Brannhydranten og Gatelykten - en julenovelle =D

Heisann! Det er mandag og livet er fint selv om jeg ikke vinner julekonkurranser, fordi jeg har det trivelig og har masse julestemning, dessuten inneholder denne uka flere fine ting som Musikalpub i kveld, julebord i blokka mi på torsdag OG spillkveld på Humanismens Hus på fredag (alt sammen ting som er topp)! Utover det skal jeg kanskje unne meg noen nye tv-spill denne uka (hvis de spillene som kommer ut denne uka og som jeg vurderer å laste ned på Switch får ålreit omtale), jeg har tenkt å ordne gave til hemmelig nisse på Twitter-greia jeg er med på i morgen og jeg har endelig fått i alle fall én av bøkene jeg bestilte i posten og det gir meg tro på at de andre fem er rett rundt hjørnet. Yay!

Ellers har jeg vært på julekonsert med Silya og det var veldig kjekt med innmari god stemning (dessuten solgte hun cder etterpå og da gikk jeg bort til henne og viste henne at jeg hadde forsøkt å tegne henne i pausen og det syns hun var kjekt) og jeg har sett Guillermo's Pinocchio og det er definitivt en av de beste filmene jeg har sett i år (i alle fall den flotteste animasjonsfilmen). Her er en sang fra denne filmen som jeg elsket:

Denne sangen heter Ciao Papa og jeg syns den er helt nydelig. Utrolig fint sunget og med en skikkelig fin melodi i tillegg <3

*

Men da tenkte jeg å gå ut i fra at jeg kan gi opp håpet om å vinne novellekonkurransen til Pendelen (siden det står "ingen vinner kåret" på desember) og å dele julenovellen jeg sendte dem, som jeg personlig ble veldig fornøyd med. Jeg har utspekulerte planer om at utvalgte personer skal få denne historien i julegave med illustrasjoner til og hele pakka, men jeg har lyst til å dele den her også i håp om å gi folk en dose julestemning. Anyway, historien min heter Brannhydranten og Gatelykten - en juleromanse og handler om kjærlighet og julefeer. Jeg holder på med å skrive en barnebok basert på samme ide til en konkurranse med frist i februar, dette er den litt kortere novelleversjonen. Og man kan innvende at slutten ble litt brå fordi jeg prøvde å holde historien kort nok til å kunne sende den til Pendelen, i tillegg så burde det kanskje vært mer som står på spill og mer konflikt og sånne ting som historier muligens burde ha. Men jeg syns det er så veldig fin stemning her og jeg ble så fornøyd med skildringene og jeg håper derfor at historien i all hovedsak får folk til å smile. God fornøyelse og her er en illustrasjon til:

Da tenkte jeg å poste julenovellen min. Håper den gir folk julestemning og godt humør og så kommer neste innlegg om noen dager <3

Gatelykten og brannhydranten – en juleromanse

Snøen falt tett over Waltherhavn og dekket alle trær, alle hustak, alt var hvitt og glitrende blåtoner når sollys eller månelys traff akkurat slik. Det var jul eller i alle fall nesten jul, for bare et par dager gjensto og rundt omkring fant man skuffelse over Flax-kalendere som enda ikke hadde bydd på en milliongevinst, men også fryd over å kunne våkne en morgen til nok en sjokolade. Og overalt fantes tegnene som gjorde at man liksom aldri glemte helt at julen nærmet seg, for gatene var pyntet med glitrende lys og dekorasjoner, kafeen var stappfull av folk som hadde julehandlet og nå unnet seg en kopp med uendelig god varm sjokolade for å finne roen igjen og like ved kafeen sto en gatelykt og tok alt innover seg. Han hadde stått der i årevis, lenger enn kafeen til og med, og helt uten ansiktstrekk klarte han å både se, høre og lukte likevel og han elsket det. Elsket å se lettelsen til noen som forlot kafeen mens de bar på en kopp kaffe eller iveren til barn som dro i ermet til moren sin fordi de var så boblende, brusende glade for å skulle få en kanelbolle. Og han elsket å høre alle lydene av byen rundt ham. På stille dager var det som om han kunne høre et sus fra vannet nede ved havna og på dager som var fulle av aktivitet i desember så var verden en energigivende blanding av julesanger, fottrinn og bjellen på døra til kafeen som stadig klang når folk gikk ut og inn og som han av en eller annen grunn aldri ble lei, i stedet likte gatelykten den kjempegodt og han følte at den vel så mye som alt annet var selve lyden av jul. Og det var så mange gode lukter fra kafeen; det var lukten av nybakte boller og lussekatter, lukten av varme drikker som ga røde kinn og kanskje en kremdott på nesa, alt dette og gatelykten elsket alt sammen og fant det derfor desto mer fascinerende at det fantes en ting han elsket enda mer og hun ante ingenting.

