Lil Gator Game og ymse annet :)

Heisann! Livet er fint, men jeg har vært litt frustrert i det siste. For jeg venter på bøker som tilsynelatende aldri kommer og jeg deltar på massevis av julekonkurranser uten hell og så var jeg jo med på et par skrivekonkurranser for noen uker siden og Pendelen bare valgte å ikke trekke noen vinner hverken på diktkonkurransen sin eller novellekonkurransen sin (før de nå har informert om at det ikke blir noen konkurranser neste år og at de skal avslutte magasinet sitt). Og så hadde BT denne konkurransen og jeg sendte inn en tekst jeg ble skikkelig fornøyd med og som jeg virkelig trodde ville ha gode muligheter til å vinne, men så fikk jeg mail i stad om at jeg ikke var blant vinnerne og så har de postet teksten som kom på tredje plass og den er jo ikke egentlig særlig bra skrevet i det hele tatt. Litt vittig ja og sikkert smått underholdende om man syns parodisangene til Jon Niklas Rønning er stor stas (noe forbausende mange gjør), men det er nødrimpreget deluxe og dårlig rytme og en ting hadde vært om jeg tapte for noe som var virkelig velskrevet og klokt, men i stedet er det tvungent rimfylt og kleint og ikke like bra som min tekst etter min mening (la oss håpe at jeg egentlig bare skriver litt for bra for skrivekonkurransene jeg er med på og at det ikke heller er slik at jeg egentlig skriver elendig, men bare ikke har innsett det selv). Og jeg vet at man ikke kan bli for skuffet over det når man ikke vinner skrivekonkurranser, men jeg føler at jeg virkelig trengte den bekreftelsen det ville vært om jeg vant fordi jeg vet jeg kan skrive, men jeg vil at folk som ikke følger meg på Facebook eller er familie skal syns noe jeg skriver er bra nok til å vinne skrivekonkurranser. Dessuten hadde pengepremier virkelig kommet godt med for jeg kommer til å starte 2023 med ganske mye mindre penger enn jeg startet 2022 med og jeg vet jo at det vil gå bra, men likevel. Jeg følte virkelig at min tekst hadde fortjent bedre og at den besvarte oppgaven bedre i tillegg og deler den her i håp om at noen i alle fall kanskje liker den:

Om øyeblikk med julestemning og telefonintervjuer

Jeg liker å bli kjent med andre mennesker og å få et innblikk i ulike perspektiver. Det er en magi i å lære noe om noen som jeg kanskje ikke ville visst ellers og å lære folk å kjenne og jeg setter veldig pris på at jobben min som telefonintervjuer så ofte inneholder disse øyeblikkene. Gangene da noen som kanskje ofte er ensomme og alene plutselig får dele sine meninger om alt fra politikk til økonomi, gangene da noen merker at noen bryr seg. For meg er de øyeblikkene verdt alle gangene der noen jeg prater med er sure og avvisende, for jeg minnes i mange øyeblikk på hvor like folk er og hvor mye et felles ønske om å bli lyttet til og få delt sine perspektiver forener folk. For meg er det mye julestemning å finne i alt vi deler.

Man tenker ikke på telefonintervjuer som en jobb som skaper jul og man kan innvende at mange jobber gjør det mer. For meg handler å skape jul likevel om å skape øyeblikk der noen ringes opp og blir møtt av oppriktig interesse og et genuint engasjement og de øyeblikkene prøver jeg å skape så ofte jeg kan. Og jeg får det ikke alltid like godt til, men jeg prøver i alle fall og en annen ting som gir meg julestemning er det faktum at alle forsøk på å skape det har en nytteverdi. Om du prøver å skape julestemning med å sørge for å ha en tikroning i lomma til enhver tid sånn at du har noe å gi tiggeren på hjørnet eller om du lager en storslagen julekalender, så er det uansett verdt det for alt teller. De små tingene og de store tingene, alt er viktig så lenge man kan få noen til å smile og å tro litt lenger på at desember er en måned for julemirakler og eventyrstøv. Selv prøver jeg å spre julestemning på jobb med å være blid og interessert og med å være åpen for alle meninger uten å dømme noen. Og noen dager føles det som om jeg lykkes. Noen ganger prater jeg med ensomme gamle damer på 90 som så ofte sitter alene, men som i noen minutter blir tatt på alvor mens jeg spør henne spørsmål om hva hun tenker om for eksempel politikk og så virker de litt takknemlige, som om de trengte noen som lyttet, som om jeg bare på den måten har gjort en forskjell. Det er sånne øyeblikk som gjør at jeg føler at også å være telefonintervjuer handler om å skape julen og at jeg kanskje er litt med på å leke frem de magiske desemberøyeblikkene jeg og.

