Sagaen om verdens lengste t-banetur og kinoturen som ikke ble noe av likevel

Heisann! Det er lørdag og jeg har vært litt mer følsom enn ellers de siste dagene. For jeg startet denne uka med forkjølelse (igjen) og jeg er heldigvis mye bedre nå, men slappheten og slitenheten sitter litt igjen. Og så var jeg forberedt på bostøtte i går før det kom veldig mye mindre penger enn forventet av grunner som jeg fortsatt ikke forstår fullt ut og det er ganske upraktisk når man allerede har vært litt stresset rundt økonomi i et par måneder. Og jeg har det i hovedsak fint likevel fordi bøker og tv-spill og at jeg får gode tilbakemeldinger på jobb og det gir mestringsfølelse, jeg bare syns livet er litt ekstra slitsomt noen ganger, som om det skal litt ekstra lite til for å overvelde meg. 

Ellers har jeg et gjensyn med Dance Academy igjen for tiden (har sett alle sesongene sååå mange ganger, men gjensyn føles alltid fint) og her kan man se de beste dansene til yndlingskarakteren min, Abigail:

Og nå tenkte jeg å dele en tekst jeg har skrevet om i dag. For jeg skulle egentlig på kino i dag, men så var det så mye kollektivtrafikkproblemer at jeg ikke rakk filmen og det har jeg prøvd å skrive om på en så underholdende måte som mulig. For det finnes en humor i kaos og det er lettere å leve med ting som går galt når man i ettertid klarer å le av det og finne komikken i alt som ikke gikk etter planen. Anyway, den teksten tenkte jeg å dele nå og så kommer neste innlegg om noen dager.

Sagaen om verdens lengste t-banetur og kinobesøket som ikke ble noe av likevel

Det var en gang en virkelig kald lørdag; så kald at vår heltinne (Karoline den karolinske) tok på bukse utenpå strømpebukse for å holde seg ekstra varm og unngå enda flere forkjølelser, så kald at Karoline til og med var flink og brukte de fine varme hanskene hun fikk til jul, så kald at Oslo føltes som Nordpolen. I det solfylte, men forfrosne januarlandskapet fantes en plan og et mål og det var kino. For det fantes en ny amerikansk film basert på En mann ved navn Ove kalt A man named Otto, det fantes en fribillett på kino og det fantes fine tanker om å dra i god tid for å kunne kjøpe en brus på Storo Senter først og i samme slengen tilfeldigvis titte innom en magisk bokhandel der det kanskje eller ikke fantes enda mer lesestoff som kunne friste. Alt dette fantes og alt føltes mulig og overkommelig helt til Karoline kom til T-banestasjonen og fant ut at det også fantes store forsinkelser grunnet en tidligere stans. Karoline så til sin frustrasjon at t-banene var såpass forsinket at hun garantert ville bli en halvtime senere fremme ved Storo enn ønskelig, men å rekke kino fortonet seg som særdeles mulig likevel og hun var litt frustrert og utålmodig, men fortsatt håpefull da hun satte seg på 5-banen; naivt uvitende om at det ville bli verdens lengste t-banetur EVER. For den neste timen inneholdt små stanser stadig vekk, øyeblikk med venting på grønt lys og liknende små kjipheter og Karoline ble mer og mer utålmodig, godt hjulpet av at boka hun hadde pakket ikke fenget nok og at det var veldig kjedelig på t-banen. T-banen som pleide å bruke 40 minutter fra Stovner til Storo, var på Blindern for enda en kort stans en time senere og ting begynte å se skummelt ut for vår kjære heltinne. Ville hun rekke filmen, var det håp i hengende snøre, ville ting løse seg for snille jenter? Spørsmålene var mange og tålmodigheten stadig kortere da t-banen omsider kjørte inn ved Ullevål. I følge en medpassasjer så hadde t-banen plutselig skifta rute fra Ringen til Sognsvann, men han var ikke helt sikker og vår heltinne, så vel som han regnet med at dette likevel ikke var tilfelle da vi gikk av t-banen på Ullevål og det fortsatt sto Ringen på t-banen. Karoline gikk derfor tilbake på t-banen; klar for å kjøre et stopp til og så endelig være på Nydalen med akkurat nok tid til å forte seg til kinoen. Det var dette som var Karolines skjebnesvangre feil; feilen som ødela alt.

Snart nok kjørte t-banen nemlig videre, men ikke til Nydalen, men til Berg for den var på vei til Sognsvann nå. I tillegg til en rekke andre passasjerer som også hadde tatt en skikkelig bomtur, så gikk Karoline over til den andre siden. Der begynte ti minutter med venting i kulden på en t-bane tilbake til Ullevål og det var der Karoline brøt sammen i gråt av frustrasjon og slitenhet. Karoline fant med det ut at om man begynte å gråte sittende på en benk på en T-banestasjon på en dag med masse kaos og forsinkelser; så er det ingen som legger merke til det eller spør hvordan det går. I stedet er folk opptatt med sitt. Dette føltes som en liten skuffelse fordi det hadde vært veldig hyggelig om noen hadde brydd seg.

Uansett så fantes kulden og ventingen; men snart fantes også t-banen tilbake til Ullevål. For kino hadde toget likevel gått. Klokka var allerede et par minutter etter tidspunktet på kinobilletten og Karoline innså at hun medregnet spaserturen fra T-banestasjonen til kinoen fortsatt antakelig ville ende opp med å komme for sent. Vår heltinne kapitulerte. Hun var sliten og kald og satt på en t-bane som kunne føre henne hjem til en mamma der det fantes te og en ny runde yatzy og der hun kunne slappe av under et teppe på en sofa noen minutter.

To timer etter at vår heltinne trodde hennes største problem var for lite tid til å titte innom en bokhandel før kino, var hun tilbake på Stovner. Vel hjemme og allerede i ganske mye bedre humør fordi det er noe komisk i de situasjonene som er aller mest tragiske; de gangene der ingenting går som man vil. I det minste er det en god historie; noe å le litt av i ettertid. Og vår heltinne hadde en trøst i at hun ville få sett filmen senere; ikke før om noen uker antakelig, men likevel. Og nå fantes te og senere MGP-delfinale 2. Verden var håpløs og vanskelig av og til, men den var også ofte magisk og den kunne være det beste og det verste med bare noen timers mellomrom.

Slik gikk det til den dagen kollektivtrafikken klikket deluxe og en kinoplan ble til en Yatzy og te under et pledd-plan i stedet. Snipp snapp snute og alt det der.