På den ene siden av gågaten var kafeen og på den andre siden fant man Waltherhavns bokhandel; som var et magisk sted fullt av hemmeligheter og langt mer bøker enn det egentlig var plass til. Det var en sånn bokhandel der man lett kunne gå seg vill og utenfor den sto en ting som man ofte gikk forbi uten å tenke videre over det, for det var en ting som var litt som en gatelykt i det at den var der, men så ofte ble tatt for gitt. Like utenfor bokhandelen sto nemlig en brannhydrant og ifølge gatelykten var hun den vakreste skapningen som fantes.

Brannhydranten var liten og rød og ganske kompakt og akkurat som gatelykten så kunne hun høre, se og lukte og hun fikk i grunnen med seg det meste. Hun var i det hele tatt svært observant og følte seg ofte litt småskuffet over at dette aldri ble anerkjent. I stedet så var hun bare en brannhydrant som folk passerte uten å tenke over henne og hun følte seg ganske alene. Det som ofte trøstet henne i de tilfellene var å tenke på alle bøkene hun kunne ha lest om hun ikke var en brannhydrant, men et menneske. Da skulle hun lest spennende krimromaner med et skikkelig mysterium som fenget og fascinerte eller koselige barnebøker fulle av fantasifulle påfunn. Og aller mest skulle hun lest romantiske bøker; særlig om de foregikk i jula for hun hadde alltid ønsket seg en juleromanse selv om det var umulig og hun kunne så godt se for seg hvor fint det kunne vært å ha noen å elske som også elsket henne. Brannhydranten kunne bruke flere timer til å dagdrømme om juleromantikk og hun gjorde det også den onsdagen tre dager før jul da alt endret seg brått og plutselig. For folk flest var det en helt alminnelig onsdag, men for gatelykten og brannhydranten var denne dagen alt annet og alt sammen var August Nøkleblom sin skyld.

*

August Nøkleblom var en fe med en viktig jobb og det var å spre julestemning. Dette gjorde han ved å høre til Norgesavdelingen av JFD (JuleFeDirektoratet), som jobbet for Julenissen med å reise rundt i landet sitt og gjøre julemirakler gjennom desember som skulle gjøre at det ble mer julestemning. Julestemning var drivstoffet som fikk nissens slede til å gå, så JFD hadde en veldig viktig jobb og August tok den på høyeste alvor og hadde derfor brukt mye av desember til å være litt fortvilet siden han hadde hatt idetørke av verste sort. Han hadde rett og slett ikke hatt noen gode løsninger på hva slags julemirakler han skulle gjøre og de to forsøkene på julemirakler som han hadde gjort i henholdsvis Bergen og Lillehammer hadde slått helt feil og fått ham til å føle seg ekstra håpløs. Nå hadde han egentlig følt seg helt klar til å kapitulere fullstendig og skifte bransje til å jobbe med korrekturlesing av juleønskelister eller noe i samme nabolag, men etter et ballongbrev til Julenissen (med Julenissen så kunne feene alltid skrive brev og feste det til en ballong, velvitende om at det på magisk vis alltid ville havne riktig sted og så kunne de vite med vel så stor sikkerhet at de ville få et ballongbrev med et svar alt neste dag) der Julenissen skrev akkurat det August trengte å høre for å bli motivert til å gjøre et nytt forsøk i svarbrevet sitt igjen, hadde han besluttet å dra til småbyen Waltherhavn for å gjøre et siste forsøk. Dette var også litt fordi han alltid hadde hatt lyst til å besøke den lille småbyen ved havna, som han han hadde hørt om helt tilfeldig noen måneder tidligere og straks konkludert at var et sted han ville trives, men han skulle jammen prøve å finne et passende julemirakel når han var på plass og. August visste jo at han hadde oppfylt julemirakler før, så det var nok ikke fullstendig umulig for ham å få det til denne gangen og.

