart ganske greit på det meste og snart nok avsluttet de derfor samtalen, med en lovnad fra Agent 160 sin side om å oppdatere Vilikke når hun hadde funnet ut av alt sammen. Etter at Vilikke hadde dratt så tenkte Agent 160 at hun hadde vært ganske hyggelig å prate med. Med det sagt så var hun fortsatt en mulig mistenkt, litt fordi hun faktisk samlet på pokaler, men også fordi hun fremsto som en person som var flink til å late som og å smile pent og virke mer genuin enn hun kanskje var. Agent 160 sukket, mysteriet var fortsatt et mysterium, men heldigvis så hadde hun en igjen, hun skulle fortsatt prate med Arkimedes. Kanskje ville det gjøre alt enda klarere. 

* 

Arkimedes Benedict Caspersen var en bebrillet mann med mørke krøller og et litt skjevt smil. Han likte å ha sløyfe i halsen og var ganske klønete, men hadde også elegante fingre som han i årevis hadde brukt til å spille piano. Agent 160 merket seg alt dette med en gang han dukket opp og straks snublet i egne ben før han rødkinnet og flau reiste seg opp og satte seg overfor henne. Så strakk han ut en hånd for å hilse på henne (dette demonstrerte de elegante pianofingrene) mens han sa, “hei, Arkimedes her, hyggelig å treffes.” 

“Takk det samme,” sa Agent 160, før hun spurte om han ville ha noe.  

“Bare vann takk, men gjerne en croissant,” sa Arkimedes.  

“Det skal bli,” sa Agent 160 og ordnet alt sammen. Snart nok var alt klart og samtalen deres kunne begynne.  

“Jeg ville bare prate med deg fordi det nylig hendte et tyveri,” sa Agent 160 og før hun rakk å si noe som helst mer utbrøt Arkimedes “å nei!” 

“Å jo,” sa Agent 160 alvorlig og fortsatte, “og det som ble stjålet var pokalen til Mandoline, som nylig vant NM i Luftpiano. I den forbindelse ville jeg gjøre noen samtaler i håp om å bli klokere angående hvem i all verden som kan ha stått bak tyveriet.” 

“Jeg skjønner,” sa Arkimedes og la til, “og å så dumt at pokalen ble stjålet, jeg håper du finner ut av alt sammen.” 

“Jeg satser på det,” sa Agent 160 og nikket en gang fordi det føltes som å nikke etter at man hadde sagt noe av og til gjorde den samme nytten som å skrive to streker under svaret når man hadde løst et regnestykke. Et nikk kunne gjøre alt mer endelig liksom.  

“Hva gjorde du natt til tirsdag?” spurte Agent 160 deretter og Arkimedes fikk et tenksomt uttrykk før han svarte, “vel, jeg brukte jo mye av natta til å prøve å komponere musikk til ikke-eksisterende filmer. Jeg syns ofte det er en mye bedre bruk av natten enn å sove selv om jeg blir trøtt dagen derpå.” 

“Jeg skjønner,” sa Agent 160 og fortsatte, “jeg leste forresten at du var med på NM i Luftpiano du og,” sa Agent 160 og Arkimedes fikk sporenstreks et ganske drømmende uttrykk, som om bare ordene fikk ham til å glemme tid og sted. 

“Jeg skulle hatt litt mer innlevelse akkurat der og der, det er sikkert det som manglet, jeg kunne ha vunnet,” sa Arkimedes og Agent 160 merket seg at han ikke så ut til at han pratet til henne, men mer til seg selv. Imens han sa det så beveget han fingrene som om han mentalt var tilbake i et luftpianospillende øyeblikk. Hun ga ham et minutt til å være i egne tanker og drakk litt av kakaoen sin, men så spurte hun om Arkimedes hadde drevet med luftpiano lenge. Han skvatt til, men så nikket han. 

