Ting man lærer av, ting som inspirerer og ting som underholder i en selsom blanding :)

Av og til så tar livet noen brå svinger som man ikke er helt forberedt på, men så ender man opp med å finne løsninger, man bare er litt fascinert av hvor fort ting kan snu. For jeg startet i begynnelsen av september opp i en prøveperiode i en ny jobb som selger av bokpakker og i begynnelsen gikk det ganske bra. Jeg fikk til fire-fem salg to arbeidsdager på rad og jeg tenkte at dette var noe jeg kunne utvikle meg til å bli god i. Dessuten var det koselige folk, sosiale lunsjer, kakao og te tilgjengelig hele tiden og man sluttet alt kl. 15:00 uten noe overtid og jeg trivdes veldig godt. Imidlertid begynte det å bli litt mer vrient å få til salg sånn etter hvert for mange bare tok ikke telefonen og om de tok den så hadde de ikke tid til å lytte til meg, men jeg tenkte at siden jeg fikk til minst et salg hver dag så var det bra nok. Og derfor var jeg litt i sjokk på mandag da jeg fant ut at det ikke var godt nok og at jeg hadde trengt å ligge på langt flere salg daglig for at det skulle være lønnsomt å ha meg der. Og i ettertid føles det ganske greit for jeg fikk jo angstanfall da jeg skulle prøve meg som selger på gata i juni og jeg vet jo egentlig at jeg ikke har den tryggheten noen har som får folk til å ville ta seg tid til å lytte, men jeg hadde faktisk oppriktig ikke skjønt at jeg gjorde en dårlig jobb fordi de tingene jeg hadde fått tilbakemeldinger var noen episoder der jeg hadde vært litt vimsete og ikke fulgt godt nok med og det hadde jeg tatt til meg og jobbet med. Dessuten vet jeg at jeg snakker litt for fort ofte, men jeg har virkelig prøvd å jobbe med det og bli bedre på å være rolig selv om det er vrient for meg. Men så nevnte jeg jo det for sjefen i går at jeg gjerne skulle hatt en tilbakemelding for noen uker siden om at jeg trengte å prestere bedre for at det skulle bli jobbmuligheter og da ble han skikkelig sur og var sånn "vi driver ikke barnehage her" og at det var noe jeg burde skjønt selv (allerede for noen uker siden skulle jeg visst innsett at jeg ikke fikk det til og det var visst rart at jeg hadde trivdes så godt og hatt ønske om å jobbe mer med noe der jeg ville tjene så lite med mine salgsresultater) og da følte jeg meg veldig dum og håpløs. Og jeg pratet jo med broren min og han sa at jeg jo ble møtt med de forventningene man møter i et ordinært arbeidsliv der folk ikke vet at jeg ofte kanskje kan være litt treg og trenge litt mer ting for å få til ting (noe som kanskje har noe med den ADHD eller Asperger-diagnosen jeg formelt ikke har, men som jeg ofte føler at jeg har selv) og alt i alt har jo ting løst seg i et korttidsperspektiv med at jeg har skaffet ekstra dagtidsvakter på mandager og tirsdager som telefonintervjuer fra 1. november til litt ut i desember, så jeg prøver å tenke på alt sammen som en erfaring. Det jeg har lært en gang for alle er at jeg bare skal gi opp salg uansett selv hvis det er produkter jeg har tro på eller en hyggelig stemning der jeg jobber. Jeg er rett og slett ikke en selgertype og det er greit, noen er det og noen er det ikke og jeg får det mye bedre med meg selv hvis jeg fortsetter å lete etter noe jeg faktisk er flink til og ikke prøver å være noe jeg ikke er. I tillegg har jeg lært hva slags arbeidsmiljø jeg en dag ønsker å være en del av og jeg har funnet ut at jeg tross alt er ganske rask til å omstille meg fordi jeg nå føler meg helt klar til å jobbe mer med telefonintervjuer i en periode fremover. Fremtiden ut i desember og januar er fortsatt litt usikker, men jeg vet hva som skjer i litt over en måned fremover og det er nok akkurat nå. 