Om jeg har noen konklusjon så er det kanskje at jeg vil at alle som leser dette skal tenke at om dere føler at jobben deres ikke er med på å skape julen, så er det kanskje verdt å revurdere den teorien. For jeg føler at alle jobber er en del av alt som skaper julestemning. Postmannen med pakkene han skal levere, skuespilleren som står der på en scene i en juleforestilling som kanskje tenner juleiveren i hjertet til en femåring, læreren eller sykepleieren eller han som står i kassa på Meny. Gjennom smil og vennlighet tror jeg egentlig at hvem som helst kan være grunnen til at noen føler på julestemning og om den ikke varer så lenge, så i det minste i et minutt eller to som et slags blaff og en varm følelse som gjør alt som er slitsomt og tungt i livet den dagen lettere å bære.

Og kanskje føles verden overveldende og håpløs fordi mye blir dyrere og fordi nyhetene deprimerer, men det øyeblikket der man føler på julestemningen, så er det litt som når man er på teater og ser en musikal. Da er det som om ingenting annet i verden finnes og som om tiden har stoppet og alt er den samme følelsen som man får av å drikke varm sjokolade under et teppe foran en peis. Og om tiden fortsetter og verden overvelder mer etterpå så har man fortsatt minnet om det øyeblikket da julestemningen fantes og den nydelige vissheten om at de øyeblikkene kan finnes på ny.

*

På den positive siden så har jeg juleferie og det er kos. Jeg har dessuten bakt boller som ble ganske gode i dag, jeg har forlenget julenovellen min litt og illustrert den og skrevet den ut sånn at noen utvalgte kan få den i julegave og jeg har spilt dette spillet masse og det er helt elsk:

Nå tenkte jeg å skrive litt om hvorfor jeg vil at alle skal gi Lil Gator Game en sjanse. God fornøyelse :)

Lil Gator Game - syv grunner til at akkurat DU burde spille akkurat dette spillet

1) Det er det søteste spillet jeg har spilt på lenge. 

Alt fra musikken til grafikken her er kongen av hygge og god stemning og er så uskyldig og koselig at bare ååå, dessuten er alligator-figuren man spiller kjempeadorabel og den delen av meg som liker søte ting syns dette spillet er topp.

2) Historien er oppriktig skikkelig fin.

Plottet her er at man har lekt masse med storesøsteren sin, men så reiser hun til college og man kan ikke leke med henne mer. Men så kommer hun tilbake på vårferie, men er opptatt med skoleoppgaver hele tiden, så man beslutter å gjøre om øya man bor på til en verden som minner om spillet man og søsteren sin elsket da dere var yngre sånn at hun ikke kan annet enn å legge fra seg skolearbeidet og leke med deg. Og det er en veldig enkel konflikt sånn sett (person vil ikke leke så man skaper en verden som gjør at de vil det likevel), men den skaper umiddelbar sympati med hovedpersonen og skaperne av Lil Gator Game har i tillegg klart å gjøre dette spillet oppriktig rørende, særlig på slutten. Man ender opp med å bry seg så mye om karakterene i Lil Gator Game og det er i seg selv en grunn til å spille det.

3) Det er en krysning av A Short Hike og Zelda. 

