Om Atle Antonsen og ymse annet :)

Heisann! Siden sist har jeg skrevet 2000 ord på Nanowrimo hver dag OG jobbet fire dager denne uka selv om jeg i tillegg har vært sørpeforkjøla hele uka. I morges så følte jeg meg skikkelig dårlig, men så har jeg tatt Paracet som hjalp en del og insistert på å jobbe fordi jeg nektet å gå glipp av spillkveld på Humanismens Hus og jobb gikk fint og jeg føler meg ganske mye bedre nå, jeg er mest bare ganske slapp og sliten og siden det ikke var så spennende på spillkvelden så dro jeg tidlig hjemover sånn at jeg ideelt sett kan få skrevet 1000 ord til i dag, men i hovedsak satser på å ha en veldig avslappet kveld sånn at jeg forhåpentligvis er mye mindre forkjøla igjen i morgen og kan gjøre episke ting som å ta lunsj på Egon og dra på hovedbiblioteket for å låne bøker. 

Men det som er fint er jo Nanowrimo som går kjempebra. Jeg har for øyeblikket hele 44 000 ord og det betyr at det er godt mulig at jeg faktisk HAR over 50 000 ord neste gang jeg blogger. Og jeg må jo finne et eller annet nytt skriveprosjekt etter Nanowrimo (og kanskje allerede før fordi det er en bitteliten mulighet for at historien min vil bli fullført før jeg når 50 000 ord fordi den egentlig nærmer seg slutten med stormskritt nå), men jeg syns også det vil bli litt deilig om jeg i neste uke bare vil ha mål om å skrive 1000 ord daglig i stedet for 2000 ord og om jeg bare klarer å fokusere litt mer på f.eks. jobbsøking eller bare å prøve å få hjernen min til å ta litt pauser fra å jobbe så mye at den strengt talt burde fått overtidsbetalt fordi det er så mye som skjer der oppe hele tiden.

Ellers så ELSKER jeg traileren til Pixars Elemental (som kommer juni neste år):

I en verden der elementene lever sammen i harmoni finnes et vann-element og et ild-element og så forelsker de seg i hverandre. Det er det jeg vet om storyen så langt og det er jo egentlig en ganske klassisk Romeo og Julie-greie, men jeg syns animasjonen er så fin og den har så mye personlighet, i tillegg til å være enda et eksempel på en nyere Pixar-film der de utfordrer seg selv og skaper en unik look som ikke er typisk Disney og Pixar, noe jeg liker. Dessuten er t-bane-stemningen så godt vist for jeg kjenner meg så mye igjen i alt denne traileren viser. Jeg gleder meg til denne filmen :)

Så ja, dette har vært en kjedelig uke med teit forkjølelse og det har også vært en uke som denne dagen har vært litt preget av vemod fordi det kan hende Twitter kapitulerer grunnet Elon Musk og hvordan han gjør ca. nada gode beslutninger og jeg har blitt kjent med så mange fine folk som har vært veldig viktige for meg på Twitter og kommer til å savne dem om vi mister kontakten og om Twitter slutter å finnes. 

*

Men nå tenkte jeg å dele litt tanker om ukas hovedsak, nemlig Atle Antonsen-saken. Først litt bakgrunnsinformasjon om mitt forhold til Atle Antonsen. Selv har jeg aldri kjent ham, men jeg har frem til denne uka vært litt fan fordi jeg likte ham så godt i Nissene på Låven-julekalenderne, sånn i tillegg til at jeg syns Kongen Befaler har vært ganske fenomenalt. Med det sagt så forsvant det jeg hadde av respekt for ham på tirsdag og hvis det var noen mulighet for å få det tilbake forsvant resten av muligheten da det like etter kom frem opplysninger om en annen sak fra 2016, som var minst like håpløs, men av andre grunner. Hovedsaken denne uka har jo handlet om at Atle Antonsen for tre uker siden viste rasistisk og truende adferd overfor forfatter og samfunnsdebattant Sumaya Jirde Ali, som ikke hadde gjort noe annet enn å dra på en bar med en venninne. Saken slo ned som en bombe, men samtidig så er jeg likevel ikke så veldig overrasket. Jeg er mest skuffet fordi jeg nå har veldig lite lyst til å se f.eks. Kongen Befaler, der Atle Antonsen er mye i fokus, jeg syns hele han er ganske håpløs nå. Og så dukket det opp en ny sak fra 2016 der han hadde kalt Johannes Hellemo Loftsgaard en jævla grønnsak og kommet med kjipe kommentarer om at han satt i rullestol før han hadde tatt tak i rullestolen og trillet den mot en trapp og spøkt om å dytte rullestolen utfor trappa.

