Semper Eadem - en anmeldelse som ikke er en anmeldelse og ymse annet :)

Heisann! Jeg vil starte dette innlegget med en påminnelse om at alle burde se Puss in Boots: The Last Wish (som jeg blogga om på lørdag kveld) fordi den er usedvanlig bra og den eneste animasjonsfilmen jeg føler har en reell sjanse til å stjele Oscar for beste animasjonsfilm for 2022 fra Guillermo's Pinocchio hvis de begge er nominert (noe jeg dog ikke vet før tirsdag, men jeg håper det). Utover det så har jeg irritert meg litt over immunforsvaret mitt de siste dagene for det er egentlig veldig bra, men nå var jeg forkjøla i november og så var jeg litt forkjøla noen dager i romjula og så har jeg vært forkjøla igjen i helgen. Det fine er at jeg føler meg mye bedre nå (det sitter jo litt slapphet og sliten i stemmen igjen, men det går fort fremover heldigvis) og jeg er glad jeg i det minste bare får forkjølelser for det er irriterende, men tolererbart. 

Og ellers så skjer det ikke så mye spennende, men jeg har i det minste en del fine planer fremover denne uka som biblioteket for å låne masse bøker i morgen, spillkveld på fredag etter jobb og planer om å se En mann ved navn Otto på kino på lørdag (basert på boka En mann ved navn Ove av Fredrik Backman, dvs. en bok jeg er så glad i at jeg prøvde å skrive musikal basert på den for noen år siden, noe jeg virkelig burde fortsette skrivingen av snart, og den svenske filmen basert på boka som også var skikkelig bra). Utover det så søker jeg jobber, jobber ekstra på Norsk Gallup, spiller tv-spill og ser klipp fra America's Got Talent All Stars som dette med awesome Avery Dixon:

Saksofon er så kult og det er så flott hvordan han virkelig eier scena og skaper skikkelig show underveis. 

*

Her er en musikkvideo med Mimmi Tamba og sangen Happen, liksom for å sette stemningen før jeg fortsetter dette innlegget:

Denne sangen var med i Semper Eadem; som er en teaterkonsert Det Norske Teatret setter opp for tiden basert på et album Mimmi Tamba ga ut for noen år siden. Og så hadde Det Norske Teatret et tilbud i en Facebookgruppe de har der man kunne få fribilletter til akkurat gårsdagens forestilling av Semper Eadem og jeg var sånn "selvfølgelig" og så trodde jeg i går morges at jeg ikke ville få dratt fordi jeg da følte meg veldig slapp. Men så ble jeg bedre og bedre utover dagen, det gikk veldig fint å jobbe og jeg fikk dratt på teater etter å ha slappet av noen timer etter jobb og det er jeg glad for. Semper Eadem var nemlig veldig interessant og såpass inspirerende at jeg begynte å skrive om stykket oppe i hodet mitt allerede mens jeg gikk fra teateret til t-banen før jeg brukte hele t-baneturen til å skrive det ned i et notat på mobilen. Det notatet har nå blitt skrevet ned på data og utvidet/redigert litt og jeg tenkte nå å dele en anmeldelse som ikke er en anmeldelse med dere. 

Jeg ble helt ærlig veldig fornøyd med denne teksten om forestillingen for den er ikke en klassisk anmeldelse med terningkast og hele pakka, i stedet er det mer personlig og mer flytende og forhåpentligvis velformulert om ting jeg følte og tenkte rundt forestillingen og det føltes veldig riktig å gjøre det på den måten. Jeg tror jeg har litt lyst til å skrive flere anmeldelser som ikke oppfører seg som anmeldelser for det var veldig gøy å skrive om Semper Eadem i går og all den tid jeg ikke har noe mål om å levere profesjonelle anmeldelser til aviser, men bare vil skrive om ting for min egen del, så er det jo også helt greit å gjøre det på den måten og kanskje enda mer underholdende å lese også fordi det ikke følger noen klar mal, men er noe helt eget. I alle fall, nå tenkte jeg å dele min tekst om Semper Eadem og så kommer neste innlegg sannsynligvis til helgen hvis ikke det skjer noe fryktelig viktig eller episk før jeg ser En mann ved navn Otto på kino ;) 

Semper Eadem på Det Norske Teatret

 

Rolleliste: Mimmi Tamba som synger fantastisk, Heidi Gjermundsen Broch som synger fantastisk hun og, ensemble og orkester, følelsen av forventning

 

Semper Eadem begynner før sceneteppet (som er mer som en vegg enn et teppe, men den gjør samme nytten) går opp. Noen av oss er her av nysgjerrighet, noen fordi det var gratis, noen fordi de elsker teater, jeg fordi alt sammen; men alle ser vi Mimmi gå langs scena foran sceneteppet mens en stemme over høyttaler forteller oss historie om Dronning Elizabeth den første. Så går sceneteppet opp og vi befinner oss på en scene som ser ut som det som er bak scena, det som alltid er der, men som vi vanligvis ikke får se. Der er Mimmi; en enslig skikkelse som leter etter noe; hele stykket leter hun etter noe og jeg kan spoile at det for meg ser ut som hun finner det til slutt, men jeg vet fortsatt ikke nøyaktig hva hun lette etter. Det spiller heller ingen rolle, for like sikkert som det er at jeg ikke er helt sikker på at jeg forstår Semper Eadem, er det at det heller ikke føles som et stykke man trenger å forstå, så lenge man gir seg hen. Og når jeg er på teater så gir jeg meg alltid så hen at alt annet forsvinner og det skjer også nå. Jeg forsvinner inn i en verden der det snart vil finnes lysekroner og noe som minner meg om tentakler og der dronninger finnes som kanskje eller kanskje ikke har alle svarene man trenger.

Og der finnes Mimmi; en kvinne som leter etter noe og som virker usikker og søkende og Heidi er Dronning Elizabeth som kanskje ikke evner å forstå usikkerhet eller redsel fordi hun ikke lar seg selv kjenne etter. Hun må være den som er trygg og stolt; den som bærer et helt kongerike på sine skuldre, hun må være som en løve. Selv er jeg mer som en katt, men om det finnes en løve i meg så våkner den litt med et oppvakt øye på gløtt av musikken her, som er et slags bærende manifest og som fenger og fascinerer hele veien. Mimmi og Heidi speiler hverandre, de er to sider av den samme historien og jeg lytter til dem, blir borte i alt sammen.

Og jeg forlater salen etter en time og et kvarter; fortsatt usikker på om jeg er smart nok for Semper Eadem, men bevisst på at jeg ER smart nok til å føle og forsvinne inn i musikk og spill. Og jeg kjenner at det er så mye jeg vil og at det kribler i meg etter å skrive om det jeg har sett; såpass mye at jeg skriver oppe i hodet mitt mens jeg går til t-banen og da er det bare å få det ned på papiret når jeg er på t-banen, alt føles lett og makeløst. Slik er Semper Eadem; det er musikk og samspill, det er kunstnerisk, kraftfullt og sært og det er å kjenne etter etterpå og føle at det nok finnes en dronning i meg et sted og.