“Jeg har jo spilt vanlig piano siden jeg var fire og jeg har liksom bare visst at det jeg aller mest vil er å komponere filmmusikk siden jeg var ni, men jeg begynte etter hvert å spille luftpiano ganske ofte fordi det føltes som en måte å holde spillingen ved like selv når jeg ikke var i nærheten av et piano. Og så fantes NM i Luftpiano og jeg kom på tredje plass og det var bare så fint å være en del av det, jeg bare ser så godt alt jeg kunne gjort annerledes og som kanskje kunne gjort at jeg vant i stedet,” fortalte Arkimedes med et sukk. Han fulgte opp dette sukket med å på et eller annet vis slå koppen sin med te over ende, noe som fikk ham til å sukke en gang til, denne gangen dypere og med enda mer gjennomborende sukke-innlevelse. Agent 160 hjalp ham å tørke opp før hun fortsatte samtalen. 

“Syns du at du skulle ha vunnet i stedet?” spurte Agent 160. 

“En del av meg syns det, men en annen del syns jeg gjorde for mange feil,” sa Arkimedes diplomatisk.  

“Jeg skjønner,” sa Agent 160, før hun fortsatte, “og har du noen kjennskap til Mandoline?” 

“Ikke egentlig, men vi småpratet litt under en felleslunsj for alle deltakerne husker jeg og vi syns begge at det var litt gøy at vi begge var fra lille Waltherhavn,” sa Arkimedes.  

“Det er en interessant tilfeldighet,” istemte Agent 160.  

Ikke så lenge etter var samtalen over og da Arkimedes hadde gått konkluderte Agent 160 at hun likte ham, hun syns han virket som en trivelig person som virkelig elsket musikk og som kanskje var litt klønete, men det gjorde ikke noe. Med det sagt så merket hun seg at han kanskje hadde det klareste motivet av de tre så langt, i og med at han faktisk hadde deltatt i NM i Luftpiano han også og åpenbart ønsket seg seieren ganske mye, Klønetheten hans kunne dessuten lett skyldes nervøsitet, den typen nervøsitet som kanskje kom om man løy, noe det på sett og vis ikke virket som han hadde gjort, men man kunne aldri vite. Som detektiv var Agent 160 opptatt av å vurdere alle muligheter.  

Uansett hadde hun nå pratet med alle de tre hun mistenkte, og hun var fortsatt litt usikker på hvem hun mistenkte mest. Så Agent 160 gikk en tur der hun tenkte over alt sammen, alt hun hadde sett og hørt. 

Turen tok plass i skogen for det var noe med å være pakket inn i en slags kokong av trær og trolsk stemning som gjorde det lettere å tenke. Agent 160 kunne høre, men ikke se en klekkende bekk og hun kunne se, men ikke høre en klynge hvitveis i skyggen av et tre (hadde hvitveis vært noe man kunne høre var hun sikker på at de ville vært sånne blomster som sang lette trillende melodier med smak av håp og muligheter mellom linjene). Trærne på hver hennes side var høye trær med lange grener som prøvde å fange skyene uten hell og verden var den typen stille som bare finnes i skoger der det selv på sitt stilleste aldri er helt stille likevel for det finnes alltid en bekk eller et vindsus eller kvitrende fugler i godt humør. Det finnes øyeblikk der alt er i balanse fordi man er i et teater rett før en musikal skal begynne eller fordi man skriver en historie og får en ide til et avsnitt som kan være litt sånn ekstra malende og poetisk eller fordi man er sammen med noen som gir deg følelsen av at du kan få til alt du vil, uansett om du av og til føler at du er helt håpløs. Og nå var alt i balanse fordi en spasertur fantes i skogene i Waltherhavn og fordi den turen gjorde det klinkende klart for Agent 160 at hun hadde en av de tre mistenkte som hun følte seg ganske sikker på at sto bak tyveriet. 

* 

Og kanskje, kjære leser, har du noen du mistenker litt ekstra selv. Noen du tror kan ha vært en pokaltyv natt til tirsdag i påskeferien. For alt kan løse seg, selv luftpianomysterier og alle teorier tas gladelig imot. God fornøyelse!