Atle Antonsen har unnskyldt begge episodene og skyldt på alkohol og at det var dårlige forsøk på humor og mens jeg bevisst mener at han har visst seg som ganske fordomsfull, så tror jeg litt på at det kan ha vært ment sånn til dels. Jeg syns fylla og dårlig humor er en veldig dårlig unnskyldning, men jeg tror episodene i begge tilfeller kan ha vært en ide om at det er morsomt om man er veldig karikert. Jeg kom over denne kronikken og jeg tror det ligger noe i det den skriver, det at det i tilfellet med Sumaya kan ha vært tenkt som en slags parodi på den ravende gale rasisten. Problemet om det er tilfelle er bare det at humor ikke funker hvis man fremstår som mer truende enn morsom og om det bare er den ene som er med på avtalen. Slik ting ble så skjønner jeg godt at det har fremstått som alt annet enn morsomt for Sumaya og jeg syns også at Atle Antonsen skulle skjønt det og gitt seg med en gang han skjønte at ingen andre var med på leken. Det at han da i stedet fortsetter og i tillegg holder Sumaya hardt igjen slik hun beskriver, viser en helt enorm mangel på selvinnsikt og empati. I tillegg kan episoden med Johannes, som selv prøvde å vitse bort episoden han opplevde i mange år nettopp fordi han var så fan av Atle Antonsen i utgangspunktet, ha vært med på å ha gitt Atle Antonsen en følelse av at slike dårlige forsøk på humor var helt greit, noe som kanskje har gjort ham villig til å tøye strikken lenger og lenger. 

Så jeg kan til en viss grad forstå Atle Antonsens intensjon, men det gjør ikke noe av oppførselen hans ok og en av de tingene jeg henger meg litt opp i er når folk gjør noe rasistisk og innstendig insisterer på at de ikke er rasist. Jeg har en slags naturlig skepsis mot det når folk insisterer på at de ikke er rasister eller når de blir sure og tar det som en dyp fornærmelse når noen kaller noe de gjør rasistisk. For jeg tror oppriktig at de fleste har gode hensikter og jeg tror ikke folk mener å være rasist selv når de gjør rasistiske ting. Samtidig har ikke alltid hensikten så mye å si når noe oppfattes som rasistisk av den som blir rammet og jeg føler også veldig at om man ikke er villig til å innse egne fordommer, så er sjansen også desto mindre for at man gjør noe med dem. For selv så er jeg ganske sikker på at jeg har vært både rasistisk og fordomsfull flere ganger. Jeg har ikke prøvd å være det, men det har garantert vårt tilfeller der jeg har vært det. Forskjellen er at jeg har prøvd å lære av dem. Eksempelvis så var jeg litt for skeptisk til det da det skulle komme en Annie-film i 2014 der Annie var afroamerikansk og følgelig ikke ville ha røde krøller og det var en ganske dårlig film, men det handlet om storyen og autotuning av sangene og andre faktorer. At Annie var afro-amerikansk og manglet rødt hår var derimot ikke noe problem i det hele tatt. Poenget mitt er at om man bastant mener at man ikke finnes rasistisk, så mangler dermed villigheten til å innse det de gangene man gjør noe rasistisk likevel og man lærer dermed heller ikke av episoden. Og da er det mye bedre etter min mening om man er åpen for at ja, man trår sikkert feil av og til, men man ønsker å være åpen og fordomsfri og man har lyst til å vite det om man gjør noe feil sånn at man kan unngå at det gjentar seg og sånn at man kan bli en enda bedre versjon av seg selv. 

