Twitch og psykisk helse, litt tanker

Heisann! Fin ting: jeg har offisielt ferie nå =D Jeg har dessuten fått tekst på trykk på bloggen til Fontenehuset og det syns jeg er veldig kult. Utover det så koser jeg meg veldig med Lil Gator Game som jeg lastet ned forleden dag og jeg tegner masse fordi jeg er i tegnemodus nesten konstant for tida. Og alt er jo ikke perfekt for jeg er litt frustrert over pakker jeg venter på å få i posten som aldri kommer og all flaksen jeg ikke har når jeg har så lyst på så mange av tingene man kan vinne på julekalenderkonkurranser og sånt, men juleferie finnes og fine planer i neste uke og ja, i all hovedsak har jeg det ganske finfint. 

På den negative siden syns jeg det er veldig trist at jeg leste om at Twitch er død. 

Her kan man se en solo med ham fra SYTYCD:

Og jeg har jo vært superfan av SYTYCD i årevis og sett alle sesongene og Twitch har vært en av mine store favoritter fra programmet for han har virket så enormt sympatisk og som en så genuin og omsorgsfull person som virker skikkelig kul rett og slett. Og så har jeg fulgt ham siden, jeg har sett ham i ny og ne som DJ for Ellen Degeneres, jeg har sett ham dukke opp i filmer, jeg har kost meg med videoer han og kona hans Allison Holker har delt på sosiale medier, han har liksom alltid vært der på en måte og så døde han på tirsdag og det var selvmord og det er et så stort sjokk. 

Samtidig så har det fått meg til å tenke litt på psykisk helse for jeg har det som regel ganske bra psykisk. Jeg har lett for å tenke positivt og å være løsningsorientert og det er jeg veldig glad for. Samtidig så vet jeg jo at jeg tidvis takler stress og når jeg ikke har full kontroll over situasjoner ganske dårlig og jeg ser hvor lett jeg kan komme i krisemodus av teite ting som f.eks. at bøker jeg venter på ikke har kommet i posten enda eller når jeg taper i Yatzy ofte mot moren min eller andre ting og jeg føler det er sånne tilfeller der jeg trenger å bli flinkere til å puste med magen og å slappe av i stedet for å trekke raske konklusjoner om at "jeg kommer aldri til å vinne Yatzy eller jeg kommer aldri til å få bøker jeg venter på i posten noensinne". Og jeg husker hvor ofte jeg tenkte aldritanker under pandemien. Og på en måte handler alt det om at min beste og verste egenskap er hvor uendelig flink jeg er til å leve i øyeblikket. 

Å leve i øyeblikket er som regel veldig bra for det gjør at om jeg koser meg med et tv-spill eller en bok eller å se en musikal eller et kreativt prosjekt, så finnes ikke fortiden eller fremtiden og ingen frustrasjoner, det eneste som finnes er det jeg driver med. Hvis jeg er på vei et sted og synger for meg selv mens jeg går så finnes ikke noe annet enn gleden over å synge for meg selv, jeg bekymrer meg ganske lite for fremtiden med en gang nåtiden føles fin og jeg tenker som regel at ting kommer til å løse seg på et vis. Samtidig så er det å leve så mye i nuet straks et handicap når jeg ikke har det så bra eller når noe ikke går som planlagt, for øyeblikket er alt som finnes når jeg har det kjipt også og mens jeg vet at ting går over, så tenker jeg veldig lett aldritanker. 

Og jeg husker vinteren 2021 da jeg syntes alt var dritt fordi jeg hele tiden hadde vondt i magen og var sliten og på gråten og hvordan det å leve i nuet gjorde at alt føltes ekstra vanskelig fordi den tilstanden var alt som fantes og en bedre fremtid føltes umulig. Og jeg fikk hjelp og ting ble mye bedre, men en ting jeg husker veldig med det var det at optimismen min gjorde det ekstra vanskelig å skjønne selv at jeg hadde det vanskelig psykisk fordi jeg var hun som alltid smilte, hun som hadde så lett for å tenke positivt. På mange måter tror jeg at å være ærlig om det når man ikke har det bra er litt ekstra vanskelig når man føler at man er kjent som den positive, den som smiler og oppmuntrer og som skaper god stemning. Jeg brukte litt lang tid på å innrømme for meg selv hvor sliten jeg var og hvor vanskelig jeg hadde det da fordi jeg var så vant til å ta meg sammen og å tenke positivt uansett. 

Og det er det som gjør at jeg på en måte forstår hvorfor Twitch kanskje ikke klarte å si noe om hvordan han hadde det før det gikk så alt for galt, for han har alltid virket som en sånn person som alltid er positiv han og. Vellykket og livsglad og full av omsorg og entusiasme og når man er den personen så er det vanskeligere å akseptere det når man ikke klarer å være den alle kjenner en som og når man føler at man må spille skuespill i stedet for å vise det når man egentlig ikke har det bra nok. Og for Twitch så var kanskje ting ekstra vanskelig fordi han tilsynelatende hadde alt (talent, kjærlighet, suksess) og da tror jeg det er lett å tenke at man virker utakknemlig når man innrømmer at man likevel ikke har det godt med seg selv. 

Men det jeg lærte i 2021 da jeg skrev her på bloggen min om at jeg ikke hadde det så bra, var hvor mange som heiet på meg og som brydde seg om meg og jeg fikk så mange støttende meldinger og så mye omsorg og det viste meg litt at folk flest er gode og det har gjort at jeg de siste årene har forsøkt å være mer omsorgsfull selv. Jeg har lyst til å bli tenkt på som en person som bryr seg og som er snill og omtenksom, jeg har lyst til å være en som får andre til å smile. Og det er en litt selvopptatt greie opp i det med at jeg personlig blir så glad av det hvis andre virker takknemlig over noe jeg har gjort og den følelsen føles så varmende og god at jeg vil kjenne den hele tiden, men det må være lov. 

Og jeg skulle ønske Twitch hadde opplevd det jeg opplevde når jeg hadde det ganske vanskelig for snart to år siden; det at folk virkelig bryr seg og viser omsorg. Jeg skulle ønske han hadde sett det at folk ikke blir skuffet om man ikke greier å ta seg sammen eller være glad, men at de i stedet er der for deg og liker deg like godt. Også i år er det folk i livet mitt som har vært fyrtårn og lyst vei for meg når jeg har vært fortvilet eller noe har føltes håpløst og det har vært en påminnelse om hvor gode folk jeg har i livet mitt og hvordan jeg har folk som vil lytte og hjelpe og som jeg derfor har lyst til å gi gaver og omtanke hele tiden fordi jeg blir så takknemlig for det og etter pandemien aldri tar noe som helst for gitt. 

Her er en episk dans med Twitch og Alex som jeg stadig vender tilbake til fordi den er så fantastisk:

Jeg håper at det er en himmel og at Twitch danser masse der og jeg håper Allison og familien hans har mange gode folk i livet sitt som gjør at desember på sikt ikke vil være bare trist, men også en god tid igjen. Og jeg håper noen som leser dette vet hvor mye små tegn på omsorg betyr og hvor stor forskjell man kan gjøre i noens liv <3

Vi bables om noen dager :)