Det som skremmer meg litt er likevel mest det at hvis jeg forsøker meg i nye jobber så har folk alltid forventningene de ville hatt til en helt vanlig person og på mange måter er jeg jo ganske vanlig og det er mye jeg får til, men det er også ofte tilfelle at jeg trenger litt ekstra oppfølging og at jeg er litt treg med å se det selv når jeg ikke får til noe bra nok. Og sånn sett har jeg vært heldig med telefonintervjujobben for der har de vært veldig gode på å gi tilbakemeldinger og de har prøvd å tilrettelegge ting i forhold til helse når jeg har hatt behov for det. Samtidig så gjør det at jeg er litt usikker på om det er noen annen jobb som ikke er telefonintervjuer-jobben der jeg faktisk vil få tiden jeg trenger til å blomstre, selv hvis det er mer sakte enn mange andre, og få vist hvor mye jeg faktisk har å gi. For jeg vet jo at de som får tiden til å bli kjent med meg via å følge meg opp i tiltak fra Nav og liknende blir skikkelig glad i meg. De ser alt det positive og kreative overskuddet mitt, hvordan jeg virkelig ikke klarer annet enn å være hundre prosent genuin og virkelig prøver å spre glede og inspirasjon så godt jeg kan. Jeg skulle ønske jeg bare fant en jobb en dag som jeg fikk til godt og der jeg samtidig ble møtt med andre og mindre strenge forventninger enn man ofte finner i et ordinært arbeidsliv dessverre. For jeg vet at jeg er ganske super på veldig mange måter. 

*

Nok om det. En dog veldig positiv ting som har hendt er det at jeg på onsdag var på lanseringsevent der Folketeaterets neste musikal ble annonsert og det var kjempefint, dessuten følte jeg meg som en superstolt geek fordi jeg hadde gjetta meg frem til Miss Saigon allerede en uke før lanseringseventet annonserte at den skulle settes opp basert på en story Folketeateret eller Scenekvelder hadde på Instagram. Jeg liker at jeg kan se noen i en grønn militæruniform foran en flammende bakgrunn og dedusere ut i fra det at det betyr at Miss Saigon skal settes opp i Norge ;) Og så har jeg jo skrevet om det på Facebook, men da jeg dro hjem fra lanseringseventet så opplevde jeg den mest magiske t-baneturen i mitt liv der vi sang bursdagssang sammen for en bestemor som fylte 90 år neste dag og det var appelsinplakater og demonstrasjoner og søte hunder som het Lilo og koselige brev med små hilsener og det var så fint å dele det øyeblikket med de andre i t-banevogna mi. Det føltes som om jeg plutselig var med i en artsy film eller noe sånt og det var så veldig inspirerende og jeg er så takknemlig for det øyeblikket og den t-baneturen.

Her er forresten en video med bossekampen mot Midnite i Mario + Rabbids: Sparks of Hope:

Bossekampen i seg selv var utfordrende og hadde flere faser enn jeg forventet, men det jeg deler denne videoen for er hvordan jeg frydet meg over at karakteren Edge (grønnsvart hår) og Midnite (spøkelset med langt blått hår) helt opplagt har hatt en episk kjærlighetshistorie på et eller annet tidspunkt og i så måte er et første tilfelle av gay love-representasjon i et Mario-spill. Og i spillet sies det at de bare var "venner", men det er blikk og kjemi her som gjør at det ikke overraskende allerede er mange som shipper dem alt og leser mer inn i forholdet mellom dem. Jeg shipper dem jo selv allerede mens jeg venter på at noen skal lage den videoen der man setter sammen scener de har sammen i spillet med sangen What is this feeling fra musikalen Wicked, for det kommer jo til å dukke opp en sånn fanvideo på Youtube en eller annen gang. 

*