Jeg håper det gir mening. En annen ting dette har vist meg er at jeg har innsett at om jeg hadde vært Johannes som opplevde rullestol-episoden i 2016, så er jeg veldig sikker på at jeg hadde forsøkt å spøke det bort selv. For man vil ikke innse at noen man er fan av er en idiot og man vil at ting skal handle om misforståelser eller dårlig humor, det er veldig mye mer vondt når man ser en episode for det som den egentlig var. Og det er jo en dårlig sammenlikning, men på en måte så minner den forsvarsreaksjonen litt om hvordan jeg selv følte meg rett etter at jeg måtte slutte på Boksentralen. For jeg følte meg så håpløs og dum da jeg fikk vite at jeg burde ha solgt mer og burde ha skjønt det selv og i ettertid så føler jeg jo at det er greit at ting gikk som de gikk for jeg får til telefonintervjuer mye bedre og det er en mer motiverende jobb sånn sett, men det var også et tilfelle der sjefen på Boksentralen helt ærlig ikke var en så veldig god sjef og der han burde ha gitt meg mer opplæring og mer tegn på at jeg ikke presterte godt nok sånn at det ikke hadde blitt et så stort sjokk som det ble. Og det er jo en ganske annen episode, men det handler om det at det noen ganger er mye lettere å unnskylde andre og å konkludere at alt handler om at en selv er idiot, når skylden for at ting gikk som de gikk handlet om flere enn bare en selv.

Hvis jeg skal komme med noen konklusjon så tror jeg mye når det gjelder Atle Antonsen handler om at man kan bli litt for høy på seg selv om man er veldig kjent og veldig godt likt, og når det også er alkohol inne i bildet så kan det gjøre at man slutter helt med å tenke konsekvenser, men tenke at alt går bra. Jeg er også ganske sikker på at Atle Antonsen har en masse ikke-kjente episoder der han har vært litt for hensynsløs og kjip i fylla uten at det har ført til anmeldelser eller media-oppslag og at han har tenkt litt naivt at det ville være sånn denne gangen også og jeg er så glad Sumaya likevel sa i fra og at hun tør å ta den kampen selv om hun vet at det fører til hets. Det er så modig og så viktig for vi trenger de som sier fra at selv hvis du er veldig kjent og selv hvis noe har vært ment som humor, så er det ikke greit om det oppfattes som truende og ekkelt for den andre parten. Og nå har jo saken blitt henlagt dessverre, men jeg håper dette gjør at Atle Antonsen mister en hel del jobber og at det gir konsekvenser som faktisk lærer ham å ta et oppgjør med seg selv og sin adferd og hva som faktisk virkelig ikke er greit. 

Og jeg håper at om jeg noen gang blir kjent så klarer jeg å fortsette å være et så godt menneske som mulig. Jeg vil være hun som prøver å være empatisk og omsorgsfull og som ikke alltid trår rett, men som i det minste prøver å lære av det hvis jeg trår feil. Og jeg håper at jeg om jeg noen gang selv ser noen bli behandlet dårlig klarer å gjøre noe. Jeg ser for meg sånne ting som å gå bort til den som rammes for å småprate med vedkommende om noe annet eller å tegne en trøstetegning til vedkommende som jeg gir der jeg skriver noe om at jeg syns det som skjer er urettferdig og at jeg vil at personen skal ha det bra. Jeg håper at jeg når det virkelig gjelder klarer å være et godt medmenneske som oppmuntrer og trøster litt i hvert fall i stedet for bare å se bort. Det er slike ting jeg tenker at jeg vil og det er jo et fint mål å ha. 

*