Slik gikk det til at August nå hadde tilbragt et par dager i Waltherhavn og utforsket alt småbyen hadde å by på. Og denne onsdagen hadde han utforsket kafeen, som hadde det elegante navnet Kafé Morgensterne, og lagt en nøtteknekker fra Julenissens verksted på skranken før han hadde sneket til seg en lussekatt. August hadde deretter gjemt seg godt og smilt lurt mens han så hvor forundret personalet på kafeen var over å finne en nøtteknekker med en lapp der det sto at den var fra Julenissens verksted. Så hadde August fløyet ut fra kafeen og det var like etter at han kom ut at han plutselig hadde fått en instinktiv følelse av at gatelykten utenfor kafeen var forelsket. Han kunne aldri forklart hvordan dette straks var klinkende klart for ham, men det var det og det var like klart at den gatelykten elsket var brannhydranten rett over veien. August fikk umiddelbart en, etter hans mening brilliant, ide og det var at julemirakelet hans skulle gå i gang fra kl. 22 på kvelden den dagen. Da ville gatelykten og brannhydranten forvandles til en mann og en kvinne og så skulle de ha tre hele dager etterpå til å være mennesker og til å kunne ha en juleromanse før de ble forvandlet tilbake. August innså at det var en litt sær ide, men han syns den var mer enn god nok og som tenkt så gjort.

*

 

Den kvelden føltes som en ganske vanlig kveld for gatelykten og den var jo også det helt til den jo ikke var det spor vanlig lenger. For det ble som August hadde besluttet og i det sekund klokken slo 22:00 så kjente gatelykten en kriblende og uvant følelse som han ikke helt visste om han fant ubehagelig eller herlig. Den varte i et minutts tid og så kom det et poff og vips var det ikke lenger en gatelykt utenfor kafeen, men en mann. Gatelykten var veldig forundret for han skjønte jo at han var et menneske nå, men han ante ikke hvordan det kunne ha seg. Heldigvis fløy August raskt bort til ham og brukte noen minutter på å forklare alt sammen. Gatelykten fant ut at han hadde hele lillejulaften, julaften og første juledag til å være et menneske før han ved midnatt første juledag igjen ble tryllet tilbake til en gatelykt. Han fikk også vite at en del av trolldommen var at det nå sto to små hus like ved skogen som ville være hans og brannhydranten sine steder å bo mens de var mennesker og at de der hadde det de trengte av penger, mat og huslige artikler for tre dager, men at disse husene og alt det andre også forsvant ved midnatt tre dager senere. Og sist, men ikke minst forklarte August at dette var muligheten til å ha en juleromanse med brannhydranten.

«Men hva om hun ikke er interessert?» spurte gatelykten når han hadde fått alt sammen forklart for seg.

«I det minste så kan det jo hende dere i det minste blir veldig gode venner og kan forvandles tilbake mens dere har en slags hemmelig viten sammen,» sa August.

Gatelykten nikket nervøst, men så smilte han takknemlig for uansett hva som skjedde så var dette hans mulighet til endelig å være noe annet enn bare en gatelykt. Når man først hadde en slik mulighet så ville det meste annet løse seg på et vis uansett. Og gatelykten betraktet den litt forvirrede kvinnen i den røde genseren på andre siden av gaten som han skjønte at var brannhydranten som en kvinne og han så at hun var minst like nydelig som menneske. Han gledet seg til å endelig lære henne å kjenne.