For noen år siden kom et lite spill som het A Short Hike. Det var et ganske kort spill, men det klarte å føles større enn det var fordi det var så åpent og det oppfordret til å utforske på en måte som gjorde at man gjerne vendte tilbake til det senere. Lil Gator Game minner ganske mye om A Short Hike, samtidig som det er veldig åpenbart at spillet hovedpersonen og storesøsteren hans er så inspirert av er Zelda, så det er masse med Lil Gator Game som føles veldig som om man spiller Breath of the Wild. Jeg liker veldig godt hvordan Lil Gator Game kombinerer to på hver sin måte fantastiske tv-spill, samtidig som det likevel er sin helt egen greie i tillegg. 

4) Det er veldig smart skrevet. 

Humoren her og skrivestilen er veldig sjarmerende og føles som den er skrevet av noen som virkelig skjønner hvordan barn tenker, noe jeg syns er en veldig fin ting med dette spillet. I tillegg finnes det smarte referanser til andre tv-spill noen steder som er åpne nok til å funke selv hvis man ikke kjenner til det som refereres, men som blir en bonus for de som kjenner igjen referansen. 

5) Man kan spille gjennom hele spillet på noen få dager og har likevel lyst på mer.

Folk er ganske forskjellige når det gjelder lengde på spill. Mange vil helst ha spill som varer en stund, mens andre igjen liker kortere spill. Selv har jeg i det siste satt mer pris på spill som ikke varer så lenge fordi jeg vil heller spille noe som jeg koser meg med hele veien, men der jeg ønsker meg mer etterpå enn spill som er evighetslange, men som har kjedelige perioder oppi alt sammen. Lil Gator Game tok meg fem dager å spille gjennom og da spilte jeg gjennom 100% og fant alt man kunne finne. Og likevel er ikke det noe negativt. For eksempel så gjør lengden Lil Gator Game til et veldig tilgjengelig spill, det er virkelig et spill som passer for alle, selv ganske små spillere. I tillegg så kan man lett få det til å vare lenger om man vil og det er et så fint univers å være i at jeg for eksempel har tenkt å starte en ny fil og så finne alt mulig der og. 

6) Du kan ikke dø.

Alle fiendene her er papirfigurer og man kan klatre overalt og falle fra store høyder uten noen konsekvenser og jeg setter veldig pris på når spill er veldig tilgivende på den måten. For det gjør at man virkelig vil utforske alle kriker og kroker på en måte som for min del ikke er tilfelle når jeg dør hele tiden og jeg liker at det finnes spill som dette nå og Tinykin tidligere i år der man ikke må slåss med masse farlige beist eller beseire store bosser, men bare kan utforske i eget tempo og ikke føler seg stresset eller overveldet, men bare fri fordi man alltid kan prøve igjen. 

7) Svakhetene føles som styrker.

Lil Gator Game er ikke et perfekt spill selv om jeg elsket det fra ende til annen. Man har mye av tiden ikke noe kart eller noen notatbok til å holde orden på oppdrag og sånt og det gjør at man ofte kan føle seg litt lost og likevel så var det også egentlig en litt fin ting også for det er ikke en så veldig stor verden, så man ender alltid opp med å finne tilbake til ting til slutt. Dessuten gjør det at man virkelig føler seg som en oppdagelsesreisende og det gjør at jeg kjente den gleden jeg elsker så mye med Breath of the Wild der man har en plan og så kommer man over noe annet og noe annet og glemmer det man egentlig skulle, men gjør alt mulig annet i stedet. Lil Gator Game gir en liknende opplevelse og det likte jeg veldig godt. 

Så, jeg anbefaler alle som har muligheten til å spille Lil Gator Game å gi det en sjanse. For det er kanskje ikke perfekt og det varer kanskje ikke så lenge, men det er så koselig og så himla søtt og det føles som et så fint spill bare å være i og det er noe av det jeg liker best med tv-spill; når bare det å være i et spills verden er så fint at jeg får lyst til å spille et spill bare for å utforske. 

*

Da tenkte jeg å avslutte dette innlegget og jeg vil avslutte med å understreke at det meste i livet jo er fint. Jeg har masse julestemning, tegner masse og har mye å glede meg over. Noen perioder henger jeg meg bare litt for lett opp i teite små frustrasjoner og det er litt sånn nå for tida. Det får gå.