*

Brannhydranten hadde fått det hele forklart av August, men følte seg likevel ganske usikker. For hun hadde selvfølgelig tenkt en del på hva hun ville gjort om hun var et menneske og ikke en brannhydrant, men det hadde samtidig vært en trygghet i at det var teoretisk og hun syntes det var veldig overveldende og skummelt at ting var annerledes nå. Det føltes som om alt hun ville gjøre ville være feil rett og slett fordi hun var så uerfaren og hun følte seg derfor veldig nervøs. Samtidig så slo det henne at det egentlig ikke gjorde så mye for det var uansett sent på kvelden og hun kunne gå hjem til huset som August hadde forklart hvor var og der hun visste at hun kunne holde til i dagene som menneske. Og så kunne hun spare alle eventuelle bekymringer til et senere tidspunkt i stedet. Hun begynte derfor å gå og så snart at en annen person gikk i samme retning. Det var en mann som på sett og vis virket like keitete og usikker som henne og hun følte en omsorg overfor ham umiddelbart og gikk bort til ham.

«Heisann, vi skal visst i samme retning,» sa hun.

«Vi skal visst det,» sa mannen og smilte forsiktig.

De var stille begge to, begge usikre på hva de skulle si, men så utbrøt gatelykten, «jeg pleide å stå utenfor kafeen som en gatelykt og jeg vet det høres utrolig ut, men det er sant og jeg trenger å fortelle noen om det for det er så rart og underlig at det er til å eksplodere av.» Han rødmet etter å ha sagt det, som om han følte seg litt teit, men brannhydranten bare smilte.

«Jeg pleide å stå utenfor bokhandelen som en brannhydrant og jeg tror vi begge har fått muligheten til å være mennesker i jula. Å som jeg håper jeg får det godt til,» sa brannhydranten og la til, «og nå som jeg er et menneske for noen dager så vil jeg gi meg selv navnet Miette, det føles som det hadde vært riktig. Kanskje du kan gi deg selv et navn også.»

Gatelykten tenkte seg om, men så sa han, «Leopold, ja, jeg tror jeg vil være en Leopold. Og jeg har egentlig lenge hatt lyst til å bli kjent med deg hvis jeg skal være helt ærlig. Du har stått der utenfor bokhandelen og vært så rød og koselig liksom.»

«Takk,» sa brannhydranten, eller Miette, som hun nå kunne kalles. De var litt stille igjen og gikk videre frem til et lysegult og et rødt lite hus som de skjønte at var husene deres for de neste dagene. Så sa Miette at hun var trøtt, men at de kunne finne på noe sammen neste dag, noe gatelykten, dvs. Leopold nå, var helt med på. De gikk hver til sitt.

Og over dem skinte en gul og rund varulvmåne, men ingen ul kunne høres, i stedet var verden stille og fredfull og litt forventningsfull fordi det var som om hele universet visste at et eventyr nå var satt i gang og at det fortjente en god dose ærefrykt. Og i et tre som han fikk dele med et ekorn han allerede hadde blitt god venn med, var August, som var spent på hva som ville komme, men håpet at det ville bli riktig magisk.

*

Leopold våknet tidlig neste morgen og følte seg først forvirret, for hvor var alle duftene fra kafeen eller den gretne damen som alltid trasket inn med tunge skritt i ly av morgengry før hun forlot kafeen like etter og langt kvikkere fordi hun nå bar på en kopp kaffe. Alt som pleide å være en del av Leopolds morgener manglet og han undret seg først over dette før alt kom tilbake til ham og han kom på det magiske som hadde hendt dagen før og hvordan han nå var et menneske. Han spratt opp av senga i et plutselig snev av entusiasme og gikk så for å kle på seg. I skapet lå det et fint utvalg klær og han følte seg veldig fin da han hadde kledd på seg og kunne sette seg med en kopp varm sjokolade og en porsjon med havregrynsgrøt ved et spisebord som føltes for stort for en person. Frokosten var veldig god, men Leopold følte at verden i et hus for seg selv var så alt for stille for han savnet lydene og luktene ved kafeen og han var vant til å være alene, men han hadde aldri egentlig følt seg alene, ikke før nå. Til slutt så tok løftet han koppen sin og skålen som var halvveis fylt opp med havregrynsgrøt og besluttet å bære det med seg bort til huset ved siden av og Miette i håp om at de kunne dele øyeblikket sammen. Han gikk bort til døren med raske skritt, som om han ville være for rask til å risikere å feige ut og åpnet ytterdøra og rett utenfor sto Miette, som tydeligvis hadde tenkt likt.

«Jeg var på vei til deg for å foreslå at vi kunne spise frokost sammen for det var så alt for stille,» sa Leopold og Miette lyste opp.

«Jeg tenkte akkurat det samme,» sa hun og holdt godt om sin egen kopp med varm sjokolade og en yoghurt.

Så fulgte hun etter ham til spisebordet hans og så spiste de begge frokost og de pratet ikke underveis, i stedet hersket stillheten, men ingenting føltes for tomt eller stille nå. Snarere hadde de begge det veldig trivelig mens de spiste frokost og delte et veldig fint nærvær som de begge satte veldig pris på. Og Leopold var så glad for å ha noen å dele å være et menneske med; en som han kunne spise frokost med og bare dele øyeblikk med. Det føltes så riktig og så fint og han følte seg veldig takknemlig over at det gikk.

August Nøkleblom kunne den dagen se Miette og Leopold gå en tur sammen gjennom Waltherhavn mens de småpratet om ting som hadde fascinert dem som gatelykt og brannhydrant og han syns det var så magisk å se hvor trivelig de helt tydelig hadde det sammen. August hadde i grunnen julestemning bestandig, men den var ekstra aktiv der han i smug observerte en mann og en kvinne som helt tydelig hadde det hyggelig i sitt nærvær og som han visste at en gang hadde vært en gatelykt og en brannhydrant, men nå i jula var mennesker som delte noe magisk sammen. Det var så tilfredsstillende å se at det gjorde alt annet i livet verdt det.

*

Det blir jo alltid jul til slutt og det ble det denne gangen og, men for Leopold og Miette ble den helt annerledes enn alle andre juler. For de var ikke lenger bare stillestående deler av en verden der tiden gikk dem forbi, men de delte julen sammen og det utgjorde hele forskjellen. De hadde ikke juletre eller julegaver, men de hadde risengrynsgrøt, noen runder Scrabble (der Miette var irriterende dyktig, som om vokabularet hennes hadde blitt påvirket av at hun hadde stått utenfor en bokhandel i årevis) og de hadde hverandre og det var i grunnen nok. Og de visste jo begge deler at alt var midlertidig og at de snart igjen ville stå utenfor bokhandelen og bakeriet som en brannhydrant og en gatelykt, men det var senere og nå fantes øyeblikket med grøt, øyeblikket med brettspill, øyeblikket med å sitte ved vinduskarmen i huset Miette hadde hatt som menneske mens de hadde hver sin kopp med varm sjokolade og en felles følelse av at dette var det hele julen handlet om.

*

Senere ville det bli andre juledag og en gatelykt og en brannhydrant ville stå utenfor henholdsvis en kafe og en bokhandel igjen. Folk ville gå forbi dem, slik man jo gjerne gjør, men de ville vite at de hadde hatt en helt magisk jul. Og August ville visst det også og skrevet et nytt ballongbrev til Julenissen mens han følte på en sterk lettelse over at alle gode ting var tre og at hans tredje forsøk på et julemirakel hadde vært en suksess. Slik kunne også julen være, akkurat slik og da var det sikkert nok.

*